Snu konkurransen

Det er snart valg, og også partiene i den rød-grønne regjeringsalliansen forsikrer velgerne om at de ikke vil øke skattene. I det hele tatt gjøres det lite for å endre oppfatningen av at skatt er noe negativt. Men skattene har mange viktige oppgaver: Blant dem er å sikre nok ressurser til produksjon av fellesgoder, å jamne ut levekår og å vri konkurransen slik at samfunnet blir bedre enn det som ville følge av et uregulert frikonkurransemarked.

Skatter er helt nødvendige for å få til produksjon av goder som veier, politi, offentlige skoler og sykehus. Ved å skattlegge private inntekter blir det mindre etterspørsel etter markedsomsatte goder, og dermed frigjøres ressurser i privat sektor til produksjon av goder i offentlig sektor. Kollektive goder som veier, parker og forsvar er det vanskelig å finansiere ved frivillighet i et marked, fordi hvert enkelt individ vil ha motiv til å sluntre unna. De vil tenke at mitt bidrag er lite, og at godet likevel vil bli betalt av de andre.

Når alle tenker slik, og når det ikke er noen sanksjonsmuligheter overfor unnasluntrerne, er det bare én måte å få produsert denne typen goder på: Ved tvungen skattlegging.

Det er mulig å fullfinansiere skoler og sykehus med privat betaling i et marked, men en markedsløsning vil føre til svært store ulikheter mellom folk, fordi prisene blir høye. Ofte er private skoler og sykehus subsidiert med offentlige midler og kan dermed tilby tjenester til lavere priser.

Men private instanser supplerer likevel ikke de offentlige tilbudene og gjør dem bedre, slik privatiseringstilhengerne ofte påstår. I praksis er det motsatt: Private skoler og sykehus trekker gode fagfolk fra det offentlige fordi de kan betale høyere lønninger – og ofte bedre arbeidsforhold. Offentlige skoler og helsetiltak, som er fullt ut skattefinansiert og tilbys gratis, vrir konkurransen til fordel for offentlige tilbud og bidrar til mer rettferdig fordeling av viktige goder.

Markedet gir heller ingen rettferdig fordeling av inntekter. Hvis offentlige trygder erstattes av privat forsikring, oppstår ulikheter, fordi de rike har råd til bedre ordninger. Og det er vanskelig å tenke seg at et privat forsikringsselskap vil tilby sosialhjelp. De som trenger det, har jo ikke nok midler til livsopphold og vil ikke kunne betale nødvendig forsikringspremie. Bare offentlige skatte- og trygdordninger kan bidra til utjamning, og mye mer enn det som faktisk gjøres i dag.

Men hva er bra skatt, hva er en gunstig avgift? Alkoholavgiften er et eksempel. Alle avgifter og subsidier påvirker konsum, produksjon og bruk av innsatsfaktorer og bør utformes slik at velferden i samfunnet blir størst mulig. Alkoholavgiften reduserer konsumet og bidrar derfor til færre ulykker, vold og selvmord. Et annet eksempel er bensinavgiften: Den gir mindre bilkjøring og mindre forurensning. Et tredje eksempel er avgift på CO2-utslipp. Det fører blant annet til mindre bensinbruk og gassproduksjon og dermed til redusert global oppvarming. Et fjerde eksempel er landbrukssubsidier som bidrar til økt norsk matproduksjon og til at folk etterspør mat fra norske bønder.

Et uregulert marked kan derimot ikke hindre uheldig konsum eller produksjon, fordi enkeltindivider eller enkeltprodusenter i sine egennyttige handlinger i markedet enten ikke bryr seg om de uheldige virkningene eller ikke opplever at de har noen innflytelse. Det blir ikke mindre alkoholvold ved at jeg drikker mindre, men alkoholavgifter reduserer drikking i samfunnet og forhindrer dermed uheldige følger av alkoholrus. At en enkelt idealistisk produsent er villig til å tape profitt ved å erstatte bruk av fossile brennstoffer i produksjonen med dyrere forurensingsfrie alternativer, hindrer ikke global oppvarming.

Vi opprettholder ikke landbruket i Norge ved at jeg er villig til å betale dyrt for norske matvarer fordi de fleste andre heller vil kjøpe billig import mat. Virkningene av enkeltaktørers handlinger er neglisjerbare.

Skatter brukes også for å påvirke hvor i landet det skal produseres og er følgelig av betydning for bosettingen i distriktene. Et av de mest effektive distriktspolitiske virkemidlene vi har hatt er den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften. Differensieringen førte til at etterspørselen etter arbeidskraft ble vridd geografisk. Når arbeidskraften var billigere i utkantregionene, var det lønnsomt for bedriftene der å bruke mer arbeidsintensiv teknologi enn det som var lønnsomt for bedrifter i sentrale strøk. Differensieringen stimulerte også til etablering av arbeidsintensive virksomheter. Det var gunstig for bosettingen i Utkant-Norge.

ESA – kontrollorganet til EØS-samarbeidet der Norge er med – har imidlertid forbudt oss å differensiere avgiften, fordi de mener det er driftsstøtte til de bedriftene som har lavere avgift. Det er konkurransevridende, mener ESA. Det har de rett i, det var jo nettopp det som var hensikten med differensieringen. Konkurransen skulle vris for å oppnå distriktspolitiske mål. Et uregulert marked vil føre til avfolkning i strøk med stor avstand til markedene fordi kostnadene for bedriftene blir større. Markedsmekanismen korrigerer ikke for avstandsulemper.

Frikonkurransemarkeder gir ulikheter, sentralisering og lavere velferd. Skatter, avgifter og subsidier er nødvendige for å rette opp feil som uregulerte frikonkurransemarkeder vil føre til.