Garantipensjon eller grunnpensjon?

Innledning
I kommentarene til Pensjonskommisjonens foreløpige rapport er det mange som har pekt på at Kommisjonens forslag til en "modernisert Folketrygd" vil føre til lavere pensjoner for folk med lavere og midlere inntekter; og at forslaget er spesielt til ugunst for kvinner som på grunn av lav lønn, deltidsarbeid og avbrudd i yrkeskarrieren, har relativt lave inntekter over livsløpet.¹

Hensikten med denne artikkelen er å diskutere trekk ved modellen for en "modernisert folketrygd" som Pensjonskommisjonen har skissert i sin rapport. Jeg ønsker spesielt å reise debatt om forslaget om å fjerne den universelle grunnpensjonen og erstatte den med en garantipensjon på nivå med dagens minstepensjon. Det er først og fremst disse elementene i Kommisjonens forslag som forårsaker uheldige fordelingsvirkninger.

Andre viktige elementer i kommisjonens forslag vil ikke bli berørt her. Det gjelder blant annet forslagene om overgang til livsløpsbasert opptjening og avkortning/belønning for tidlig/sent uttak av pensjon. Når det gjelder det første spørsmålet, tar jeg simpelthen for gitt at tilleggspensjonsdelen i en "modernisert folketrygd" bør bygge på prinsippet om livslang opptjening - kombinert med ordninger som gir opptjening ved fødsler/barneomsorg, arbeidsledighet, uførhet og lignende.

Kommisjonen har stått overfor vanskelige dilemmaer når det gjelder avveiningen mellom fordelings- og effektivitetshensyn. På den ene siden ønsker man å få til et bedre samsvar mellom livsinntekt, premieinnbetalinger og pensjonsutbetalinger, og på den andre siden er det bred enighet om at minstepensjonen i det reformerte systemet skal være like høy som i dag. Den høye minstepensjonen setter klare grenser for mulighetene til å la det offentlige pensjonssystemet fremstå som en ren obligatorisk spare- og forsikringsordning, særlig hvis de samlede offentlige pensjonsutgiftene ikke kan tillates å bli vesentlige høyre enn med dagens system.

Likevel skal jeg argumentere for at modeller der minstesikringen blir ivaretatt gjennom en universell grunnpensjon, gjør det mulig å få til en bedre balanse mellom hensynene til fordeling og stimulans til arbeid enn den modellen som Kommisjonen har foreslått.

Pensjonskommisjonens modell
I sin analyse av dagens folketrygd påviser Pensjonskommisjonen hvordan standardsikringen for de yrkesaktive og forsikringselementet i systemet gradvis har blitt svekket i løpet de siste tiårene, mens minstesikringen og omfordelingselementene har blitt styrket. På bakgrunn av dette mener Kommisjonen at valget nå står mellom to hovedalternativer: Enten å gå over til en lik statlig basispensjon for alle, mens standardsikringen overlates til tjenestepensjoner og individuell sparing, eller å reformere det offentlige systemet slik at det (igjen) blir en sterkere sammenheng mellom opptjent pensjon, arbeidsinntekt og premieinnbetalinger.

Når det gjelder det konkrete forslag til en modernisert folketrygd som Pensjonskommisjonen skisserer i rapporten kan hovedpunktene oppsummeres i følgende punkter:

• Fjerne den universelle grunnpensjonen
• Starte opptjeningen av tilleggspensjon² fra første krone med en pensjonsprosent på 1,25 prosent per år (=50 prosent ved 40 års opptjening). Det settes et tak for pensjonsopptjening ved 10 G (om lag 540 000 kroner).
• Innføre en såkalt garantipensjon på nivå med dagens minstepensjon som avtrappes krone-for-krone mot opptjent tilleggspensjon.
• Finansiere tilleggspensjonene ved proporsjonale avgifter fra første tjente krone slik som i dag, begrenset fra og med taket ved 10 G.

En hovedtanke bak Kommisjonens modell er å sikre at det rent pensjonsmessig skal lønne seg å jobbe mer. Det er således streng proporsjonalitet mellom livsinntekt og premieinnbetalinger på den ene siden og pensjonsutbetalinger på den andre. Det vil i prinsippet forbedre insentivene til lønnet arbeid i forhold til dagens system. Fordelingshensynene skal først og fremst ivaretas gjennom garantipensjonen, som er ment å fungere på samme måte som særtillegget i dagens system - bortsett fra at det ikke lenger vil være noen universell grunnpensjon i bunn. Dertil kommer ordninger som skal sikre pensjonsopptjening i forbindelse med fødsel/barneomsorg og lignende.

