Pinlig billig omsorg

Langsiktige perspektiver på norsk økonomi står på dagsorden, og da spesielt hvilke konsekvenser det vil få for økonomien, at det blir stadig flere eldre mennesker i forhold til yrkesaktive. I 2004 fikk vi et forslag til pensjonsreform som nå er vedtatt, - om enn i amputert form. I år får vi en utredning om fremtidens behov for omsorg, og der kan noe av det mest interessante bli hva som ikke står der.

Det kan vanskelig tenkes et økonomisk tema som har mer med kjønn å gjøre enn befolkningsutviklingen. Allikevel er kjønnsperspektivet på denne delen av den økonomiske utviklingen påfallende fraværende. I økonomisk litteratur er det for så vidt ikke særlig tradisjon for å studere betydningen av kjønn, og slik sett er dette lite oppsiktsvekkende. Samtidig kan en konsekvens av det manglende kjønnsperspektivet bli at vi i liten grad ser de utfordringer, og mulige løsninger, vi reelt står ovenfor.

I denne artikkelen vil jeg argumentere for at kjønnsroller kan medføre at verdien av omsorgsproduksjon undervurderes: Omsorg regnes ikke som verdiskaping på samme måte som produksjon av varer, delvis fordi omsorg tradisjonelt er produsert av kvinner uten pekuniært vederlag. Som følge av dette kan mindre viktige, eller mindre vanskelige, omstillinger i økonomien få mer oppmerksomhet og tyngde i den økonomiske politikken, hvilket igjen kan medføre at vi ikke finner frem til den politikken som skal til for å dekke vårt, og andre lands, behov for omsorgstjenester.

Videre kan kjønnsegregering i arbeidsmarkedet medføre et betydelig hinder for å få til en ønsket økning i omsorgsproduksjonen i fremtiden. Det er her snakk om kjønnsegregering i form av at menn i liten grad har trådt inn i tradisjonelle kvinneyrker. Dette kan ha sammenheng med at det er et betydelig stigma for menn forbundet med å opptre feminint. Dersom det finnes normer som gjør det ubehagelig for menn å ta på seg omsorgsoppgaver, kan det bli vanskelig å rekruttere tilstrekkelig arbeidskraft til omsorgsproduksjon i fremtiden, og økonomiske mekanismer som normalt øker rekrutteringen til yrker når behovet øker, kan bli satt ut av spill.

De fleste av oss kjenner til uttrykket som gjør det klinkende klart at et land ikke kan klare seg uten industri; ”Vi kan ikke leve av å klippe håret til hverandre.” I dette ligger det at frisørtjenester ikke kan eksporteres, og den viktigste årsaken til det er at en frisør og den som skal klippes, må befinne seg på samme sted. Selv i dag er det nok de færreste som er villige til å betale transportkostnadene til og fra en by i utlandet, for å få en bedre eller billigere hårklipp. Men for en mengde tjenester er dette bildet i endring på grunn av langt lavere transaksjonskostnader for en god del tjenester. For det første finnes det nå mange tjenester som kan overføres fra produsent til bruker elektronisk, være det seg banktjenester, revisjon, vedlikehold av nettservere, - listen kan gjøres endeløs av tjenester jeg ikke en gang har hørt om. For det andre begynner transport å bli så billig at selv mennesker lar seg transportere for en rimelig penge, for derved å motta tjenester på stedet. Denne trenden er i ferd med å spre seg til helsetjenester, - også for alminnelige mennesker (rikfolk har i lange tider reist for rekonvalesens ved kurssteder i utlandet). I noen tilfeller drar folk til utlandet for å få en behandling de nektes i hjemlandet, - om det nå er en operasjon i Norge eller en abort i Irland. I andre tilfeller reiser folk for å motta behandling bedre, eller rimeligere, i et annet land.  I Financial Times kunne vi i desember 2005 lese om briter som nå drar til Polen for å gå til tannlegen. Ryan Air flyr dem så billig fra Storbritannia til Polen at det lønner seg. Her hjemme har det over lengre tid blitt tatt til ordet for at vi bør sende våre eldre til Spania, for at de skal kunne motta pleietjenester der. Alt dette utgjør internasjonal handel med helse- og omsorgstjenester. Men er denne utviklingen tilstrekkelig til at vi vil begynne å tro at vi like godt kan leve av å produsere helse- og omsorgstjenester, som av spiker og elektronikkvarer?

