Forskjeller i likhet
En varig debatt innenfor økonomifaget dreier seg om hvordan sjenerøse velferdsordninger påvirker insentivene til å gå ut i arbeid. Konvensjonell økonomisk teori hevder at gode ordninger for arbeidsløse og andre som ikke er i arbeid, fører til at denne gruppen blir større. Deres poeng er naturligvis at dersom arbeidsledige automatisk får penger, trenger de ikke ta lønnet arbeid for å forsørge seg selv. Den siste tiden er det imidlertid presentert en rekke forskningsresultater som tyder på at denne sammenhengen ikke er fullt så enkel. Barth, Moene og Wallerstein hevder i sin bok Likhet under press (2004) at gode velferdsordninger styrker de svake gruppenes stilling i arbeidsmarkedet. De viser hvordan den skandinaviske modellen med sine sterke innslag av universelle ordninger og omfattende sosialforsikring kombinert med høy grad av koordinering av forhandlingene i arbeidslivet, har ført til lave lønnsforskjeller og lav arbeidsledighet.
Denne artikkelen tar sikte på å presentere et funn som tyder på at det også på et snevrere plan finnes en sammenheng mellom universelle velferdsordninger og lønnsforskjeller, og at dette påvirker svake gruppers deltakelse i arbeidsmarkedet. Ved å sammenligne enslige forsørgeres deltakelse på arbeidsmarkedet i to land med ulike former for velferdsstater, vil det komme fram at gode ordninger for dem som ikke har jobb, ikke betyr at arbeidsledigheten blir høyere, snarere tvert om.
Gruppen vi skal se nærmere på, er enslige mødre i Storbritannia og i Norge. De senere årene har mer ustabile familiestrukturer ført til at antallet enslige forsørgere har økt betraktelig, både i Norge og i de øvrige OECD-landene. I denne gruppen finnes dessuten den største forekomsten av fattigdom sammenlignet med de andre familietypene.
Likhetsmultiplikatoren
Den norske velferdsstaten er kjennetegnet ved høy grad av koordinering i arbeidslivet og et sterkt innslag av universelle velferdsordninger. Den britiske velferdsmodellen kjennetegnes i langt større grad av behovsprøvde ordninger, og ikke minst av liten grad av koordinering i lønnsforhandlingene og store lønnsforskjeller.
Det er mye som tyder på at institusjonene i arbeidslivet spiller en sentral rolle når det gjelder omfang av velferdsordninger. Den skandinaviske modellen med sentraliserte lønnsoppgjør har bidratt til en sammenpressing av lønnsstrukturen, med en relativt høy lønn til de fleste. Dette har igjen ført til en økt oppslutning om de universelt tilbudte velferdsgodene. Barth, Moene og Wallerstein argumenterer i Likhet under press (2004) for at dette henger sammen med at behovet for forsikring øker når inntekten går opp. Forsikring er et normalt gode, og risikoaverse aktører vil dermed etterspørre mer ettersom inntekten øker. Gode, universelle velferdsordninger virker dessuten tilbake ved at oppslutningen blir enda høyere når kvaliteten er høy. Universelle ordninger og god forsikring fører igjen til en bedring av forhandlingsstyrken til de lavtlønte. Dette skyldes for det første at universelle ordninger gjør lavtlønte mindre avhengige av arbeidsinntekt. Dersom man kan sende barna sine på skolen eller til legen uavhengig av inntekt, er man mindre avhengig av arbeidsgivers velvilje enn dersom denne tilbød helseforsikring og lønnen skulle dekke skolepenger. Man blir også mindre avhengig av arbeidsinntekt dersom arbeidsledighetstrygden er sjenerøs og til å leve av. Økt forhandlingsstyrke for de lavtlønte resulterer dermed i en ytterligere sammenpressing av lønninger.
Barth og Moene peker i artikkelen The Equality Multiplier(2004) på at disse forskjellige mekanismene i den skandinaviske velferdsmodellen skaper en institusjonell likevekt der en stor velferdsstat og små lønnsforskjeller forsterker hverandre gjensidig.
