Helse på sparebluss
Under ti prosent av landets verdiskaping brukes i dag til å bedre folkets helse.
Av Peder Martin Lysestøl
Torsdag 30. mar 2006
Last nedTorsdag 30. mar 2006
som PDF
Den siste måneden har ansatte og pasienter ved St. Olavs sykehus i Trondheim holdt pusten av spenning: Sykehusets inntekter for 2006 anslås til 123 millioner mindre enn sykehusets utgifter. Selv om dette bare utgjør to til tre prosent av sykehusets utgifter, er eieren, staten, nådeløs: Budsjettet skal bringes i balanse.
Budsjettbalanse går foran helse og arbeidsmiljø. I det «moderne Norge» er mål nummer en å stanse veksten i offentlige utgifter. I 2002, da sykehusene ble flyttet fra fylkene til staten, utgjorde de offentlige utgiftene 44,5 prosent av BNP. I 2006 anslås andelen å være redusert til 41,4 prosent. Det offentlige bruker en stadig mindre andel av landets samla verdiskaping. Dette skulle tilsi at det burde være muligheter til å bruke litt mer penger på den høyt prioriterte helsesektoren?
På sin snarvisitt til Trondheim nylig gjorde helseminister Sylvia Brustad det klart at noen ny politikk fra regjeringa var det ingen grunn til å håpe på med det første. Kaldt og kynisk slo hun fast at: «Styret ved St. Olavs Hospital har ikke tatt de økonomiske utfordringene nok på alvor.» Da hadde alt den erfarne direktøren trukket seg fra stillingen, og situasjonen blant ansatte på mange avdelinger var preget av krise. Ministeren lover ikke mer penger og sykehuset tvinges nå til å legge ned 80 sengeplasser og fortsette letingen etter enda flere sparetiltak.
Verken ministeren eller styreformannen har bidratt til noen analyser av årsakene til problemene. Statsråden setter på vanlig ministervis den ene helseregionen opp mot den andre, og styreformannen, den tidligere lyserøde Arent Henriksen, er «rystet over statsråden». Hva skal folk tro? Er sykehuskrisa bare et «trønderfenomen»? Skyldes krisa bare udugelighet og rot? Eller er årsaken ganske enkelt at toppsjefene i helseforetakene får millionlønner og frynsegoder?
Feite lønninger, feilinvesteringer og rot kan sikkert forklare noe av problemet i sykehusøkonomien, noen ganger, noen steder, men det forklarer ikke det alvorlige strukturelle problemet helsesektoren står overfor. Det har skjedd to viktige reformer som gradvis bidrar til omforming av sykehussektoren. For det første innføringen av stykkprisfinansiering. Denne reformen har ført til at det settes ulike priser på ulike sykdommer, avhengig av hvor kostbare de er å behandle. Slik innføres markedstenkning i sykehusene og sykehusene vil tvinges til å spesialisere seg på behandlinger de gjør særlig effektivt. Når vi samtidig har fått en kraftig vekst i private sykehus, overføres en stadig større del av mer enkel medisinsk behandling til de private klinikkene. De siste regnskapstallene, som er fra 2004, viser at mens det offentlige brukte 717 millioner til kjøp av private helsetjenester i 2003, var dette økt til hele 2971 millioner i 2004.
Den andre reformen er den statlige overtagelsen av sykehusene fra 2002 og opprettelsen av helseforetakene. Helseforetakene har bidratt til at fokuset i enda større grad rettes mot lønnsomhet og effektivitet, samtidig som staten skjermes mot press fra helsesektoren og befolkningen.
Gjennom blant annet disse to reformene har staten nå lykkes i å dempe veksten i helsesektoren.
Mens helseutgiftene per innbygger økte fire til fem prosent per år fra 1997 til 2002, har utgiftsveksten etter at staten overtok sykehusene vært rundt 0,5 prosent per år. Samtidig har det vært et råkjør på å redusere liggetida ved sykehusene. Mens liggetida var 7,4 døgn per pasient i snitt i 1990, var den i 2004 redusert til 5,2 døgn. Etter at helseforetakene overtok sykehusene har tempoet i redusering av liggetid økt særlig raskt.