Det finnes en underliggende forståelse av tjenester som taler i mot dette. I utsagnet om at vi ikke kan leve av å klippe håret til hverandre, kan det ligge noe dypere enn stedligheten av produksjon og konsum, - nemlig av hva det er å produsere, og hva det er å forsørge.

Tjenesteyting kan forstås som noe man har råd til hvis man har produsert noe ordentlig, - som en maskin, eller en bro. I forlengelsen av et slikt syn kan den som produserer noe ordentlig, en vare, finansiere andres tjenesteyting, - være en forsørger. En som produserer tjenester kan ikke forsørge, særlig ikke hvis den tjenesten er omsorg. Vi kan ikke leve av å vaske hverandre i ræva.

Eksemplene over viser at dette selvfølgelig er feil, - selv et land kan i prinsippet like godt finansiere sine kjøp av spiker og broer ved salg av helse- og omsorgstjenester, som omvendt. At det er slik for et enkelt hushold burde være åpenbart - man kan faktisk leve av å være hjelpepleier, - om ikke særlig fett. Men fordi vi fra historien er så vant med at omsorg er noe man ikke tjener penger på, men noe man gjør når man er forsørget, kan denne tanken om hva et land kan leve av og ikke, bli hengende igjen til tross for sitt manglende saklige grunnlag.

En konsekvens av dette tankesettet kan bli at vi ikke makter å få til en av de viktigste omstillingene som det er behov for i europeisk økonomi fremover - omstillingen fra industri til omsorg. Denne omstillingen er med all sannsynlighet påkrevet, simpelthen fordi etterspørselen etter omsorgstjenester i Europa vil vokse formidabelt i de kommende 50 årene. For det første blir det langt flere eldre mennesker. I hovedalternativet i befolkningsfremskrivingen til Statistisk Sentralbyrå frem til 2100 (Brunborg og Texmon, 2003), vil forholdet mellom befolkningen i yrkesaktiv alder og befolkningen over 67 år, falle fra 4,5 i dag, til mellom 2 og 3 i 2050, og til 1,9 i 2100. For det andre er det grunn til å tro at de eldre vil ønske seg en høyere omsorgsstandard enn tidligere generasjoner eldre har krevd.

Vi vet ikke hvor stor vekst vi vil trenge i omsorgssektoren som følge av disse utviklingstrekkene. Dette er under utredning nå, og det skal legges frem anslag for det fremtidige omsorgsbehovet i en stortingsmelding i 2006, ”Omsorg for fremtiden”. Det burde imidlertid være klart at det nasjonale behovet for omsorgsproduksjon vil være klart økende.

En annen sak er at omsorgsbehovet sannsynligvis vil øke vel så mye i andre land, da spesielt i Øst- og Sør-Europa. I disse landene er fruktbarheten klart lavere enn i de nordiske landene. Mens vi har et samlet fruktbarhetstall på omkring 1,8, er det nede i 1,1 i enkelte øst-europeiske land og ikke langt over i en del sør-europeiske (Brunborg og Texmon, 2003). Det er derfor grunn til å tro at forsørgerbyrden, antall personer over 64 år per 100 personer i yrkesaktiv alder, vil bli mye større i andre land enn i Norge. For eksempel er forsørgerbyrden i 2050 beregnet til 41,4 for Norge og 53,4 for EU (Moum og Wold, 2001). I dag er den norske forsørgerbyrden på 25,9. Det er med andre ord grunn til å tro at behovet for omsorgsproduksjon vil øke enda mer, og bli enda større, i våre sørlige naboland enn her hjemme.

