Nyliberal fattigdom
Fattigdommen i Norge er knyttet til kapitalismens nyliberale fase.
Av Peder Martin Lysestøl
Torsdag 03. nov 2005
Last nedTorsdag 03. nov 2005
som PDF
Et av hovedmålene som norske politikere satte seg da de startet det storstilte velferdsstatsprosjektet etter den andre verdenskrig var å avskaffe fattigdommen. Mellomkrigstida hadde dokumentert at den ekstreme markedsliberalismen førte til konjunktursvingninger så kraftige at store deler av den arbeidsføre befolkningen i perioder ble uten arbeid. Under den økonomiske krisa på 1930-tallet var om lag hver tredje fagorganiserte arbeidløs, og over 158.000 måtte overleve på det lille de fikk fra forsorgsvesenet.
Marx hadde alt i kapitalismens barndom påvist at kapitalen trenger en reservearbeidskraft som stadig må vokse med veksten i vareproduksjonen. Erfaringene fra 1930-tallet overbeviste både økonomer og sosialpolitikere om at dette stemte. Skjebnen til denne reserven er å overleve på et minimum, som fattige.
Sosialøkonomene som la konkrete planer for norsk økonomi etter krigen var klare på en ting: Det var politikken som skulle styre markedet. Ikke omvendt. Dermed skulle det være mulig å bygge en ny type økonomi, en velferdskapitalisme, hvor det ikke lenger var nødvendig med en fattig reservearbeidskraft som skulle stå med lua i handa i håp om arbeid blant de utvalgte.
Troen på at dette var mulig var så stor at sosialkomiteen alt i 1947 oppmodet departementet om å fjerne ordet «fattig». Tusener på tusener kom i arbeid på 1950-1960-tallet. Gjennomsnittsledigheten var under en prosent, og Odd Aukrust slo fast i sin analyse fra 1965 at «arbeidløsheten etter krigen har i det vesentlige vært sesongarbeidsløshet». Folk trengte ikke lenger å gå på forsorgen. I 1965 var tallet på personer som måtte på forsorgen, eller motta økonomisk sosialhjelp som det nå hette, redusert til under 30.000.
Perioden med det vi kan kalle en styrt kapitalisme ble en episode i kapitalismens historie. På 1980-tallet var det definitivt slutt. Kapitalen tok igjen mer og mer av styringen over politikken. En nyliberal revolusjon var på gang. Kapitalistenes rikdom vokste. Inntektsforskjellene økte. Gradvis vokste igjen reservearbeidskraften. Arbeidsløsheten vokste, tallet på uføre vokste, og tallet på personer som mottok økonomisk sosialhjelp vokste. Tallet på sosialhjelpsmottakere svinger igjen med konjunkturene og har ligget på mellom 140.000 og 180.000 siden 1990-tallet. Det samla tallet på registrerte ledige, uføre som ønsker jobb og andre som ikke får jobbet det de ønsker, utgjør omlag 300.000 personer i dagens Norge.
Det er først og fremst personer i denne store gruppen, arbeidskraftreserven, som får så lave inntekter at de lever under fattigdomsgrensa.
En serie DNA-regjeringer nektet å se sannheten i øynene: At fattigdom igjen var et økende sosialt problem i Norge. All ære til Bondevik I-regjeringa som tok diskusjonen og forsøkte seg på noen spede tiltak mot fattigdommen. Men det hjalp ikke. I 1996 var tallet på fattige 4,2 prosent. De siste beregningene med tall fra 2003 viser at fattigdommen har økt til 5,2 prosent. Beregningene er gjort av Statistisk Sentralbyrå (SSB), og viser tallet på personer som i året har lavere inntekt enn 50 prosent av medianinntekten (medianinntekten er inntekten til inntektsmottakeren som er midt i rekka om de rangeres fra den som har minst til den som har mest).
