Den nordiske modellen

1. Innledning
Den nordiske modellen blir ofte assosiert med små inntektsforskjeller, sammenpresset lønnsstruktur, lav ledighet og høy vekst (i forhold til i f. eks land innen EU). Dette er riktige og viktige assosiasjoner. De nordiske landene skiller seg imidlertid fra det kontinentale Europa på et annet viktig område som også bidrar til de trekkene ved den nordiske modellen som er nevnt ovenfor. Dette andre området er gifte og samboende kvinners muligheter til å kombinere deltakelse i arbeids- og familieliv. Den nordiske modellen kan derfor godt kalles den nordiske kvinnemodellen.

2. Fruktbarhet og yrkesdeltakelse
Tabell 1 forteller oss at fruktbarheten i Norge og andre nordiske land er høy i forhold til flere land i Europa og ikke minst i forhold til i Japan. Men fruktbarheten er også høy i Frankrike, Nederland, Irland og USA. De nordiske landene er imidlertid nesten i en klasse for seg selv med hensyn til kvinners yrkesdeltakelse; absolutt og i forhold til menns yrkesdeltakelse. I de nordiske landene har en derfor klart å kombinere en høy yrkesdeltakelse blant kvinner og en relativ høy fruktbarhet. Dersom en kun hadde sett på gifte og samboende kvinner ville de nordiske kvinnene trolig kommet enda bedre ut (tilsvarende data for mange land er ikke så lett tilgjengelig). Og dersom en hadde konsentrert seg om kvinner fra 25 år, i stedet for 15 år, hadde dette også styrket posisjonen til de nordiske kvinnene i den kombinerte konkurransen yrkesdeltakelse/ fruktbarhet. Den nordiske kvinnemodellen er en opplagt eksportartikkel til de land som ønsker å styrke den kvinnelige yrkesdeltakelsen uten at fruktbarheten og familieliv skal lide for mye.

Det er flere årsaker til den høye yrkesdeltakelsen og fruktbarheten i de nordiske landene i forhold til land i Europa, Japan og USA. For det første er permisjonsordninger ved svangerskap og fødsler gunstigere i de nordiske landene enn i de fleste andre land listet opp i Tabell 1. Et svangerskap og en fødsel for en italiensk kvinne kan bety et brudd i arbeidsmarkedskarrieren som kan gjøre det vanskelig å komme tilbake til tilsvarende arbeid. To fødsler på rappen vil selvsagt gjøre en retur til tilsvarende jobb som før fødslene, enda vanskeligere. Fruktbarheten blant italienske kvinner varierer også mye over regionene i Italia; i Nord-Italia er den helt nede i 0.8-0.9. De norditalienske kvinnene har åpenbart valgt bort barn og familieliv til fordel for yrkeskarrieren. Liknende utvikling finner en blant annet i Japan.

For det andre er tilgangen til subsidierte barnehager mer utbredt i de nordiske landene enn i mange av de andre landene som er med i Tabell 1. Denne tilgangen kan gjøre det lettere å kombinere yrkes- og familieliv. I en artikkel av Bergstrom og Blomqvist (1995)) viste de at til og med enslige svenske menn kunne tenke seg å være villige til å subsidiere barnehager, og mer jo høyere skatter disse enslige menn betalte. Grunnen var at jo bedre og billigere barnehagetilbudet var, desto flere gifte kvinner ville ønske å arbeide utenfor hjemmet. Dermed ville offentlige skatteinntekter (fratrukket subsidiene til barnehagene) kunne øke og skattetrykket på de enslige mennene ville kunne bli lavere.

For det tredje ser det ut til arbeidsmarkedet i de nordiske landene er mer fleksibelt med hensyn til tilbudet av deltidsjobber. Familier med barn kan dermed lettere kombinere arbeid og familieliv når barna er små.

