Køer og kriser
Mer bruk av private sykehus fører til gale prioriteringer og større forskjeller.
Av Elizabeth Nygaard
Torsdag 10. feb 2005
Last nedTorsdag 10. feb 2005
som PDF
Gjennom media får vi inntrykk av at helsesektoren er i kontinuerlig krise. Det er først og fremst køer og ventelister som er krisesymptomene, og førstesider om pasienter som dør mens de venter på behandling og brudd på ventelistegarantien
er blant favorittoppslagene.
Krisesymptomene skyldes dels at vi i Norge har valgt å ha et offentlig helsevesen med gratis sykehustjenester og subsidierte priser for primærhelsetjenester, og dels særtrekk ved helsesektoren.
Når prisene er lave, blir pasientene ikke stilt overfor de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å produsere helsetjenester. Det fører til at den enkelte pasient vil etterspørre så mange helsetjenester at forventet nytte av å få behandlet den minst alvorlige plagen akkurat tilsvarer egenandelen og bryet ved å oppsøke legen. Skulle en gratis behandle alle helseproblemer som folk har, ville det ikke vært nok ressurser tilbake til å produsere mange andre goder en ville ønske seg. Omfanget av helsetjenesteproduksjonen blir derfor i hovedsak politisk bestemt ved at Stortinget bestemmer hvor mye av det offentliges midler som skal gå til helsesektoren.
En nødvendig følge av offentlig helsevesen med lave priser, er altså køer og ventelister.
Et særtrekk ved helsesektoren er at det ofte er tilbyderne av helsetjenester som vet best vet hva etterspørreren trenger, såkalt asymmetrisk informasjon. Det fører til at det ofte er legene som etterspør helsetjenester på vegne av pasientene. Når pasientene ikke betaler for tjenestene, vil de være tilfreds med alt som legene foreslår (hvem vil si nei til noe som legen anbefaler?). Og pasientene vil lett tro at jo mer tjenester og jo flere prøver, jo bedre blir helseresultatet. Deler av etterspørselen er følgelig tilbudsindusert og gjør at lengden på køene lett kan manipuleres. Lange køer har også blitt brukt som brekkstang for å få mer penger.
Myndighetene har derimot tolket køene som resultat av lav effektivitet, og de har blitt møtt med tiltak for å bøte på dette. Den siste sykehusreformen innførte flere reformer som skulle øke effektiviteten. Sykehusene ble organisert som konsern med større økonomisk ansvar, regiontilknyttete hovedkonsern med lokale dattersykehus skulle bidra til å utnytte kapasiteten i regionen og større innslag av innsatsstyrt finansiering skulle bidra til øket produktivitet. (Resultatene av det siste er velkjente: Svært mange av sykehusene har fått korreks for sin såkalt kreative diagnoseføring.) I tillegg skulle pasientene selv kunne velge hvilket sykehus de skulle bli behandlet ved. Sist, men ikke minst, ble sykehuskonsernene sterkt oppfordret til å kjøpe behandlinger av private sykehus for å kunne redusere ventelistene.
Aftenposten har nylig hatt en serie kritiske artikler om konsekvensene av den økte bruken av private sykehus. Eksemplene og tallene som presenteres under er hentet derfra. Konsekvensene Aftenposten beskriver er ikke overraskende, og de er enkle å forklare ved alminnelig produsentadferd og ved særtrekk ved helsesektoren.
Det viser seg at bruken av private sykehustjenester har økt dramatisk. Tallet på private sykehus med avtaler med regionale helseforetak har økt fra 7 i 2001 til 24. Antall opphold i private sykehus/klinikker har økt med 326 prosent fra 2001 til 2003. Utviklingen er sterkest i kirurgi: I 2003 sto private sykehus for 6,5 prosent av sykehusoppholdene mot 0,2 prosent året før.
