Husholdsarbeid
For et par hundre år siden eksisterte nærmest en naturaløkonomi på landsbygda i Norge. Bondefamilien produserte selv det meste av det de forbrukte av mat og klær, bolig og barnepass. Husmannen dyrket sin jordlapp og hadde arbeidsplikt for bonden, tjenestefolk fikk det meste av lønnen sin i form av kost og losji. I et slikt samfunn er det lett å se den direkte sammenhengen mellom arbeidsinnsats og behovsdekning. Når du trengte mat og hus og klær og pleie, så måtte du og dine nærmeste så og høste, melke og slakte, hugge og høvle, karde og spinne, amme, pleie og stelle lik. Kvinner og menn hadde riktignok ansvar for ulike arbeidsoppgaver, men ingen var i tvil om betydningen ubetalt arbeid hadde for daglige levekår.
Det fantes også handelsvarer, tømmer og dyreskinn ble solgt ut fra gårdsdriften, synåler og salt ble handlet inn til husholdningen. Gjennom århundrene har andelen av forbruksgodene som omsettes gjennom markedet, økt kraftig, men selv langt inn på 1900-tallet var vareproduksjonen i husholdningene omfattende. Ny teknologi og økt produksjonskapital har etter hvert økt produktiviteten av arbeid og gitt økte inntekter i samfunnet. I dag er de fleste voksne yrkesaktive; de fremstiller spesialiserte varer og tjenester som går inn i et lokalt eller globalt omsetningssystem. Folk yster ikke lenger sin egen ost, de tjener heller penger som de kan kjøpe et bredt sortiment av varer og tjenester for.
Menn var historisk først ute med å rette arbeidet sitt mot markedsøkonomien. Dette fulgte kanskje av den arbeidsdelingen som allerede eksisterte, for kvinners arbeid var nærmere knyttet husholdningen og familiens medlemmer, og de produserte tjenester som vanskeligere kan rasjonaliseres. På begynnelsen av 1900-tallet var 35,2 prosent av kvinner 15 år og over yrkesaktive.[1] Majoriteten av disse arbeidet i industrien eller som hushjelper. I etterkrigstiden var andelen yrkesaktive lavere, i 1960 nede på 23, 8 prosent, og 1960-tallet betraktes som husmødrenes ”gullalder”. Mens kvinner tidlig på 1900-tallet måtte ta arbeid av økonomisk nød, hadde de i etterkrigstiden fått råd til å bruke tiden sin på husholds- og omsorgsarbeid. I dag har kvinner så store inntektsmuligheter ute, at de verken har lyst eller synes de har råd til å være hjemme, og yrkesaktiviteten har økt sterkt.
Husholdsarbeid i dag
Nyvinninger som innlagt vann, vaskemaskin og elektrisk komfyr, lettstelte byleiligheter og barnebegrensning, utbygging av konserves- og konfeksjonsindustri - alt dette var med på å lette husmødrenes arbeidsdag i etterkrigstiden. Og da kvinnene på 1970- og 80- tallet ønsket seg arbeid utenfor hjemmet og egen inntekt, var det en rådende oppfatning om at det var lite igjen av oppgavene hjemme. ”Jeg går på veggen”, skrev husmødrene i damebladenes debattspalter. ”400 000 ledige hender” sto det i et opprop om arbeidsplasser for kvinner, stiftet på oppslagstavlen i nærbutikken. Jeg gikk der med et barn i hver hånd, og lurte på hvor mange hender man forventet at jeg skulle ha. Da resultatene av den første tidsnyttingsundersøkelsen kom på midten av 1970-tallet og viste at arbeidsinnsatsen i husholdningene var av samme størrelsesorden som den i industrien, lo mine mannlige kolleger i Statistisk sentralbyrå avvisende. Alle visste jo at kvinner som gikk hjemme, gjorde ingenting, så dette måtte være feil.
Men det var riktig. Selv i dag, da de fleste kvinner og menn anser at deres vesentligste arbeidsdag foregår i inntektsgivende arbeid, er omfanget av husholdsarbeid betydelig og helt avgjørende for vår levestandard og livskvalitet (se også Aslaksen og Koren 1995). I tillegg er det selvfølgelig nødvendig for at også det inntektsgivende arbeidsliv skal kunne fungere.
Hva er så husholdsarbeid? En vanlig brukt definisjon følger det såkalte tredjepersonskriteriet, her formulert hos Kitterød (2002) ”Aktiviteter som i prinsippet kan utføres av andre, og som frembringer en tjeneste eller et produkt, regnes som arbeid, mens andre gjøremål regnes som fritid eller personlige aktiviteter” Andre kan stryke skjorter for deg, vaske huset ditt, gjøre hagearbeid og passe barn. Alt dette betraktes som arbeid. Men andre kan ikke sove for deg, jogge eller gå på kino for deg, og slike aktiviteter defineres som fritidsaktiviteter eller personlige behov.
