Finanskugalskap

Krisen i Hellas og kugalskap er egentlig produkter av et og samme fenomen: av en nyliberalistisk politisk bevegelse som ut fra rein ideologi – blottet for enhver praktisk overlegning – bestemte at markedsreguleringer måtte fjernes. I begge tilfeller ble resultatene dramatisk negative. Da Thatcher-regjeringen kom til makten ved valget i 1979 valgte den å ignorere anbefalinger fra en Kongelig Forurensningskommisjon som anbefalte å forby resirkulering av animalsk protein, og den reverserte en foreløpig forordning om produksjon av dyrefôr fra 1978. Avgjørelsen «reflekterte statsrådenes ønske om at industrien selv skulle få bestemme hvordan den best kunne produsere et høykvalitetsprodukt». I april 1981 ble regimet rundt matsikkerhet ytterligere frigjort, slik at man ikke lenger behøvde å varmebehandle slakteavfall til 130 grader, som tidligere, men nøyde seg med 80–90 grader. Dette til tross for at det engelske landbruksdepartementet visste at bare sterilisering drepte prionene som forårsaket kugalskap. Det skulle ta 17 år før engelske myndigheter – i 1996 – innrømmet at reglene ikke stoppet kugalskap og at mennesker døde av dette.

Bankvesenet ble deregulert ut fra samme logikk som slakteavfallsindustrien: at industrien selv visste best. Mens slakteavfallsindustrien produserer dyrefôr produserer bankvesenet, bokstavelig talt, penger. Tidligere fantes det et økonomifag der man så på penger som skapt og regulert av rettsstaten: Das Geld ist ein Geschöpf der Rechtsordnung. Da jeg studerte økonomi i Sveits på 1970-tallet var en viktig del av studiet å lære hvordan staten – gjennom å regulere bankenes egenkapitalkrav – finjusterte hvor meget penger banksystemet til enhver tid kunne produsere. Satte man opp kravene til egenkapital, for eksempel ved at bankene måtte ha 8 istedenfor 5 kroner i egenkapital for hver hundrekrone de lånte ut, kunne myndighetene sørge for at det ikke ble skapt mer penger enn det som trengtes for å lage et solid finansielt stillas rundt en fungerende realøkonomi. Å finjustere pengemengden bankene kunne produsere gikk av moten med nyliberalismen. Også når det gjaldt fi nansnæringen ble det ansett at bransjen selv «visste best». Men selvfølgelig var det i finansnæringens interesse å produsere så mye penger og kreditt som mulig, og til bransjens forsvar skal det sies at det også var en stor og legitim etterspørsel – for eksempel fra verdens pensjonsfond – etter investeringsobjekter. Men, som finanskriseteoretikeren Hyman Minsky påpeker, er kjernen i finanskriser at finanssystemets evne til å skape nye innovative produkter langt overskrider realøkonomiens evne til å investere all denne kapitalen på en fornuftig måte. Derfor pådyttes personer – som amerikanske huseiere – eller land – som Hellas – lån de ikke burde fått. Som premie for denne væremåten må finanssektoren så «reddes».

I artikkelen «Finanskrisenes teori», i særtrykket til Finanskriseutvalgets rapport, hevdet jeg at sterkt fallende lønninger i realøkonomien som sammenfaller med en voldsom vekst i finanssektorens andel av BNP begynte i den 3. Verden allerede midt på 70-tallet. På 1990-tallet kom demokratiet til Russland sammen med en halvering av reallønningene. I fjor var det Baltikum som fikk reallønningene drastisk redusert, siden er Hellas kommet til. Og flere er nesten nødt til å følge. Slakteavfallsindustrien fikk velge med hvilken temperatur de ville varmebehandle, og finanssektoren fikk velge hvor mye pengeprodukter de ville skape. Da konsekvensene kom for en dag fikk slakteavfallsindustrien et nytt og strengt reglement å holde seg til. Finanssektoren derimot fikk ikke tilsvarende krav. Mange mener at den såkalte Basel III prosessen stiller for lave krav, og selv disse lave egenkapitalkravene skal ikke være på plass før i 2019. Som financial Times sjeføkonom Martin Wolff sier det: det er tid til mange finanskriser før det.

For EUs politikere var Euroen et så nobelt prosjekt at det ikke kunne feile, selv om det nå er klart for alle at det stred mot fundamental økonomisk tyngdekraft. På begge sider av Atlanteren skal nå økonomiene «reddes» gjennom det som i praksis er et gigantisk angrep mot lønningene, det vil si mot den totale etterspørselen i økonomien. Realøkonomien krympes kraftig til fordel for finansøkonomien: det skapes helt bevisst nedgangstider. Det som nå skjer i Vesten likner på det som skjedde i Russland på 1990-tallet, bare i sakte film. Og lite tyder på at det finnes nok politisk vilje til å stå imot.