Økt omsorgsproduksjon er en omstilling vi trenger ut fra egne, nasjonale behov, og selv om vi per i dag synes å ha pengene til å importere disse tjenestene, kan vi like godt snu på flisa og anse omsorgsproduksjon som en potensiell eksportnæring. Så lenge vi kan se for oss å importere disse tjenestene er det i det minste en klart importkonkurrerende virksomhet, og så lenge den demografiske utviklingen foreløpig er mer gunstig i Norge enn i sør-europeiske land, burde det også være mulig å anse dette som en potensiell eksportnæring. Man kan sågar spørre seg om forskjellene i utviklingen i norsk og sør-europeisk befolkningssammensetning, tilsier at Norge i fremtiden vil ha et komparativt fortrinn i arbeidsintensiv omsorgsproduksjon, og ikke i kapitalintensiv industriproduksjon.

Allikevel er det langt større oppmerksomhet i utformingen av den økonomiske politikken om det å unngå nedbemanning av industrien, enn å få til oppbemanning av omsorgssektoren. Denne skjevheten i synet på hvilke omstillingsproblemer vi står ovenfor, kan i noen grad forklares av at industrien anses som mer nødvendig for norsk økonomi på lang sikt, fordi den per i dag genererer eksportinntekter, hvilket altså er nokså kortsynt. Men det er et annet underliggende synspunkt som også kan forklare denne skjevheten, nemlig at en oppbemanning av omsorgssektoren anses som lettere å få til enn en fremtidig oppbemanning av industribasert eksport.

Noe av bakgrunnen for dette synet er erfaringene man gjorde seg i Nederland etter at handelsbalansen mot utlandet falt på 1980-tallet. Nederland måtte da bygge opp ny konkurranseutsatt virksomhet. Konsekvensene av dette var at reallønningene først steg som følge av at eksportinntektene fra gassen ble brukt innenlands, - og så måtte ned igjen for at Nederland skulle danne nye næringer som kunne konkurrere på verdensmarkedet, for derigjennom å finansiere sin import. Dette ble en langsom og vanskelig prosess fordi det er en smertefull omstilling for de fleste å redusere sin realinntekt. Erfaringene fra Nederland har dannet grunnlaget for en hel litteratur om de omstillingsproblemer det kan skape for et land å motta inntekter fra en ikke-fornybar naturressurs, og har sågar gitt et eget begrep på disse omstillingsproblemene, - Hollandsk syke.

Innsikten fra de nederlandske erfaringene, og den økonomiske litteraturen som bygger på dem, har gjort det til en viktig prioritet i alle deler av den norske økonomiske politikken, og da spesielt i finanspolitikken, å unngå at et slikt fall i reallønningene blir nødvendig når oljeinntektene blir borte en gang i fremtiden. Et av delmålene man har for å oppnå dette, er at man skal opprettholde konkurranseutsatt sektor, og dermed, i følge den rådende tenkningen om hva konkurranseutsatt sektor er, industrien. Det er for så vidt lite å utsette på de sentrale virkemidlene Hollandsk syke har begrunnet, blant annet at sparing igjennom Petroleumsfondet (som nå har blitt Statens pensjonsfond). Men det er langt fra sikkert at opprettholdelsen av dagens industri er den beste måten å møte fremtidige omstillingsbehov på, og det er flere grunner til å anta at omstillingen til økt omsorgsproduksjon også kan by på problemer. Omstillingen til økt omsorgsproduksjon synes å ligge minst like nærme i tid som omstillingen til økt eksport, og det er god grunn til å tro at omsorgsproduksjon kan bli en konkurranseutsatt næring så god som noen fremover. Derfor bør kanskje omstillingsproblemene økt omsorgsproduksjon byr på, vies større oppmerksomhet i den kommende tiden, enn bevaring av norsk industri.

