Hvordan bevare velferden
"Et svar for å flere med i arbeidslivet er å kutte trygd, et annet svar er sekstimersdag." Intervju med redaktør for RØST: Velferd, Camilla Bakken Øvald, Morgenbladet, 27.01.2006.
Av Maria Reinertsen
Høstens mote blant EU-politikerne heter "Den nordiske modellen". Det handler om hvordan resten av EU kunne lære av landene som både har god økonomisk vekst og gavmilde velferdsstater. Med den nordiske modellen tenker man på universelle velferdsgoder, men også et godt organisert arbeidsmarked, små lønnsforskjeller og politikere som prioriterer full sysselsetting.
– Verken Sem-erklæringen eller perspektivmeldingen fra Bondevik-regjeringen nevner den nordiske modellen. Jeg oppfatter "Sem" som at de er opptatt av at et effektivt næringsliv trengs for å holde liv i velferdsstaten, men ikke at velferdsstaten er viktig for næringslivet. I Soria Moria-erklæringen skriver man derimot om modellen og er opptatt av gjensidigheten mellom velferdsstat og næringsliv, sier Per Botolf Maurseth, leder for Avdeling for internasjonal økonomi ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.
Samtidig står den nordiske modellen under press på hjemmebane, blant utfordringene er økende trygdeutgifter. Sist søndag ble det kjent at selv SV har hatt et utvalg, under Maurseths ledelse, for å finne ut hvilke velferdstilbud en kan kutte og spare i.
– Folk sniker på trikken, men vi trenger ikke gå av hengslene av den grunn. Veksten i uførhet og sykefravær er et mye større problem for velferdsstaten, fordi det dreier seg om så mange personer, sier Kjetil Storesletten, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo.
Denne uken skremte han politikere og kollegaer med foredraget "Uførhet – slutten på det nordiske eventyret?" på konferansen "Den nordiske modellen. Et forbilde?" ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo. Spørsmål av typen "Er Norden et tredje alternativ, i valget mellom en 'effektiv, men brutal' amerikansk modell, og en 'fordelingsorientert og ineffektiv' kontinental-europeisk modell? Er Norden et forbilde, og hvilke valg står vi overfor selv?" ble diskutert på konferansen.
Absolute Norden. Vi kommer tilbake til dette, men først: Hva er det med Norden og den nordiske modellen? Vi spør Kalle Moene, nok en økonomiprofessor ved UiO. Han har skrevet om dette for Makt- og demokratiutredningen. En velfødd velferdsstat er, ifølge Moene, ikke eneste ingrediens i den nordiske miksen. Legg til et godt organisert arbeidsmarked, sentraliserte arbeidsgiver- og arbeidstagerorganisasjoner og fast kontakt mellom disse og regjeringen. Kombinasjonen gir et arbeidsmarked med små lønnsforskjeller og politikere som prioriterer full sysselsetting og universelle velferdsgoder. "Universell" vil si barnetrygd og studiestipend til alle, ikke bare de mest trengende.
– Mange velferdsstater vender seg mot de fattige. I denne modellen vil både rike og fattige ha en sosial forsikring, sier Moene.
Sentrale lønnsoppgjør med "lavlønnsprofil" og "konkurranseevne" som honnørord har gjort utdannet arbeidskraft billig. Dette er et konkurransefortrinn som har gjort at bedriftseierne innerst inne har vært fornøyd med modellen, mener Moene.
– Fagbevegelsen i Norden har hatt større innflytelse på lønnsfordelingen mellom arbeidstagere enn på inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital, sier han.
Folk flest i forandring. – Det er to prosesser: Lønnsoppgjørene holder middelklassen tilbake. Samtidig fører velferdsstaten til at middelklassen vokser. Til slutt kan du sitte igjen med et mindretall industriarbeidere som holder flertallet – middelklassen – nede lønnsmessig, sier Moene.
Da kan de små lønnsforskjellenes tid være forbi:
– De siste årene har en fått fagforeninger som er mer opptatt av middelklassens snevre økonomiske interesser og krever mer lønn igjen for utdanningen. Samtidig har innslaget av individuelle lønnsavtaler økt.