En annen hensikt med forslaget er at hovedparten av pensjonsutgiftene flyttes over på det premiefinansierte tilleggspensjonssystemet, som er tenkt holdt atskilt fra det alminnelige statsbudsjettet. Bare garantipensjonen og premieinnbetalinger på vegne av personer som av bestemte grunner er uten arbeidsinntekt skal finansieres av generelle skattemidler; men utgiftene til denne delen av pensjonssystemet vil bli forholdsvis små, og de kan forventes å avta i takt med utbyggingen av det nye tilleggspensjonssystemet.

Figur I viser hovedtrekk i Pensjonskommisjonens modell sammenlignet med dagens folketrygd. De samlede utgiftene til pensjon med den nye modellen vil bli omtrent de samme som ved en uendret videreføring av dagens system. Det er da tatt hensyn til innsparingseffekten knyttet til avvikling av besteårsregelen. Bortfallet av besteårsregelen vil isolert sett føre til lavere pensjoner for personer med et variabelt eller sterkt stigende inntektsnivå over livsløpet; i forslaget vil også pensjonsopptjening utover 40 år gi uttelling. Disse effektene er ikke vist i figur 1, der det er forutsatt jevn opptjening over 40 år.

Figur 1. Forholdet mellom pensjonsgivende inntekt og pensjon. Enslig pensjonist med konstant lønnsinntekt i 40 år. Dagens system sammenlignet med Pensjonskommisjonens forslag.

Modellen har uheldige sider både når det gjelder fordelingsprofil og insentivvirkninger. Som man kan se av figur 1 vil personer med lavere og midlere inntekter (160.000-340.000 kroner) få lavere pensjon enn med dagens system, mens personer med inntekter over gjennomsnittet blir klare "vinnere".

Det er ikke overraskende at man går inn for å øke pensjonene til personer med lønninger over gjennomsnittet, siden standardsikringen for denne gruppen har blitt betydelig svekket - ikke minst som følge av innstrammingene i tilleggspensjonssystemet fra 1992. Det er likevel et tankekors at denne forbedringen for høytlønnsgruppene skal kombineres med lavere pensjoner for personer med lavere og midlere inntekter, som også har opplevd en betydelig svekkelse av standardsikringen over tid.

"Minstepensjonsfellen "
Mer overraskende er det at modellen heller ikke innebærer noen entydig forbedring av insentivene i pensjonssystemet. Sammenlignet med dagens system vil personer med årlige gjennomsnittsinntekter over 6 G (325.000 kroner) ganske visst få en sterkere spore til å øke sin arbeidsinnsats, men dette oppnås på bekostning av en forverring av insentivene til arbeid i den nedre delen av inntektsfordelingen. Forverringen skyldes garantipensjonen, som etter hovedmodellen skal avtrappes krone-for-krone mot opptent tilleggspensjon. I dag må man ha en årlig inntekt på minst 160.000 kroner i 20 år (forutsatt at man har hatt minst 40 års opptjening) for ikke å ende som minstepensjonist. Med Kommisjonens forslag flyttes grensen for å slippe ut av "minstepensjonsfellen" oppover til en årlig gjennomsnittsinntekt på nærmere 200.000 kroner over 40 år - eller nærmere bestemt i underkant av 8 millioner kroner i samlet inntekt over livsløpet. All avgift betalt på inntekt under 200.000 kroner per år blir å betrakte som en ren skatt.

Kommisjonen foreslår at inntekter over taket på 10 G (540.000 kroner) skal fritas for pensjonsavgift, siden disse inntektene ikke gir opphav til pensjonsopptjening, men den legger tydeligvis til grunn at pensjonsavgifter skal beregnes fra første tjente krone, selv om heller ikke avgiftene betalt på de første 200.000 kroner i året (8 millioner kroner i livsinntekt:) vil få noen betydning for størrelsen på den fremtidige alderspensjon.

En konsekvens av modellen er at andelen av befolkningen som ender opp som minstepensjonister, vil øke sterkt i forhold til dagens system. Dette er mildt sagt paradoksalt ettersom de dårlige insentivene nederst i inntektsfordelingen og "urettferdigheten" knyttet til minstepensjonsfellen kan hevdes å være ett av de sterkeste argumentene for å reformere dagens system (se blant annet drøftingen i Foreløpig rapport s. 32).

