Offentlig omsorg
Kan man kjøpe seg venner i verdens rikeste land?
Av Øystein Jørgensen
Torsdag 08. sep 2005
Last nedTorsdag 08. sep 2005
som PDF
I levekårsundersøkelsen til SSB fra 2002 oppgir 70.000 personer at de ikke har noen fortrolige venner å snakke med.
Håkon Lie fikk mye oppmerksomhet da han i starten av valgkampen gikk ut mot tidspresset for hjemmehjelper. Hjemmehjelpen har ikke lenger tid til å prate. Er det, eller rettere sagt: burde det være, en offentlig oppgave å ta tilby eldre (og andre) et bedre sosialt liv?
Sosial isolasjon henger ofte sammen med andre problemer som sykdom, arbeidsledighet og fattigdom. De 10 prosent fattigste husholdningene tjente 3,9 prosent av de totale inntektene i samfunnet i 2001 og 3,5 prosent to år senere. Relativt til andre husholdninger er dette en svekkelse på over 11 prosent. I denne perioden økte de 10 prosent rikeste husholdningene sin andel av inntektene på bekostning av alle andre i samfunnet. De fattigste husholdningene har fått det verre i absolutt forstand, og relativt til resten av befolkningen. De gruppene i samfunnet som ikke får del i velferdsutviklingen er de som kunne trengt det mest.
Høyre har i valgkampen reagert på at regjeringens skattelette fremstilles som skattelette til de som har mest fra før. Blant annet viser de til at de har fjernet toppskatten for vanlige inntekter mellom 289.000 til 381.000. Det er ikke unormalt å tjene over 300.000 kroner i Norge, men det er like fullt en god inntekt. Halvparten av Norges voksne befolkning tjente under 231.000 i 2003. Selv om skattelettene ikke bare har gått til noen få med veldig høye inntekter, er det den rikeste delen av befolkningen som har tjent på regjeringas politikk de siste årene – uansett om disse inntektene er normale etter norsk standard eller ikke.
Den norske velferdsstaten har etter krigen sikret den norske arbeiderklassen en god inntekt. I tillegg har den tilbudt forsikring mot arbeidsledighet og sykdom. Ettersom mange av ordningene har vært knyttet opp til det å ha arbeid, har man langt på vei unngått fattigdomsfeller der det ikke lønner seg å ta arbeid. Prinsippet om at alle skal ha lik rett til de fleste ordningene, men betale inn ulikt over skatteseddelen, er det som er under sterkest press når kravet om lavere skatt vinner frem i befolkningen. Trangere budsjetter vil tvinge fram større grad av behovsprøvde ordninger.
I konkurransen om årets dyreste valgkampløfte nominerer jeg Venstres forslag om borgerlønn. En garantert minsteinntekt på over 100.000 er dyrt som en direkte utbetaling, men vil først og fremst redusere verdiskapningen gjennom dramatiske utslag i arbeidstilbudet til de som i dag jobber deltid. De aller fleste økonomer er enige i at hvis man ønsker at den yrkesaktive befolkningen skal jobbe mer, må man gjøre det mer lønnsomt å jobbe for de som tjener minst og de som jobber deltid. Ingen som i dag tjener under 100.000 vil ønske å jobbe hvis de kan tjene mer på å la være. Mange som i dag tjener mer enn 100.000 vil finne at bryet med å jobbe ikke er verdt det når man kan tjene nesten like mye uten å jobbe. Borgerlønn er således et klassisk eksempel på en fattigdomsfelle der store deler av befolkningen trekkes vekk fra inntektsgivende arbeid og mulighetene til å jobbe seg opp i samfunnet.
Arbeidsledighetstrygd hadde tradisjon innenfor fagbevegelsen før den ble en offentlig finansiert sosial forsikring. Barnehager og andre velferdstilbud har tidligere blitt tilbudt av store arbeidsgivere. Mange av de offentlige løsningene har vunnet frem nettopp fordi private initiativ har vist seg å være så vellykkede at man ønsker at en større del av befolkningen skal få tilgang til dem. Statlige ordninger er en garanti for at viktige goder i samfunnet ikke bare tilbys de med betalingsevne og store nettverk.
Da jeg var i USA i forbindelse med en begravelse, opplevde jeg hvordan privat initiativ og dugnadsånd kan fungere. En tradisjon som fremsto som særlig sterk var tradisjonen der venner og naboer laget mat til familien som hadde mistet en av sine nærmeste. Den unge enka som hadde mistet mannen sin fikk fridagene til kollegaene på jobben for at hun kunne ta seg litt mer tid i forbindelse med mannens begravelse. I tillegg ble det samlet inn et betydelig beløp blant venner og kjente.
Mange sider av privat omsorg kan det offentlige aldri erstatte. Nettopp derfor er det så viktig at vi som samfunn jobber for at alle skal ha mulighet til å delta i det sosiale liv knyttet til arbeid og fritid. Det innebærer at samfunnet kompenserer for sykdom og uflaks som gjør at mennesker blir isolerte. Det handler om å holde kulturtilbud og sosiale møteplasser tilgjengelige for alle uavhengig av inntekt.
De aller fleste av oss har det godt i Norge. De aller fleste vil fortsatt ha det godt uansett hvem som vinner valget på mandag. 70.000 mennesker utgjør bare 2 prosent av den voksne befolkningen i. Kanskje er det ikke mulig å avskaffe fattigdom og sikre alle i samfunnet noen å snakke med. Men hvis man noen gang skulle forsøke har mulighetene aldri vært større enn de er i Norge i dag.
