Har vi en mannfolketrygd?

Folketrygdens alderspensjon ble innført i 1967. Den avløste en behovsprøvet alderstrygd fra 1937 og en lik alderstygd for alle fra 1957. Samtidig ble en rekke tjenestepensjonsordninger samordnet med den offentlige pensjonen. Som hovedregel gjelder at alle som er bosatt i Norge er medlemmer av folketrygden, og tre års trygdetid gir rett til pensjon. Folketrygdens pensjoner har dobbelt siktemål; de inneholder både en grunnsikring som skal forhindre fattigdom og en standardsikring som skal erstatte tidligere arbeidsinntekt.

Fra tid til annet har folketrygden blitt kritisert for å være en ”mannfolketrygd”. Regelverket er riktignok kjønnsnøytralt, men når menn og kvinner har ulik tilknytning til arbeidslivet, og når familietilknytning kan få ulik betydning for deres økonomi, kan innretningen av pensjonssystemet slå ulikt ut. Regelverket var muligens godt tilpasset familie- og forsørgingsmønsteret da det ble utformet i 1960-årene, men siden den gang har både familienes stabilitet og kvinners yrkesaktivitet endret seg. I dag ligger gjennomsnittlig alderpensjon langt lavere for kvinner enn for menn, og de fleste minstepensjonister er kvinner. I debatten om pensjonsreformen, sto kvinnespørsmålet sentralt.

I denne artikkelen skal jeg gjennomgå enkelte sider ved folketrygdens alderspensjon og diskutere den ut fra kvinners behov for økonomisk sikring i alderdommen.

Hva skal vi med alderspensjon?

Vi kan nærme oss de hensyn og valg som må håndteres i et offentlig pensjonssystem, ved å tenke over hvordan vi hadde innrettet oss om vi ikke hadde hatt folketrygden.[1] Problemet som pensjonsordninger skal løse, er at arbeidskraften reduseres eller faller bort når vi blir gamle. Hva skal vi da leve av?

Uten et pensjonssystem hadde vi arbeidet lengre inn i alderdommen, ja, så lenge som helsa holdt. En aldersgrense for inntektsgivende arbeid er en moderne oppfinnelse; i det førindustrielle samfunnet var det bruk for innsatsen til alle arbeidsføre. Dagens eldre fortsetter forresten å utføre husholdsarbeid etter de er pensjonert; menn øker faktisk sin arbeidsinnsats i husholdningen etter pensjonsalder.[2] Husmorens daglige arbeid er ikke noe hun tar pensjon fra - før hun selv er hjelpetrengende. Folketrygdens pensjonsalder, som er uavhengig av helse, har gitt oss dagens mange spreke pensjonister med romslig økonomi.

Historisk sett har familiene hatt ansvaret for barn, syke og eldre. Fra landsbygda i Norge kjenner vi til kårordningen, også i byene bodde mange eldre sammen med yrkesaktive barn som forsørget dem. Jeg vil tro at bestemor og bestefar ble tatt vare på omtrent på samme vis, i motsetning til i dag, da pensjonerte menn har betydelig bedre råd enn pensjonerte kvinner.[3] Forsørgingen av eldre som hadde mange barn, kunne deles mellom flere, mens det for de barnløse uten oppsparte midler ventet en kummerlig tilværelse på legd. Folketrygden har løst voksne barn fra forsørgeransvaret for sine foreldre og flyttet det over på samfunnet. Men om vi ikke lenger er avhengige av å ha egne barn for å få en god alderdom, er det fremdeles neste generasjon som produserer verdiene som alderspensjonistene skal leve av. En generasjons forsørgingsansvar blir tyngre når det – slik vi forventer for Norge i fremtiden - blir mange pensjonister som skal forsørges av små fødselskull yrkesaktive. Levde vi i en pengeøkonomi uten pensjonsordning, ville vi legge til side penger (og varer) til alderdommen. Vi ville prøve fordele bruken av inntekten over livsløpet. Problemet med slik egen sparing er at vi ikke vet når vi skal dø; vi vet ikke hvor mange års forbruk som pensjonist vi må spare til mens vi er yrkesaktive. Å utjevne risikoen for å leve lenge er en velegnet oppgave for en forsikringsordning, enten den er privat eller offentlig. En av de viktigste oppgavene for folketrygdens alderspensjon er å omfordele inntekt fra dem som lever kort til dem som lever lenge. Selv om alle i dag er dekket av folketrygden, ser vi at mange tegner private pensjonsforsikringer i tillegg, og at nesten alle middelaldrende bygger opp sin finansformue. Om de tærer på denne når de blir gamle, se, det er et annet spørsmål!