For det fjerde er det langt mindre innslag av fellesbeskatning i de nordiske landene enn i flere av de andre landene i Tabell 1. Fellesbeskatning betyr at en gift kvinne som overveier å gå ut i lønnet i arbeid, og hvor ektefellen er i lønnet arbeid, må betale ektefellens marginalskatt på den første tjente krone. I de aller fleste land stiger marginalskattene med inntekt. Fellesbeskatning betyr dermed at den ektefellen som har lavest bruttoinntekt, eventuelt ingen, men overveier å gå ut i lønnet arbeid, blir straffet ganske hardt. Fellesbeskatning er en klar ulempe for gifte kvinners yrkesdeltakelse i og med at det som oftest er kvinnen som har lavest potensiell inntekt. Jo mindre sammenpresset lønningene er, desto hardere biter da også fellesbeskatningen. Typisk nok var Alva Myrdals Sverige det første landet som avviklet fellesbeskatning av ektefeller (1971).

Tabell 1. Kvinner i arbeidstyrken i forhold den kvinnelige befolkningen fra 15-64 år (i 2003), kvinners yrkesdeltakelse i forhold til menn, og samlet fruktbarhet (i 2005).

*www.ssb.no/aku_en
**www.stat.fi

3. Kontantstøtten
I 1998 kom kontantstøtten. Denne støtten gir en familie en kontantoverføring hvis familien ikke har sitt barn (1-2 år) i en barnehage. Støtten innebar opprinnelig en dobling av den reelle kostnaden (for familien) ved å velge barnehage fremfor å være hjemme med barnet. En slik økning i kostnaden ved å velge barnehage kan ha negative virkninger på fars eller mors yrkesdeltakelse. Hvor sterk virkningen blir, avhenger av om barnehager er en reell valgmulighet og/eller hvor billig dagmammaer er. I de første, og svært tidlige, evalueringene av virkningene av kontantstøtten på yrkesdeltakelse blant småbarnsforeldre fant en små virkninger. I et arbeid av Rønsen (2005) presenteres mer langsiktige, og grundigere faglig baserte, evalueringer av kontantstøtten. Det viser seg da at kontantsstøtten har hatt en klar negativ virkning på gifte kvinners arbeidstilbud på lengre sikt. Gitt at mor var yrkesaktiv, har sannsynligheten hennes for å være yrkesaktiv og i jobb gått klart ned siden kontantstøtten ble innført. Det er da kontrollert for andre faktorer som kan ha betydning for yrkesdeltakelsen. For hele den relevante mødregruppen utgjør den kontantstøttedrevne reduksjonen i arbeidsinnsatsen per år hele 20 prosent. For småbarnsfedre er reduksjonen minimal. Undersøkelsen viser dessuten at sjansen for at en mor skal komme tilbake i arbeid de tre første årene etter fødsel har gått klart ned etter at kontantstøtten kom. Som ventet har mødre med høy universitets- og høyskoleutdanning en langt høyere sjanse for å vende tilbake til arbeidslivet etter fødsel enn mødre med laveste utdanning (sjansen er hele tre ganger så høy).

Kontantstøtten har derfor ført til at mødre og barn har fått mer tid sammen, mødre med lav utdanning langt mer enn mødre med høy utdanning. Hvilke virkninger dette kan ha med hensyn til trygghet i barnas første leveår, oppdragelse, sosialisering og muligheter senere i livet har jeg som økonom selvsagt ingen formening om. Det jeg kan peke på er at kontantstøtten innebar et brudd med den nordiske kvinnemodellen og innebærer negative konsekvenser for kvinners yrkesdeltakelse og jobbsjanser. Kontantstøtten kan bidra til at den norske varianten av den nordiske kvinnemodellen beveger seg mot det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret vi finner lenger sørover i Europa.

4. Yrkesdeltakelse
Men selv i det kvinnevennlige Norge, og før kontantstøtten ble innført, ble gifte kvinners arbeidsmarkedstilknytning i Norge preget av familieliv og mannens inntekt. I tabellene 2 og 3 gjengir jeg noen resultater fra et pågående forskningsprosjekt som jeg deltar i. Resultatene er hentet fra en arbeidstilbudsmodell estimert på norske levekårs- og inntektsdata fra 1994.

Tabell 2 viser at sjansen for yrkesdeltakelse synker fra 95 prosent når den gifte kvinnen har ingen barn til 83 prosent når den gifte kvinnen har 2 eller flere små barn. Vi ser at fallet i sjansen for yrkesdeltakelse først og fremst skyldes en reduksjon i sjansen for å jobbe i privat sektor. Sjansen for å jobbe i offentlig sektor er så og si upåvirket av antall små barn og kan henge sammen med en kombinasjon av flere forhold som barnehagetilbud, lokalisering av offentlig arbeidssted i forhold til privat, permisjonsordninger og egenskaper ved individet, som utdanning og hvem kvinnen er gift med.