Likhetsmultiplikatoren kan imidlertid også virke den andre veien. Stor spredning i lønnsstrukturen skaper igjen ulik etterspørsel etter velferdsordninger, og mindre oppslutning om å opprettholde dem. Dersom velferdsordninger bygges ned, kan dette igjen føre til at flere velger seg bort fra det offentlige tilbudet. Et dårligere tilbud vil føre til at stadig færre er interessert i å opprettholde ordningene. Den institusjonelle likevekten kan slik forstyrres. Relevant for problemstillingen i denne artikkelen, er at man har estimert at en økning i lønnsforskjellene fra nivået i Norge til nivået i England ville ført til en reduksjon i velferdsutgiftene med over to prosent av BNP på kort sikt (fem år). På lang sikt ville utgiftene blitt redusert med over åtte prosent av BNP.
Søkeatferd
For å belyse de ulike aspektene ved enslige forsørgeres deltakelse i arbeidsmarkedet, skal vi ta utgangspunkt i deres søkeatferd.[1] Intensjonen er å vise at gode velferdsordninger for svake grupper i velferdsstaten øker deres forhandlingsstyrke som arbeidssøkere. Tanken er at desto høyere inntekt en arbeidssøker har som arbeidsledig, desto lenger kan hun vente på en jobb med gunstigere betingelser. Ved å kartlegge hva som har betydning for hennes valg av reservasjonslønn, vil vi kunne finne ut hva som er optimal adferd i søkeprosessen.
Vi tar utgangspunkt i at arbeidssøkeren ikke vet sikkert hvilken lønn framtidige jobber vil komme til å tilby. Derfor kan hun, ved å vente og se, bedre sine muligheter til å få et tilbud som gir en høyere lønn. Det jobbsøkeren kjenner til, er lønnsfordelingen hun ”trekker” jobbtilbud fra. Derfor vil hun når hun tar i betraktning andre ting som spiller inn på hennes deltakelse i arbeidslivet, som for eksempel utgifter til barnepass, økonomiske støtteordninger når hun står utenfor arbeidslivet og sannsynligheten for å miste jobben, kunne danne seg et bilde av forventet lønn. På bakgrunn av dette vil hun bestemme en optimal reservasjonslønn, som gjør at hun på marginen avveier nytten av å være arbeidsledig denne perioden med nytten av den lønnen hun får dersom hun aksepterer et jobbtilbud. Et jobbtilbud gir en nytte i form av lønn i den gitte perioden, og vi ser bort fra at en jobb påfører arbeidstakeren kostnader. Videre kan arbeidssøkeren kan miste jobben i løpet av perioden med en viss sannsynlighet. Hun mottar dessuten en overføring mens hun er uten arbeid. Denne overføringen vil være større i Norge enn i Storbritannia, noe vi skal se er tilfelle senere i artikkelen.
Figuren som følger viser hva som skjer når vi får en økning i støtten til den arbeidssøkende. På den horisontale aksen kan vi avlese reservasjonslønnen x. På den vertikale aksen har vi kostnader og gevinster forbundet med å akseptere et jobbtilbud.
Dersom den enslige forsørgeren får økte inntekter utenfor arbeidsmarkedet skifter kurven som viser nettogevinsten ved å akseptere et jobbtilbud nedover. Dermed ser vi at reservasjonslønnen går opp. Det samme skiftet i kurven vil vi få dersom utgifter til barnepass går opp. Grunnen er at forventet reallønn går ned som en direkte konsekvens av økte barnepasskostnader, og at reservasjonslønnen dermed vil øke. Motsatt gjelder for en situasjon der utgifter til barnepass går ned. Da vil kurven skifte oppover og reservasjonslønnen vil bli lavere.