Tidsnyttingsundersøkelsene er vår beste kilde om omfanget av husholdsarbeid. Der brukes en tilsvarende definisjon. Husholdsarbeidet består av husarbeid, vedlikeholdsarbeid, omsorgsarbeid, kjøp av varer og tjenester, annet husholdsarbeid og reiser i forbindelse med husholdsarbeid. Husarbeid er slike ting som matlaging, oppvask, rydding, gulvvask, vask og stell av klær. Vedlikeholdsarbeid inkluderer vedlikehold av hus og bil, hagestell, arbeid for kjæledyr. Omsorgsarbeidet omfatter vask og stell av barn, hjelp til lekser, kjøring for å hente og bringe, dugnader, hjelp til pleietrengende utenom familien og lignende.
Selv om definisjonen av husholdsaktiviteter er grei, blir ikke målingen av husholdsarbeid helt parallell til måling av tidsbruk i inntektsgivende arbeid. Inntektsgivende arbeid er lettere å skille fra andre aktiviteter fordi arbeidsstedet som regel er klart avgrenset. Tiden tilbrakt på arbeidsstedet regnes som arbeid; i hjemmet derimot, kan man drive med så mangt. Tidsbruk i husholdsarbeidet kan være oppstykket over døgnet, og det kan være vanskelig å skille ut tidsbruken til husholdsarbeidet fra andre aktiviteter.[2]
Noen gjøremål har i seg elementer av både fritidsaktivitet og husholdsarbeid. Omsorg for barn er et eksempel. Det faller klart inn under definisjonen for husholdsarbeid, fordi en annen kan gjøre jobben for deg: en barnepike kan bade barnet, far kan mate, naboens tenåring kan følge til barnehagen, og en skuespiller eller bestemor kan lese eventyr.
Likevel kan det være noe ved barneomsorg som ingen kan gjøre for deg, det vet de mødre som har opplevd å ha et barn ved brystet som et av livets høydepunkter.[3]
I tillegg kommer at vi kan gjøre flere ting samtidig; ved tidsnyttingsundersøkelser kan det skilles mellom hovedaktivitet og biaktivitet. Men heller ikke dette skillet er opplagt. Setter du på litt musikk mens du er opptatt med barnestell, eller holder du et øye med barnet mens du lytter til musikk? Og hva skal regnes med? Småbarnsforeldre er på ”hvilende vakt” når de sover, selv om søvn registreres som en personlig aktivitet. Foreldre kan ikke forlate hjemmet om natten uten å sikre at en barnevakt passer barna. Det er grunn til å tro at tilsyn med barn er underrapportert i statistikken.
Tabell 1: Tid brukt til husholdsarbeid for kvinner og menn i 2000. Gjennomsnittlig tidsbruk for alle 16-74 år, andelen som har utført aktiviteten på en gjennomsnittsdag og tidsbruk blant dem som har utført aktiviteten.
Kilde: Vaage (2002) tabell 3.1
Tabell 1 viser omfanget og sammensetningen av husholdsarbeid for kvinner og menn i Norge i 2000. Gjennomsnittsmannen utførte husholdsarbeid i to timer og tre kvarter på en gjennomsnittsdag, kvinner arbeidet i nesten fire timer daglig i husholdet. Vi ser at så å si alle voksne – litt flere kvinner enn menn - har utført slikt arbeid i løpet av dagen. Husarbeid er den vanligste aktiviteten, deretter følger kjøp av varer og tjenester og reiser i forbindelse med husholdsarbeid. Flere menn enn kvinner utfører vedlikeholdsarbeid. Husarbeid er den aktiviteten som trekker mest tid, detaljerte tabeller i Vaage (2002) viser at innsatsen gjelder først og fremst matlaging og rengjøring/rydding av boligen. Bakgrunnsmaterialet viser også at selv om gjennomsnittlig tidsbruk på vareproduksjon kan være liten, så finnes det en del kvinner og menn som bruker mye tid til produksjon av egne grønnsaker, jakt og fiske, søm av klær, bygging av hus og garasje til eget bruk.
Blant de 30 prosent av mennene og 40 prosent av kvinnene som har utført omsorgsarbeid i løpet av en dag, er tidsbruken til slikt arbeid betydelig. Det er som forventet; de som har barn eller pleietrengende i familien, har tidskrevende omsorgsoppgaver.
