Omsorgs-shopping

I Nordstrand bydel ble det innført såkalt fritt brukervalg i 2002. Prinsippet går ut på at enhver selv skal få velge leverandør av hjemmehjelpstjenester. Brukeren skulle bli «sjef i eget hjem», proklamerte byrådslederen. Ved å gjøre omsorg til en handelsvare, skulle kvaliteten bedres uten bruk av flere ressurser. Så langt, så godt.

Men det er ikke kostnadsfritt å opprette et «liksom-marked» for en tjeneste som ikke egner seg som handelsvare. På Nordstrand ble det vedtatt å opprette et bestillerkontor med 18 ansatte – et byråkratisk mellomledd mellom de som trenger omsorg og de som skal levere tjenestene som man aldri har hatt behov for før. Med det nye systemet må hver enkelt tjeneste som skal utføres kontraktsfestes i detalj, og hver gang det er behov for å endre tjenesten, må det gjøres et nytt vedtak om det. En ekstra tur på apoteket er det ikke lenger rom for når omsorgen er definert som en vare med en fastsatt pris. Administrasjonskostnadene har skutt i været for bydel Nordstrand, og det er grunn til å spørre seg om det går utover potten som brukes til faktiske hjemmehjelpstjenester.

Dette illustrerer godt hvorfor det finnes mange viktige oppgaver som markedet ikke evner å løse. Og det er ikke slik, som mange synes å tro, at det går et skille mellom de myke og de harde tjenestene. Tankegangen med «liksom-markeder» og synliggjøring av kostnader egner seg like dårlig i for eksempel veisektoren. Det er åpenbart irrasjonelt at Oslo Vei nå bare reparerer de hullene i gaten de har fått bestilling på, i stedet for å reparere de hullene som faktisk finnes. Men det er en logisk konsekvens av at kommunen nå drives etter markedsprinsipper.

Når man først skal drive etter markedsprinsipper, ville det være naturlig å bestrebe seg på å opprette et marked som skal fungere best mulig, blant annet gjennom å sørge for at alle opererer under samme vilkår. Det har ikke vært tilfelle på Nordstrand. Mens de private tilbyderne fritt kan tilby tilleggstjenester som kundene betaler for selv, er dette forbudt for den kommunale leverandøren. Det sier seg selv at det er de mest ressurssterke og «lette» brukerne som vil gjøre aktive valg og tiltrekkes av dette. Evalueringen av Nordstrands-prosjektet har da også vist at de tyngste og sykeste brukerne med mest behov for hjelp blir igjen hos kommunen. De private tilbyderne har dessuten rett til å si nei til oppdrag dersom de ikke har kapasitet, noe som selvfølgelig og heldigvis er en umulighet for den kommunale leverandøren. Allikevel kreves det at kommunen skal levere samme kvalitet og samme økonomiske resultater som de private tilbyderne. Man kan ikke unngå å undres over hva som egentlig er målet med fritt brukervalg – kvalitet i eldreomsorgen eller fortrenging av kommunale veldferdsstjenester.

For at ideen om et marked i det hele tatt skal ha noen verdi, kreves det et mangfold av leverandører og, ikke minst, ledig kapasitet. Det er meningsløst å snakke om brukervalg dersom det ikke finnes mange leverandører som kan levere den tjenesten du har bruk for når du har bruk for den. På Nordstrand har flere av de private leverandørene begynt å takke for seg på grunn av for dårlig forretningsgrunnlag. Det er i hovedsak to store private leverandører som står igjen sammen med kommunen. Denne tendensen har vi sett utallige ganger når offentlige tjenester har blitt privatisert. De store konkurrerer ut de små, og deler markedet mellom seg. Det blir lite reell konkurranse av sånt. Til gjengjeld kan det bli svært lukrativt for de som sitter igjen til slutt. Hvordan fritt brukervalg oppleves for de som får beskjed om at leverandøren trekker seg, kan man enkelt tenke seg til.

Det mest alvorlige er allikevel ansvarsfraskrivelsen og avpolitiseringen av eldreomsorgen. Hvor blir det av det politiske ansvaret når brukere som ikke får den omsorgen de har behov for bare kan henvises til å skifte leverandør? Det er klart at fritt brukervalg kan være fristende for en kommune med stramme økonomiske rammer. På den måten kan kommunen vedta visse minimumstjenester som kommunen skal betale for. Tjenester utover dette blir tilleggstjenester som hver enkelt selv må bestemme om de vil kjøpe. Det er i så fall et fundamentalt brudd med tanken om en kommune som har ansvaret for å gi folk den omsorgen de har behov for.

Man får ikke kvalitet i eldreomsorgen ved å gjøre omsorg til en vare. Utfordringen til dagens kommuner er for lite ressurser, ikke at brukerne ikke får velge om det er kommunen eller Adecco som kommer på døra. Kristiansand bestemte seg etter 13 måneders utredning for å ikke innføre fritt brukervalg. Etter sommeren skal bystyret i Oslo bestemme hvorvidt Nordstrandsmodellen skal innføres i hele Oslo. Jeg har ingen illusjoner. For bystyreflertallet er marked et mål i seg selv. Da blir ønsket om god eldreomsorg underordnet.