Omstillinger til økt velferd

Mange velferdstilbud kjennetegnes ved at de krever innsats fra det offentlige, enten fordi markedet ikke klarer å framskaffe dem, eller fordi de får så høy pris i markedet at grupper som vi ønsker skal nyte godt av dem, ikke har råd.

Velferdstilbudene kan deles i to hovedgrupper. Den ene består av velferdsgoder eller -produkter som må produseres. Eksempler på velferdsgoder som markedet ikke klarer å framskaffe er sykkelstier og nasjonalparker. Eksempler på velferdsgoder som blir for dyre i markedet er helse- og omsorgstjenester og skole og undervisning. Skal vi produsere mer av slike typer velferdsgoder kreves det mer arbeidskraft.

Den andre hovedgruppen av velferdstilbud er støtte i form av kontantoverføringer til grupper som vi mener får for lavt konsum med den inntekten de har fra før. Eksempler på støtte som forsikringsmarkedet neppe vil framskaffe er overgangsstøtte til aleneforeldre, barnetrygd, sosialhjelp og bostøtte. Eksempler der privatforsikring vil bli for dyrt for de fleste, er uføretrygd, arbeidsledighetstrygd og alderstrygd. Større offentlige overføringsordninger kan også kreve økt produksjon fordi de som mottar støtte får større inntekt og dermed råd til å kjøpe mer.

Dersom vi skal øke velferdstilbudene, er problemet ikke å skaffe nok penger. Penger kan staten skaffe ved å skattlegge, ved å låne, ved å bruke oljepenger eller ved å trykke penger. Problemet er å skaffe realøkonomisk rom i form av ledige ressurser, og i særdeleshet arbeidskraftsressurser, til å produsere det som trengs til å gi den økte velferden.

Jeg skal først gå gjennom hva som må til for å skaffe ressurser til å kunne øke konsumet til de gruppene som får økte overføringer, og deretter hvordan en skal skaffe ressurser til å produsere flere velferdsgoder.

Økte overføringer

Poenget med økte overføringer er å kunne øke konsummulighetene, og slik øke velferden, til grupper vi mener er for dårlig stilt, heretter kalt de dårligstilte. Men den samlete tilgangen av private konsumgoder trenger ikke å økes dersom andre, heretter kalt bedrestilte, reduserer sitt konsum. Det kan reduseres ved å skattlegge dem mer slik at deres privatdisponible inntekt blir mindre. Da vil de etterspørre mindre, og det kan gå opp i opp med dedårligstiltes økte etterspørsel. På den måten skaffer vi det nødvendige realøkonomiske rommet for økt velferd for de dårligstilte, og i prinsippet overfører vi konsum fra de bedrestilte til de dårligstilte.

Den samlete konsumsammensetningen blir trolig noe endret fordi godene som de bedrestilte kommer til å kjøpe mindre av er andre enn de godene som de dårligstilte vil kjøpe mer av når inntekten deres øker. Det kan derfor bli nødvendig å endre produksjonen i samsvar med dette. I så fall må arbeidskraft flyttes fra virksomheter som får mindre omsetning til virksomheter som får mer.

De økte overføringene er i dette tilfellet ikke inflasjonsdrivende, og renta øker ikke. Det blir heller ikke færre jobber, bare andre typer. Fordelingsvirkningene er gode, og ekstra gode dersom det er de rikeste bedrestilte som får den størst skatteøkningen.

Situasjonen er annerledes dersom økt konsum for de dårligstilte ikke skal gå på bekostning av de bedrestilte sitt. Da trengs det flere konsumgoder. En del av disse kan skaffes gjennom økt import. Siden vi har flust av eksportinntekter fra olje, er det ingen problemer med å finansiere dette. Resten må imidlertid produseres innenlands, og det vil kreve arbeidskraft. Noen av de arbeidsledige kan brukes, og markedsmekanismen sørger for å skaffe arbeidskraften som trengs i tillegg: Den økt etterspørselen som følger av bedrete trygde- og støtteordninger, fører til pris- og lønnsstigning. Konkurranseutsatte bedrifter som ikke kan velte lønnsøkninger over i prisene vil måtte redusere virksomheten. Det gir det realøkonomiske rommet som trengs, fordi arbeidskraft som da blir ledig kan brukes til å produsere det som må til for å øke konsumet til de dårligstilte.