Er vi på vei inn i en ond sirkel, spør Moene: Større lønnsforskjeller kan bety at de som tjener bedre, heller enn å betale for offentlig velferd vil kjøpe private ordninger. Mindre velferdsstat virker igjen tilbake på forhandlingsstyrken i arbeidslivet:
– Det klassiske eksemplet er enslige mødre som tvinges til å søke jobb: De er villige til å ta dårligere betalte jobber, noe som igjen betyr større lønnsforskjeller og så videre.
– Det som holder utviklingen litt i sjakk, er at mange i middelklassen har sosiale preferanser som strider mot den økonomiske egeninteressen. Det er helt logisk, og i dette tilfellet er det økonomene som tar feil: De fleste av oss har sosiale preferanser som gjør at vi er villige til å betale litt for å slippe å leve i et samfunn der mange rundt oss er fattige.
– Du har snakket om endring i politiske preferanser som "trusselen" her, ikke et ord om eldrebølge?
– Nei, for jeg ser ikke helt de politiske implikasjonene av eldrebølgen. Velferdsstaten er mer populær i økonomiske nedgangstider, når folk føler større usikkerhet. På samme måte kan det jo også tenkes at velferdsordninger og folketrygd blir mer populære når flere bekymrer seg for alderdommen.
Snipp, snapp, snute. – Staten trenger penger. Uføretrygding betyr at vi mister en stor del av arbeidsstyrken og skattepengene deres, sier Kjetil Storesletten.
På konferansen om den nordiske modellen denne uken tegnet han skumle powerpointkurver som viste økningen i andelen uføretrygdede. Den økningen kan verken forklares med dårligere helse eller et mer brutalt arbeidsliv, mener Storesletten.
– Det vanligste målet på helsetilstand er levealderen, og den har gått opp. Det finnes også en forestilling om at uførheten er så høy fordi arbeidslivet er så brutalt. Jeg tror det er tull. Er arbeidslivet i Oslo, der andelen uføre er lav, mye mindre brutalt enn i Finnmark?
Storesletten mener derimot at det for mange kan være et valg om og når en blir ufør.
– Jeg tror det er vanskelig å slippe unna den konklusjonen at det for mange er et visst element av valg her.
Det skaper igjen to problemer for velferdsstaten, mener Storesletten: La oss kalle dem "jeg gidder ikke betale" og "vi har ikke råd".
– Hvis det sprer seg en oppfatning av at dette er noe en velger, kan viljen til å betale for dette blant dem som er igjen i arbeidslivet bli mindre.
Samtidig koster flere uføre penger. Storesletten fisker opp en kurve på pc-en:
– Jeg trodde at sannsynligheten for å bli ufør skulle ha økt jevnt siden starten av åttitallet, men det har den ikke. Sjansen for å bli ufør i dag er høyere enn i 1982, men lavere enn på toppnivået i 1987.
Likevel er ikke regnskapet reddet, mener Storesletten:
– Fremdeles har vi yrkesdeltagelse på topp blant industrilandene?
– Ja, men den vil falle, du har et etterslep. Økt sannsynlighet for å bli ufør slår ikke inn med en gang. Dagens tredveåringer vil ha høyere sannsynlighet for å bli ufør på alle punkt i karrieren. Samtidig er en større del av arbeidsstyrken i de eldste aldersklassene, der uføresannsynligheten er høyest. Summen av dette er at vi vil se et ganske kraftig fall i sysselsettingen.
Lille land, hva nå? – Venstresiden vil jo at vi skal gi til dem som trenger det mest. Men for å få oppslutning er det også nødvendig at den jevne velgeren føler at en får noe igjen for velferdsstaten, sier Per Botolf Maurseth.
I en artikkel i økonomitidsskriftet Røst leter han etter velferdsvisjoner i den nye regjeringens program. De rødgrønnes planer om gratis tannhelsetilbud er et eksempel på slik avveiing. Poenget er at det uansett vil være folk flest som betaler for boring over skatteseddelen.
– Du kan velge å behovsprøve gratis tannhelsetilbud, det blir billigere, men mindre populært. De fleste vil betale for en slik ordning uten å få noe igjen. Men tannhelseproblemer rammer ganske tilfeldig, samtidig som det finnes få private forsikringsordninger for det. Ved å gjøre gratistilbudet universelt kan det offentlige løse det problemet. Samtidig betyr det høyere utgifter som må dekkes inn. Men jeg tror det kan være en fornuftig reform i tradisjonen til den universelle velferdsstaten.