Tabell 2 viser videre at jo høyere utdanning kvinnen har, desto større er sjansen for at hun jobber i offentlig sektor. Den nederste delen av tabellen viser hvordan sjansen for yrkesdeltakelse totalt og fordelt på privat og offentlig sektor, varierer med mannens inntekt etter skatt. Vi ser at jo høyere mannens netto inntekt er, desto lavere er sjansen for kvinnens yrkesdeltakelse. Fallet er drevet av at sjansen for å jobbe i privat sektor faller sterkt med mannens netto inntekt, mens det i offentlig sektor er en svak tendens til det motsatte. Resultatet henger sammen med at det ikke er tilfeldig hvem en kvinne er gift med. En høyt utdannet kvinne er oftere gift med en høyt utdannet mann enn med en lavt utdannet mann, dvs at ”krake søker make”. Fordi personer med høyere utdanning stort sett har høyere inntekter enn personer med lavere utdanning, om enn ikke så mye mer enn i land med mindre sammenpresset lønnstruktur, så vil en langt oftere finne at kvinner med høy utdanning er gift med menn med høy inntekt og ikke lav. Kvinner med høy utdanning har som nevnt ovenfor, og vist i Tabell 2, en langt større sjanse for å jobbe i offentlig sektor enn i privat.

Så da: En kvinne gift med en mann med høy utdanning og høy inntekt har et motiv til lavere yrkesdeltakelse. Men fordi kvinnen også tenderer til å ha en høy utdanning i et slikt parforhold, så trekker dette den andre veien. Og så mye den andre veien for kvinner som sikter seg inn mot den offentlige sektoren at sjansen for yrkesdeltakelse i den offentlige sektoren går opp.

Tabell 2. Sjansen for yrkesdeltakelse. Gifte kvinner, Norge 1994. Prosent.*

* John K. Dagsvik, Marilena Locatelli and Steinar Strøm: Simulating labor supply behaviour when workers have preferences over job opportunities and face non-linear budget constraints. Manuscript 2006

I Tabell 3 viser jeg hvordan anslåtte timer arbeidet, gitt jobb, varierer med antall barn, kvinnens utdanning og mannens nettoinntekt. Anslagene er avledet fra den estimerte arbeidstilbudsmodellen. Vi ser at antall små barn i familien fører til færre timer arbeidet. Fallet i antall timer arbeidet er omtrent like sterkt i offentlig som i privat sektor.

Videre ser vi at antall timer arbeidet stiger med kvinnens utdanning, og mer i privat sektor enn i offentlig sektor. Grunnen er den at timelønningene er mer sammenpresset i offentlig sektor enn i privat. Riktignok er det flere jobbmuligheter i offentlig sektor enn i privat for kvinner med høy utdanning, men den høyere lønnspredningen i privat sektor gjør at en kvinne med høy utdanning kan finne en godt betalt jobb og som gir henne et motiv (eller krav på jobben) til å jobbe mange timer. Vi ser at jo høyere mannens netto inntekt er, desto færre timer ønsker kvinnen å arbeide. Fallet i antall timer arbeidet er noe sterkere i offentlig enn i privat sektor.

Tabell 3. Timer arbeidet per år, gitt jobb. Gifte kvinner, Norge 1994*

John K. Dagsvik, Marilena Locatelli and Steinar Strøm: Simulating labor supply behaviour when workers have preferences over job opportunities and face non-linear budget constraints. Manuscript 2006

5. Avslutning
Den nordiske modellen har gitt nordiske kvinner en langt bedre anledning til å kombinere familieliv og yrkesdeltakelse, og dermed et aktivt samfunnsliv, enn kvinner i mange andre land. I Norge er kontantstøtten som ble innført i 1998, et angrep på denne nordiske modellen.

Referanser

Ted Bergstrom og Søren Blomqvist (European Journal of Political Economy, 1995)

Marit Rønsen (Statistisk sentralbyrå, 2005, Rapporter nr 23)