Hele mennesker?
Skal de eldste blant de eldre ha et godt liv, må de ha hjelp av andre.
Av Peder Martin Lysestøl
Torsdag 03. feb 2005
Last nedTorsdag 03. feb 2005
som PDF
Knut Hamsun sier i et av sine essay at eldre ikke er hele mennesker. De fleste blir provosert av et slikt syn og protesterer på det sterkeste. I tråd med god humanistisk og kristen tradisjon krever vi at eldre skal få dekket sine behov på linje med andre, selv om dette krever at flere må jobbe i helse- og sosialsektoren og at skattenivået må holdes på et høyt nivå.
Diskusjonen rundt forslaget til pensjonsreform viser at Hamsuns kyniske ideologi ikke lenger er så enestående. Her sier regjeringa rett ut at den økonomiske veksten i Norge vil bli betydelig i årene framover, men at pensjonistene ikke skal ha samme levestandardvekst som andre. Er det kanskje riktig at eldre ikke er hele mennesker?
Det er liten tvil om at eldre ikke passer inn i markedsøkonomiens idealbilde. Eldre produserer ikke profitt til kapitalisten, de lar seg ikke så lett påvirke av reklamepresset og de krever hjelp og omsorg av familien, helsevesenet og sosialsektoren.
Dersom det er riktig at eldre ikke passer inn i markedsøkonomien går Europa inn i ei mørk framtid! For tallet på eldre øker betydelig. Ikke bare tallet på pensjonister, men særlig tallet på gamle pensjonister, folk over 80 år. Fram til 2050 vokser tallet på eldre over 80 år med 4,5 millioner (128 prosent) i Tyskland, 4,6 millioner (158 prosent) i Italia, 750.000 (176 prosent) i Hellas, over 300.000 (157 prosent) i Finland, over 400.000 (85 prosent) i Sverige og om lag 200.000 (93 prosent) i Norge.
Samtidig er mange land i Europa inne i ei reproduksjonskrise. Kvinner i fruktbar alder får færre barn enn noen gang. Dersom en befolkning skal opprettholdes må fruktbarhetstallet være cirka 2,1. I EU er tallet i dag 1,4. EU-land som Italia, Spania, Latvia og Tsjekkia har fruktbarhetstall på 1,1-1,2. Hvordan vil dette utvikle seg de neste 50 årene? Selv om det rår betydelig usikkerhet, er de mest sannsynlige prognosene svært pessimistiske på Europas vegne. Her er noen eksempel hentet fra Eurostat (EU): Tysklands befolkning vil være 12 millioner mindre i 2050 enn i dag, Italia vil ha 6 millioner færre innbyggere. Det vil være mer enn 600.000 færre innbyggere i Hellas og over 200.000 færre i Finland. I andre land vil befolkningen så vidt være større enn dagens. EU anslår at den norske befolkningen vil være vel 60.000 større enn dagens (Statistisk sentralbyrås prognoser for befolkningsveksten fram til 2050 varierer fra en befolkningsvekst på fra 40.000 til to millioner).
Lave fruktbarhetstall i dag gir liten befolkning i yrkesaktiv alder om 20-50 år. Anslag på den framtidige arbeidsstyrken må være dyster lesing for næringslivsledere som drømmer om rikelig tilgang på reservearbeidskraft i framtida. EUs samla arbeidsstyrke vil være redusert fra 133 millioner til 92 millioner. Tysklands arbeidsstyrke vil være redusert med elleve millioner, Hellas får sin styrke redusert med en million, Italias arbeidsstyrke vil være åtte millioner mindre enn i dag. Både Finland og Sverige vil ha en arbeidsstyrke som er om lag 500 000 mindre enn i dag.
Statistisk sentralbyrå har publisert fire alternative prognoser for den norske befolkningen i de ulike aldersgruppene. To av fire viser redusert befolkning i yrkesaktiv alder. Dette betyr ikke at den økonomiske veksten vil avta. Den vil sikres av en forventa sterk produktivitetsutvikling. Men det som er sikkert er at kampen om den «beste» arbeidskrafta vil skjerpes. I denne kampen er det tvilsomt om den offentlige eldreomsorgen står sterkt. Jo eldre folk blir, jo mer hjelp og støtte trenger de av andre.