Samtidig som sykehusene pålegges å drive mer effektivt, skjer det samfunnsendringer som gjør at effektiviseringen kommer på kant med det etisk forsvarlige. Her vil jeg særlig trekke fra en slik endring, det økte tallet på eldre pasienter. Fra 1990 til 2006 har tallet på personer over 90 år økt med 63 prosent. Tallet på personer over 80 år økte med 35 prosent. Sannsynligheten for sykehusinnleggelser øker sterkt med alderen. Samtidig øker tida en person må ligge på sykehus med alderen. Antall heldøgns opphold på sykehus for en person over 80 år er mer enn fem ganger så høyt som for en person i 40-årsalderen.
Mye tyder derfor på at sykehusene i dag er under et dobbelt press: fra en befolkning som krever mer behandling og fra en eier som krever at dette skal skje uten vesentlig kostnadsvekst. Løsningen blir en stadig jakt på innsparinger gjennom omorganiseringer, krav om raskest mulig utskriving av pasienter og overføring av en stadig større del av behandlingene til en voksende privat helsesektor.
Presset på sykehusene har ikke vært like stort i alle regionene. Mye tyder på at St. Olavs sykehus i Trondheim er blant de sykehusene i landet som har den strammeste økonomien. I over ti år har investeringene i det gamle sykehuset i Trondheim vært redusert til det aller mest nødvendige for å sikre ressurser til det flotte nye sykehuset. Etter hvert som det nye sykehuset nå tas i bruk viser det seg at driftsmodellen er ekstra kostbar. Befolkningen og ansatte som har ventet på et moderne og flott sykehus risikerer å måtte ta kostnadene av det nye uten nødvendige midler til drift. Slikt kan skje når politikerne er blendet av markedsideologien.
Statsråd Brustad hadde bare pekefingeren å komme med på sin snarvisitt til Trondheim. Var det dette befolkningen ba om da de ga sin stemme til regjeringspartiene! Det må nå stilles to klare krav til regjeringa: For det første må de byråkratstyrte helseforetakene legges ned og sykehusene overføres til folkevalgt styring. For det andre må stykkprisfinansieringssystemet avskaffes.
Under ti prosent av landets verdiskaping brukes i dag til å bedre folkets helse. Hvert år øker landets verdiskaping med 50-60 milliarder. I dag går mesteparten av denne veksten til å styrke et allerede alt for høyt privat forbruk. Kan det være for mye forlangt av ei regjering, som også kaller seg «rødgrønn», at den tar problemene i helsesektoren på alvor og flytter mer ressurser hit, der det store flertallet av befolkningen ganske sikkert ønsker at de skal brukes?
Budsjettbalanse går foran helse og arbeidsmiljø. I det «moderne Norge» er mål nummer en å stanse veksten i offentlige utgifter. I 2002, da sykehusene ble flyttet fra fylkene til staten, utgjorde de offentlige utgiftene 44,5 prosent av BNP. I 2006 anslås andelen å være redusert til 41,4 prosent. Det offentlige bruker en stadig mindre andel av landets samla verdiskaping. Dette skulle tilsi at det burde være muligheter til å bruke litt mer penger på den høyt prioriterte helsesektoren?
På sin snarvisitt til Trondheim nylig gjorde helseminister Sylvia Brustad det klart at noen ny politikk fra regjeringa var det ingen grunn til å håpe på med det første. Kaldt og kynisk slo hun fast at: «Styret ved St. Olavs Hospital har ikke tatt de økonomiske utfordringene nok på alvor.» Da hadde alt den erfarne direktøren trukket seg fra stillingen, og situasjonen blant ansatte på mange avdelinger var preget av krise. Ministeren lover ikke mer penger og sykehuset tvinges nå til å legge ned 80 sengeplasser og fortsette letingen etter enda flere sparetiltak.
Verken ministeren eller styreformannen har bidratt til noen analyser av årsakene til problemene. Statsråden setter på vanlig ministervis den ene helseregionen opp mot den andre, og styreformannen, den tidligere lyserøde Arent Henriksen, er «rystet over statsråden». Hva skal folk tro? Er sykehuskrisa bare et «trønderfenomen»? Skyldes krisa bare udugelighet og rot? Eller er årsaken ganske enkelt at toppsjefene i helseforetakene får millionlønner og frynsegoder?
