Et stykke omsorg

Det er ikke noe problem å se for seg et marked for eldreomsorg som fungerer. Det er et marked hvor alle er oppegående og friske markedsaktører i stand til å opptre som bevisste kunder. De er i stand til å vurdere sitt eget behov for omsorg og hvor mye de er villige til å betale for den. Tilbyderene avgjør om de er villige til å levere det omsorgstilbudet kunden ønsker til den prisen kunden er villig til å betale. Det høres tilforlatelig ut, om man overser det faktum at eldre pleietrengende er nettopp eldre pleietrengende og ikke bevisste kunder.

Jeg er helt sikker på at det ikke er noen god idé å sende en eldre senil dame ut på markedet for å finne det sykehjemmet som kan tilby henne den beste omsorgen for den prisen hun kan betale – i tilfellet med stykkprisfinansiering vil det være den prisen Rikstrygdeverket har bestemt. Gjennomsnittsalderen på sykehjemsbeboerne er per i dag 84 år, og halvparten er innlagt på grunn av demens. Det gir et bilde av hva slags markedsaktører vi her snakker om.

Om vi nå ser bort fra det åpenbare problemet med eldre og syke markedsaktører, sitter vi likevel igjen med store utfordringer hva gjelder å få til et fungerende marked som gir eldre den pleie de har behov for. I private markeder er det velkjent å betale per stykk. Det er en grunn til at vi ikke kjøper «så mye tannkrem vi har behov for akkurat nå», men en tube med tannkrem. Det gjør markedet håndterlig for aktørene. Produktene i butikken er målbare og standardiserte. Vi vet hva vi får til den prisen vi betaler. Slik fungerer ikke eldreomsorg. Det er lett å sette en standard for hvor mye det koster å ha et rom, få faste måltider, rene håndklær og sengetøy. Det er derimot helt umulig å sette en fast pris på behovet for ulike typer medisinsk behandling, stell og sosial kontakt. Slike behov er individuelle og varierer over tid.

Stykkprisfinansiering innebærer at Rikstrygdeverket fastsetter en sum den eldre får til disposisjon for å kjøpe seg omsorgstjenester. Det er rimelig å se for seg at det må bli et nokså standardisert system med faste satser for ulike diagnoser. Det vil være et voldsomt urettferdig system fordi eldre med samme diagnose kan fungere på svært forskjellige måter. Er man for «tung» og ressurskrevende i forhold til den summen man har fått tildelt, kan det bety at sykehjemmet ikke vil ta imot deg, mens det blir stor konkurranse om få ta imot lette pasienter med «riktig» diagnose. Det er dessverre også slik at sykehjemmet er en endestasjon for de fleste av oss. Vi blir boende til vi dør, gjerne i flere år. Gjennom en slik periode vil omsorgsbehovet endre seg drastisk. Kanskje går man fra oppegående til sengeliggende tilstand. Gradvis går man fra å være en overskuddsbeboer til å bli en underskuddsbeboer. Er det da slik at de kommersielle sykehjemmene skal tvinges til å la den eldre bli boende? Hva skjer i så fall om sykehjemmet går konkurs? Eller skal det eksistere kommunale sykehjem med plikt til å ta imot «oppsamlingsheatet» med de pasientene ingen andre vil ha?

Alternativet er naturligvis et system hvor det brukes skjønn i hvert enkelt tilfelle. Da kan man også se for seg at man går igjennom en ny saksbehandlingsprosess hver gang omsorgsbehovet endrer seg slik at summen blir tilpasset den nye situasjonen. Det vil i så fall kreve et enormt og kostbart byråkrati som helt åpenbart vil tappe systemet for ressurser til faktisk pleie og omsorg. Dessverre er det ofte slik at det er dyrt å konstruere et marked for noe som ikke egner som markedsvare.

Den virkeligheten vi etterstreber i dag, innebærer ganske enkelt at de som trenger omsorg kommer på sykehjem og får den pleien de har behov for. Det er ikke et system som har fungert uten problemer. Terskelen for å få sykehjemsplass er mange steder altfor høy, og forholdene på mange sykehjem har vært kritikkverdige. Stykkprisfinansiering skal sørge for at alle som har fått anerkjent behovet for omsorg får plass gjennom at mange aktører konkurrerer om å gi det beste omsorgstilbudet for å tiltrekke seg pasienten. Det kan naturligvis slå gunstig ut for de pasientene som havner i kategorien «lønnsom». Men det er ikke slik at man løser problemet med for høy terskel med mindre man innvilger finansiering til en stor gruppe eldre som ikke får innvilget sykehjemsplass i dag. Det vil i så fall koste mer penger, og det er penger som like gjerne kunne vært brukt direkte til å bygge flere sykehjemsplasser uten å gå veien om et fiktivt og  kostnadskrevende marked.

Det er også slik at markedsmakt vil bli et vesentlig problem i et stykkprissystem. Norge består av mange små bygder og tettsteder, og de fleste steder er det ikke pasienter nok – eller markedsgrunnlag om man vil – for å drive mer enn ett sykehjem. Et slikt sykehjem vil være i en posisjon hvor de ganske enkelt kan si nei til å ta imot pasienter og slik presse satsene opp til et nivå langt utover hva som er nødvendig. Det kan med andre ord bli enormt kostnadsdrivende uten at man får noe annet resultat enn svært høy profitt for de som driver sykehjemmet. For mange vil ikke det være noe avskrekkende scenario, men har man et reelt ønske om å få mest mulig omsorg for hver krone, vil stykkprisfinansiering være en særdeles dårlig vei å gå.