Tjenestepensjonsordninger hadde vært mer utbredt om vi ikke hadde folketrygden. Noe forenklet fungerer tjenestepensjon slik at deler av lønnen holdes tilbake og kommer først til utbetaling etter pensjonsalder. Også med dagens folketrygd har de fleste lønnstakere supplerende pensjonsordninger knyttet til arbeidsforholdet. For eksempel i offentlig sektor omfattes alle som jobber mer enn 14 timer pr. uke av pensjonskasser. Tjenestepensjon styrker sammenhengen mellom arbeidsinntekt og pensjon for dem som hovedsaklig er yrkesaktive. Men pensjonen gjelder ikke dem som har kort deltidsarbeid, og den sikrer ikke en minimumspensjon for dem som har stått utenfor arbeidsmarkedet. Blant pensjonister som i dag har gode tjenestepensjoner, er menn i klart flertall.

I 1950- og 1960-årene var gifte kvinner for en stor del privat forsørget. Når mannen ble pensjonist, levde paret av, foruten hennes husholdsarbeid, pensjonen hans, på samme måte som de tidligere hadde levd av hans arbeidsinntekt. Hun sto overfor et større problem når mannen døde. Både folketrygden og supplerende pensjonsordninger inneholder etterlattepensjoner, som sikrer mot inntektstapet ved å miste sin ektefelle. Hvis paret hadde spart opp egne midler, bidro også disse til økonomisk sikkerhet for enken. Da folketrygden ble innført, var den tilpasset kvinners forsørgingsmønster. Som vi skal se, ble systemet mindre velegnet til å sikre mot de nye risiki som fulgte endringer i ekteskapet og kvinners yrkesarbeid.

Folketrygdens to oppgaver, minstesikring og standardsikring

Det er et hovedvalg som peker seg ut når et land skal innføre en obligatorisk offentlig pensjonsordning. Skal trygden gi et likt beløp til alle eldre, og sikre at ingen er fattig på sine gamle dager, men overlate eventuell overføring av inntekt over livsløpet til den enkelte? Eller skal den offentlige pensjonen også sikre nivået på arbeidsinntekten, på samme måte som en tjenestepensjon, og være høyere for dem som hadde høye inntekter før pensjonsalder?

Folketrygdens pensjonssystem har fått begge disse oppgavene. Alle - uansett tidligere yrkestilknytning - skal få en alderspensjon som er til å leve av. Folketrygdens minstepensjon gir denne minstesikringen. Alderspensjonen skal også gi økonomisk kompensasjon når arbeidsinntekten faller bort. Da må pensjonen stå i et visst forhold til inntekten. Det er tilleggspensjon som tar seg av denne standardsikringen.

Figur 1: Sammenheng mellomarbeidsinntekt og pensjon.


Figur 1 viser et skjema over de ulike delene av folketrygdens pensjon, slik den beregnes etter dagens regler. Pensjonsgivende inntekt og pensjon er oppgitt i antall G, grunnbeløpet i folketrygden. Dette er for tiden 60 699 kroner. Grunnpensjonen ligger i bunnen, like stor for alle uansett tidligere inntekt – men avhengig av sivilstand og om eventuell ektefelle/samboer har pensjon eller arbeidsinntekt. Figuren viser pensjonen for en enslig. Tilleggspensjon opptjenes først av inntekter over 1G. Hvor bratt tilleggspensjonen øker, er bestemt av tilleggspensjonsprosenten. Tilleggspensjonen vokser svakere for inntekter over 6G og når sitt maksimum ved inntekter på 12G. De som har ingen eller lav tilleggspensjon, får et særtillegg. Minstepensjonen tilsvarer grunnpensjon pluss fullt særtillegg.