Uførepensjon som lønnstilskudd er et annet lovende eksempel, mener Maurseth. Det betyr at uførepensjonister kan ta med seg trygden til en arbeidsgiver, som et "lønnssubsidie". Slik får arbeidsgiverne en gulrot for å legge til rette for arbeidstagere med redusert yteevne. Uføre får mulighet til å skaffe seg jobb og ekstra inntekter. Samfunnet får utnyttet restarbeidsevne. Også for staten er dette netto inntekter: Trygden må betales ut uansett, men her kan en skumme inn noen skatteinntekter fra den lønnen arbeidsgiverne betaler i tillegg til trygden.
– Det lyder litt for vinn-vinn til å være sant?
– Spørsmålene som må utredes mer, er hvordan en unngår at innvandrere og andre svake grupper på arbeidsmarkedet blir utkonkurrert av uføre med lønnstilskudd. Dessuten må ein finne ut hvordan en lager regler som hindrer bedriftene i å spekulere i å la folk gå av med uførepensjon og så tas tilbake med lønnstilskudd. Men alt i alt er dette et godt forslag.
"Ta fra gamle og syke." Storesletten er derimot skeptisk til uføretrygd som lønnstilskudd.
– Sandmann-utvalget gikk imot dette fordi de mente det gjorde det altfor gunstig å være ufør.
– Så løsningen er?
– Vi har en god tradisjon for både pisk og gulrot. I Sverige diskuterer en å ha gradert uføretrygd avhengig av om sykdommen er verifiserbar eller ikke. Visse sykdommer er lette å stadfeste, som for eksempel hjerteinfarkt, andre, som gikt og psykiske problemer er det ikke. Du får for eksempel 90 prosent av opprinnelig lønn hvis du har en verifiserbar sykdom og en mindre prosent om du ikke har det.
Alt i alt er Storesletten likevel skeptisk til forslaget. Systemet vil oppleves som urettferdig.
– Jeg tror den enkleste måten er å gjøre noe med pensjonssystemet. Du kan si at uføre ikke får pensjonsopptjening til 67 som i dag, men til 62 år. En annen måte er å bruke mer ressurser på å verifisere om folk virkelig trenger trygd.
Like bekymringer, ulike løsninger. Utgiftene til uføretrygd har mer enn doblet seg siden 1990. Men det samme har den langt større nasjonalregnskapsposten "Privat forbruk". Camilla Bakken Øvald, samfunnsøkonom og redaktør for Røst, mener dette er et eksempel på at det handler om hva man velger å prioritere; offentlig eller privat forbruksvekst.
– Jeg deler Storeslettens i bekymring for det økende tallet på uføre og for pensjonistbølgen. Men et samfunn vil hele tiden ha demografiske endringer: Da disse samme store kullene begynte på skolen, var det også en utfordring. Så da må vi ta grep om det. Et svar for å flere med i arbeidslivet er å kutte trygd, et annet svar er sekstimersdag.
Nye velferdsvisjoner. Bakken Øvald er heller ikke sikker på at middelklassens evne til å betale for "glossy private løsninger" når de offentlige svikter bør møtes med å tømme nok et kommunalt svømmebasseng. I siste nummer av tidsskriftet Røst har hun en artikkel der hun gjentar oppfordringen fra sitt essay i Morgenbladet i sommer om nye visjoner for velferdsstaten.
Stopp en hal, tenker vi. Det gamle Stortinget har nettopp vedtatt en pensjonsreform som kutter kraftig i de fremtidige utgiftene til folketrygden. Den nye regjeringen venter på utredningen fra Uføreutvalget som skal se om uføretrygden må strammes inn for at sparetiltakene i pensjonsreformen skal få full effekt. Forrige søndag ble forslagene fra SVs kutt-utvalg kjent: skatt på barnetrygd og arbeidsplikt for ledige.
– Er dette riktig tidspunkt å be om nye visjoner for velferdsstaten på?
– Jeg tror vi har vært for mye på defensiven. Det handler om å kutte og forsvare ordninger. Stenge offentlige bad, for eksempel. Jeg tror at en grunn til at det var så stor enighet og entusiasme for velferdsstaten på 50- og 60-tallet var at folk hele tiden fikk nye goder og fikk det bedre.
Øvald minner om at de store prosjektene som jernbaneutbygging og folketrygd ble til i en tid da Norge var langt fattigere enn i dag. Før oljepengene.
– Jeg savner ideer og visjoner om hvordan samfunnet skal se ut om 30 år.