Kommisjonen antyder at det kan være aktuelt å velge en mildere avkortning av garantipensjonen. Det vil utvilsomt hjelpe på fordelingsprofilen, men de negative insentivvirkningene vil bli spredt ut på en større del av befolkningen. Når minstesikringen skal skje ved hjelp av en garantipensjon, kan det ikke unngås at den marginale pensjonsopptjeningen blir forholdsvis lav i den nedre delen av inntektsfordelingen. Man kan selvfølgelig velge å gjøre avkortningsintervallet svært langt, slik at det mer eller mindre dekker hele inntektsfordelingen, men da kunne man like gjerne velge en modell med en universell grunnpensjon kombinert med en lavere tilleggspensjonsprosent.

Bare tekniske forskjeller?
Generelt gjelder at en modell med garantipensjon som avkortes mot tilleggspensjon har tilnærmet de samme reelle virkninger som en modell med en universell grunnpensjon supplert med en tilleggspensjon der pensjonsprosenten varierer (øker) med inntekten. Selv om det langt på vei er snakk om rent tekniske forskjeller mellom disse to hovedmodellene, kan man likevel trekke frem flere argumenter for den universelle modellen fremfor garantipensjon som avkortes mot tilleggspensjoner.³

For det første kan hensynet til klarhet, som gjerne tillegges stor vekt i dagens pensjonspolitiske debatt, tale for å ta utgangspunkt i en universell modell. Å kombinere et system med formell opptjening fra første krone med en garantipensjon som innebærer at den reelle opptjeningen først starter ved en forholdsvis høy inntekt, kan lett bli oppfattet som illusjonsmakeri. Med en universell modell tvinges politikerne til klart å spesifisere hvordan man vil at tilleggspensjonsprosenten eventuelt skal variere i forhold til inntekten som yrkesaktiv.

Kommisjonens løsning vil for mange føre til at det blir vanskelig å forutsi om de vil oppnå en inntekt over livsløpet som vil bringe dem over minstepensjonsgrensen. Dermed blir de faktiske insentivene til å jobbe i det enkelte år (og da særlig tidlig i yrkeskarrieren) usikre. Det er grunn til å tro at flere enn nødvendig kommer til å oppleve pensjonsavgiften som en ren skatt, noe som er stikk i strid med hva Kommisjonen har ønsket å oppnå.

En modell basert på garantipensjon gir større fare for kortsiktige og populistisk motiverte forslag om å heve minstepensjonen. Det vil være forholdsvis billig for statskassen å heve minstepensjonen, sammenlignet med kostnadene knyttet til heving av en eventuell universell grunnpensjon. Det er imidlertid også en mer "skjult" kostnad knyttet til økninger av garantipensjonen som bør tas med i betraktning: Når nivået på garantipensjonen heves, vil den nedre inntektsgrensen for å få uttelling for innbetalte trygdepremier flyttes oppover, og premier betalt på inntekt i dette intervallet vil dermed gå over til å bli en ren skatt. Å heve nivået på garantipensjonen vil altså reelt sett føre til en økning av skatten på lavere livsinntekter, og denne kostnaden kan lett bli oversett i den politiske debatten.

En modell med garantipensjon betyr altså at den effektive marginalbeskatningen i tilknytning til pensjonssystemet blir forholdsvis høy i den nedre delen av inntektsfordelingen.⁴ Det er både praktiske og prinsipielle grunner for å unngå dette. Empirisk forskning i Norge og internasjonalt tyder på at personer i den nederste delen av inntektsfordelingen er spesielt følsomme for negative insentiver til arbeid (se for eksempel Røed og Strøm 2002). Det er derfor her skadevirkningene - i form av lavere arbeidstilbud - må antas å være størst. Dertil kan føyes en mer prinsipiell rettferdighetsbetraktning: Skatte- og trygdesystemet bør ikke innrettes slik at den effektive marginalbeskatningen stiger med fallende inntekt.⁵ 

Alternative modeller
Det kan tenkes mange alternative modeller for modernisering av folketrygdens pensjonssystem, men både pedagogiske og substansielle hensyn kan tale for å ta utgangspunkt i en modell der minstesikringen er ivaretatt gjennom en universell grunnpensjon. I det følgende skisseres to slike alternativer.