Valget mellom arbeid ute og hjemme
Hovedtrekkene i teorien for optimal tidsbruk (Becker 1965, Lancaster 1966) kan formuleres slik: Vi har 24 timer i døgnet som kan fordeles på inntektsgivende arbeid, husholdsarbeid og fritid. Inntekten vi oppnår avhenger av tallet på timer i arbeid ute og vår lønnssats, og denne inntekten kan vi bruke til å kjøpe varer og tjenester for. Husholdsarbeidet resulterer i varer og tjenester til bruk for husholdningen, vi kan tenke oss en produktfunksjon med fallende grenseproduktivitet. Nytten avhenger av inntekt, husholdsprodukt og fritid. Optimal tidsbruk finnes når individet maksimerer sin egen nytte, undergitt personlige preferanser og økonomiske størrelser som lønnssats og prisene på markedsgodene. Står vi fritt til å velge arbeidstidens lengde, vil fordele tiden vår slik at vi har like stor nytte av siste timen anvendt i alle tre virksomheter.
Gjennom etterkrigstiden har det skjedd skift i alle de forhold som påvirker balansen mellom arbeid ute og hjemme. Antakelig er produktiviteten i arbeidet ute økt sterkere enn for husholdsarbeidet, hvor det ikke på samme måte er stordriftsfordeler i produksjonen, og siden rasjonaliseringspotensialet i omsorgsarbeid er begrenset. Yrkeslivet er blitt mer variert og utfordrende, og langt større forbruksmuligheter tilbys i markedet. Det er blitt mulig å få tilfredsstillende barnetilsyn, iallfall for barn over tre år. Tilsyn i barnehager er subsidiert, kostnadene til sykehjemsplasser dekkes for en stor del av samfunnet. Og ikke minst, kvinner har mer utdannelse og oppnår høyere lønninger ute. Alt dette har bidratt til at kvinner har flyttet arbeidsplassen sin ut av hjemmet, at store deler av vare- og tjenesteproduksjonen har forlatt naturalhusholdningen og innpasset til pengeøkonomien. Resultatet ser vi mange steder, i den økonomiske veksten, i inntektsfordelingen, i offentlig velferd, på arbeidsplassene og på fortauet utenfor minibankene.
Figur 1: Tid brukt til arbeid på en gjennomsnittsdag, kvinner og menn 1970-2000.
Figur 1 viser endringene i tid brukt til arbeid i perioden 1971 til 2000. Søylene representerer gjennomsnittlig tidsbruk til inntektsgivende arbeid og husholdsarbeid for menn og kvinner. Dette er gjennomsnitt over alle dager, arbeidsdager, sykedager, helligdager, og over alle grupper, yrkesaktive, pensjonister, studenter. Det vi ser er at menns og kvinners samlede arbeidsdag er omtrent like lang, men ulikt sammensatt. Bortsett fra for menn på 1990-tallet, har tid brukt til arbeid falt noe gjennom 30-årsperioden. Husholdsarbeidet tok mer tid enn inntektsgivende arbeid i 1971; i 2000 er det omvendt. Kjønnsrollene har nærmet seg hverandre. I 1971 utførte kvinner 3/4 av husholdsarbeidet, i 2000 gjorde de 2/3 av det. De største endringene finner vi på 1970-tallet. Menns reduserte tidsbruk i inntektsgivende arbeid henger sammen med forkortet normalarbeidsdag. Kvinner, også de hjemmearbeidende, kuttet drastisk ned på arbeidet i hjemmet dette tiåret.[4]
Gjennom hele 30-årsperioden som vi har data for, er stadig flere arbeidsoppgaver flyttet fra husholdningene til markedet og offentlige tjenesteproduksjon. Søm og strikk av familienes klær var allerede for en stor del overtatt av industrien.[5] Matlaging blir i økende grad basert på halvfabrikata, ferdige retter er kommet på markedet,[6] og flere måltider inntas på kafé eller restaurant. Rengjøringen er for tiden på vei ut; vaskehjelpen er på vei inn i norske middelklassehjem. Utflytting av småbarnsomsorgen til praktikanter, dagmammaer og barnehager står i en klasse for seg. Den har vært helt nødvendig for at kvinner har kunnet ta lønnet arbeid. Mange av kvinnene produserer de samme varer og tjenester i sitt lønnede arbeid som de tidligere produserte ulønnet. De serverer mat i kantine, passer barn i barnehagene, står ved samlebånd i fiskeribedrifter, designer smykker og klær.