– Fra hvem?
– Politikerne, selvsagt. Men mediene har også et ansvar siden de definerer hva som er tillatt å diskutere. Forslaget om sekstimersdag viser hvilken rolle mediene spiller i å punktere et forslag. For noen år siden var det ikke tillatt, nå er det mer lovlig å debattere, men det krevde at så tunge organisasjoner som LO stilte seg bak.
– Og hvilke visjoner?
– Det er det jeg har lyst å finne ut. Derfor er det viktig å invitere flere. Se på regjeringserklæringen. Tannhelsereform er bra, men det er lite bortsett fra sekstimersdagen som vil endre hverdagen vår. Og jeg vil gjerne ha politikere som tør komme med forslag i den klassen.
Bakken Øvalds yndlingseksempel er byen Hasselt i Belgia. Trafikk-kaoset gjorde at en vurderte å bygge et nytt, dyrt felt på motorveien inn til byen. Så fant den sosialdemokratiske borgermesterkandidaten ut at en burde spørre innbyggerne hva de egentlig ville ha. Løsningen ble gratis kollektivtrafikk for samme pris isteden.
– Grunnen til at jeg liker dette, er at de spurte om hva folk egentlig ville.
Modell på nye veier? – Kanskje passet den nordiske modellen best for industrisamfunnet, sier Kalle Moene.
– Jeg mener det kan være en god utviklingsstrategi for u-land i dag. Men det spørs om den fungerer like godt i vårt eget samfunn.
Han spår "en postindustriell modell som beholder store deler av velferdsstaten, men ikke utjevner lønnsforskjellene".
– Fordi?
– Overgangen fra store industribedrifter til mindre enheter betyr at store kollektive interessegrupper svekkes. Samtidig tror jeg det blir flere medarbeidereide bedrifter, ettersom kapitalen i hodene blir viktigere. Det betyr også mindre kontroll for de store fagforeningene, og slik høyere grad av lønnsulikhet mellom bedriftene. Lønnsforskjellen kan også bli forsterket av at de beste vil søke sammen til samme bedrift, fordi "gode medarbeidere gjør at du gjør en bedre jobb".
Men større lønnsforskjeller betyr ikke nødvendigvis slutten for den store velferdsstaten.
– I et sånt system vil det være press for å opprettholde velferdsgoder, som en sosialforsikring. En som jobber i en medarbeidereid bedrift, risikerer å miste både sparepengene og arbeidsplassen om det går galt. Da kan offentlige ordninger være populære for risikoavlastning, sier Moene.
– Verken Sem-erklæringen eller perspektivmeldingen fra Bondevik-regjeringen nevner den nordiske modellen. Jeg oppfatter "Sem" som at de er opptatt av at et effektivt næringsliv trengs for å holde liv i velferdsstaten, men ikke at velferdsstaten er viktig for næringslivet. I Soria Moria-erklæringen skriver man derimot om modellen og er opptatt av gjensidigheten mellom velferdsstat og næringsliv, sier Per Botolf Maurseth, leder for Avdeling for internasjonal økonomi ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.
Samtidig står den nordiske modellen under press på hjemmebane, blant utfordringene er økende trygdeutgifter. Sist søndag ble det kjent at selv SV har hatt et utvalg, under Maurseths ledelse, for å finne ut hvilke velferdstilbud en kan kutte og spare i.
– Folk sniker på trikken, men vi trenger ikke gå av hengslene av den grunn. Veksten i uførhet og sykefravær er et mye større problem for velferdsstaten, fordi det dreier seg om så mange personer, sier Kjetil Storesletten, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo.
Denne uken skremte han politikere og kollegaer med foredraget "Uførhet – slutten på det nordiske eventyret?" på konferansen "Den nordiske modellen. Et forbilde?" ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo. Spørsmål av typen "Er Norden et tredje alternativ, i valget mellom en 'effektiv, men brutal' amerikansk modell, og en 'fordelingsorientert og ineffektiv' kontinental-europeisk modell? Er Norden et forbilde, og hvilke valg står vi overfor selv?" ble diskutert på konferansen.