En jobbsøker vil gå ut i arbeid hvis hun får et jobbtilbud som tilbyr en lønn høyere enn reservasjonslønnen. En økning i disponibel inntekt til en enslig forsørger utenfor arbeidsmarkedet, vil øke reservasjonslønnen hennes. Dette vil, gitt at ingen av de andre størrelsene endrer seg, føre til en økning i gjennomsnittelig antall perioder hun kan være uten jobb. Dette resultatet underbygger en av mekanismene i likhetsmultiplikatoren, nemlig at gode ordninger for svake grupper utenfor arbeidsmarkedet fungerer som en slags minstelønn. De arbeidsledige kan vente med å ta seg arbeid til de finner en jobb der de tjener bedre enn hva som ville vært tilfelle om de ikke hadde en rimelig inntekt utenfor arbeidsmarkedet.
Systemene for støtte
Som nevnt innledningsvis er det britiske og det norske systemet for støtte til enslige mødre svært forskjellig, både i utforming og i omfang. Enslige mødre i Storbritannia har få rettigheter i kraft av statusen som enslig forsørger. Støtten de kan få er behovsprøvd. Det eksisterer en universell barnetrygd, men enslige mottar samme støtte som samboende foreldre. Man har rett til støtte til barnetilsyn dersom man har lav inntekt, men tilgangen på heldags barnehage er svært begrenset. I 2001 hadde 9,5 prosent av barna plass i ”day nurseries”, motsvaret til den norske barnehagen. Det finnes andre tilbud, men mange av dem er utelukkende deltidstilbud, og er sånn sett umulig å kombinere med heldagsjobb.
Norge har på sin side en egen ordning for enslige forsørgere, nemlig overgangsstønaden. Denne har man rett til å motta fram til barnet er tre år. Etter tre års alder stilles krav til at den enslige forsørgeren enten er under utdanning eller er arbeidssøker. Enslige forsørgere i Norge har dessuten rett på dobbel barnetrygd. Også norske enslige forsørgere får støtte til barnetilsyn dersom de har lav inntekt. Men til sammenlignning med Storbritannia er dekningsprosenten for heldagstilsyn av barn langt høyere i Norge. Ved utgangen av 2001 hadde 63 prosent av alle norske barn tilbud om barnehageplass.
Dersom man legger sammen alle de ulike ordningene for enslige forsørgere i hvert av de to landene vi ser på, kan vi sammenligne mer direkte. Sammenligningen som her er gjort, er av en kvinne som i det hun går ut i fødselspermisjon, tjener 200 000 kroner i året. Mens denne enslige moren i Norge i løpet av de neste tre årene i gjennomsnitt vil motta 66 prosent av sin opprinnelige inntekt, vil hun i Storbritannia motta 45 prosent.[2]
Tallenes tale
Det er altså atskillig mer økonomisk attraktivt å være enslig mor utenfor arbeidsmarkedet i Norge enn i Storbritannia. Men når vi ser nærmere på sysselsettingsprosenter for de to landene, er det likevel ikke slik at dette fører til lavere deltakelse i arbeidsmarkedet i Norge. Mens tall fra European Community Household Survey (ECHP) forteller at 59 prosent av de britiske enslige mødrene hadde en tilknytning til arbeidsmarkedet i 2001, var de tilsvarende tallene for norske enslige mødre 72 prosent (tall fra levekårsundersøkelsen til SSB i 2000). Av de britiske enslige mødrene som jobbet, var det 40 prosent som jobbet 35 timer eller mer. For Norge var det tilsvarende tallet 68 prosent.
For å undersøke om det er hold i teorien om en likhetsmultiplikator, er det også relevant å se nærmere på forskjellen i timelønn for de enslige mødrene i de to landene. Ved å sammenligne de enslige mødrenes timelønn med samboende mødres, kan man finne ut om det er belegg for å hevde at det eksisterer en likhetsmultiplikator. Tanken er at de samboende mødrene må forventes å ha en høyere husholdningsinntekt dersom de ikke jobber, siden det er en annen i husholdet som da trolig er i jobb. Teorien predikerer da at de vil ha en høyere reservasjonslønn enn hva som ville vært tilfelle om husholdsinntekten bare var avhengig av deres inntekt. Dette er nettopp tilfelle for de enslige mødrene. Hvis derimot de enslige mødrene er omfattet av gode støtteordninger når de står utenfor arbeidslivet, tilsier teorien at dette vil øke reservasjonslønnen deres.