Alternativ I
I den mest rendyrkete varianten kan modellen med universell grunnpensjon kombineres med en helt proporsjonal tilleggspensjon som opptjenes fra første krone. Koren (2001:34-36) har skissert en reform av minstesikringen i folketrygden basert på ulike varianter av en slik modell der opptjeningen av tilleggspensjon starter fra første tjente krone. Hvis ikke de totale pensjonsutgiftene skal bli vesentlig høyere enn med dagens system, må pensjonsprosenten bli forholdsvis beskjeden - antydningsvis kan den neppe overstige 0,5 prosent per år og dermed 20 prosent ved en yrkeskarriere på 40 år.⁶ Profilen til en slik modell er tegnet inn i figur 2, sammen med dagens system og Pensjonskommisjonens forslag. Det er som i Pensjonskommisjonens forslag satt et tak for pensjonsopptjeningen (og premieinnbetalingene) ved en årlig inntekt tilsvarende 10 G (540.000 kroner).

Figur 2. Forholdet mellom pensjonsgivende inntekt og pensjon. Enslig pensjonist med konstant lønnsinntekt i 40 år. Dagens system, Kommisjonens skisse og alternativ modell (I) med proporsjonal pensjonsopptjening fra første krone. 

Som det fremgår av figuren vil en slik modell gi vesentlig høyere pensjoner for personer med lavere og midlere inntekter enn dagens system, mens nivået blir omtrent det samme for personer med høyere inntekter. Modellen har altså en jevnere fordelingsprofil enn dagens system, og en langt jevnere profil enn modellen med garantipensjon som Kommisjonen skisserer. Samtidig garanterer en slik alternativ modell at alle får samme uttelling for innbetalte pensjonspremier og dermed samme spore til økt arbeidsinnsats, uansett lønnsnivå og deltidsprosent. Jeg forutsetter at størrelsen på premien fastsettes slik at selve tilleggspensjonssystemet blir selvfinansierende på lang sikt. Når den årlige pensjonsprosenten i denne modellen blir forholdsvis lav - om lag 0,5 prosent mot 1,25 etter Kommisjonens forslag -, legger jeg til grunn at også premien vil være tilsvarende lavere enn den premien som må til for å finansiere tilleggspensjonssystemet etter Kommisjonens modell.

Mot en slik rendyrket modell kan det innvendes at kompensasjonsnivået blir svært høyt blant lavinntektsgruppene og man kan spørre om det er fornuftig å tvinge personer hvis inntektsnivå i yrkesaktiv alder er lavere enn minstepensjonen, til ytterligere å skjevdele sine forbruksmuligheter gjennom livsløpet til fordel for pensjonistfasen. Dette kan tale for å legge inn en nedre inntektsgrense for deltakelse i det offentlige tilleggspensjonssystemet.

Alternativ II
Én opplagt mulighet er å sette denne grensen ved en årlig inntekt lik den universelle grunnpensjonen (dette er formelt sett samme løsning som i den opprinnelige modell for folketrygden, der opptjeningen av tilleggspensjon starter ved 1 G = grunnpensjonen for en enslig). Både av hensyn til logikken i systemet (alle skal få samme uttelling for eventuelle premieinnbetalinger), og for å unngå negative insentivvirkninger, bør den delen av inntekten som ikke er pensjonsgivende heller ikke pålegges avgifter til systemet. Man vil dermed i likhet med alternativ I få et rendyrket tilleggspensjonssystem der de opptjente pensjonsrettigheter er strengt proporsjonale med premieinnbetalingene.

I en slik modell kan tilleggspensjonsprosenten settes noe høyere enn i modellen som starter fra første krone. For eksempel kan man sette den årlige opptjening til 3/4 prosent av pensjonsgrunnlaget, slik at den kumulerte tilleggspensjonsprosenten blir 30 etter 40 års opptjening. Profilen til en slik modell (alternativ II) er vist i figur 3.

Figur 3. Forholdet mellom pensjonsgivende inntekt og pensjon. Enslig pensjonist med konstant lønnsinntekt i 40 år. Dagens system, Kommisjonens skisse og alternativ modell (II) med nedre inntektsgrense for opptjening og premieinnbetaling.