Samtidig har en del produksjon gått motsatt vei; tjenester som tidligere ble produsert mot lønn i markedet, utføres nå av forbrukeren selv. Her er det produsentene som sparer penger, og velter (de urealiserte) kostnadene over på kjøperen. Trikkekonduktøren er rasjonalisert bort, passasjerene må selv være aktpågivende og kjøpe riktig billett og komme av på riktig stasjon. Kostnadene ved å ha funksjonærer i bankfilialene som ekspederte betalingsoppdrag, belastes nå meg direkte, der jeg sitter fomlende og taster inn endeløse KID-nummer. På denne måten kan trikketuren bli billigere, og rentemarginen holdes nede, men så lenge vi ikke har valgt det slik, vet vi ikke om vi ville foretrukket å betale for tjenestene heller enn å gjøre dem selv. På andre områder er det kostnadene som gjør at vi foretrekker å ta jobben selv. Oppussing av bolig er et godt eksempel; når det kommer skatter og overhead på toppen av håndverkerens timelønn, blir det til at vi trekker ledninger, kitter vinduer og maler vegger selv.
Kvinner har hatt mye å tjene på å flytte arbeidsplassen sin ut av hjemmet. Ved å arbeide mot kontante inntekter, ikke naturalier, har hun i større grad kunne råde over resultatet av innsatsen sin. Hun disponerer egne penger, og vareutvalget hun står overfor er langt større enn de fiskebollene og stivete duker hun kunne skaffe seg hjemme. Arbeidsinntekten gir også flere trygde- og pensjonsrettigheter enn husholdsarbeid. Yrkeslivet tilbyr mer differensiert og utfordrende arbeid enn de mer begrensede oppgavene som finnes i hjemmet. Dessuten – etter at boligområdene tømmes for voksne på dagtid - er det mer sosialt å ha et arbeidssted der mange møtes.
Produksjonen i markedet har som regelen høyere produktivitet enn arbeid i husholdningen. For igjen å bruke barneomsorg som eksempel, i barnehagen kan hver ansatt passe på tre, fire barn, og det er dobbelt så mange som en mor med en gjennomsnittsfamilie har. Kvinners overgang til mer produktivt betalt arbeid har gitt hele samfunnet en økonomisk overflyttingsgevinst. Jeg vil likevel påstå at vi ikke kan slutte at kvinner alltid vil prioritere å arbeid i markedet fremfor husholdsarbeid. De økonomiske insentivene som hun står overfor, avspeiler ikke alltid verdien av hennes arbeid ute og hjemme. På den ene siden er verdien av husholdsarbeidet en skattefri inntekt.[7] Det trekker i retning av at det gjøres for mye husholdsarbeid. På den andre siden kanaliseres hovedparten av offentlig støttet barnetilsyn gjennom barnehagene og ikke direkte til hjemmene. For foreldrene fremstår egen barneomsorg i hjemmene som en dyrere løsning enn barnehagen. Dette kan trekke i retning av at vi etterspør mer barnehage enn det som er optimalt.
Menn og husholdsarbeid
Myndighetenes likestillingspolitikk på slutten av 1900-tallet har blant annet hatt som målsetting å fordele husholdsarbeidet likere mellom kvinner og menn. Konkret ser vi eksempler i utformingen av enkelte nye trygdeordninger. De til sammen 20 sykepengedagene familier har rett til ved et barns sykdom, kan bare oppnås når far og mor tar ti hver. Pappapermisjonen faller bort om far ikke benytter den. Kontantstøtten kritiseres for at den har fått mødre, men ikke fedre, til å vente noe lengre med å gå tilbake til jobb etter en fødsel.
Jeg blir ofte fortalt at unge fedre er helt annerledes nå enn tidligere, at menn i dag er mer engasjert i barnas dagligliv og deltar langt mer i barneomsorgen enn tidligere generasjoner gjorde. Men det spørs om endringen egentlig er så stor. Fedre har alltid vært sterkt opptatt av og involvert i sine barns liv, selv om det tidligere nok var uvanlig for fedre å ha bleieansvaret.[8] At det har vært tett forhold mellom far og barn, finner jeg mange vitnemål om i skjønnlitteraturen – kanskje oftere i klassikerne enn i dagens romaner. Dessuten er det begrenset hvor mye unge menn faktisk deltar i husholdsarbeidet i dag. Tidsnyttingsundersøkelsene viser tvert i mot at det er pensjonistene som står for den meste av økningen i menns husholdsarbeid fra 1971 til 2000, mens menn under 25 år gjør, om mulig, mindre nå enn før. Og, sitat Vaage (2002):
Flere menn lager mat. Når menn i større grad tar del i husarbeidet i 2000 enn i 1980, skyldes dette i første rekke at flere menn lager mat, dekker bord og serverer enn det menn tidligere har gjort. Mens 40 prosent av mennene gjorde denne typen aktiviteter i 1980, er andelen steget til 64 prosent i 2000. Økningen har vært atskillig mindre når det gjelder rengjøring/rydding av boligen og vasking/stryking av tøy. De mennene som lager mat en gjennomsnittsdag bruker omtrent like mye tid på dette som tidligere. Ellers har det også for mennene vært en tendens til å bruke mindre tid på husarbeid i 2000 enn tidligere.
