Oppfyll ønskene

De rødgrønne har gått til valg med løfter om økt satsing på offentlig sektor. Høyresida påstår det vil føre til det verre, med inflasjon, renteøkning og arbeidsledighet. Er det mulig med flere offentlige tilbud uten at høyresidas spådommer blir resultatet?

Først må det slås fast at problemet med de rødgrønnes løfter ikke er å skaffe nok penger. Penger kan staten skaffe ved å skattlegge, ved å låne, ved å bruke oljepenger eller ved å trykke penger. Problemet de rødgrønne står overfor er å skaffe nok arbeidskraft til å produsere de nye tilbudene. Vi har noe ledig arbeidskraft her i landet, og noen av dem kan ansettes i de nye jobbene. Men vi har ikke tilstrekkelig mange ledige til å bygge sykehjem, fylle stillingene i sykehjemmene eller øke antall lærere per elev, i alle fall ikke på kort sikt. For å kunne nå målene må også noen slutte i sine nåværende jobber. Finansieringsmåten som velges vil gjenspeile hvordan en går fram for å få folk til å skifte jobb.

En måte å gi realøkonomisk rom for flere offentlige tilbud på, er å øke skattene. Det reduserer etterspørsel etter markedsomsatte varer og tjenester, og noen av bedriftene som produserer slike goder vil måtte redusere virksomheten. Arbeidskraften som blir ledig kan brukes i de nye jobbene. Ikke alle som blir ledige kan umiddelbart brukes. Men etter noen runder med arbeidsplassrokeringer vil en kunne besette de nye jobbene. I dette alternativet vil skattene finansiere de nye tilbudene, og realøkonomisk flytter en arbeidskraft fra privat til offentlig sektor.

En kan også skaffe folk ved å omprioritere offentlig virksomhet. Ved å redusere noen offentlige tilbud vil arbeidskraft som blir ledig kunne ansettes i de nye prioriterte jobbene, også nå via noen runder med rokeringer. Antakelig er det dette de rødgrønne har tenkt, siden de har lovet å ikke øke skattene. De rødgrønne har ikke noe finansieringsbehov, og realøkonomisk flytter de bare arbeidskraft mellom offentlige sektorer.

Ingen av disse tiltakene gir færre jobber, de er ikke inflasjonsdrivende, og renta påvirkes ikke.

Nok en måte å flytte arbeidskraft på er å tilby høyere lønn i de nye jobbene. Det vil friste noen til å bytte jobb. Men da må deres gamle jobber besettes med nye folk, og for å få til det, må lønningene der også opp. På mange arbeidsplasser vil en derfor måtte sette opp lønningene for å holde på folk. Virksomheter med små profittmarginer og som ikke kan dekke økningen i lønnskostnader ved å sette opp prisene, vil måtte begrense produksjonen. Dette vil spesielt gjelde for eksportvirksomheter og virksomheter som konkurrerer med importerte varer. Ansatte i slike bedrifter må i så fall skifte jobb. I denne sammenhengen er det en fordel, og hensikten, for da kan de ansettes i de nye jobbene som trengs for å øke de kommunale tjenestene.

For private virksomheter som ikke er utsatt for konkurranse, vil kostnadsøkningen bli veltet over i prisene. Hvor mye som på den måten vil bli betalt av konsumentene, vil avhenge av hvor prisfølsom etterspørselen etter de ulike godene er. Men også her kan det bli noen omstillinger fordi folk vil endre kjøpemønster når relative priser endres.

Når lønnsøkning brukes som middel til å flytte arbeidskraft til nye offentlige tilbud, kan disse finansieres ved lån, oljepenger eller trykking av penger. Da settes det i gang mekanismer i økonomien som gir den nevnte lønns- og prisstingingen som presser privat sektor, og dermed skaffer nødvendig arbeidskraft til offentlig sektor. Ved en opptrappingsplan for de nye tilbudene kan en imidlertid holde prisstingningen under kontroll. Skulle prisstigningen bli for høy, vil Norges Bank sette opp renta. I så fall presses privat sektor ytterligere, og det blir mer arbeidskraft til de nye jobbene. Uheldige fordelingsproblemer som kan oppstå ved en renteøkning, kan regjeringa gjøre noe med ved å endre skattereglene til fordel for dem som tjener minst.

Det blir ikke færre arbeidsplasser i dette alternativet heller. Mer sannsynlig er det at arbeidsledigheten går ned, for økte offentlige utgifter virker ekspansivt på økonomien.

Følgen av å øke de offentlige tilbudene er altså mindre privat konsum og/eller tap av andre offentlige tilbud. Det vil også bli omstillinger, og noen vil bli midlertidig  ledige. Men det blir ikke færre arbeidsplasser, det blir andre typer. Og velferden vil bli større fordi vi får en endring i forbrukssammensetning som samsvarer med det folk har ønsket og gitt uttrykk for gjennom demokratiske valg.

Endrete konsumønsker bør jo føre til at produksjonen tilpasses til det som folk vil ha. Dette skjer kontinuerlig for markedsomsatte goder når arbeidsplasser innskrenker og arbeidskraften flyttes for å produsere konsumentenes nye ønsker. Omstillingene skjer da ved hjelp av markedsmekanismen. Også når folk ønsker flere offentlige tilbud må det bli omstillinger. Men dette ønsket kan ikke realiseres via markedet. Ønsket kan bare uttrykkes gjennom valg til politiske organer og oppfylles gjennom politiske handlinger. Det som må til er imidlertid det samme: Å flytte arbeidskraft til produksjon av goder som folk ønsker mer av.

Høyresida vil sikkert gi den nye regjeringa «skylda» for omstillingene som kreves for å oppfylle valgløftene. Da er det viktig at de rødgrønne svarer som det er: Det blir like mye omstillinger når en skal produsere andre eller flere markedsomsatte goder. Men da er «skylda» mer fragmentert: Den ligger hos hver enkeltkonsument som endrer smak.