De private sykehusene er profittmaksimerere, og vil selvfølgelig tilby de behandlingene de tjener mest på. (Jeg ser bort fra private, ideelle non-profit-sykehus.) Dette har også vist seg i praksis: Det er de minst syke som blir behandlet ved de private sykehusene. Grå stær, lyskebrokk, korsbånd og menisker har gått unna, mens det ikke har vært særlig endring i ventetid for de med tykktarmkreft og brystkreft. Snorkere har derimot blitt hjulpet i stort monn.
Siden det er det offentlige som betaler for behandlingen i private sykehus, fører det til at mer av det offentliges ressurser brukes til enkle operasjoner. Dette er i strid med nasjonale prioriteringer der alvorlighet tillegges stor vekt.
Oppblomstringen av private sykehus fører også til at legeressurser trekkes fra offentlige til private sykehus. Det er galt å tro at private sykehus frigjør kapasitet i offentlige sykehus. Det er det motsatte som skjer: Kapasiteten blir mindre fordi personell flytter til bedre betalte jobber i det private. Selv om de ofte jobber i private sykehus i fritida, velger de privat jobbing framfor jobbing i det offentlige.
Det økte antallet private sykehus som sykehusreformen har stimulert, gir også økte muligheter til mer privatbetalte tjenester. Offentlige leger kan henvise pasienter til private klinikker eller sykehus der de selv jobber eller har eierinteresser. Pasientene går gjerne med på dette på grunn av den asymmetriske informasjonen: Legen vet best.
Profittmotivet fører også til regionale forskjeller. Private sykehus etablerer seg der markedet er størst, og i Helse Øst ble 4,4 prosent av all sykehusbehandling utført i private klinikker mot 0,3 prosent i Helse Nord.
Større innslag av private sykehus fører altså til at offentlige ressurser blir brukt i strid med nasjonale prioriteringer, og det fører til regionale forskjeller. Det vil også føre til ulikhet i tilbudet til sosiale grupper.
Det er umulig å lage et finansieringssystem uten uheldige sider. En må derfor velge ut fra hva en synes er viktigst ved tjenestetilbudet. Selv tror jeg at offentlige helsetjenester som i hovedsak er basert på rammefinansiering blir mest rettferdig. Det vil også gi et godt resultat, så lenge helsepersonell er opptatt av å gjøre en god jobb. Men det krever at myndighetene har et rasjonelt forhold til køer og ikke tror at enhver kø skyldes ineffektivitet.
er blant favorittoppslagene.
Krisesymptomene skyldes dels at vi i Norge har valgt å ha et offentlig helsevesen med gratis sykehustjenester og subsidierte priser for primærhelsetjenester, og dels særtrekk ved helsesektoren.
Når prisene er lave, blir pasientene ikke stilt overfor de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å produsere helsetjenester. Det fører til at den enkelte pasient vil etterspørre så mange helsetjenester at forventet nytte av å få behandlet den minst alvorlige plagen akkurat tilsvarer egenandelen og bryet ved å oppsøke legen. Skulle en gratis behandle alle helseproblemer som folk har, ville det ikke vært nok ressurser tilbake til å produsere mange andre goder en ville ønske seg. Omfanget av helsetjenesteproduksjonen blir derfor i hovedsak politisk bestemt ved at Stortinget bestemmer hvor mye av det offentliges midler som skal gå til helsesektoren.
En nødvendig følge av offentlig helsevesen med lave priser, er altså køer og ventelister.
Et særtrekk ved helsesektoren er at det ofte er tilbyderne av helsetjenester som vet best vet hva etterspørreren trenger, såkalt asymmetrisk informasjon. Det fører til at det ofte er legene som etterspør helsetjenester på vegne av pasientene. Når pasientene ikke betaler for tjenestene, vil de være tilfreds med alt som legene foreslår (hvem vil si nei til noe som legen anbefaler?). Og pasientene vil lett tro at jo mer tjenester og jo flere prøver, jo bedre blir helseresultatet. Deler av etterspørselen er følgelig tilbudsindusert og gjør at lengden på køene lett kan manipuleres. Lange køer har også blitt brukt som brekkstang for å få mer penger.