Om ikke unge og barnløse menn gjør mer husholdsarbeid nå enn før, så har ganske riktig småbarnfedrene økt sin tidsbruk både til husarbeid og omsorgsarbeid. Endring 1971
– 2000 for samlet daglig tidsbruk til husholdsarbeid for småbarnsfedre og -mødre vises i tabell 2. Her kommer det frem småbarnforeldre har langt mer husholdsarbeid enn gjennomsnittspersonen, sammenlign tabellene 1 og 2. Spedbarn er særlig tidkrevende. Fedrene har økt sitt daglige arbeid i hjemmet med én eller halvannen time (avhengig av yngste barns alder) fra 1971 til 2000. Småbarnforeldre sett under ett bruker likevel en halv time eller tre kvarter mindre på husholdsarbeid. Far har overtatt en del av arbeidet som mor har kuttet ut.
Tabell 2: Tidsbruk i husholdsarbeid en gjennomsnittsdag for mødre og fedre (ikke enslige forsørgere). Timer og minutter.
Kilde:www.ssb.no/magasinet/slik_lever_vi/tab-2002-05-21-06.html
Verdiskapning i husholdsarbeidet
Husholdsarbeidet har en økonomisk verdi.[9] Men det er ikke opplagt hvordan denne verdien kan måles, når verken omfanget av arbeidsinnsatsen eller produktet måles pekuniært. For å estimere økonomisk verdiskapning i ulønnet arbeid, kan man ha to ulike innfallsvinkler:
- Låne priser fra markedet til verdien på produktet, og beregne prisen på arbeidsinnsatsen
(Output-metoden) - Låne priser fra markedet på verdien av arbeidskraft, og beregne prisen på produktet.
(Input-metoden)
Output-metoden tar utgangspunkt i det som blir produsert i husholdet, for eksempel antallet bakte brød, antall bukser vasket og antall barn passet. Ved å gange omfanget av produksjonen med priser fra markedet, og deretter trekke fra utgifter til råvarer, bruk av kapital og eventuelle lønnsutgifter til ansatte i husholdningen, fremkommer verdier fra arbeidet. Metoden tilsvarer hvordan nasjonalregnskapet beregner produktet i betalt markedsvirksomhet. Dette kan gi gode anslag hvis det er samsvar mellom priser på markedsproduserte varer og verdien av de tilsvarende hjemmeproduserte. Men slik er det kanskje ikke? Kvaliteten på hjemmelagede og markedsproduserte goder er sjelden den samme; for noen goder er de hjemmeproduserte best, for noen er de dårligere, og for andre finnes ingen substitutter.
Output-metoden har tiltalende teoretiske sider, men har ikke vært brukt i Norge, da det ikke finnes data om husholdsproduksjon. Det kunne imidlertid gjennomføres en survey om hva som produseres i husholdningene. På noen områder kunne slike data ha bedre kvalitet enn tall for tidsbruk; det kan være lettere for intervjuobjektene å tallfeste hvor mange brød de har bakt enn hvor lang tid det tok å bake dem. Kjenner vi i tillegg hvor mange timer som er satt inn i husholdsproduksjonen, hadde vi også kunnet bestemme produktiviteten i husholdsarbeidet.
Input-metoden tar utgangspunkt i innsatsen. Kjenner vi tidsbruken i husholdsarbeidet, kan vi anslå verdiskapingen ved å gange dette opp med en passende lønnssats. Mer korrekt hadde det vært å legge til eventuell lønn til ansatte i husholdningen og avkastning av produksjonskapital i husholdet. Problemet med denne metoden er valg av lønnssats. Lønnssatser vi observerer i markedet er bestemt ut fra av næringens konkurransesituasjon, produktivitet knyttet til eksisterende teknologi, arbeidernes forhandlingsmakt, etc. Husholdsproduksjonen foregår under andre rammebetingelser, og det kan være derfor misvisende å bruke lønnssatser fra lønnet arbeid ukritisk.
Det er likevel denne metoden som har vært brukt mest. Ulike typer lønnssatser kan benyttes ved slike beregninger, og det er også en diskusjon om lønnsatsene skal være før eller etter skatt. Skattespørsmålet lar jeg ligge her. I beregningene nedfor er det brukt: 1) lønn til person som skal erstatte den hjemmearbeidende, enten husmorvikar for all tidsbruk eller ulike spesialistlønninger for ulike aktiviteter, 2) spesialistlønn fra markedet for produsenter av tilsvarende varer og tjenester, eller 3) den som utfører husholdsarbeidets egne lønnssats fra markedet, altså alternativkostnad ved tidsbruken.