Figuren er en forenkling av det kompliserte regelverket og gir inntrykk av sterkere proporsjonalitet mellom arbeidsinntekt og pensjon enn hva som gjelder for faktiske inntektskarrierer. Det er forutsatt full opptjeningstid (minst 40 år) og konstant inntektsnivå (og dermed like store pensjonspoeng hvert år) i yrkesaktiv alder.

For å få full alderspensjon, kreves at pensjonisten har tjent opp poeng i minst 40 år. For å få registrert et poengår, må inntekten dette året overstige 1G. Kvinner som er hjemme med småbarn eller har en liten deltidsjobb, kan ha problemer med å fylle kravet om 40 poengår. Poengopptjeningen startet i 1967, og for personer født før 1937 – som aldri har hatt mulighet til å tjene opp poeng så mange år – gjelder lavere krav. Opptjening utover 40 år gir ingen økt pensjon.

Ingen pensjonister har hatt et jevnt inntektsnivå over livet og tjent like årlige pensjonspoeng. Selve inntektsprofilen over livet inngår ved beregning av tilleggspensjon. Pensjonen fastsettes i forhold til sluttpoengtallet, som er gjennomsnittet av pensjonistens 20 beste pensjonspoeng. Jeg har diskutert denne besteårsregelen i en annen artikkel, se Koren (2003). Der viser jeg at regelen ikke har noen klar eller ønskelig omfordelingsprofil. Pensjonen varierer sterkt og usystematisk mellom personer med samme livsinntekt og samme innbetalte pensjonsavgift, men ulike yrkeshistorier og inntektsprofiler over livet. Jeg kan ikke se at regelen favoriserer særlig støtteverdige livsløp. Besteårsregelen er et dårlig virkemiddel til å kompensere manglende pensjonsopptjening på grunn av omsorgsarbeid, siden den ikke er knyttet til omsorgsarbeid i det hele tatt. Den gir ingenting til dem som er hjemme på heltid eller tjener mindre enn grunnbeløpet. Den gir ingenting til dem som arbeider heltid ute og har barneomsorgen i tillegg, de virkelig dobbeltarbeidende. Den favoriserer til en viss grad par som deler omsorgsarbeidet ulikt. Hittil er det menn som har hatt mest fordel av regelen, simpelthen fordi langt flere menn enn kvinner får tilleggspensjon, flere menn enn kvinner har over 20 poengår, menn har lengre poengrekke og kan velge bort større andel av poengene sine, og de har omtrent like stor variasjon i opptjeningen som kvinner.

Særtillegget skal tilgodese de fattigste pensjonistene, og særtillegget avkortes krone for krone mot tilleggspensjonen. Pensjonisten må ha opparbeidet en tilleggspensjon som er større enn særtillegget for å motta mer enn minstepensjon. Personer med beskjeden pensjonsopptjening får altså like stor pensjon som personer uten noen som helst arbeidstilknytning. Mange kvinner som har arbeidet deltid store deler av livet, eller som var hjemme på heltid i årene de hadde barn og jobbet fulltid senere i livet, har tjent opp så liten tilleggspensjon at den ikke rekker opp over minstepensjonen.

Enkelte grupper får pensjonspoeng etter særskilte regelverk. Unge uføre har en egen ordning, som sikrer dem noe mer enn minstepensjon. Personer med omsorg for små barn eller andre pleietrengende kan få omsorgspoeng. ”Knekket” i figuren ved 6G skyldes at høyere inntekter bare regnes med en tredjedel ved poengopptjeningen. Inntekt over 12 G gir ingen ytterligere pensjon. I disse inntektslagene der man får lite igjen for marginal opptjening, finner vi et flertall av menn. Alle reglene omtalt ovenfor svekker sammenhengen mellom arbeidsinntekt og pensjon. Som vi skal se nedenfor er et av siktemålene ved pensjonsreformen å styrke forbindelsen mellom pensjon og tidligere inntekt.