Også i alternativ II blir ytelsesprofilen vesentlig mer jevn enn med Pensjonskommisjonens modell. Sammenlignet med dagens system blir ytelsene høyere både i de lavere (mellom 100.000 og 300.000 kroner) og i de høyere inntektsintervallene (fra om lag 350.000 kroner og oppover). Det betyr likevel ikke nødvendigvis at de samlede utgiftene til pensjon blir vesentlig høyere enn med dagens system. Det er, som i Pensjonskommisjonens modell, en betydelig innsparingseffekt knyttet til overgangen til livsløpsbasert opptjening som ikke kommer frem i figuren siden det her er forutsatt et jevnt inntektsnivå over 40 år.

Fordeler og ulemper ved de to alternativene
For både alternativ I og II gjelder at finansieringen av selve tilleggspensjonssystemet ikke skal skape negative insentiver. Premien på den pensjonsgivende inntekten må settes slik at systemet blir selvfinansierende på langt sikt. Hvis avkastningen på premieinnbetalingene til tilleggspensjonssystemet blir tilstrekkelig god og hvis folk faktisk setter pris på å oppnå en høyere pensjon i alderdommen, kan man anta at den effektive marginalbeskatningen knyttet til et slikt tilleggspensjonssystem blir lik null.

Man kan innvende mot disse alternative modellene at hovedparten av de offentlige pensjonsutgiftene vil være knyttet til den universelle grunnpensjonen. På den ene siden blir altså premiene til tilleggspensjonssystemet vesentlig lavere med en universell modell, og de vil alltid bli motsvart av en reell økning av pensjonsrettighetene til de som er pålagt å betale til systemet. På den andre siden må staten til gjengjeld kreve inn høyere skatter for å finansiere minstesikringen enn det som vil være nødvendig ved Pensjonskommisjonens modell. I følge Kommisjonens egne anslag vil utgiftene til en universell grunnpensjon på nivå med dagens minstepensjon på langt sikt utgjøre i overkant av 100 mrd. kroner i året (Pensjonskommisjonen s. 43)⁷. Dette beløpet må i tilfelle finansieres over de alminnelige skatter - eventuelt i kombinasjon med en eller annen form for fondering. Byrden ved et generelt høyere skattenivå vil imidlertid kunne fordeles på ulike inntektskilder og grupper i befolkningen og ikke - som ved trygdeavgifter - hvile ensidig på lønnet arbeid. Som nevnt innledningsvis er det umulig å unngå at videreføringen av en høy minstepensjon skaper skattekiler og insentivproblemer. En vesentlig fordel med de universelle modellene ligger i at insentivproblemene blir bedre fordelt mel om lavtlønte og høytlønte og at de i tillegg kan spres ut på flere typer av inntekt.

Videre kan man innvende at forholdsvis stor vekt på skattefinansiering vil bety at statsbudsjettet blir mer eksponert for den usikkerheten om størrelsen på den fremtidige finansieringsbyrden som er knyttet til faktorer som utviklingen i fødselsraten, yrkesdeltakelsen og den forventede levealderen. Til dette kan man svare at skattefinansiering har den umiddelbare fordelen sammenlignet med trygdeavgifter at den nesten automatisk vil sørge for en viss risikodeling mellom fremtidens yrkesaktive og pensjonister. Hvis fødselsraten og yrkesdeltakelsen skulle utvikle seg i uheldig retning eller hvis levealderen skulle øke mer enn forventet, må de generelle skattene økes og det vil da fremstå som naturlig at pensjonistene er med å betale på lik fot med de yrkesaktive. Det er heller ikke med en slik modell noe i veien for å la de fremtidige pensjonistene bære en større del av risikoen ved for eksempel å gjøre størrelsen på en universelle grunnpensjonen avhengig av utviklingen i den forventede levealderen; jamfør hvordan dette er gjort i det nye svenske pensjonssystemet (se Pedersen, Hatland og Øverbye 2001).