Håkon Lie fikk mye oppmerksomhet da han i starten av valgkampen gikk ut mot tidspresset for hjemmehjelper. Hjemmehjelpen har ikke lenger tid til å prate. Er det, eller rettere sagt: burde det være, en offentlig oppgave å ta tilby eldre (og andre) et bedre sosialt liv?
Sosial isolasjon henger ofte sammen med andre problemer som sykdom, arbeidsledighet og fattigdom. De 10 prosent fattigste husholdningene tjente 3,9 prosent av de totale inntektene i samfunnet i 2001 og 3,5 prosent to år senere. Relativt til andre husholdninger er dette en svekkelse på over 11 prosent. I denne perioden økte de 10 prosent rikeste husholdningene sin andel av inntektene på bekostning av alle andre i samfunnet. De fattigste husholdningene har fått det verre i absolutt forstand, og relativt til resten av befolkningen. De gruppene i samfunnet som ikke får del i velferdsutviklingen er de som kunne trengt det mest.
Høyre har i valgkampen reagert på at regjeringens skattelette fremstilles som skattelette til de som har mest fra før. Blant annet viser de til at de har fjernet toppskatten for vanlige inntekter mellom 289.000 til 381.000. Det er ikke unormalt å tjene over 300.000 kroner i Norge, men det er like fullt en god inntekt. Halvparten av Norges voksne befolkning tjente under 231.000 i 2003. Selv om skattelettene ikke bare har gått til noen få med veldig høye inntekter, er det den rikeste delen av befolkningen som har tjent på regjeringas politikk de siste årene – uansett om disse inntektene er normale etter norsk standard eller ikke.
Den norske velferdsstaten har etter krigen sikret den norske arbeiderklassen en god inntekt. I tillegg har den tilbudt forsikring mot arbeidsledighet og sykdom. Ettersom mange av ordningene har vært knyttet opp til det å ha arbeid, har man langt på vei unngått fattigdomsfeller der det ikke lønner seg å ta arbeid. Prinsippet om at alle skal ha lik rett til de fleste ordningene, men betale inn ulikt over skatteseddelen, er det som er under sterkest press når kravet om lavere skatt vinner frem i befolkningen. Trangere budsjetter vil tvinge fram større grad av behovsprøvde ordninger.
I konkurransen om årets dyreste valgkampløfte nominerer jeg Venstres forslag om borgerlønn. En garantert minsteinntekt på over 100.000 er dyrt som en direkte utbetaling, men vil først og fremst redusere verdiskapningen gjennom dramatiske utslag i arbeidstilbudet til de som i dag jobber deltid. De aller fleste økonomer er enige i at hvis man ønsker at den yrkesaktive befolkningen skal jobbe mer, må man gjøre det mer lønnsomt å jobbe for de som tjener minst og de som jobber deltid. Ingen som i dag tjener under 100.000 vil ønske å jobbe hvis de kan tjene mer på å la være. Mange som i dag tjener mer enn 100.000 vil finne at bryet med å jobbe ikke er verdt det når man kan tjene nesten like mye uten å jobbe. Borgerlønn er således et klassisk eksempel på en fattigdomsfelle der store deler av befolkningen trekkes vekk fra inntektsgivende arbeid og mulighetene til å jobbe seg opp i samfunnet.
Arbeidsledighetstrygd hadde tradisjon innenfor fagbevegelsen før den ble en offentlig finansiert sosial forsikring. Barnehager og andre velferdstilbud har tidligere blitt tilbudt av store arbeidsgivere. Mange av de offentlige løsningene har vunnet frem nettopp fordi private initiativ har vist seg å være så vellykkede at man ønsker at en større del av befolkningen skal få tilgang til dem. Statlige ordninger er en garanti for at viktige goder i samfunnet ikke bare tilbys de med betalingsevne og store nettverk.
Da jeg var i USA i forbindelse med en begravelse, opplevde jeg hvordan privat initiativ og dugnadsånd kan fungere. En tradisjon som fremsto som særlig sterk var tradisjonen der venner og naboer laget mat til familien som hadde mistet en av sine nærmeste. Den unge enka som hadde mistet mannen sin fikk fridagene til kollegaene på jobben for at hun kunne ta seg litt mer tid i forbindelse med mannens begravelse. I tillegg ble det samlet inn et betydelig beløp blant venner og kjente.
Mange sider av privat omsorg kan det offentlige aldri erstatte. Nettopp derfor er det så viktig at vi som samfunn jobber for at alle skal ha mulighet til å delta i det sosiale liv knyttet til arbeid og fritid. Det innebærer at samfunnet kompenserer for sykdom og uflaks som gjør at mennesker blir isolerte. Det handler om å holde kulturtilbud og sosiale møteplasser tilgjengelige for alle uavhengig av inntekt.
De aller fleste av oss har det godt i Norge. De aller fleste vil fortsatt ha det godt uansett hvem som vinner valget på mandag. 70.000 mennesker utgjør bare 2 prosent av den voksne befolkningen i. Kanskje er det ikke mulig å avskaffe fattigdom og sikre alle i samfunnet noen å snakke med. Men hvis man noen gang skulle forsøke har mulighetene aldri vært større enn de er i Norge i dag.