Kvinner får langt lavere alderspensjoner enn menn

Tilleggspensjonen har til oppgave å sikre inntektsnivået i alderdommen, og den finansieres og utmåles i forhold til arbeidsinntekten pensjonisten hadde som yrkesaktiv. Fordelingen av pensjonene reflekterer dermed fordelingen av arbeidsinntektene. Så lenge arbeidsinntekter ikke er likt fordelt mellom kvinner og menn, vil heller ikke pensjoner være det.

Temaet kvinner og pensjon fikk offentlig interesse først på slutten av 1980-tallet. Folk oppdaget at det i første rekke var menn som hadde fått bygget opp tilleggspensjoner. Kvinner har lengre perioder utenfor arbeidslivet, de har oftere deltid og lavere lønnsnivå enn menn; alt dette gir mindre pensjonsopptjening. Gjennomsnittspensjon for kvinner utgjorde 86 prosent av menns i 1984, i 2004 hadde andelen falt til 73 prosent.[4] Forskjellen har økt fra 6 000 til 42 000 kroner i året. Gapet vil ikke lukkes med det første; prognoser viser at forskjellen mellom kjønnene vil øke frem til 2020 (se Fredriksen og Koren 1993). Da først vil forskjellen mellom menn og kvinners gjennomsnittlige alderspensjon reduseres, men den forsvinner ikke i overskuelig fremtid.

Fremdeles får nesten halvparten (47,7 prosent i 2004) av kvinnelige alderspensjonister minstepensjon. Tallet på kvinner med minstepensjon er høyt og reduseres langsomt, fra 273 000 til 175 000 pensjonister siden 1984. I samme periode falt tallet på mannlige minstepensjonister til under en tredjedel, fra 93 000 til 25 000 personer. Blant enker og ugifte er nedgangen sterkest. De ugifte har tjent opp egne pensjonspoeng; for enkenes del er det arv av mannens tilleggspensjon som løfter dem over minstepensjonsnivå. For tiden skjer det en absolutt økning i tallet på skilte minstepensjonister. Tallet på gifte kvinner med minstepensjon holder seg hardnakket høyt. Den økonomiske situasjonen for gifte er imidlertid langt bedre enn for de enslige; gifte minstepensjonister har som regel en ektefelle med tilleggspensjon.

Jeg synes det er problematisk at mange kvinner ikke ”får noe igjen” for pensjonsopptjeningen sin. Flertallet av dagens kvinnelige minstepensjonister har nemlig vært yrkesaktive, de har pensjonspoeng og får tilleggspensjon. Det er bare det at tilleggspensjonen ikke vises, fordi den er mindre enn særtillegget. En stor andel av yrkesaktive kvinner har inntekter på det nivået som gir tilleggspensjon omtrent så stort som særtillegget.

Men kvinner får langt mer igjen for trygdeavgiften sin enn menn gjør. Kompensasjonsgraden – det vil si pensjon i prosent av arbeidsinntekt - faller med økende inntekt. En typisk[5] kvinneinntekt (3.5 pensjonspoeng) får en pensjon som tilsvarer omtrent 60 prosent av inntekten, en typisk mannsinntekt (5,5 pensjonspoeng) gir en kompensasjonsgrad i overkant av 50 prosent. For kvinnene som hadde ingen eller lav opptjening, kan kompensasjonsgraden overstige 100 prosent, det vil si at de får høyere pensjon enn de har hatt arbeidsinntekt. Folketrygden jevner ut inntektsforskjeller mellom kvinner og menn. Det er større likhet mellom pensjonister enn mellom yrkesaktive.

Et pensjonssystem vil ha adferdsvirkninger. At det følger økt pensjon av økt arbeidsinntekt, kan være et incentiv for kvinner til å ta mer inntektsgivende arbeid. Slik har det kanskje også virket? Folketrygden har vært et ”frynsegode” som fulgte med lønnsarbeid. For kvinner har inntektsgivende arbeid vært inngangsbilletten til en rekke av trygdens stønader. Er vi opptatt av ”arbeidslinja” og ønsker å stimulere til yrkesarbeid, kan vi beholde tilleggspensjonen slik den er. Menn og kvinners pensjoner vil bli like store når bare arbeidsinntektene er det.

