Det offentlige armod

De siste åra har vi brukt mer av inntektsøkningen vår på reiser og nye hvitevarer, enn på helse, utdanning og omsorg.

Dersom dagens trend fortsetter, vil vårt private forbruk fordobles på 18 år, mens det vil ta 35 år å fordoble det offentlige forbruket. En sikrere oppskrift for privatisering av velferdsoppgaver som helse, skole og omsorg finnes neppe. Når kvaliteten på de tjenestene som tilbys av det offentlige har en standard som ikke holder mål sammenlignet med hva vi er vant til på hjemmebane, vil vi ikke lenger betale.

Kanskje er ikke det så problematisk. Hva er egentlig problemet med at offentlige tjenester privatiseres, dersom folk uansett ikke ønsker å benytte seg av dem? Problemet er selvfølgelig at dette ikke er en utvikling de fleste dypest sett ønsker. Alle forsøk på å måle hva folk mener om dette har vist at de fleste av oss heller vil ha bedre offentlig skole enn større stereoanlegg og flere slalåmski – hvis vi får velge. Men kanskje oppfattes ikke valget som reelt.

Man kan få inntrykk av at utviklingen er naturgitt. Vi henter ungene våre på skolen i stadig større og nyere biler, mens vi registrerer at murpussen faller av veggene i stadig større flak. Vi pusser opp bad og kjøkken for store summer, samtidig som vi ser at det ikke vaskes ordentlig i dusjen på aldershjemmet, og at varmmaten i barnehagen kuttes ut. Vi har nesten glemt at det kan være annerledes. Men det har ikke alltid vært slik. Både på 70-tallet og begynnelsen av 90-tallet hadde man perioder da det offentlige forbruket økte mer enn størrelsen på de private lommebøkene. Det er først og fremst under de siste åras styre at den private forbruksveksten har dominert.

Årsakene er flere – både lav rente og lav inflasjon har bidratt – men det er først og fremst en markant nedgang i skatt på inntekt de siste årene som skiller dagens situasjon fra tidligere perioder. Sånn sett har skattelettepolitikken fått langt større konsekvenser enn det kan se ut som ved første øyekast. En ting er at skattelettene blir gjennomført slik at de kommer til gode som har mest fra før, men det stadig voksende gapet mellom offentlig og privat forbruksvekst utgjør en mye alvorligere trussel mot velferdsstaten på sikt.

Et høyt offentlig forbruk er selvsagt ikke noe mål i seg selv. Men når man i Norge har valgt å bygge en velferdsstat med et omfattende offentlig tjenestetilbud, er det selvsagt grunner til det. Først og fremst har begrunnelsen vært politisk – man har hatt som grunnleggende mål å sikre alle tilgang til viktige velferdstjenester uavhengig av inntekt og bosted. Men det har også en samfunnsøkonomisk begrunnelse ved at det svært ofte viser seg å være mest effektivt å organisere store felles oppgaver gjennom det offentlige.

Vekst i antall offentlig ansatte blir alltid sterkt kritisert. Det har blitt et akseptabelt politisk mål å holde det offentlige forbruket nede, uten at noen stiller spørsmålet om hvorvidt behovet for privat forbruksvekst vil være større enn behovet for offentlige tjenester i framtida. Er det slik at vi verdsetter et bedre offentlig helsevesen høyere enn flere slalåmski og stereoanlegg, bør det gjenspeiles i en offentlig sektor i vekst. Et enkelt resonnement, som det allikevel er vanskelig å få aksept for.

Kanskje henger det sammen med en utbredt misoppfatning at all verdiskapning foregår i privat sektor, mens det offentlige ses på som en ren utgiftspost som hemmer produktivitet og konkurranseevne. Men når Norge har blitt et rikt land, henger det nøye sammen med at vi har valgt en samfunnsmodell som har som mål å sikre alle en viss levestandard – som gir alle mulighet til utdanning, og hjelp dersom man blir syk. Utdannede, friske mennesker er naturligvis mer produktive enn uutdannede, syke mennesker.

Det har blitt en etablert sannhet at Norge bruker en svært høy andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) på offentlig forbruk. Det er i tilfelle en sannhet med store modifikasjoner. LO gjør i et av sine samfunnsnotater en sammenligning med andre europeiske land. Den viser at Norge i 2001 lå på 21 prosent, noe som ikke er spesielt høyt sammenlignet med 20 prosent i euro-området, 26 prosent i Danmark og 27 prosent i Sverige. Til sammenligning ligger USA på 15 prosent, men vi vet at befolkningen der bruker en langt større andel av sin private inntekt til å betale for offentlige tjenester, blant annet gjennom høye egenandeler. Den kraftige økningen i egenandeler vi har sett hos oss de siste årene, får sin naturlige forklaring satt inn i en slik sammenheng.

Et samfunn vil alltid måtte velge hva man ønsker å bruke sin velstand på. Iblant kan det være en utfordring å se at valgmulighetene finnes.