Tilbake til fattighjelpa?
Sosialhjelpsmottakere tvinges til å godta uverdige nedskjæringer i sosialhjelpa.
Av Peder Martin Lysestøl
Torsdag 04. mai 2006
Last nedTorsdag 04. mai 2006
som PDF
Veksten i norsk økonomi er for tida solid. Det norske folket kan i år bruke omtrent dobbelt så mye til sitt eget forbruk som først på 90-tallet og mange lever et liv i sus og dus. Da er det ekstra provoserende når NRK melder: «Sosialhjelpsmottakere i Verdal og Levanger kan få enda mindre utbetalt.» For ikke lenge siden kunne NRK også melde om at Bamble kommune hadde redusert sosialhjelpssatsene med sju prosent.
Hvordan ville vi som har lønnsinntekter reagert om arbeidsgiverne foreslo å senke lønna med sju prosent? Sosialhjelpsmottakere i mange av landets kommuner tvinges til å godta slike nedskjæringer i sosialhjelpa. I mange kommuner har dette skjedd «snikende», ved at sosialhjelpssatsene ikke er justert i forhold til prisstigningen.
Dette har blant annet vært tilfelle i Trondheim. De få prisjusteringene som har vært i Trondheim de siste årene har vært for små til å opprettholde realverdien av sosialhjelpa. Dette har ført til at sosialklientene i 2006 får mindre utbetalt enn i 1985!
Trondheim er en værsting blant de store byene. Mye tyder på at når høstens kommunebudsjetter presenteres vil flere «ansvarlige» kommunestyrer foreslå nedskjæringer i den økonomiske sosialhjelpa.
Da loven om sosial omsorg ble vedtatt i 1964 betydde den et brudd med den fornedrende fattighjelpa som hadde vært arbeidsfolks siste reserve når det ikke var andre inntektsmuligheter. Fattighjelpa skilte mellom verdige og ikke-verdige trengende og la hele ansvaret for sosiale problemer på individet sjøl.
Forestillinger om at det var «latsabber», «uansvarlige» og «mindreverdige» som ikke fikk arbeid, var vanlige. Slik hadde det vært siden kapitalismens gjennombrudd. Etter den dramatiske økonomiske krisa på 30-tallet da hver tredje fagorganiserte var uten arbeid og inntekt, var det umulig å påstå at årsaken til at folk ikke fikk jobb var latskap. Folk sto i kø for å få jobb, de var villige til å jobbe for nesten ingen ting. Men det hjalp ikke.
Velferdskapitalismen skulle gjøre slutt på den fornedrende fattighjelpa. Fagbevegelsen og arbeiderpartiene hadde fått gjennomslag for et nytt syn på årsaken til sosiale problemer: At arbeidsløshet og fattigdom skyltes svakheter ved samfunnet/kapitalismen, ikke den enkelte arbeideren eller familien.
Retten til arbeid ble grunnlovsfesta og folketrygden skulle sikre rimelige inntekter til de som ikke kunne jobbe. Men hva med de som av ulike grunner ikke fikk lønn eller trygd, eller så lite at de likevel ikke greide seg? Selv de største utviklingsoptimistene innså at noen likevel ville falle igjennom. Disse skulle ha rett på økonomisk sosialhjelp og veiledning og hjelp fra fagfolk slik at de etter kort tid fikk jobb eller folketrygd.
Den nye profesjonsutdanningen, sosionomene, var godt skolert i markedsøkonomiens svakheter og dermed kompetent til å gi råd og hjelp uten moralisering.
Sosialt arbeid er politikk, sa Anne Lise Seip, en av våre ledende sosialpolitiske historikere. Hun innså at det krevdes kontinuerlig politisk kamp om sosialhjelpen skulle opprettholdes på et forsvarlig nivå.
Under velferdskapitalismens storhetstid, fram til 80-tallet, var tallet på sosialhjelpstilfeller de enkelte årene sjelden over 50.000. De enkelte kommunene bygde opp profesjonelle sosialkontor med fagfolk, og mange kommuner greide å gi folk en økonomisk hjelp som gjorde at fattigstempelet forsvant. I dag er dette historie. Siden den kraftige lavkonjunkturen som slo inn i norsk økonomi i 1988 har tallet på sosialhjelpstilfelle årlig svingt mellom 136.000 og 178.000.
I 1992 kom en ny lov om sosiale tjenester. Ikke bare begrepsbruken var ny: «omsorg» ble erstattet med «tjenester». Også innholdet i loven markerte at ny politikk var på vei inn. Igjen ble det sådd mistanke om at det var «latsabbene» som trengte sosialhjelp. Den nye loven ga sosialkontorene rett til å kreve motytelser i form av arbeidsplikt av dem som fikk økonomisk sosialhjelp. Når kommunene tidligere rettferdiggjorde at sosialhjelpssatsene var lave, var begrunnelsen at sosialhjelpen bare var en kortvarig nødhjelp. Det er mulig å overleve 1 til 2 måneder på 4000 kroner om man vet at inntektene snart vil tredobles.