De demografiske framskrivingene viser at det er de eldste blant de eldre som vokser sterkest i antall. I Italia øker for eksempel tallet på folk over 90 år fra under 500.000 til nesten to millioner fram til 2050. Norge vil få 40-50.000 flere 90-åringer i 2050 enn i dag. Dette som kunne bli en lykkelig utvikling, at mange får oppleve et langt liv, kan dessverre for mange bli et mareritt.
Skal de eldste blant de eldre ha et godt liv, må de ha hjelp av andre. De trenger hjemmehjelp, sykehjemsplasser, sykehusplasser og omsorg fra familie og venner. Vi vet at en kvinne som er over 80 år som blir innlagt på sykehus i Norge, i gjennomsnitt ligger over åtte dager, mens en kvinne på 40 som blir lagt inn, ligger mellom fire og fem dager. Dette betyr at en langt større del av den yrkesaktive befolkningen i framtida må knyttes til omsorg og pleie av eldre. Men er dette mulig?
Tallet på personer i yrkesaktiv alder vil ut fra dagens prognoser reduseres i de fleste europeiske land. Næringslivet vil ha en større del av denne arbeidskraften til profittproduksjon og som reservearbeidskraft. Hvor skal arbeidskraften til den offentlige eldreomsorgen hentes fra?
Motsetningen kan bare løses på to måter: Enten ved at Hamsuns reaksjonære menneskesyn gradvis vinner fram, at eldre ikke er hele mennesker og dermed ikke kan forventes å få dekket sine velferdsbehov som yngre. Vinner en slik ideologi i gjennom er det mulig å privatisere en langt større del av eldreomsorgen enn i dag, sikre god eldreomsorg for de som kan betale og la den offentlige eldreomsorgen forfalle.
Eller ved at vi greier å forsvare et humanistisk og verdig syn på eldre, og tar den framtidige motsetningen på alvor. Da må Stortinget snarest ta en diskusjon på hvordan de skal få unge folk til å få flere barn blant annet for å øke den framtidige arbeidsstyrken, hvordan de skal øke utdanningskapasiteten i helse-og sosialfagene og hvordan de skal sikre investeringer til framtidige sykehus, sykehjem og eldreboliger.
Å bygge opp en kompetanse som kan sikre en god eldreomsorg tar lang tid. Det er for seint å starte planleggingen når problemet er akutt.
Diskusjonen rundt forslaget til pensjonsreform viser at Hamsuns kyniske ideologi ikke lenger er så enestående. Her sier regjeringa rett ut at den økonomiske veksten i Norge vil bli betydelig i årene framover, men at pensjonistene ikke skal ha samme levestandardvekst som andre. Er det kanskje riktig at eldre ikke er hele mennesker?
Det er liten tvil om at eldre ikke passer inn i markedsøkonomiens idealbilde. Eldre produserer ikke profitt til kapitalisten, de lar seg ikke så lett påvirke av reklamepresset og de krever hjelp og omsorg av familien, helsevesenet og sosialsektoren.
Dersom det er riktig at eldre ikke passer inn i markedsøkonomien går Europa inn i ei mørk framtid! For tallet på eldre øker betydelig. Ikke bare tallet på pensjonister, men særlig tallet på gamle pensjonister, folk over 80 år. Fram til 2050 vokser tallet på eldre over 80 år med 4,5 millioner (128 prosent) i Tyskland, 4,6 millioner (158 prosent) i Italia, 750.000 (176 prosent) i Hellas, over 300.000 (157 prosent) i Finland, over 400.000 (85 prosent) i Sverige og om lag 200.000 (93 prosent) i Norge.