Dersom tallet på fattige er høyt, kreves sterke virkemidler for å fjerne fattigdommen. Dersom tallet på fattige er lavt, om det bare er snakk om noen få uheldige, så kan fattigdommen fjernes med mindre drastiske tiltak. Dette hadde Bondevik II-regjeringa klart for seg da de lanserte sin spesielle fattigdomsdefinisjon i Stortingsmeldinga om fattigdommen (St.meld. nr. 6 2002-2003). Regjeringa mente at bare personer som hadde hatt inntekter under 50 prosent av medianinntekten i tre år, kunne kalles fattige. Til nå hadde det vanlige vært å definere folk med ekstrem lav årsinntekt som fattige. For treårsperioden 1997–1999 utgjorde dette 2,3 prosent av befolkningen. For treårsperioden 2001–2003 har tallet på fattige ut fra denne definisjonen, steget til 2,9 prosent. Det er ikke vanskelig å forstå at ei regjering som ønsker å skjule fattigdomsproblemet legger seg på en slik minimumsdefinisjon. EUs tall for fattige i Norge for 2003 blir 5,2 prosent om man setter fattigdomsgrensa til 50 prosent av medianinntekten i ett år. I diskusjonen rundt sosialpolitikken i EU er det vanligere i dag å sette grensa for fattigdom høyere, til 60 prosent av medianinntekten ett år. Da blir tallet på fattige i Norge 9,4 prosent i 2003. EUs mål på fattigdom i Norge gir en fattigdom i landet her som er mer enn tre ganger høyere enn det Bondevikregjeringa gikk god for.
Mange trodde at vi kunne vente en ny sosialpolitikk da Stoltenberg-regjeringa i Soria Moria-plattformen sier: «Vi vil avskaffe fattigdom ved å styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige muligheter til å komme tilbake til aktivt arbeid». Regjeringa har gjort et stort nummer av at de skal ta fattigdommen på alvor. Kan vi nå vente at politikerne igjen tar styringen over markedet? Kan vi vente en ny giv for en velferdskapitalismen hvor det ikke aksepteres at hundretusener bare er reserver på arbeidsmarkedet?
Regjeringa har lovet en «helhetlig plan for avskaffelse av fattigdom». Men signalene til nå lover ikke godt. Den nye ministeren har sagt klart fra at det er Bondevik-regjeringas fattigdomsdefinisjon som gjelder. Soria Moriaplattformen slår også fast at regjeringa skal «videreføre arbeidslinja». Arbeidslinja har stått som symbolet på nyliberal sosialpolitikk. Fattigdommen i dagens Norge er grunnleggende knyttet til kapitalismen i sin nyliberale fase. Det er nødvendig med sterke strukturelle tiltak om utviklingen skal snus. Mitt tips er at denne regjeringa ikke våger seg på en slik snuoperasjon, og at de fattige fortsatt må nøye seg med store ord. Men regjeringa har enda sjansen til å vise at den kan.
Marx hadde alt i kapitalismens barndom påvist at kapitalen trenger en reservearbeidskraft som stadig må vokse med veksten i vareproduksjonen. Erfaringene fra 1930-tallet overbeviste både økonomer og sosialpolitikere om at dette stemte. Skjebnen til denne reserven er å overleve på et minimum, som fattige.
Sosialøkonomene som la konkrete planer for norsk økonomi etter krigen var klare på en ting: Det var politikken som skulle styre markedet. Ikke omvendt. Dermed skulle det være mulig å bygge en ny type økonomi, en velferdskapitalisme, hvor det ikke lenger var nødvendig med en fattig reservearbeidskraft som skulle stå med lua i handa i håp om arbeid blant de utvalgte.
Troen på at dette var mulig var så stor at sosialkomiteen alt i 1947 oppmodet departementet om å fjerne ordet «fattig». Tusener på tusener kom i arbeid på 1950-1960-tallet. Gjennomsnittsledigheten var under en prosent, og Odd Aukrust slo fast i sin analyse fra 1965 at «arbeidløsheten etter krigen har i det vesentlige vært sesongarbeidsløshet». Folk trengte ikke lenger å gå på forsorgen. I 1965 var tallet på personer som måtte på forsorgen, eller motta økonomisk sosialhjelp som det nå hette, redusert til under 30.000.
Perioden med det vi kan kalle en styrt kapitalisme ble en episode i kapitalismens historie. På 1980-tallet var det definitivt slutt. Kapitalen tok igjen mer og mer av styringen over politikken. En nyliberal revolusjon var på gang. Kapitalistenes rikdom vokste. Inntektsforskjellene økte. Gradvis vokste igjen reservearbeidskraften. Arbeidsløsheten vokste, tallet på uføre vokste, og tallet på personer som mottok økonomisk sosialhjelp vokste. Tallet på sosialhjelpsmottakere svinger igjen med konjunkturene og har ligget på mellom 140.000 og 180.000 siden 1990-tallet. Det samla tallet på registrerte ledige, uføre som ønsker jobb og andre som ikke får jobbet det de ønsker, utgjør omlag 300.000 personer i dagens Norge.