Mener vi derimot at pensjonssystemet skal kompensere for inntektsulikheter i arbeidslivet, eller at omsorgsarbeid eller husholdsarbeid er like viktig som yrkesarbeid og bør gi rett til pensjoner på samme måte, må pensjonsopptjeningen ta større hensyn til at kvinners og menns livsløp er ulike.

Omsorgspoeng

Omsorgspoengene – som sikrer én av foreldrene tre poeng for hvert år de har omsorg for barn under 7 år – ble innført i 1992 for å motvirke det økende gapet i menns og kvinners pensjonsopptjening. Det er uklart om omsorgspoengene bygger på et belønningsprinsipp eller et kompensasjonsprinsipp. Vi kan tenke oss at slike poeng er ment å belønne omsorgsarbeidet, altså at omsorgsarbeidet i hjemmet oppfattes i seg selv som pensjonsgivende virksomhet. Eller vi kan se omsorgspoengene som en ordning som kompenserer de yrkesaktive for fravær fra inntektsgivende arbeid, yrkesaktive foreldre skal ikke tape pensjon bare fordi de har tidskrevende småbarn.

Når omsorgspoengene virker sammen med besteårsregelen og avkorting av særtillegget, har ordningen lite oversiktlige fordelingsvirkninger. ”Verdien” av omsorgspoengene avhenger av den enkeltes inntektsnivå og inntektsprofil over livet. Vinnerne er høytlønnede kvinner som er ute av yrkeslivet noen få år og kvinner med lavt lønnsnivå som tar noe deltidsarbeid i omsorgsperioden. For de høytlønnede virker omsorgspoengene som kompensasjon, for de lavtlønnede som delvis belønning. Taperne er heltidshusmoren og kvinner med høyt inntektsnivå som veksler mellom deltids- og heltidsarbeid. Omsorgspoeng alene gir ikke husmoren nok tilleggspensjon til å nå opp over minstepensjonen, de deltidsarbeidende har allerede fått fordel av besteårsregelen og får ingen ytterligere uttelling av omsorgspoengene. Noen særlig betydning vil heller ikke ordningen få før om femten års tid, når de eldste småbarnsmødrene fra 1990-tallet blir pensjonister. Men selv da vil den ikke bety mer enn en tre prosents økning på kvinners gjennomsnittspensjon.

I forbindelse med pensjonsreformen er det foreslått å øke omsorgspoengene til det som svarer til fødselspengegrunnlaget, og med et minimum ved en inntekt på 4,5 G. Jeg synes dette er for høyt. Tre pensjonspoeng tilsvarer omtrent medianen for kvinners poengopptjening i inntektsgivende arbeid, ved en slik økning vil opptjeningen ved omsorgsarbeidet ligge så høyt at 2/3 av kvinnene vil tjene opp mer pensjon ved å være hjemme enn å være i arbeid. Men det går an å gjøre ordningen mer omfattende, ved å gi poeng for omsorgsarbeid før 1992. Kvinner fra generasjoner der det var vanlig å være hjemme med barna, nyter i dag ikke godt av dem. Om man tilbakeførte ordningen med omsorgspoeng til 1967, ville flere av dagens kvinnelige pensjonister få tilstrekkelig tilleggspensjon til å nå over minstepensjonen.

Skilte kvinner

De fleste ektepar har felles økonomi, slik at både hans arbeidsinntekt og hennes husholdsproduksjon fordeles mellom, og forbrukes av, dem begge. I et slikt perspektiv kan man oppfatte pensjonspoengene begge tjener som resultatet av felles innsats. Et resultat av dagens regelverk, der poengene fullt ut tilfaller den som har hatt arbeidsinntekten, er at kvinner som har vært ”bakkemannskap” kan stå ganske tomhendte hvis ekteskapet ryker.

Økningen i skilsmissefrekvens rammer nå en generasjon kvinner som ikke var fullt ut yrkesaktive tidligere i livet. De som går av med pensjon nå, er født omkring 1940. De fikk barn på slutten av 1960-tallet, da det var vanlig for mødre å være hjemme, da ekteskapet var en avtale for resten av livet, og før det fantes omsorgspoeng. Nå er mange av disse kvinnene skilt, og selv om de gikk ut i yrkeslivet da barna ble store eller da ekteskapet sprakk, var det for sent til å tjene opp mer enn minstepensjon.