Noe annet er det når denne «unntakstilstanden» i husholdet varer i måneder, ja, over år i mange tilfelle. Dette har i økende grad blitt virkelighet for de mest uheldige, for svært mange innvandrere, for ungdom uten praksis eller gode eksamener, for folk
med så lave trygdeytelser at pengene ikke strekker til det aller nødvendigste.
Årsaken til dette er blant annet innstrammingene i folketrygden som har ført til at flere faller utenfor trygdesystemet. Ungdommer, som før fikk ledighetstrygd om de hadde tjent ¾ G, cirka 46.000, måtte etter 1996 tjene 75.000 for å få trygd (Grunnbeløpet i folketrygden, G, er i dag cirka 61.000). De som før fikk beholde ledighetstrygden i tre år, mistet i 2002 trygden etter to år. For mange som før fikk ledighetstrygd, ble den økonomiske sosialhjelpen nødløsningen.
Staten kan nok redusere trygdeutgiftene ved å stramme inn på regelverket, men reduseres ikke samtidig de sosiale problemene, blir effekten av innstrammingene slik forskeren Ebba Wergeland så tydelig har vist: Trykker vi inn ballongen på et sted, tyter det ut et annet. Det er kommuneøkonomien som har måttet ta støyten når regjeringa har gjennomført innstrammingene.
De rødgrønne sier i Soria Moria-erklæringen at de vil styrke sosialhjelpen? Vi har til nå sett lite til dette. Mens rødgrønne politikere prater, møter nye søkere om sosialhjelp avslag på søknaden eller i beste fall at de får ytterst knappe bevilgninger.
Ingen forlanger at Stoltenbergregjeringa skal være på nivå med regjeringene fra 60- og 70-tallet i forståelsen av sosiale problemer under kapitalismen. Men når regjeringa i oktober legger fram sin handlingsplan mot fattigdom, må vi kreve noen konkrete forslag til forbedringer: at det lovpålegges minstesatser for sosialhjelpa som er på et slikt nivå at folk kan leve på det med en viss verdighet.
Statens Institutt for Forbruksforskning anslår dette nivået til 6400 kroner for en voksen kvinne. Vi må også kreve at staten sikrer ekstra bevilgninger for å finansiere en slik satsing. Bare slike tiltak kan gjøre det mulig å unngå at sosialhjelpa forvitrer til gammeldags fattighjelp.
Hvordan ville vi som har lønnsinntekter reagert om arbeidsgiverne foreslo å senke lønna med sju prosent? Sosialhjelpsmottakere i mange av landets kommuner tvinges til å godta slike nedskjæringer i sosialhjelpa. I mange kommuner har dette skjedd «snikende», ved at sosialhjelpssatsene ikke er justert i forhold til prisstigningen.
Dette har blant annet vært tilfelle i Trondheim. De få prisjusteringene som har vært i Trondheim de siste årene har vært for små til å opprettholde realverdien av sosialhjelpa. Dette har ført til at sosialklientene i 2006 får mindre utbetalt enn i 1985!
Trondheim er en værsting blant de store byene. Mye tyder på at når høstens kommunebudsjetter presenteres vil flere «ansvarlige» kommunestyrer foreslå nedskjæringer i den økonomiske sosialhjelpa.
Da loven om sosial omsorg ble vedtatt i 1964 betydde den et brudd med den fornedrende fattighjelpa som hadde vært arbeidsfolks siste reserve når det ikke var andre inntektsmuligheter. Fattighjelpa skilte mellom verdige og ikke-verdige trengende og la hele ansvaret for sosiale problemer på individet sjøl.
Forestillinger om at det var «latsabber», «uansvarlige» og «mindreverdige» som ikke fikk arbeid, var vanlige. Slik hadde det vært siden kapitalismens gjennombrudd. Etter den dramatiske økonomiske krisa på 30-tallet da hver tredje fagorganiserte var uten arbeid og inntekt, var det umulig å påstå at årsaken til at folk ikke fikk jobb var latskap. Folk sto i kø for å få jobb, de var villige til å jobbe for nesten ingen ting. Men det hjalp ikke.
Velferdskapitalismen skulle gjøre slutt på den fornedrende fattighjelpa. Fagbevegelsen og arbeiderpartiene hadde fått gjennomslag for et nytt syn på årsaken til sosiale problemer: At arbeidsløshet og fattigdom skyltes svakheter ved samfunnet/kapitalismen, ikke den enkelte arbeideren eller familien.