Feite lønninger, feilinvesteringer og rot kan sikkert forklare noe av problemet i sykehusøkonomien, noen ganger, noen steder, men det forklarer ikke det alvorlige strukturelle problemet helsesektoren står overfor. Det har skjedd to viktige reformer som gradvis bidrar til omforming av sykehussektoren. For det første innføringen av stykkprisfinansiering. Denne reformen har ført til at det settes ulike priser på ulike sykdommer, avhengig av hvor kostbare de er å behandle. Slik innføres markedstenkning i sykehusene og sykehusene vil tvinges til å spesialisere seg på behandlinger de gjør særlig effektivt. Når vi samtidig har fått en kraftig vekst i private sykehus, overføres en stadig større del av mer enkel medisinsk behandling til de private klinikkene. De siste regnskapstallene, som er fra 2004, viser at mens det offentlige brukte 717 millioner til kjøp av private helsetjenester i 2003, var dette økt til hele 2971 millioner i 2004.
Den andre reformen er den statlige overtagelsen av sykehusene fra 2002 og opprettelsen av helseforetakene. Helseforetakene har bidratt til at fokuset i enda større grad rettes mot lønnsomhet og effektivitet, samtidig som staten skjermes mot press fra helsesektoren og befolkningen.
Gjennom blant annet disse to reformene har staten nå lykkes i å dempe veksten i helsesektoren.
Mens helseutgiftene per innbygger økte fire til fem prosent per år fra 1997 til 2002, har utgiftsveksten etter at staten overtok sykehusene vært rundt 0,5 prosent per år. Samtidig har det vært et råkjør på å redusere liggetida ved sykehusene. Mens liggetida var 7,4 døgn per pasient i snitt i 1990, var den i 2004 redusert til 5,2 døgn. Etter at helseforetakene overtok sykehusene har tempoet i redusering av liggetid økt særlig raskt.
Samtidig som sykehusene pålegges å drive mer effektivt, skjer det samfunnsendringer som gjør at effektiviseringen kommer på kant med det etisk forsvarlige. Her vil jeg særlig trekke fra en slik endring, det økte tallet på eldre pasienter. Fra 1990 til 2006 har tallet på personer over 90 år økt med 63 prosent. Tallet på personer over 80 år økte med 35 prosent. Sannsynligheten for sykehusinnleggelser øker sterkt med alderen. Samtidig øker tida en person må ligge på sykehus med alderen. Antall heldøgns opphold på sykehus for en person over 80 år er mer enn fem ganger så høyt som for en person i 40-årsalderen.
Mye tyder derfor på at sykehusene i dag er under et dobbelt press: fra en befolkning som krever mer behandling og fra en eier som krever at dette skal skje uten vesentlig kostnadsvekst. Løsningen blir en stadig jakt på innsparinger gjennom omorganiseringer, krav om raskest mulig utskriving av pasienter og overføring av en stadig større del av behandlingene til en voksende privat helsesektor.
Presset på sykehusene har ikke vært like stort i alle regionene. Mye tyder på at St. Olavs sykehus i Trondheim er blant de sykehusene i landet som har den strammeste økonomien. I over ti år har investeringene i det gamle sykehuset i Trondheim vært redusert til det aller mest nødvendige for å sikre ressurser til det flotte nye sykehuset. Etter hvert som det nye sykehuset nå tas i bruk viser det seg at driftsmodellen er ekstra kostbar. Befolkningen og ansatte som har ventet på et moderne og flott sykehus risikerer å måtte ta kostnadene av det nye uten nødvendige midler til drift. Slikt kan skje når politikerne er blendet av markedsideologien.
Statsråd Brustad hadde bare pekefingeren å komme med på sin snarvisitt til Trondheim. Var det dette befolkningen ba om da de ga sin stemme til regjeringspartiene! Det må nå stilles to klare krav til regjeringa: For det første må de byråkratstyrte helseforetakene legges ned og sykehusene overføres til folkevalgt styring. For det andre må stykkprisfinansieringssystemet avskaffes.
Under ti prosent av landets verdiskaping brukes i dag til å bedre folkets helse. Hvert år øker landets verdiskaping med 50-60 milliarder. I dag går mesteparten av denne veksten til å styrke et allerede alt for høyt privat forbruk. Kan det være for mye forlangt av ei regjering, som også kaller seg «rødgrønn», at den tar problemene i helsesektoren på alvor og flytter mer ressurser hit, der det store flertallet av befolkningen ganske sikkert ønsker at de skal brukes?