Om man innførte deling av pensjonspoengene mellom ektefeller, ville pensjonsrettighetene opptjent i ekteskapet deles likt. Om ekteskapet besto helt til pensjonsalder, ville dette føre til at hver av ektefellene fikk utbetalt like store pensjoner. Tallet på gifte kvinnelige minstepensjonister ville falle drastisk. Om ekteskapet ble oppløst, ville hver ektefelle ta med seg poengår fra ekteskapet til sin videre poengopptjening. Dette ville redusere den økende gruppen av skilte minstepensjonister betydelig. Ordningen er til fordel for den hjemmearbeidende, men har også gunstlige arbeidsincentiver. Hvis kvinnen økte sin arbeidsinnsats, ville begge ektefeller få økt poengopptjening.

Jeg ser deling av pensjonspoeng som en ønskelig ordning og gledet meg over at Pensjonskommisjonen gikk inn for å utrede en slik omlegging. Men det vil neppe skje. Både regjeringen og avtalepartiene i Stortinget er skeptiske til en slik deling.

Pensjonsreformen

Bakgrunnen for pensjonsreformen var bekymring for hvordan pensjonene skulle finansieres i femtiden, når befolkningen blir eldre og faktisk pensjoneringsalder synker (se Pensjonskommisjonens utredning NOU 2004:1, Finansdepartementets melding St. meld. nr. 12 (2004-2005), og Pensjonsforliket i Stortinget[6]). Reformens forslag om delingstall og prinsipper for regulering av pensjonene skal jeg la ligge her. Det som har medført debatt med særlig interesse for kvinner, har vært selve profilen på pensjonsberegningene, den sterkere sammenhengen mellom inntekt og pensjon, at inntektsopptjening alle år skal telle med, også år med lave inntekter og også år utover de 40 som i dag gir full pensjon.

Pensjonskommisjonens flertallsforslag til modernisert folketrygd, mindretallsforslaget med universell folketrygd, og Finanskomiteens modeller med knekkpunkt er alle ulike utforminger av avveiningen mellom minstesikring og standardsikring. Grunnpensjon, tilleggspensjon og særtillegg skal avløses av en inntektspensjon og en garantipensjon, men det samme problemet – avkorting av særtillegg/garantipensjon – oppstår her. Siden det er uklart hvilken modell Finansdepartementet vil utarbeide på grunnlag av føringer fra Stortinget, skal jeg ikke gå i detalj om modellene. De er egentlig ikke så forskjellige. De har alle samme nivå for minstepensjonen, men atskiller seg noe ved hvilket inntektsnivå hvor pensjonen øker utover minstenivået, hvor raskt pensjonen øker med økende inntekt og hvor høy maksimal pensjon kan bli.

Felles for alle modellene er en sterkere sammenheng mellom arbeidsinntekt og pensjon. Inntektspensjonen skal bygges opp år for år, i takt med arbeidsinntekten (opp til 8 G) og innbetalt avgift. Avgiften kan betraktes som et personlig innskudd til egen pensjon (men vil ikke settes inn i et reelt fond). Menn har mer fordel av denne endringen enn kvinner, fordi menn oftere har inntekter (mellom 6 og 8 G) som i dag bare ble regnet med en tredjedel, og fordi menn har lengre serier med opptjeningsår. På den annen side vil flere kvinner tjene på at også årsinntekter under 1 G vil være med og bygge opp pensjonen.[7]

En av målsettingene med det nye pensjonssystemet er å gi insentiver til økt yrkesarbeid. Dette oppnås ved at det skal følge høyere pensjon ved økt arbeidsinntekt. Det som er problematisk med modernisert folketrygd, er at den marginale pensjonsopptjeningen blir liten på lave inntektsnivåer som følge av avtrapping av garantipensjonen. Dette er inntektsnivåer der vi finner mange kvinner i deltidsjobber, og denne arbeidskraften kan vi forvente at har nokså elastisk arbeidstilbud. Kvinnenes arbeidstilbud blir lite utnyttet siden sammenhengen mellom inntekt og pensjon svekkes nettopp for dem. De modellene komiteen har diskutert, virker bedre fra kvinners synspunkt. Kompensasjonsgraden på lave inntekter er her satt høyere, og stiger raskere for lave inntektsnivåer. På høyere inntektsnivåer, derimot, inntektsnivåer der vi finner heltidsarbeidende kvinner i gode stillinger, er arbeidsinsentivene svekket.