Hvor vanskelig og smertefull omstillingen i arbeidslivet blir, avhenger av hvor velegnet arbeidstakernes kompetanse og erfaring er for nye jobber, samt av hvordan arbeidstakerne verdsetter ulike sider ved jobber. Hollandsk syke oppstår fordi de aller fleste arbeidstakere setter lite pris på en nedgang i reallønnen. Men det finnes andre endringer i jobbers egenskaper arbeidstakere kan sette lite pris på. Endret geografisk beliggenhet er et velkjent eksempel, men også yrkers status kan ha stor betydning for arbeidstakerens verdsetting av jobber. Det kan være vanskelig å få til en omstilling fra en jobb det i liten grad er behov for, til en ny jobb det er større behov for, selv om lønnen i den nye jobben er den samme, selv om den befinner seg geografisk på samme sted, og selv om arbeidstakeren har den kompetansen som er nødvendig, hvis den nye jobben har lav status for arbeidstakeren.

Hvilken status har så omsorgsyrker? En indikasjon på dette kan være rekrutteringen til disse yrkene, gitt lønnsnivået. Det store antallet kvinner som arbeider med denne typen produksjon, til tross for relativt lave lønninger, kan i så måte tyde på at omsorgsproduksjon gir relativt høy status. På den annen side er det svært få menn innen disse yrkene. Hvis vi ser på utdanningstall finner vi at så godt som alle som utdanner seg til omsorgsarbeid er kvinner. I en studie av kjønnsegregering i utdanningssystemet finner en at selv i 2001 var andelen menn på helse- og sosialfag i videregående godt under 10 prosent (Støren og Arnesen, 2003). I høyere utdanning har andelen kvinner innen helse-, sosial- og idrettsfag faktisk vært økende fra 1980 til 2001, fra 70,3 til 78,6 prosent (se tabellen under). Mon tro hvor stor andel av de 22,4 prosentene menn som gikk på idrettsfag? Et annet interessant trekk ved utviklingen i kjønnsfordeling i høyere utdanning fremgår også av denne tabellen: I samtlige faggrupper som var kvinnedominerte i 1980, utenom kategorien ”uoppgitt”, har andelen kvinner økt frem til 2001,- i alle mannsdominerte fag har andelen menn gått ned. Kvinner trer inn i menns yrker, men ikke omvendt. Disse tallene impliserer ikke dirkekte at kvinneyrker generelt, eller omsorgsyrker spesielt, har lav status for menn, - de underbygger bare en mistanke. Denne mistanken består i at feminine egenskaper oppfattes som nedverdigende for menn. Å la en gutt gå i jenteklær på skolen, frivillig eller ufrivillig, grenser til barnemishandling, så stigmatiserende er kvinneklær for menn. Se for deg en kvinne i dress og en mann i skjørt, og registrer hvem som framstår som latterlig.

Kvinneandel i høyere utdanning, etter fagfelt. 1980-2001. Prosent.

Kilde: Støren og Arnesen, 2003.

I dette spørsmålet har jeg som økonom lite å bygge på, og må appellere til andre samfunnsvitere for innsikt både i de holdningene som finnes, og hva som eventuelt kan gjøres med dem. I en kronikk i Aftenposten 5. februar 2006 omtaler Willy Pedersen, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, resultater fra en undersøkelse (Pedersen, 2005) av unge menn og kvinners seksualitet. Han finner blant annet at gutter har en langt mer negativ oppfatning av homofile enn det jenter har. Pedersens kommenterer dette med at ”Vi ser altså konturene av unge gutter med gammelmodige idéer om maskulinitet.” Spørsmålet mitt er ikke om dette er en riktig beskrivelse av dagens normer for mannlig atferd, men hva konsekvensene kan være dersom de er det, og dersom dette leder til lav status for menn som arbeider med omsorg.