Avsluttende bemerkninger
Pensjonskommisjonen har invitert til debatt om to hovedalternativer for det norske pensjonssystemet: enten avvikling av tilleggspensjonssystemet og overgang til en lik basispensjon for alle, eller en modernisert folketrygd der minstesikring fortsatt skal kombineres med standardsikring. Valget mellom disse hovedalternativene kompliseres imidlertid av at Kommisjonen har valgt forskjellige løsninger for minstesikringen i de to alternativene, henholdsvis universell basispensjon og garantipensjon. Sammenlignet med en skattefinansiert basispensjon innebærer løsningen med garantipensjon i realiteten en ekstraskatt på små og mellomstore livsinntekter. Dette gir opphav til uheldige fordelings- og insentivvirkninger. Det blir heller ikke noe klart institusjonelt skille mellom grunnsikring og standardsikring hvis trygdepremiene betalt på små lønnsinntekter i realiteten inngår som en del av finansieringen av den garanterte minstepensjonen. Rapportens henvisninger til at minstesikringen i begge tilfeller skal finansieres ved generell beskatning blir derfor mer villedende enn veiledende.

Hvis en modernisert folketrygd i stedet baseres på en universell grunnpensjon, vil selve minstesikringen i de to hovedalternativene bli tilnærmet lik. Basispensjonen vil i begge modellene utgjøre et sterkt utjevnende element i de samlede inntektsoverføringene til pensjonistene, og finansieringen hviler på generell beskatning. I begge tilfeller blir det en klar arbeidsdeling mellom en grunnsikring med sterke sosiale omfordelingsvirkninger og ordninger som utelukkende har til oppgave å omfordele inntekt og forbruksmuligheter over livsløpet. Hovedspørsmålet er da om den siste oppgaven helt og fullt skal overlates til tjenestepensjoner og individuell sparing, eller om staten fortsatt skal bidra til standardsikringen gjennom et rendyrket proporsjonalt tilleggspensjonssystem. Hvis valget står mellom disse alternativene er det etter min oppfatning gode grunner for å velge det siste.

Fotnoter 
1 Dette er en lett forkortet utgave oven artikkel som tidligere hor vært trykket i Tidsskrift for velferdsforskning Vol 5. nr.4 2002 s. 221-228.
2 Strengt tatt er uttrykket "tilleggspensjon" litt misvisende her siden den inntektsgraderte pensjonen ikke lenger skal komme i tillegg til en universell grunnpensjon.
3 De argumentene som her fremføres mot Kommisjonens forslag retter seg for en stor del like mye mot dagens system slik det har utviklet seg i løpet av de siste tiårene, med et stort særtillegg som avkortes mot tilleggspensjonen.
4 Den effektive marginalskatten kan løselig defineres som "forskjellen mellom pensjonsinnbetalinger og pensjonsutbetalinger ved økt arbeidsinnsats". (Foreløpig rapport s. 47).
5 Knox og Cornish (1999) har formulert et sett av krav til et rettferdig pensjonssystem som er relevante i denne sammenhengen. I tillegg til å garantere en tilfredsstillende minsteinntekt i alderdommen, bør pensjonssystemet, ifølge forfatterne, sikre at alle får noe igjen for sine eventuelle premieinnbetalinger, og da slik at den reelle avkastningen på innbetalingene blir minst like høy for personer med lav livsinntekt som for personer med høy livsinntekt. Forfatterne viser at
disse kravene vanskelig lar seg realisere i systemer med innslag av økonomisk behovsprøving, slik som i Pensjonskommisjonens forslag. 6 Koren (2001) opererer i sine modeller med tilleggspensjonsprosenter på henholdsvis 19 og 22 prosent.
7 De samlede utgiftene til alderspensjon anslås å vokse til i overkant av 170 mrd. kroner ved en uendret videreføring av dagens system, og Pensjonsommisjonens forslog til en "modernisert folketrygd" antas som nevnt å gi samlede offentlige pensjonsutgifter på omtrent det samme nivå.

Referanser
Knox, David and Roslyn Cornish. 1999. The development of some characteristics for equitable national retirement income systems. International Social Security Review. 52:25-45.

Koren, Charlotte. 2001. Minstepensjon og minstepensjonister. NOVA rapport nr. 19/01. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Pedersen, Axel West; Aksel Hotlond og Einor Øverbye. 2001. "Svarteperspill eller spleiselag? Fordeling av risiko i folketrygden, det svenske pensjonssystemet og private pensjoner". Tidsskrift for Velferdsforskning. 4:153-168.

Pensjonskommisjonen. 2002. Mål, prinsipper og veivalg for pensjonssystemet. Foreløpig rapport fra Pensjonskommisjonen 4. september 2002.

Røed, Knut og Steinar Strøm. 2002. Progressive taxes and the Iabour market: is the trade-off between equality and efficiency inevitoble? Journal of Economic Surveys. 16:77-111.