Levealder

Til slutt skal vi se på betydningen av levealder. Kvinnene er i flertall blant pensjonistene; i 2004 var 58,5 prosent av 625 000 alderspensjonister kvinner.[8] Dette skyldes at kvinner lever lengre enn menn. Forventet levealder ved fødsel er for menn 77,5, for kvinner 82,3 år.[9] Forskjellen er 4,8 år i kvinnenes favør. Ved pensjonsalder 67 år er forskjellen i gjenstående levealder utjevnet noe. Menn som er blitt 67 år kan forvente å bli 82,5, mens 67 år gamle kvinner har forventet levealder 85,8 år. Kvinnelige alderspensjonister skal altså finansieres i omtrent 3,3 år lengre enn menn.[10]

Mens private pensjonsordninger kan operere med ulike medlemspremier for kvinner og menn, gjelder dette ikke folketrygden. Jeg mener at like forsikringspremier for kvinner og menn er et riktig prinsipp, og får støtte i Nagell (2004). Det å bli født som kvinne eller mann er en del av ”lotteriet” av ulik levealder som pensjonssystemet har i oppgave å fordele konsekvensene av.

At kvinner lever lengre som alderspensjonist, fører til at en større del av kvinners samlede livsinntekt kommer fra pensjoner. Pensjoner blir derved en viktigere inntektskilde for kvinner enn for menn. På grunn av forskjell i levealder omfordeler folketrygden betydelige beløp fra gruppen menn til gruppen kvinner.

Konklusjon

Alt i alt kan hovedspørsmålet i denne artikkelen besvares med et nei. Vi har ikke spesielt en mannfolketrygd. Kvinner kommer forholdsvis godt ut i pensjonssystemet, både når det gjelder folketrygden slik den er nå, og slik den vil bli etter reformen. Kvinner nyter godt av alderspensjon i flere år enn menn gjør, og siden ordningen omfordeler fra høye til lave inntekter, utgjør kvinners pensjoner en større andel av arbeidsinntektene enn menns (på gruppenivå). På den annen side opplever kvinner i større grad enn menn at økt arbeidsinntekt og økt pensjonsavgift likevel ikke bringer dem over nivået for minstepensjon.

Folketrygdens pensjonssystem har ingen konsistent og gjennomtenkt behandling av menns og kvinners familietilknytning. Rester av hensyn til enken som familieforsørget gir regler som fremdeles sikrer etterlatte kvinner en rimelig god pensjon, men svikter de kvinner som ender sitt ekteskap i skilsmisse. Fastholder regelverket at pensjonspoeng opptjenes individuelt, vil det fortsatt være slik at en enkemann vil motta en bedre pensjonsinntekt enn hva konen deres ville ha fått om hun levde lengst. Lovendringer som likestiller samboere med gifte, har vært motivert med å spare penger for trygden, og ikke med en prinsipiell diskusjon av om samboere og ektepar bør behandles likt. Den selsomme endringen i grunnpensjonen som Fremskrittspartiet har fått flertall for i Stortinget, der grunnpensjonen for gifte nå gradvis økes til samme nivå som for enslige, ignorerer at det faktisk er blant de enslige pensjonistene at vi finner fattigdom, og at det er de enslige eldre kvinnene som heller kunne trenge et håndslag.

Om pensjonsreformens betoning av sammenhengen mellom arbeidsinntekt og pensjon er i kvinners interesse, kommer an på hvilket syn man har på likestilling. For heltidsarbeidende kvinner med inntektsnivå på linje med menn, vil reformen være en fordel. Men så lenge kvinner bruker mer av tiden sin på hjem og familie enn menn gjør, vil forskjellen i økonomisk standard mellom eldre kvinner og menn opprettholdes med de nye reglene.