Myndighetene har derimot tolket køene som resultat av lav effektivitet, og de har blitt møtt med tiltak for å bøte på dette. Den siste sykehusreformen innførte flere reformer som skulle øke effektiviteten. Sykehusene ble organisert som konsern med større økonomisk ansvar, regiontilknyttete hovedkonsern med lokale dattersykehus skulle bidra til å utnytte kapasiteten i regionen og større innslag av innsatsstyrt finansiering skulle bidra til øket produktivitet. (Resultatene av det siste er velkjente: Svært mange av sykehusene har fått korreks for sin såkalt kreative diagnoseføring.) I tillegg skulle pasientene selv kunne velge hvilket sykehus de skulle bli behandlet ved. Sist, men ikke minst, ble sykehuskonsernene sterkt oppfordret til å kjøpe behandlinger av private sykehus for å kunne redusere ventelistene.
Aftenposten har nylig hatt en serie kritiske artikler om konsekvensene av den økte bruken av private sykehus. Eksemplene og tallene som presenteres under er hentet derfra. Konsekvensene Aftenposten beskriver er ikke overraskende, og de er enkle å forklare ved alminnelig produsentadferd og ved særtrekk ved helsesektoren.
Det viser seg at bruken av private sykehustjenester har økt dramatisk. Tallet på private sykehus med avtaler med regionale helseforetak har økt fra 7 i 2001 til 24. Antall opphold i private sykehus/klinikker har økt med 326 prosent fra 2001 til 2003. Utviklingen er sterkest i kirurgi: I 2003 sto private sykehus for 6,5 prosent av sykehusoppholdene mot 0,2 prosent året før.
De private sykehusene er profittmaksimerere, og vil selvfølgelig tilby de behandlingene de tjener mest på. (Jeg ser bort fra private, ideelle non-profit-sykehus.) Dette har også vist seg i praksis: Det er de minst syke som blir behandlet ved de private sykehusene. Grå stær, lyskebrokk, korsbånd og menisker har gått unna, mens det ikke har vært særlig endring i ventetid for de med tykktarmkreft og brystkreft. Snorkere har derimot blitt hjulpet i stort monn.
Siden det er det offentlige som betaler for behandlingen i private sykehus, fører det til at mer av det offentliges ressurser brukes til enkle operasjoner. Dette er i strid med nasjonale prioriteringer der alvorlighet tillegges stor vekt.
Oppblomstringen av private sykehus fører også til at legeressurser trekkes fra offentlige til private sykehus. Det er galt å tro at private sykehus frigjør kapasitet i offentlige sykehus. Det er det motsatte som skjer: Kapasiteten blir mindre fordi personell flytter til bedre betalte jobber i det private. Selv om de ofte jobber i private sykehus i fritida, velger de privat jobbing framfor jobbing i det offentlige.
Det økte antallet private sykehus som sykehusreformen har stimulert, gir også økte muligheter til mer privatbetalte tjenester. Offentlige leger kan henvise pasienter til private klinikker eller sykehus der de selv jobber eller har eierinteresser. Pasientene går gjerne med på dette på grunn av den asymmetriske informasjonen: Legen vet best.
Profittmotivet fører også til regionale forskjeller. Private sykehus etablerer seg der markedet er størst, og i Helse Øst ble 4,4 prosent av all sykehusbehandling utført i private klinikker mot 0,3 prosent i Helse Nord.
Større innslag av private sykehus fører altså til at offentlige ressurser blir brukt i strid med nasjonale prioriteringer, og det fører til regionale forskjeller. Det vil også føre til ulikhet i tilbudet til sosiale grupper.
Det er umulig å lage et finansieringssystem uten uheldige sider. En må derfor velge ut fra hva en synes er viktigst ved tjenestetilbudet. Selv tror jeg at offentlige helsetjenester som i hovedsak er basert på rammefinansiering blir mest rettferdig. Det vil også gi et godt resultat, så lenge helsepersonell er opptatt av å gjøre en god jobb. Men det krever at myndighetene har et rasjonelt forhold til køer og ikke tror at enhver kø skyldes ineffektivitet.