En regresjon med timelønn som avhengig variabel, viser at det for Norge ikke er noen signifikant forskjell på timelønnen til enslige kontra samboende mødre. For Storbritannia finner vi imidlertid en signifikant forskjell. Mens en samboende mor har et avslag på 15 prosent i forhold til en enslig manns timelønn, har en enslig mor et avslag på 21 prosent. Dette bekrefter at en arbeidssøker får økt reservasjonslønn der alternativet til arbeidsinntekt er relativt høyt, slik vi ser i den norske velferdsmodellen. Det understøtter teorien om at det eksisterer en likhetsmultiplikator. Den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge med påfølgende universelle velferdsordninger har ført til at svake grupper kommer bedre ut lønnsmessig enn det man ser i Storbritannia, der velferdsordningene er behovsprøvde og inntektsforskjellene atskillig større.
Oppsummering
En gjennomgang av systemene for overføringer til enslige forsørgere i Norge og i Storbritannia, avdekker at det norske systemet er basert på egne rettigheter for enslige forsørgere, og dessuten av en rekke universelle velferdsordninger for barnefamilier generelt. Det britiske systemet er kjennetegnet ved en stor andel behovsprøving, og ingen rettigheter spesielt innrettet mot gruppen enslige forsørgere.
Enslige mødre har en høyere sysselsettingsprosent i Norge enn i Storbritannia. En betydelig høyere andel norske alenemødre jobber dessuten fulltid. Den høye sysselsettingsprosenten blant norske enslige mødre tyder på at sjenerøs støtte til arbeidsledige ikke nødvendigvis betyr at man jobber mindre, snarere tvert i mot. Dette funnet henger imidlertid trolig også sammen med at barnetilsyn i langt større grad ser ut til å være tilgjengelig i Norge.
Barnetilsyn kan likevel ikke alene forklare den økte deltakelsen i arbeidslivet hos de norske enslige mødrene. Empiri viser at det er en signifikant forskjell på timelønnen til enslige forsørgere i Storbritannia i forhold til referansegruppene. For Norge er det ikke en signifikant forskjell. Dette underbygger teorien om søkeatferd, og også om eksistensen av en likhetsmultiplikator. Der svake grupper har gode støtteordninger utenfor arbeidslivet, vil de få en økt reservasjonslønn, og dermed vil deres timelønn ikke være lavere enn det en mindre svak gruppes lønn er. Den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge og stor utbredelse av universelle velferdsordninger fører til at svake grupper oppnår en likere inntekt sammenlignet med referansegruppen enn det man ser i Storbritannia der inntektsforskjellene er atskillig større og velferdsordningene behovsprøvde.
Kilder
Barth, E. og Moene, K. (2005): “The Equality Multiplier.” Ikke utgitt.
Barth, E., Moene, K., Wallerstein W. (2004): Likhet under press. Utfordringer for den skandinaviske fordelingsmodellen. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Cahuc, P. og Zylberberg, A.(2004): Labor Economics. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press.
Drange, N. (2005): Forskjeller i likhet. En sammenligning av norske og britiske mødre på arbeidsmarkedet. Masteroppgave ved Universitetet i Oslo.
European Community Household Panel (2001). Egne estimeringer foretatt i Stata 8.0.
Finch, N. (2002-2005 b): Family Policy in the UK. Third report for the project Welfare Policy and Employment in the Context of Family Change. Working Paper. University of York, York.
Skevik, A (2001)a): Family Ideology and Social Policy. Policies towards Lone Parents in and the . NOVA-rapport 7/01.
SSB: Levekårsundersøkelsen 2000. Egne estimeringer foretatt i Stata 8.0
[1] Det formelle rammeverket for denne modellen er fra Cahuc, P. og Zylberberg, A.(2004): Labor Economics. Den er også presentert i en litt utvidet form i Drange, N. (2005): Forskjeller i likhet. En sammenligning av norske og britiske mødre på arbeidsmarkedet.
[2] Nettoinntekt som prosent av opprinnelig bruttoinntekt.