Retten til arbeid ble grunnlovsfesta og folketrygden skulle sikre rimelige inntekter til de som ikke kunne jobbe. Men hva med de som av ulike grunner ikke fikk lønn eller trygd, eller så lite at de likevel ikke greide seg? Selv de største utviklingsoptimistene innså at noen likevel ville falle igjennom. Disse skulle ha rett på økonomisk sosialhjelp og veiledning og hjelp fra fagfolk slik at de etter kort tid fikk jobb eller folketrygd.
Den nye profesjonsutdanningen, sosionomene, var godt skolert i markedsøkonomiens svakheter og dermed kompetent til å gi råd og hjelp uten moralisering.
Sosialt arbeid er politikk, sa Anne Lise Seip, en av våre ledende sosialpolitiske historikere. Hun innså at det krevdes kontinuerlig politisk kamp om sosialhjelpen skulle opprettholdes på et forsvarlig nivå.
Under velferdskapitalismens storhetstid, fram til 80-tallet, var tallet på sosialhjelpstilfeller de enkelte årene sjelden over 50.000. De enkelte kommunene bygde opp profesjonelle sosialkontor med fagfolk, og mange kommuner greide å gi folk en økonomisk hjelp som gjorde at fattigstempelet forsvant. I dag er dette historie. Siden den kraftige lavkonjunkturen som slo inn i norsk økonomi i 1988 har tallet på sosialhjelpstilfelle årlig svingt mellom 136.000 og 178.000.
I 1992 kom en ny lov om sosiale tjenester. Ikke bare begrepsbruken var ny: «omsorg» ble erstattet med «tjenester». Også innholdet i loven markerte at ny politikk var på vei inn. Igjen ble det sådd mistanke om at det var «latsabbene» som trengte sosialhjelp. Den nye loven ga sosialkontorene rett til å kreve motytelser i form av arbeidsplikt av dem som fikk økonomisk sosialhjelp. Når kommunene tidligere rettferdiggjorde at sosialhjelpssatsene var lave, var begrunnelsen at sosialhjelpen bare var en kortvarig nødhjelp. Det er mulig å overleve 1 til 2 måneder på 4000 kroner om man vet at inntektene snart vil tredobles.
Noe annet er det når denne «unntakstilstanden» i husholdet varer i måneder, ja, over år i mange tilfelle. Dette har i økende grad blitt virkelighet for de mest uheldige, for svært mange innvandrere, for ungdom uten praksis eller gode eksamener, for folk
med så lave trygdeytelser at pengene ikke strekker til det aller nødvendigste.
Årsaken til dette er blant annet innstrammingene i folketrygden som har ført til at flere faller utenfor trygdesystemet. Ungdommer, som før fikk ledighetstrygd om de hadde tjent ¾ G, cirka 46.000, måtte etter 1996 tjene 75.000 for å få trygd (Grunnbeløpet i folketrygden, G, er i dag cirka 61.000). De som før fikk beholde ledighetstrygden i tre år, mistet i 2002 trygden etter to år. For mange som før fikk ledighetstrygd, ble den økonomiske sosialhjelpen nødløsningen.
Staten kan nok redusere trygdeutgiftene ved å stramme inn på regelverket, men reduseres ikke samtidig de sosiale problemene, blir effekten av innstrammingene slik forskeren Ebba Wergeland så tydelig har vist: Trykker vi inn ballongen på et sted, tyter det ut et annet. Det er kommuneøkonomien som har måttet ta støyten når regjeringa har gjennomført innstrammingene.
De rødgrønne sier i Soria Moria-erklæringen at de vil styrke sosialhjelpen? Vi har til nå sett lite til dette. Mens rødgrønne politikere prater, møter nye søkere om sosialhjelp avslag på søknaden eller i beste fall at de får ytterst knappe bevilgninger.
Ingen forlanger at Stoltenbergregjeringa skal være på nivå med regjeringene fra 60- og 70-tallet i forståelsen av sosiale problemer under kapitalismen. Men når regjeringa i oktober legger fram sin handlingsplan mot fattigdom, må vi kreve noen konkrete forslag til forbedringer: at det lovpålegges minstesatser for sosialhjelpa som er på et slikt nivå at folk kan leve på det med en viss verdighet.
Statens Institutt for Forbruksforskning anslår dette nivået til 6400 kroner for en voksen kvinne. Vi må også kreve at staten sikrer ekstra bevilgninger for å finansiere en slik satsing. Bare slike tiltak kan gjøre det mulig å unngå at sosialhjelpa forvitrer til gammeldags fattighjelp.