Absolute Norden. Vi kommer tilbake til dette, men først: Hva er det med Norden og den nordiske modellen? Vi spør Kalle Moene, nok en økonomiprofessor ved UiO. Han har skrevet om dette for Makt- og demokratiutredningen. En velfødd velferdsstat er, ifølge Moene, ikke eneste ingrediens i den nordiske miksen. Legg til et godt organisert arbeidsmarked, sentraliserte arbeidsgiver- og arbeidstagerorganisasjoner og fast kontakt mellom disse og regjeringen. Kombinasjonen gir et arbeidsmarked med små lønnsforskjeller og politikere som prioriterer full sysselsetting og universelle velferdsgoder. "Universell" vil si barnetrygd og studiestipend til alle, ikke bare de mest trengende.
– Mange velferdsstater vender seg mot de fattige. I denne modellen vil både rike og fattige ha en sosial forsikring, sier Moene.
Sentrale lønnsoppgjør med "lavlønnsprofil" og "konkurranseevne" som honnørord har gjort utdannet arbeidskraft billig. Dette er et konkurransefortrinn som har gjort at bedriftseierne innerst inne har vært fornøyd med modellen, mener Moene.
– Fagbevegelsen i Norden har hatt større innflytelse på lønnsfordelingen mellom arbeidstagere enn på inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital, sier han.
Folk flest i forandring. – Det er to prosesser: Lønnsoppgjørene holder middelklassen tilbake. Samtidig fører velferdsstaten til at middelklassen vokser. Til slutt kan du sitte igjen med et mindretall industriarbeidere som holder flertallet – middelklassen – nede lønnsmessig, sier Moene.
Da kan de små lønnsforskjellenes tid være forbi:
– De siste årene har en fått fagforeninger som er mer opptatt av middelklassens snevre økonomiske interesser og krever mer lønn igjen for utdanningen. Samtidig har innslaget av individuelle lønnsavtaler økt.
Er vi på vei inn i en ond sirkel, spør Moene: Større lønnsforskjeller kan bety at de som tjener bedre, heller enn å betale for offentlig velferd vil kjøpe private ordninger. Mindre velferdsstat virker igjen tilbake på forhandlingsstyrken i arbeidslivet:
– Det klassiske eksemplet er enslige mødre som tvinges til å søke jobb: De er villige til å ta dårligere betalte jobber, noe som igjen betyr større lønnsforskjeller og så videre.
– Det som holder utviklingen litt i sjakk, er at mange i middelklassen har sosiale preferanser som strider mot den økonomiske egeninteressen. Det er helt logisk, og i dette tilfellet er det økonomene som tar feil: De fleste av oss har sosiale preferanser som gjør at vi er villige til å betale litt for å slippe å leve i et samfunn der mange rundt oss er fattige.
– Du har snakket om endring i politiske preferanser som "trusselen" her, ikke et ord om eldrebølge?
– Nei, for jeg ser ikke helt de politiske implikasjonene av eldrebølgen. Velferdsstaten er mer populær i økonomiske nedgangstider, når folk føler større usikkerhet. På samme måte kan det jo også tenkes at velferdsordninger og folketrygd blir mer populære når flere bekymrer seg for alderdommen.
Snipp, snapp, snute. – Staten trenger penger. Uføretrygding betyr at vi mister en stor del av arbeidsstyrken og skattepengene deres, sier Kjetil Storesletten.
På konferansen om den nordiske modellen denne uken tegnet han skumle powerpointkurver som viste økningen i andelen uføretrygdede. Den økningen kan verken forklares med dårligere helse eller et mer brutalt arbeidsliv, mener Storesletten.
– Det vanligste målet på helsetilstand er levealderen, og den har gått opp. Det finnes også en forestilling om at uførheten er så høy fordi arbeidslivet er så brutalt. Jeg tror det er tull. Er arbeidslivet i Oslo, der andelen uføre er lav, mye mindre brutalt enn i Finnmark?
Storesletten mener derimot at det for mange kan være et valg om og når en blir ufør.
– Jeg tror det er vanskelig å slippe unna den konklusjonen at det for mange er et visst element av valg her.
Det skaper igjen to problemer for velferdsstaten, mener Storesletten: La oss kalle dem "jeg gidder ikke betale" og "vi har ikke råd".
– Hvis det sprer seg en oppfatning av at dette er noe en velger, kan viljen til å betale for dette blant dem som er igjen i arbeidslivet bli mindre.
Samtidig koster flere uføre penger. Storesletten fisker opp en kurve på pc-en:
– Jeg trodde at sannsynligheten for å bli ufør skulle ha økt jevnt siden starten av åttitallet, men det har den ikke. Sjansen for å bli ufør i dag er høyere enn i 1982, men lavere enn på toppnivået i 1987.