Samtidig er mange land i Europa inne i ei reproduksjonskrise. Kvinner i fruktbar alder får færre barn enn noen gang. Dersom en befolkning skal opprettholdes må fruktbarhetstallet være cirka 2,1. I EU er tallet i dag 1,4. EU-land som Italia, Spania, Latvia og Tsjekkia har fruktbarhetstall på 1,1-1,2. Hvordan vil dette utvikle seg de neste 50 årene? Selv om det rår betydelig usikkerhet, er de mest sannsynlige prognosene svært pessimistiske på Europas vegne. Her er noen eksempel hentet fra Eurostat (EU): Tysklands befolkning vil være 12 millioner mindre i 2050 enn i dag, Italia vil ha 6 millioner færre innbyggere. Det vil være mer enn 600.000 færre innbyggere i Hellas og over 200.000 færre i Finland. I andre land vil befolkningen så vidt være større enn dagens. EU anslår at den norske befolkningen vil være vel 60.000 større enn dagens (Statistisk sentralbyrås prognoser for befolkningsveksten fram til 2050 varierer fra en befolkningsvekst på fra 40.000 til to millioner).
Lave fruktbarhetstall i dag gir liten befolkning i yrkesaktiv alder om 20-50 år. Anslag på den framtidige arbeidsstyrken må være dyster lesing for næringslivsledere som drømmer om rikelig tilgang på reservearbeidskraft i framtida. EUs samla arbeidsstyrke vil være redusert fra 133 millioner til 92 millioner. Tysklands arbeidsstyrke vil være redusert med elleve millioner, Hellas får sin styrke redusert med en million, Italias arbeidsstyrke vil være åtte millioner mindre enn i dag. Både Finland og Sverige vil ha en arbeidsstyrke som er om lag 500 000 mindre enn i dag.
Statistisk sentralbyrå har publisert fire alternative prognoser for den norske befolkningen i de ulike aldersgruppene. To av fire viser redusert befolkning i yrkesaktiv alder. Dette betyr ikke at den økonomiske veksten vil avta. Den vil sikres av en forventa sterk produktivitetsutvikling. Men det som er sikkert er at kampen om den «beste» arbeidskrafta vil skjerpes. I denne kampen er det tvilsomt om den offentlige eldreomsorgen står sterkt. Jo eldre folk blir, jo mer hjelp og støtte trenger de av andre.
De demografiske framskrivingene viser at det er de eldste blant de eldre som vokser sterkest i antall. I Italia øker for eksempel tallet på folk over 90 år fra under 500.000 til nesten to millioner fram til 2050. Norge vil få 40-50.000 flere 90-åringer i 2050 enn i dag. Dette som kunne bli en lykkelig utvikling, at mange får oppleve et langt liv, kan dessverre for mange bli et mareritt.
Skal de eldste blant de eldre ha et godt liv, må de ha hjelp av andre. De trenger hjemmehjelp, sykehjemsplasser, sykehusplasser og omsorg fra familie og venner. Vi vet at en kvinne som er over 80 år som blir innlagt på sykehus i Norge, i gjennomsnitt ligger over åtte dager, mens en kvinne på 40 som blir lagt inn, ligger mellom fire og fem dager. Dette betyr at en langt større del av den yrkesaktive befolkningen i framtida må knyttes til omsorg og pleie av eldre. Men er dette mulig?
Tallet på personer i yrkesaktiv alder vil ut fra dagens prognoser reduseres i de fleste europeiske land. Næringslivet vil ha en større del av denne arbeidskraften til profittproduksjon og som reservearbeidskraft. Hvor skal arbeidskraften til den offentlige eldreomsorgen hentes fra?
Motsetningen kan bare løses på to måter: Enten ved at Hamsuns reaksjonære menneskesyn gradvis vinner fram, at eldre ikke er hele mennesker og dermed ikke kan forventes å få dekket sine velferdsbehov som yngre. Vinner en slik ideologi i gjennom er det mulig å privatisere en langt større del av eldreomsorgen enn i dag, sikre god eldreomsorg for de som kan betale og la den offentlige eldreomsorgen forfalle.
Eller ved at vi greier å forsvare et humanistisk og verdig syn på eldre, og tar den framtidige motsetningen på alvor. Da må Stortinget snarest ta en diskusjon på hvordan de skal få unge folk til å få flere barn blant annet for å øke den framtidige arbeidsstyrken, hvordan de skal øke utdanningskapasiteten i helse-og sosialfagene og hvordan de skal sikre investeringer til framtidige sykehus, sykehjem og eldreboliger.
Å bygge opp en kompetanse som kan sikre en god eldreomsorg tar lang tid. Det er for seint å starte planleggingen når problemet er akutt.