En offentlig, obligatorisk alderspensjon, slik som folketrygden, kan omfordele mellom kvinner og menn og mellom høyt- og lavtlønnede. Dette har, som jeg har omtalt ovenfor, vært til fordel for kvinner – selv om man selvsagt kan mene at omfordelingen burde vært enda mer omfattende enn hva pensjonsreformen innebærer. Men det pågår en annen utvikling som vil knytte pensjonsnivået enda sterkere til inntektsnivået, og derved dempe den omfordelende effekten av folketrygden. Stortinget har vedtatt å gjøre tjenestepensjonsordninger av en viss minimumskvalitet obligatorisk for hele det norske arbeidsmarkedet. Ordningene skal være opprettet senest innen utgangen av året og pensjonsopptjeningen skal starte fra 1. juli 2006. Plikten til å etablere pensjonsordninger omfatter alle arbeidsgivere med minst én ansatt i minimum 75 prosent stilling, men visse grupper av ansatte kan likevel holdes utenfor etter de samme regler som gjelder for frivillige pensjonsordninger ifølge Lov om foretakspensjon og Lov om innskuddspensjon. Det gjelder blant annet for deltidsansatte med en stillingsbrøk som er lavere enn 20 prosent. Dette er en utvikling som gagner kvinner i heltid med middels eller høyt inntektsnivå, men ikke dem som har svak tilknytning til arbeidsmarkedet.

 

---

 

1 For mer om den historiske utviklingen av trygdene, se Hatland (2005)

2 Se www.ssb.no/vis/emner/00/02/20/tidsbruk/art-2002-05-13-02.html, tabell 24 og 25

3 Se for eksempel www.ssb.no/emner/05/01/inntrygd/tab-2000-03-02-04.html

4 Beregnet fra Rikstrygdeverket (2005) og Rikstrygdeverket (1985)

5 Hyppigste inntektsintervall - bortsett fra null inntekt – i statistikk over årlig poengopptjening, tabell 3.4 i Rikstrygdeverket (2005)

6 Komitéflertallet i Innst.S.nr.195 (2004-2005)

7 I 2003 var det 173 000 menn og 191 000 kvinner som hadde inntekt under 1G, som altså ikke gir noen pensjonsopptjening. Det dreier seg i første rekke om studenter, men også kvinner i alle aldere som bare har småinntekter. Kilde:Tabell 3.5 Trygdestatistisk årbok 2005.

8 Trygdestatistisk årbok 2004, Rikstrygdeverket.

9 Dødelighetstabeller 2004, Statistisk sentralbyrå. Jeg har rundet av til nærmeste tidel

10 Forskjellen er enda større. Flere menn enn kvinner venter med å ta ut pensjon til de er 68, 69 eller 70 år gamle.

Referanser

Fredriksen, Dennis og Charlotte Koren (1993) Kvinners forsørgingsmønster og folketrygden. Økonomiske analyser nr 8-1993, Statistisk sentralbyrå

Hatland, Aksel (2005) Historiske utviklingslinjer. I Bay, Ann-Helén, Aksel Hatland,Tale Hellevik og Charlotte Koren De norske trygdene Oslo: Gyldendal Akademisk

Innst.S.nr.195 (2004-2005) Innstilling fra finanskomiteen om pensjonsreform - trygghet for pensjonene

Koren, Charlotte (2003) Hva er poenget med besteårsregelen? RØST: Pensjoner, RØST nr. 1 2003

Nagell, Hilde W. (2004): Pensjon - innsats etter kjønn? Nytt norsk tidsskrift nr.1 2004

Pensjonskommisjonen (2004) Modernisert folketrygd. Bærekraftig pensjon for framtida. NOU 2004:1.

Rikstrygdeverket (1985) Trygdestatistisk årbok 1984

Rikstrygdeverket (2005) Trygdestatistisk årbok 2005

St.meld. nr. 12 (2004-2005) Pensjonsreform – trygghet for pensjonene