Likevel er ikke regnskapet reddet, mener Storesletten:
– Fremdeles har vi yrkesdeltagelse på topp blant industrilandene?
– Ja, men den vil falle, du har et etterslep. Økt sannsynlighet for å bli ufør slår ikke inn med en gang. Dagens tredveåringer vil ha høyere sannsynlighet for å bli ufør på alle punkt i karrieren. Samtidig er en større del av arbeidsstyrken i de eldste aldersklassene, der uføresannsynligheten er høyest. Summen av dette er at vi vil se et ganske kraftig fall i sysselsettingen.
Lille land, hva nå? – Venstresiden vil jo at vi skal gi til dem som trenger det mest. Men for å få oppslutning er det også nødvendig at den jevne velgeren føler at en får noe igjen for velferdsstaten, sier Per Botolf Maurseth.
I en artikkel i økonomitidsskriftet Røst leter han etter velferdsvisjoner i den nye regjeringens program. De rødgrønnes planer om gratis tannhelsetilbud er et eksempel på slik avveiing. Poenget er at det uansett vil være folk flest som betaler for boring over skatteseddelen.
– Du kan velge å behovsprøve gratis tannhelsetilbud, det blir billigere, men mindre populært. De fleste vil betale for en slik ordning uten å få noe igjen. Men tannhelseproblemer rammer ganske tilfeldig, samtidig som det finnes få private forsikringsordninger for det. Ved å gjøre gratistilbudet universelt kan det offentlige løse det problemet. Samtidig betyr det høyere utgifter som må dekkes inn. Men jeg tror det kan være en fornuftig reform i tradisjonen til den universelle velferdsstaten.
Uførepensjon som lønnstilskudd er et annet lovende eksempel, mener Maurseth. Det betyr at uførepensjonister kan ta med seg trygden til en arbeidsgiver, som et "lønnssubsidie". Slik får arbeidsgiverne en gulrot for å legge til rette for arbeidstagere med redusert yteevne. Uføre får mulighet til å skaffe seg jobb og ekstra inntekter. Samfunnet får utnyttet restarbeidsevne. Også for staten er dette netto inntekter: Trygden må betales ut uansett, men her kan en skumme inn noen skatteinntekter fra den lønnen arbeidsgiverne betaler i tillegg til trygden.
– Det lyder litt for vinn-vinn til å være sant?
– Spørsmålene som må utredes mer, er hvordan en unngår at innvandrere og andre svake grupper på arbeidsmarkedet blir utkonkurrert av uføre med lønnstilskudd. Dessuten må ein finne ut hvordan en lager regler som hindrer bedriftene i å spekulere i å la folk gå av med uførepensjon og så tas tilbake med lønnstilskudd. Men alt i alt er dette et godt forslag.
"Ta fra gamle og syke." Storesletten er derimot skeptisk til uføretrygd som lønnstilskudd.
– Sandmann-utvalget gikk imot dette fordi de mente det gjorde det altfor gunstig å være ufør.
– Så løsningen er?
– Vi har en god tradisjon for både pisk og gulrot. I Sverige diskuterer en å ha gradert uføretrygd avhengig av om sykdommen er verifiserbar eller ikke. Visse sykdommer er lette å stadfeste, som for eksempel hjerteinfarkt, andre, som gikt og psykiske problemer er det ikke. Du får for eksempel 90 prosent av opprinnelig lønn hvis du har en verifiserbar sykdom og en mindre prosent om du ikke har det.
Alt i alt er Storesletten likevel skeptisk til forslaget. Systemet vil oppleves som urettferdig.
– Jeg tror den enkleste måten er å gjøre noe med pensjonssystemet. Du kan si at uføre ikke får pensjonsopptjening til 67 som i dag, men til 62 år. En annen måte er å bruke mer ressurser på å verifisere om folk virkelig trenger trygd.
Like bekymringer, ulike løsninger. Utgiftene til uføretrygd har mer enn doblet seg siden 1990. Men det samme har den langt større nasjonalregnskapsposten "Privat forbruk". Camilla Bakken Øvald, samfunnsøkonom og redaktør for Røst, mener dette er et eksempel på at det handler om hva man velger å prioritere; offentlig eller privat forbruksvekst.
