Individer eller samfunn?

I regjeringserklæringa fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står det: «Vi ønsker ikke markedsstyring og markedstenkning der markedet ikke fungerer.»

Dette er i og for seg et utsagn både Erna Solberg, Kristin Clemet og Morten Meyer kunne ha skrevet under på. For det finnes områder hvor selv de mest ihuga markedsliberalister må være enige i at markedet ikke fungerer. Og er de uenige, bør de lese en elementærbok i økonomi. Der er det ABC at det idealiserte frikonkurransemarkedet ikke finnes i virkeligheten, og at staten må gripe inn for å korrigere for såkalt markedssvikt. Dette kan være virkninger som individuelle beslutninger har for andre individers nytte utover dem de har for selve beslutningstakeren.

Typiske eksempler er røyking og forurensning – som må avgiftsbelegges – og vaksiner, som bør subsidieres. Det er også ukontroversielt at markedet ikke framskaffer kollektive goder som forsvar, riksveier og nasjonalparker, og at en i det minste må regulere og kontrollere naturlige monopoler som jernbaner og strømnett.

Utover dette vil det være uenighet om hvor mye en skal gripe inn i markedsmekanismen og om graden av offentlig engasjement. For vurderingen av hvordan markedet fungerer, vil avhenge hvordan markedsløsningene blir i forhold til det vi mener er målene for et godt samfunn.

Selv mener jeg frikonkurransemarkedet fungerer rimelig bra når det gjelder å framskaffe og fordele de fleste typer private konsumgoder. Markedsmekanismen bidrar til at folk i hovedsak kan kjøpe de varene og tjenestene de vil ha. Dersom inntektene i samfunnet var likt fordelt, ville vi få et omfang og en sammensetning av privat forbruk som de fleste trolig vil synes
er i tråd med det som er godt for samfunnet.

Markedet vil ta hensyn til at folk har forskjellige konsumønsker, og det vil være varer nok til alle. Er det for lite av noe, vil prisene gå opp. Da er det de som har mest lyst på det godet det er lite av, som vil være villige til betale høyere pris, og varen eller tjenesten går til dem som prioriterer den høyest.

I virkeligheten er det imidlertid inntektsforskjeller, og det er velkjent at markedsmekanismen er ikke egnet til å jamne ut disse. Markedsmekanismen vil snarere å øke forskjellene fordi den forutsetter konkurranse, og i en konkurranse er det noen som vinner og andre som taper. Markedet bryr seg heller ikke om at folk har forskjellige utgangspunkt og forutsetninger for å kunne tilfredsstille sine behov. Markedstenkning individualiserer årsaker til lav inntekt og overlater til den enkelte å forsikre seg mot inntektstap og kostnader knyttet til sykdom og uførhet. Det til tross for at virkeligheten viser at det ikke er mulig for de dårligst stilte å komme seg ovenpå, og at rikdom ikke kommer fra hardt arbeid.

Dersom en har som utgangspunkt at årsakene til ulikhet skyldes forhold utover enkeltindividers handlinger, vil forsikring mot individuell ulykke være et offentlig trygdeansvar som alle samfunnsmedlemmer skal være med å finansiere.

Ønsket om et samfunn med like muligheter uansett utgangspunkt gir også grunn til å sørge for offentlige tilbud av helse- og omsorgstjenester, barnehager, skoler og universitet. Det finnes markeder for private tilbud av slike tjenester, men det er bare de rikeste som har råd til dem. Markedstenking innenfor disse sektorene vil gi et samfunn med større ulikheter.

Noen grunnleggende goder er ikke bare individuelle, de har også en funksjon overfor fellesskapet. Samfunnet består av sosiale nettverk som må utvikles og tas vare på gjennom den økonomiske politikken. Å ha gode offentlige tjenester er viktig for å skape gode lokalsamfunn og felles samfunnsverdier.

Skoler er et eksempel: Offentlige skoler som alle barn går på, er med på å gjøre oss kjent med forskjellige typer mennesker. Det stimulerer til aktiviteter i samhandling med mennesker med forskjellige bakgrunner, og det kan bidra til større toleranse, solidaritetsfølelse og omtanke for andre enn de som er like en selv.

Markedsløsninger med private skoler fremmer klasseskiller, og lokalmiljøene blir dårligere når barn kjøres til forskjellige skoler, alt ettersom hva foreldrene har råd til. Ved å ha offentlige tilbud som alle bruker, tas det hensyn til at vi ikke bare er individuelle «kunder», men også samfunnsmedlemmer.

Et annet spørsmål det vil være politisk uenighet om, er hvor mye av samfunnets ressurser som brukes til privat konsum og hvor mye som skal disponeres av det offentlige. Jeg tror vi får et bedre samfunn hvis vi bruker mer ressurser til kollektive goder som lysløyper, samfunnshus og parker med skateboardramper, og mindre til privat konsum (og da forutsetter jeg at en har gjort noe med inntektsforskjellene).

Likeledes tror jeg samfunnet blir bedre hvis det er flere musikkorkestre, sangkor, teatergrupper og keramikkurs. Markedet kan framskaffe mange av disse godene, men de blir ofte alt for dyre og det er for få som vil bruke av sine private inntekter til å finansiere dem. Jeg vil subsidiere dem, helt eller delvis, slik at flere vil delta. Dette skaper fellesskapsverdier utover det som er summen av individuelle nytter.

Markedstenkningen tar utgangspunkt i folks egeninteresser og i deres bestrebelser for å maksimere individuell nytte eller profitt. Markedstenkningen er individorientert, og derfor bare egnet til å sikre produksjon og fordeling av goder som primært er av betydning for enkeltpersoner. I markedstenkningen tas det ikke hensyn til at samfunnsnytten kan være noe i tillegg til summen av enkeltindividers nytte av privat konsum.