En nærliggende fremgangsmåte er å benytte lønnssatser til personer som utfører lønnet husholdsarbeid i hjemmet, som for eksempel en husmorvikar. Metoden kan raffineres noe ved å benytte husmorvikarlønn på aktiviteter som har med husarbeid og barneomsorg, og bruke lønn for en uformell vaktmester for vedlikeholdsarbeid. Fordelen er at denne lønnssatsen vil avspeile nettopp de sammensatte aktivitetene som husholdsarbeidet innebærer. Det er ikke noe problem at husholdsarbeidet består av flere aktiviteter som delvis utføres samtidig. Utvikling i lønnen over tid, vil også i første rekke være knyttet til hva som skjer i husholdsarbeidet, ikke til endringer i teknologi og arbeidsmiljø i arbeidslivet utenfor.
Et alternativ er å fastsette lønnen for hver enkelt aktivitet til lønnen for tilsvarende spesialist på markedet. Matlaging vurderes til lønnssatsen for restaurantkokker, vedlikehold av bil gis lønn som bilmekaniker osv. Slik jeg ser det er spesialistlønn ikke velegnet til å fastsette verdien av arbeidet som foregår i husholdsarbeidet, fordi en rekke forhold om effektivitet, kapitalbruk, teknologi, etc i det lønnede arbeidsliv, ikke gjelder for det ulønnede. Heller ikke for sammenligninger over tid, tror jeg dette er velegnet, for markedstilpasningen for spesialistlønner kan gå i utakt med utviklingen innenfor husholdet.
Den tredje metoden er å bruke alternativkostnaden. Teorien for optimal tidsallokering - individets avveining mellom tid brukt til yrkesarbeid, husholdsarbeid og fritid - gir et teoretisk grunnlag for dette. Vi kan slutte at skyggeprisen på tid brukt i husholdsarbeid tilsvarer lønnssatsen i siste time i betalt arbeid etter skatt. For den heltidsarbeidende kan overtidslønnen være aktuell. Det faktum at tiden min har alternativ bruk – i stedet for å vaske gulv kan jeg jobbe en time overtid eller kose meg i fritiden – indikerer at dersom jeg virkelig tar et tak med husarbeid, så er det fordi resultatet har verdi for meg.. Det kan imidlertid tenkes flere grunner til at skyggeprisen på tid ikke nødvendigvis tilsvarer lønnssats i betalt arbeid. Bare hvis arbeidsmarkedet fungerer, vil tilpasningen mellom lønnet og ulønnet arbeid være slik at godene produsert den siste timen arbeidet hjemme og ute gir samme nytte. For den som er ufrivillig arbeidsledig, vil skyggeprisen på tid være lavere enn lønnssatsen. En konsekvens av å bruke alternativkostnad er at et rent stuegulv får ulik verdi om det er vasket av en høyt lønnet direktør eller av hans arbeidsledige kone. Men denne innvendingen skyver teorien til side; i teorien vil ikke direktøren erstatte en time i høyt gasjert arbeid med gulvvask hvis ikke avkastningen av vaskingen er svært høy. Spekulerer vi litt over hvorfor direktører faktisk vasker gulv (skjønt tidsnyttingsdata viser at det er en sjelden foreteelse) må vi konkludere med at teorien for optimal tidsallokering ikke alltid gjelder i moderne familieliv. Hvis på den annen side forskjellen i menns og kvinners lønn i markedet skyldes lønnsdiskriminering, vil bruk av alternativkostnad underestimere kvinners ubetalte arbeid i forhold til menns.
Et fellestrekk med de omtalte input-metodene er at de i praksis bare regner verdiskapingen av arbeid, ikke også av kapital. Men husholdningene disponerer og benytter også kapital ved produksjonen. Ikke minst boligen er en viktig faktor, men også forbrukskapital som vaskemaskin, komfyr, etc. Den teknologiske utviklingen med nye husholdningsapparater har ført til økt produktivitet.
Input-metoden tilsvarer i noen grad metoden som brukes i nasjonalregnskapet for å beregne produktet i offentlig sektor. Også der tas det utgangspunkt i lønnskostnader. Forskjellen er at i offentlig sektor blir lønningene utbetalt, mens de i husholdningene bare er anslått.
