Første land ut?

Det var vanskelig nok å bli enige om redningspakker politiske ledere og økonomiske eksperter imellom. Nå som folket også skal være med, begynner dette virkelig å bli et komplisert politisk spill. Jeg har skrevet i denne spalta tidligere om hvor fristende, men farlig det kan være å skyve folket til side og la ekspertveldet styre økonomisk politikk – og da særlig i krisetider. EU, den Europeiske Sentralbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) la altså fram redningspakka for Hellas ifjor. Løfter om enda  hardere innstramminger ble rettferdiggjort med at Hellas ikke skulle slås konkurs, og landet fikk EU-penger til å dekke hull i statskassa og betale skyldige renter.

Problemet kom alltid til å være at pakka ble forhandlet av den tidligere greske statsministeren Giorgos Papandreou, en mann med synkende politisk kapital. Han lovte i oktober at han kom til å stramme inn uansett hva det greske folket mente. Men så fikk han kalde føtter, og foreslo at man skulle holde folkeavstemning. Det synes alle var en utrolig dårlig idé. Papandreou ombestemte seg igjen og fikk stemt gjennom pakka i parlamentet med et nødskrik før han trakk seg fra stillingen som statsminister i november. Ikke akkurat bunnsolid håndtering, og det hadde vært utrolig overraskende om det ble siste verset på visa. Det viser seg at det  ikke bare er grekere som ikke liker stram budsjettpolitikk. I Tyskland og Storbritannia har sittende konservative partier tapt stemmer og vil miste regjeringsmakt om denne utviklingen  fortsetter. Det er misnøye med de sittendes konservative økonomisk politikk som ligger til grunn. I Italia ble det utlyst nytt valg etter at Silvio Berlusconi ikke klarte å få stemt igjennom innstramningspakka i det italienske parlamentet. Den største symbolske endringen kom fra Frankrike der den nye presidenten François Hollande er valgt inn med løfter om ny økonomisk politikk.

Hodene ruller og nye fjes triller inn. Men blir det noen virkelige endringer? Hollande har foreslått at vi skal satse mer på økonomisk vekst istedenfor innstramming. Det høres unektelig lurt ut. Hvis det funker da. Økonomisk vekst  er ikke gjort med et knips. Det var økonomen John Maynard Keynes som på 1930-tallet  revolusjonerte økonomisk politikk med å vise politikere at man kunne betale seg ut av etterspørselskriser med penger man ikke hadde. Denne gangen er det grunn til å være litt mer skeptisk til at det kommer til å virke. Kloke hoder vil huske at det var nettopp med å låne penger til å kjøpe hus, veier og andre ting privatpersoner og regjeringer egentlig ikke hadde råd til, at man kom i trøbbel i utgangspunktet. Det mer umiddelbare spørsmålet er om euroen faller. I Hellas holdes det nytt valg 17. juni, og går det som meningsmålingene antyder, vil det  venstreradikale partiet Syriza bli valgvinner. De vil endre redningspakka, men i forrige uke fastslo EU-president José Manuel Barroso at betingelsene ikke vil bli endret, og at landets fremtid i eurosonen derfor ligger i velgernes hender. Det snakkes høyt om at euroen har en framtid uten Hellas, nesten like høyt sier Hollande at det ikke finnes en slik plan.

Mye tyder på at EU prøver å skremme velgerne i Hellas til å stemme på partier som godkjenner redningspakka. Kanskje går bløffen usett, og uansett får EU nå en reaksjon fra markedet om hvordan en gresk utgang vil tas imot. Alternativet er å la grekerne skrive sin egen redningspakke. Det er politisk veldig dyrt. Men å kaste Hellas ut blir ikke billig – i første runde koster det mer å redde alle bankene som sitter på greske penger (og de bankene som igjen sitter på penger i banker som sitter på greske penger) enn det koster å hoste opp pengene for å gjøre Hellas i stand til å betale rentene sine. I runde to er det vanskelig å forutse hva som er det verste utfallet for EU. Det kan være at Hellas går skikkelig på dunken. Det er ikke alltid tilfredsstillende å si «hva var det jeg sa» til gode naboer og partnere. Men det motsatte er nesten et like vanskelig utfall. Om Hellas, som mange tror, virkelig får sving på økonomien igjen utenfor euroen, er det mange land som nå sitter i skjærsilden og lurer på om det er himmel eller helvete som venter på den andre siden. Ser det lyst ut der, er det mange land som vil hoppe av for å igjen kunne føre uavhengig valutapolitikk.