Hvor stort behov det vil være for å flytte arbeidskraft fra konkurranseutsatt til skjermet sektor, vil avhenge av hvor omfattende forbedringene i støtteordningene blir. Men det vil ikke bli annet enn kortvarig arbeidsledighet i dette tilfellet, og ledigheten vil gå ned når samlet etterspørsel øker.

Mens velferdsøkningen i det førstenevnte tilfellet ble finansiert ved økte skatter, kan finansieringsmåten nå være mer bruk av oljepenger som vil dekke økt import, og statslån. Men den økte etterspørselen kan føre til at lønns- og prisstingingen blir for høy, slik at Norges Bank på grunn av handlingsregelen setter opp renta. Uheldige fordelingsvirkninger som følger av dette kan myndighetene gjøre noe med gjennom skattesystemet. Men ved en passende kombinasjon av skatteøkninger og mer bruk av oljepenger kan vi unngå stor prisstigning og derpå følgende renteøkning. Skatteøkning vil dessuten gjøre oss i stand til å redusere inntektsforskjellene mer enn det økte overføringer isolert sett bidrar til.

Flere velferdsgoder

Flere velferdsgoder krever mer arbeidskraft direkte fordi det er nødvendig for å kunne øke produksjonen av dem.Vi har noe ledig arbeidskraft, og deler av den kan brukes til å produsere mer velferdsgoder. Men vi har ikke tilstrekkelig mange ledige til å bygge sykehjem, fylle stillingene i sykehjemmene eller øke antall lærere pr elev, eller til å anlegge sykkelstier - i alle fall ikke på kort sikt. For å kunne øke tilbudet må derfor noen slutte i sine nåværende jobber og i stedet for begynne å produsere velferdsgoder.

Som i tilfellet der vi skulle skaffe realøkonomisk rom for mer konsum til de dårligstilte, kan vi skaffe rom for flere velferdsgoder ved å redusere privat konsum gjennom økte skatter. Noen av bedriftene som bidrar i produksjonen av private konsumgoder må redusere virksomheten, og arbeidskraften som blir ledig kan brukes til å produsere velferdsgoder. Alle som blir ledige kan selvsagt ikke umiddelbart brukes. Men etter noen runder med arbeidsplassrokeringer vil en kunne besette de nye jobbene.

Økte skatter finansierer altså den økte velferden, og realøkonomisk flytter en arbeidskraft fra privat til offentlig sektor. Dette gir ikke færre jobber, det er ikke inflasjonsdrivende, og renta påvirkes ikke.

En annen måte å skaffe arbeidskraft på er å tilby høyere lønn. Det vil friste noen til å bytte jobb. Men da må deres gamle jobber besettes med nye folk, og for å få til det, må lønningene der også opp. Mange andre arbeidsplasser vil måtte sette opp lønningene for å holde på folk.Virksomheter med små profittmarginer og som ikke kan dekke økningen i lønnskostnader ved å sette opp prisene, vil da måtte begrense produksjonen. Dette gjelder, som nevnt i avnittet om økte overføringer, for konkurranseutsatte virksomheter. Ansatte i slike bedrifter må i så fall skifte jobb. Men i denne sammenhengen er det en fordel - og hensikten, for da kan de ansettes i de nye jobbene som trengs for å øke produksjonen av velferdsgoder.