Anslag for Norge
Beregninger av husholdsarbeidets bidrag til samfunnets verdiskaping har en lang historie i Norge. Statistisk sentralbyrås tidligere direktør A. N. Kiær argumenterte allerede før 1. verdenskrig for at husmødrenes arbeid måtte tas med i nasjonalregnskapsberegningene. Kiær gjennomførte slike beregninger for 1912 (Kiær 1913). Ved hjelp av oppgaver over gjennomsnittsinntekten for ugifte kvinner og enker i ulike aldersklasser, beregnet han et grunnbeløp for de tilsvarende aldersklasser gifte kvinner. Til dette la han 10 prosent av ektemannens inntekt pluss et beregnet tillegg for barnestell. De tallene han da kom frem til syntes han var litt høye, og redusert dem til ca 15 prosent av nasjonalinntekten.
Statistisk sentralbyrås beregninger over nasjonalinntekten 1935-43 har også en post for husmødrenes arbeid. Den ble summarisk beregnet ved å multiplisere en gjennomsnittlig inntekt for en hushjelp med antall husmødre. Bidraget ble anslått til mellom 13 og 15 av prosent av nasjonalinntekten.
I de første årene etter 2. verdenskrig var husholdsarbeid med i det norske nasjonalregnskapet, vel å merke bare “kvinnelig husarbeid”. I tillegg til lønnet arbeid utført av hushjelper, ble verdien av husmødres og hjemmeværende døtres ubetalte arbeid i hjemmet forsøkt beregnet (Statistisk sentralbyrå 1946). Omfanget av arbeidet ble anslått ved hjelp av folketellingsoppgaver, og verdien av arbeidsinnsatsen ble fastsatt på grunnlag av årslønn og verdi av kost og losji for tjenestejenter på landet og tilsvarende for hushjelper i byene. For 1943 ble verdien av det ubetalte husholdsarbeidet anslått til 15 prosent av nettonasjonalproduktet. Det ble gjort oppmerksom på at tallene nok var i laveste laget, særlig for husmødrenes vedkommende.
Da Tidsnyttingsundersøkelsene kom, ble det mulig å beregne verdiskapningen i husholdene ut fra bedre data. Statistisk sentralbyrås nasjonalregnskapskontor har laget anslag for 1972, 1981 og 1990. For 2000 er det ennå ikke gjort beregninger.
Brathaug (1990) viser til at i nasjonalregnskapet skal bruttoproduktet dekke kapitalslit, netto indirekte skatter og avkastning til arbeid og kapital. Beregning av husholdningenes kapitalslit finnes ikke data for. For å forenkle forutsettes derfor at husholdningenes investeringer konsumeres i det øyeblikk de kjøpes, slik at man kan se bort fra kapitalslit og inntekt på kapitalen. Indirekte skatter pålegges ikke husholdninger, så også dette leddet blir null. Derved kan bruttoproduktet settes lik imputerte lønnskostnader. Beregninger er gjort for tre alternative lønnssatser. Det understrekes at forenklingen som gjøres ved å sette kapitalslit og driftsresultat lik null, betyr at verdiskapingen i sektoren undervurderes.
Tabell 3: Verdiskapingen i husholdssektoren som andel av bruttonasjonalproduktet. Prosent.
Kilde: Brathaug (1990) og Dahle og Kitterød (1992)
De tre ulike metodene gir nokså likt nivå på husholdsproduktet. Verdien av det ubetalte husholdsarbeidet er av størrelsesorden 40 prosent av bruttonasjonalproduktet. Det utgjør altså en betydelig del av samlet verdiskaping i samfunnet. Andelen er redusert over tid, særlig i 1970-årene. Utviklingen avspeiler i første rekke nedgang i tidsbruk til ubetalt arbeid i denne perioden, men også til en viss grad hvordan lønnssatsene som er benyttet har utviklet seg i forhold til bruttonasjonalprodukt.
Den store forskjellen i husholdsarbeidets bidrag til et utvidet nasjonalprodukt som vi finner mellom nasjonalregnskapstallene for 1943 og anslagene for 1972 - 2000 (forskjellen mellom 15 og 50 prosent), skyldes først og fremst endring i lønnssatser, ikke i husholdsarbeidets omfang. Lønnsutviklingen i samfunnet har medført at dagens husmorvikarer har et betydelig høyere relativt lønnsnivå enn 1930-årenes tjenestejenter og hushjelper.
Dersom husholdssektoren var fullstendig atskilt fra markedsøkonomien, og hadde en fast avgrensning og omfang, kunne man se bort fra den ved beregning av økonomisk vekst i samfunnet. Men det som kjennetegner den økonomiske utvikling de siste 30 årene er nettopp at betydelige deler av produksjonen er flyttet fra husholdningene til markedet. Den nye virksomheten i markedet gir ikke et brutto tilskudd til verdiskapningen i samfunnet dersom husholdsproduksjonen samtidig er blitt redusert. Bare den delen som stammer fra økt produktivitet, er en reell vekst. Tidsserier fra nasjonalregnskapet over utviklingen i bruttonasjonalproduktet, tall som ekskluderer ubetalt virksomhet, vil derfor gi et feilaktig inntrykk av tilgangen på varer og tjenester i samfunnet.