Hvis det er slik at kvinnedominerte yrker har lav status, kan dette vanskeliggjøre en omstilling til økt omsorgsproduksjon. Dette problemet kunne tenkes å la seg løse ved at lønningene i omsorgsyrkene øker. En slik lønnsøkning vil gjøre det dyrt å øke omsorgsproduksjonen, og dermed øke de offentlige utgiftene til omsorg langt mer enn selve volumøkningen i omsorgsproduksjonen skulle tilsi. En annen konsekvens av høyere lønninger innen omsorg kan imidlertid bli økt innovasjon innen denne formen for økonomisk aktivitet, og at Norges komparative fortrinn i omsorgsproduksjon blir lukrativ for nasjonen. Alt i alt innebærer i så fall den lave statusen i omsorgsproduksjon på ingen måte uoverstigelige problemer, - bare at det kan bli dyrere enn ellers nødvendig å få til den omsorgsproduksjonen som trengs. Men dette forutsetter at høy etterspørsel og lav status vil øke lønningene, - og det spørs.

Høy status kan gi lave lønninger for et yrke, og omvendt, fordi lønn og status er alternative goder for en arbeidstaker, men det er ikke vanskelig å finne moteksempler. Lav lønn kan i seg selv gi lav status, og det kan tenkes at den lave statusen som følger med lav lønn kan være vanskelig å bli kvitt, - selv når lønningene øker. Omsorg er per i dag relativt lavt lønnet.  Lav status kan også tenkes å gi lav lønn. En spesielt interessant kategori yrker i denne sammenheng er dem kvinner har trådt inn i over det siste halve århundret, - for eksempel læreryrket. I den offentlige debatten blir det ofte hevdet at både den relative lønnen og statusen til dette yrket falt, - og en viktig årsak til dette har vært kvinnenes inntreden. Dette trenger ikke være sant, og jeg har ikke funnet noen dokumentasjon som underbygger denne påstanden, men det reiser en interessant problemstilling: Er det slik at yrker som blir forbundet med femininitet både gir det mindre status og lavere lønn?

Et forhold som kan trekke i denne retning er det jeg diskuterte innledningsvis: Historisk har kvinners arbeidsinnsats ikke vært lønnet, og fordi dette krever at de blir ”forsørget” har det blitt hengende ved kvinners arbeid at det i mindre grad kreves en lønn for dette arbeidet enn menns arbeid. En kvinne jeg kjenner ble faktisk møtt med dette argumentet i en lønnsforhandling; hun måtte regne med lavere lønn enn en mannlig kollega fordi han var forsørger. Hun har barn, hennes mannlige kollega hadde ikke. Dersom slike mekanismer er i virksomhet kan det bli vanskelig å øke lønningene innen omsorg selv når etterspørselen etter denne typen arbeidskraft langt overstiger tilbudet.

Hvis omsorgsyrkenes lave status i liten grad kompenseres av høyere lønn, kan vi stå ovenfor langt mer alvorlige problemer når fremtidens omsorgsbehov skal dekkes enn at kostnadene blir høye. Et viktig behov i samfunnet kan simpelthen forbli udekket, - inntil gutter kan gå med kjole.

Takk til Jenny  Clarhäll, Marit Haugsbakken og  for nyttige kommentarer. Synspunktene i artikkelen er forfatterens egne.

Referanser

Moum, K. og Wold, I. S. (2001): ”Har Norge rår til folketrygden? Norges trygdepolitiske utfordring i et europeisk perspektiv.” Statistisk Sentralbyrå, Økonomiske Analyser nr.3, 2001.

Brunborg, H. og Texmon, I. (2003): ”Hvor mange blir vi i 2100?” Statistisk Sentralbyrå,  samfunnsspeilet nr. 3, 2003.

Pedersen (2005), ”Nye seksualiteter”, Universitetsforlaget: Oslo.

Støren, L.A. og Arnesen, C. Å. (2003): ”Et kjønnsdelt utdanningssystem.” Utdanning 2003 – ressurser, rekruttering og resultater, Statistisk Sentralbyrå, Statistiske Analyser (SA 60).