For private virksomheter som ikke er utsatt for konkurranse, vil kostnadsøkningen bli veltet over i prisene. Hvor mye som på den måten vil bli betalt av konsumentene, vil avhenge av hvor prisfølsom etterspørselen etter de ulike godene er. Men også her kan det bli noen omstillinger fordi folk vil endre kjøpemønster når relative priser endres.

Det blir ikke færre arbeidsplasser i dette alternativet heller. Mer sannsynlig er det at arbeidsledigheten går ned, for økte offentlige utgifter virker ekspansivt på økonomien.

Når lønnsøkning brukes som middel til å flytte arbeidskraft, kan de nye velferdsgodene finansieres ved lån, oljepenger eller trykking av penger. Da settes det i gang mekanismer i økonomien som gir den nevnte lønns- og prisstigningen som presser privat sektor, og dermed skaffer nødvendig arbeidskraft til produksjon av velferdsgoder.Ved en opptrappingsplan for velferdsøkningen kan en imidlertid holde prisstigningen under kontroll. Uheldige fordelingsproblemer som kan oppstå hvis renta settes opp, kan regjeringa som nevnt ovenfor gjøre noe med ved å endre skattereglene til fordel for dem som tjener minst.

Omstillinger til økt velferd

Skal vi øke velferdstilbudene, enten det er bedre støtteordninger eller flere velferdsgoder, trengs det arbeidskraft for å kunne virkeliggjøre dem. Hvis velferdstilbudene finansieres med lån eller oljepenger, trengs det mer arbeidskraft enn det som er ledig. Uansett er det nødvendig at noen produksjonsvirksomheter reduseres driften, slik at arbeidskraften som blir ledig istedenfor kan bidra til å produsere velferdsgoder eller konsumgoder som de som får økte støtte, vil etterspørre. Det er spesielt sektorer som konkurrerer med utlandet som vil måtte innskrenke virksomheten, siden den ikke kan velte kostnadsøkninger over på prisene.

Selv om noe av velferdsøkning kan skaffes ved å redusere arbeidsledigheten og øke importene, er det vanskelig få til økt velferd uten omstillinger. Omstillinger betyr at noen kommer til å bli midlertidig arbeidsledige. Men det blir ikke færre arbeidsplasser av den grunn, det blir andre typer. Dersom det ikke er politisk vilje til å finansiere velferden med økte skatter, må vi være forberedt på at det kan bli høyere prisstigning. Men denne kan holdes under kontroll så sant det er en fornuftig opptrappingsplan for tiltakene. Hvis ikke vil Norges Bank sette opp renta, og fordelingskonsekvensene som følger må politikerne også være villige til å gjøre noe med.

Vi skal ikke undervurdere problemene som følger selv av midlertidig arbeidsledighet. Og motstandere av økte velferdstiltak vil selvfølgelig komme til å fokusere på dem. Da er det er viktig å holde fast ved at omstillingene er nødvendige for at velferden i samfunnet alt i alt skal kunne bli større.Vi vil få en fordeling og sammensetning av privat konsum og offentlige velferdsgoder som er i samsvar med det som folk har ønsket og gitt uttrykk for gjennom demokratiske valg. For dersom det ikke er flertall i Stortinget for økt velferd, blir det ikke noe av.

Endrete preferanser for konsumsammensetning og for inntektsfordeling bør jo føre til at produksjonen tilpasses til disse. Det skjer kontinuerlig for markedsomsatte goder når arbeidsplasser innskrenker og arbeidskraften flyttes for å produsere nye private konsumgoder som folk ønsker å kjøpe. Omstillingene skjer da ved hjelp av markedsmekanismen. Også når folk ønsker flere offentlige tilbud må det bli omstillinger. Men dette ønsket kan ikke realiseres via markedet. Ønsket kan bare uttrykkes gjennom valg til politiske organer og oppfylles gjennom politiske handlinger. Det som må til er imidlertid det samme: Å flytte arbeidskraft til produksjon av goder som folk ønsker mer av.