Ved å utelukke ubetalt arbeid fra økonomisk statistikk, blir store deler av kvinner bidrag til samfunnets ve og vel holdt utenfor.
Fotnoter
1 Kilde: http://www.ssb.no/emner/historisk_statistikk/tabeller/9-9-4t.txt Tallene er hentet fra folketellingene, og definisjonen av “yrkesaktiv” følger de som er brukt i tellingene. En person regnes her som yrkesaktiv når vedkommende oppga å ha et “hovedyrke” og at inntekt fra dette var viktigste kilde til livsopphold. Dette er et langt høyere krav til yrkesarbeid enn begrepet ”sysselsatt” slik dette brukes i Arbeidskraftsundersøkelsene. Som sysselsatt regnes alle som utførte minst én times inntektsgivende arbeid i løpet av en uke, eller som vanligvis utførte slikt arbeid.
2 Ja, hvor går egenlig grensen? Maten er ferdig og bordet er dekket, og nå er måltidet ditt. Men andre kan skjære opp maten for deg, og tygge, iallfall mose, den for deg. Slike aktiviteter er arbeid, og også et yrke, når spedbarn og tungt pleietrengende ikke kan klare seg selv.
3 Dette forhindrer ikke at man kan tenke økonomisk rundt morsmelk. Se Galtry (1997).
4 Noe av endringen på 1970-tallet kan dessverre skyldes at spørreskjemaet i 1971 var noe forskjellig fra det som ble brukt ved senere undersøkelser.
5 Dette har forresten fått følger for skjemaene som brukes til Tidsnyttingsundersøkelsene. Mens slike aktiviteter i 1971 ble kategorisert som husholdsarbeid, finner vi dem nå under hobby og fritid.
6 Dagens nye vare er poser med valnøtter, hasselnøtter og krakkmandler befridd for skall. Denne julen skal vi slippe å knekke nøttene selv.
7 Det er nettopp slike skattekiler som får amatører i flislegging og gulvlegging til å pusse opp selv, når det finnes profesjonelle som kan gjøre jobben både raskere og bedre.
8 Her er det forresten noe pussig: Når jeg snakker med folk om dagens fedre, trekker mine meddebattanter alltid frem bleieskift som eksempel. Noe med bleier må ha gjort stort inntrykk på dem. Men er ikke bleiene ganske uinteressante når det dreier seg om det viktige forholdet mellom far og barn?
9 Stoff til dette kapitlet er hentet fra Koren (2001)som igjen bygger på Goldscmidt-Clermont (1993).
Referanser
Aslaksen, Iulie og Charlotte Koren (1995) Det ubetalte husholdsarbeid – omfang og fordeling, Tidsskrift for samfunnsforskning 36:3-30
Becker, Gary (1965) A Theory of the Allocation of Time, Economic Journal, 75:493-517.
Brathaug,Ann Lisbet (1990) Verdiskapning i husholdningene, Økonomiske analyser nr 3
Dahle, Anne Berit og Hege Kitterød (1992) Time use studies in evaluation of household work.The Norwegian experience. Upublisert paper til 19th Nordic Statistical Meeting, Reykjavik
Galtry, Judith (1997), Suckling and silence in the USA: Costs and benefits of breastfeeding. Feminist Economics Vol. 3(3) 1-24.
Goldschmidt-Clermont, Luisella (1993) Monetary valuation of unpaid work, Paper til International Conference on the Measurement and Valuation of Unpaid Work, Statistics Canada,
Ottawa,April 28-30, 1993
Kitterød, Ragni Hege (2002) Store endringer i småbarnsforeldres dagligliv. Samfunnsspeilet nr. 4-5, 2002, Statistisk sentralbyrå
Kiær,Anders N. (1913) Norges nationalindtægt og nationalformue samt kapitalverdien av vort
folks arbeidsevne, Statsøkonomisk tidsskrift, 27:124-142.
Koren, Charlotte (2001) Om økonomisk verdsetting av ubetalt arbeid, NOVA skriftserie 5/01
Lancaster, Kelvin J. (1966) A New Approach to Consumer Theory, Journal of Political Economy,
74:132-157.
Statistisk sentralbyrå (1946), Nasjonalinntekten i Norge 1935--1943. Realkapitalen 1939 og kapitalreduksjonen under krigen. Okkupasjonskostnadene. NOS X 102.
Vaage, Odd Frank (2002) Til alle døgnets tider.Tidsbruk 1971-2000. Statistiske analyser
Statistisk sentralbyrå.