Det er først og fremst personer i denne store gruppen, arbeidskraftreserven, som får så lave inntekter at de lever under fattigdomsgrensa.
En serie DNA-regjeringer nektet å se sannheten i øynene: At fattigdom igjen var et økende sosialt problem i Norge. All ære til Bondevik I-regjeringa som tok diskusjonen og forsøkte seg på noen spede tiltak mot fattigdommen. Men det hjalp ikke. I 1996 var tallet på fattige 4,2 prosent. De siste beregningene med tall fra 2003 viser at fattigdommen har økt til 5,2 prosent. Beregningene er gjort av Statistisk Sentralbyrå (SSB), og viser tallet på personer som i året har lavere inntekt enn 50 prosent av medianinntekten (medianinntekten er inntekten til inntektsmottakeren som er midt i rekka om de rangeres fra den som har minst til den som har mest).
Dersom tallet på fattige er høyt, kreves sterke virkemidler for å fjerne fattigdommen. Dersom tallet på fattige er lavt, om det bare er snakk om noen få uheldige, så kan fattigdommen fjernes med mindre drastiske tiltak. Dette hadde Bondevik II-regjeringa klart for seg da de lanserte sin spesielle fattigdomsdefinisjon i Stortingsmeldinga om fattigdommen (St.meld. nr. 6 2002-2003). Regjeringa mente at bare personer som hadde hatt inntekter under 50 prosent av medianinntekten i tre år, kunne kalles fattige. Til nå hadde det vanlige vært å definere folk med ekstrem lav årsinntekt som fattige. For treårsperioden 1997–1999 utgjorde dette 2,3 prosent av befolkningen. For treårsperioden 2001–2003 har tallet på fattige ut fra denne definisjonen, steget til 2,9 prosent. Det er ikke vanskelig å forstå at ei regjering som ønsker å skjule fattigdomsproblemet legger seg på en slik minimumsdefinisjon. EUs tall for fattige i Norge for 2003 blir 5,2 prosent om man setter fattigdomsgrensa til 50 prosent av medianinntekten i ett år. I diskusjonen rundt sosialpolitikken i EU er det vanligere i dag å sette grensa for fattigdom høyere, til 60 prosent av medianinntekten ett år. Da blir tallet på fattige i Norge 9,4 prosent i 2003. EUs mål på fattigdom i Norge gir en fattigdom i landet her som er mer enn tre ganger høyere enn det Bondevikregjeringa gikk god for.
Mange trodde at vi kunne vente en ny sosialpolitikk da Stoltenberg-regjeringa i Soria Moria-plattformen sier: «Vi vil avskaffe fattigdom ved å styrke de offentlige sikkerhetsnettene og ved å gi ledige muligheter til å komme tilbake til aktivt arbeid». Regjeringa har gjort et stort nummer av at de skal ta fattigdommen på alvor. Kan vi nå vente at politikerne igjen tar styringen over markedet? Kan vi vente en ny giv for en velferdskapitalismen hvor det ikke aksepteres at hundretusener bare er reserver på arbeidsmarkedet?
Regjeringa har lovet en «helhetlig plan for avskaffelse av fattigdom». Men signalene til nå lover ikke godt. Den nye ministeren har sagt klart fra at det er Bondevik-regjeringas fattigdomsdefinisjon som gjelder. Soria Moriaplattformen slår også fast at regjeringa skal «videreføre arbeidslinja». Arbeidslinja har stått som symbolet på nyliberal sosialpolitikk. Fattigdommen i dagens Norge er grunnleggende knyttet til kapitalismen i sin nyliberale fase. Det er nødvendig med sterke strukturelle tiltak om utviklingen skal snus. Mitt tips er at denne regjeringa ikke våger seg på en slik snuoperasjon, og at de fattige fortsatt må nøye seg med store ord. Men regjeringa har enda sjansen til å vise at den kan.