– Jeg deler Storeslettens i bekymring for det økende tallet på uføre og for pensjonistbølgen. Men et samfunn vil hele tiden ha demografiske endringer: Da disse samme store kullene begynte på skolen, var det også en utfordring. Så da må vi ta grep om det. Et svar for å flere med i arbeidslivet er å kutte trygd, et annet svar er sekstimersdag.
Nye velferdsvisjoner. Bakken Øvald er heller ikke sikker på at middelklassens evne til å betale for "glossy private løsninger" når de offentlige svikter bør møtes med å tømme nok et kommunalt svømmebasseng. I siste nummer av tidsskriftet Røst har hun en artikkel der hun gjentar oppfordringen fra sitt essay i Morgenbladet i sommer om nye visjoner for velferdsstaten.
Stopp en hal, tenker vi. Det gamle Stortinget har nettopp vedtatt en pensjonsreform som kutter kraftig i de fremtidige utgiftene til folketrygden. Den nye regjeringen venter på utredningen fra Uføreutvalget som skal se om uføretrygden må strammes inn for at sparetiltakene i pensjonsreformen skal få full effekt. Forrige søndag ble forslagene fra SVs kutt-utvalg kjent: skatt på barnetrygd og arbeidsplikt for ledige.
– Er dette riktig tidspunkt å be om nye visjoner for velferdsstaten på?
– Jeg tror vi har vært for mye på defensiven. Det handler om å kutte og forsvare ordninger. Stenge offentlige bad, for eksempel. Jeg tror at en grunn til at det var så stor enighet og entusiasme for velferdsstaten på 50- og 60-tallet var at folk hele tiden fikk nye goder og fikk det bedre.
Øvald minner om at de store prosjektene som jernbaneutbygging og folketrygd ble til i en tid da Norge var langt fattigere enn i dag. Før oljepengene.
– Jeg savner ideer og visjoner om hvordan samfunnet skal se ut om 30 år.
– Fra hvem?
– Politikerne, selvsagt. Men mediene har også et ansvar siden de definerer hva som er tillatt å diskutere. Forslaget om sekstimersdag viser hvilken rolle mediene spiller i å punktere et forslag. For noen år siden var det ikke tillatt, nå er det mer lovlig å debattere, men det krevde at så tunge organisasjoner som LO stilte seg bak.
– Og hvilke visjoner?
– Det er det jeg har lyst å finne ut. Derfor er det viktig å invitere flere. Se på regjeringserklæringen. Tannhelsereform er bra, men det er lite bortsett fra sekstimersdagen som vil endre hverdagen vår. Og jeg vil gjerne ha politikere som tør komme med forslag i den klassen.
Bakken Øvalds yndlingseksempel er byen Hasselt i Belgia. Trafikk-kaoset gjorde at en vurderte å bygge et nytt, dyrt felt på motorveien inn til byen. Så fant den sosialdemokratiske borgermesterkandidaten ut at en burde spørre innbyggerne hva de egentlig ville ha. Løsningen ble gratis kollektivtrafikk for samme pris isteden.
– Grunnen til at jeg liker dette, er at de spurte om hva folk egentlig ville.
Modell på nye veier? – Kanskje passet den nordiske modellen best for industrisamfunnet, sier Kalle Moene.
– Jeg mener det kan være en god utviklingsstrategi for u-land i dag. Men det spørs om den fungerer like godt i vårt eget samfunn.
Han spår "en postindustriell modell som beholder store deler av velferdsstaten, men ikke utjevner lønnsforskjellene".
– Fordi?
– Overgangen fra store industribedrifter til mindre enheter betyr at store kollektive interessegrupper svekkes. Samtidig tror jeg det blir flere medarbeidereide bedrifter, ettersom kapitalen i hodene blir viktigere. Det betyr også mindre kontroll for de store fagforeningene, og slik høyere grad av lønnsulikhet mellom bedriftene. Lønnsforskjellen kan også bli forsterket av at de beste vil søke sammen til samme bedrift, fordi "gode medarbeidere gjør at du gjør en bedre jobb".
Men større lønnsforskjeller betyr ikke nødvendigvis slutten for den store velferdsstaten.
– I et sånt system vil det være press for å opprettholde velferdsgoder, som en sosialforsikring. En som jobber i en medarbeidereid bedrift, risikerer å miste både sparepengene og arbeidsplassen om det går galt. Da kan offentlige ordninger være populære for risikoavlastning, sier Moene.