For enhver pris

Et av målene med regjeringas pensjonsforslag er at det skal motivere lønnsmottakerne til å øke arbeidsinnsats gjennom livsløpet. Innføringen av alleårsregelen skal stimulere folk til å stå lengst mulig i arbeid, uansett hvor slitsomt arbeidet er.

Tankegangen bak forslaget er velkjent. I om lag 17 år har ideologien: «Arbeid istedenfor trygd» herjet innafor sosialpolitikken. Gjennom å forhindre folk i å få arbeidsløshetstrygd, uføretrygd eller sykepenger, ønsker partiene som støtter denne politikken å oppnå to ting: øking av reservearbeidskraften og reduksjon av offentlige utgifter. Den bakenforliggende ideen er at folk for raskt søker om ulike stønadsordninger og ikke anstrenger seg for å stå i arbeid. For å unngå slik «slendrianspolitikk» er arbeidsløshetstrygden innstrammet betydelig og mulighetene for å få uføretrygd er gjort vanskeligere. Nå er turen altså kommet til alderspensjonen.

Et forskningsarbeid ved Høgskolen i Sør-Trøndelag bidrar til å kaste lys over ei side ved disse forslagene som ikke blir diskutert i stortingsmeldingene, nemlig hvordan innstramningene påvirker folks helse og arbeidsevne. Friske arbeidstagere uten sjukdommer med fysisk og psykisk lett arbeid, kan nok takle det økende arbeidspresset, men hva med det store antallet som sliter med økende tretthet og kroppslige symptomer? Kan økt press på å stå lenge i jobb føre til at arbeidsevnen vil slites ned raskere enn nødvendig slik at innstramningsforslagene får den motsatte effekten av det som var tiltenkt?

At det er grunn til å studere denne mulige konsekvensen viser undersøkelsen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Undersøkelsen er en kvalitativ studie, det vil si en studie med et relativt lite antall enheter som studeres, noe som gir mulighet til å innhente mye informasjon fra hver enkelt person som intervjues. En foreløpig analyse av undersøkelsen ble lagt fram på en konferanse ved Midt-Sveriges Universitet i februar i år.

Elleve kvinner med kroniske sjukdommer (reumatikere) ble intervjuet om hvordan de taklet arbeidslivet. Det typiske med kroniske sjukdommer er at sykdommen forverres gradvis og at arbeidsevnen dermed svekkes. Graden av svekkelse av arbeidsevnen er selvsagt avhengig av hvordan arbeidet er tilrettelagt. Hvordan reagerer disse kvinnene på at arbeidsdagen blir hardere?

Det typiske er ikke at de ønsker å komme seg ut av arbeidslivet. Tvert om presser de seg så langt som mulig for å holde ut i jobben. Men det koster. En gjennomgang av tidsbruken til kvinnene i utvalget viser at de bruker mer og mer tid på å jobbe eller forberede seg på jobben, og for å holde ut i jobben må stadig mer tid brukes på trening, behandling og hvile. Slik forsvinner fritida og slik forsvinner tida til sosialt samvær. Livet blir mer og mer et slit.

Men stemmer dette med nyliberal oppfatning av lønnsmottakere? Ville ikke nyliberaleren forvente at folk benyttet den første anledningen til å redusere jobben eller slutte? Kunne ikke disse reumatikerne bare ordnet seg uføretrygd? Intervjuene gir oss langt på vei forklaringen på hvorfor det å holde på jobben er så viktig.

Disse kvinnene gir oss fire hovedforklaringer på hvorfor de fortsetter i jobben: For det første er de redd for at om de slutter i jobb mister de mye av sitt sosiale nettverk. For det andre dreier det seg om stolthet og selvrespekt. For det tredje dreier det seg om redsel for aldri mer å komme i arbeid. De kan bli outsidere til arbeidsmarkedet resten av livet. 68.000 personer på uføretrygd sier i dag at de gjerne vil ha en jobb. For det fjerde dreier det seg om økonomi. Å bli 50 prosent eller 100 prosent uføretrygdet betyr å gå kraftig ned i levestandard.

Men hvordan virker dette presset på helsa og arbeidsevnen? Kan folk holde det gående slik fram til pensjonsalderen? Nei, det er svært lite sannsynlig. Den mest sannsynlige utgangen av dette presset er at kronisk sjuke plutselig ikke greier mer og blir 50 prosent eller 100 prosent uføretrygdet og må leve en stor del av livet utafor yrkeslivet.

Men er dette noe problem? Er det ikke bra at folk strekker seg så langt som mulig for å holde ut i jobben? Jo, om kroppen og helsa holder. Men når avstanden mellom helse/arbeidsevne og kravet jobben stiller blir for stort kan det føre til at arbeidsevnen brukes opp langt tidligere enn nødvendig. Flere av de kronisk sjuke som intervjues sier at de egentlig presser seg for hardt og at det ville vært mye bedre om de kunne redusere jobben gradvis ettersom helsa og arbeidsevnen svekkes. Da kunne de kanskje holdt ut i redusert stilling fram til pensjonsalderen. Nå må de sannsynligvis over på 50 prosent eller 100 prosent uføretrygd alt for tidlig.

Forslaget om å endre pensjonsreglene slik at folk må jobbe lenger for å få full pensjon vil øke presset på de kronisk sjuke. Flere vil føle seg presset til et langt yrkesliv som de kanskje ikke vil greie. Men dette vil til en viss grad også gjelde svært mange andre lønnsmottakere. Knapt noen er unntatt naturlovene som sier at arbeidsevnen svekkes når man når en viss alder. Mange har i tillegg et ekstra slitsomt yrke som tærer på helsa og kreftene. Mange er også oftere syk enn andre og får lett mindre plager som opptrer hyppigere med alderen. Disse vil nå føle et økende press på å yte en arbeidsinnsats kanskje langt over deres arbeidsevne.

Konsekvensen av dette er selvsagt fallende arbeidsproduktivitet, en følelse av større utilstrekkelighet og i siste konsekvens at de må melde pass tidligere enn om arbeidslivet var mer tilpasset arbeidsevnen. Vi ønsker ikke en pensjonsordning som gjør at stadig flere tvinges til et yrkesliv preget av slit og økende utilstrekkelighet.