Veldedighet eller velferd?
Gamle prinsipper er ikke nødvendigvis dårlige prinsipper.
Av Øystein Jørgensen
Torsdag 20. jan 2005
Last nedTorsdag 20. jan 2005
som PDF
I 1935 kom Arbeiderpartiet til makten etter et forlik med Bondepartitet. I år kan valget avgjøre hvorvidt 70 år med den sosialdemokratiske velferdsstaten er nok.
Grunnpilarene i velferdsstaten var at staten skulle ta ansvar for full sysselsetting kombinert med å kompensere de som ikke fikk jobb eller ikke var i stand til å jobbe. Den sosiale nøden i mellomkrigstida, med arbeidsledighet blant fagorganiserte opp mot 40 prosent, tydeliggjorde behovet for en aktiv sysselsettingspolitikk fra statens side.
Obligatorisk arbeidsledighetsforsikring ble innført i 1939. Det var ikke opplagt at staten skulle ta ansvar for denne typen forsikring, som allerede hadde lang tradisjon i fagforeningene. Det er imidlertid gode grunner til at offentlig forsikring mot arbeidsledighet og sykdom er å foretrekke fremfor private løsninger. Et forsikringsselskap som ikke skal gå med underskudd må ha en høy forsikringspremie dersom risikoen for en ulykke er stor. En person med høy risiko for å bli arbeidsledig kan være villig til å betale en høy forsikringspremie. Hvis forsikringsselskapet ikke kan vurdere hvem som har høy risiko og hvem som har lav, og derfor må tilby alle den samme forsikringen, vil forsikringspremien bli for høy for de personene med lavest risiko for å bli arbeidsledige. En frivillig privat forsikringsordning vil således resultere i at forsikringsselskapet vil sitte igjen med et uheldig utvalg mennesker med stor risiko for å miste jobben. Forsikringen vil i beste fall bli dyr og i verste fall ikke tilbys i det hele tatt.
Det offentlige kan innføre obligatorisk forsikring mot sykdom og arbeidsledighet og på den måten unngå å sitte igjen med et uheldig utvalg. På denne måten kan også forsikringspremien holdes nede slik at mange vil ha glede av forsikringsordningen, selv om det alltid vil være noen som ville foretrukket å forsikre seg selv. Offentlig forsikring er en god måte å overføre ressurser fra friske og arbeidsdyktige til syke og uføre. I dagens samfunn er det kanskje det nærmeste man kommer idealet å gi etter evne og få etter behov.
Har nedbyggingen av velferdsstaten de siste 25 årene kommet fordi prosjektet var så vellykket at flertallet følte at jobbene deres var så sikre og lønna så god at de foretrakk å ta vare på seg selv og avløse staten fra sitt ansvar? Personen som tjente mer enn halvparten av den voksne befolkningen og mindre enn den andre halvparten tjente 225.000 i 2003. Enkel valgteori sier at den økonomiske politikken som vil få størst oppslutning vil innrette seg etter denne personen. Denne medianvelgerens situasjon har endret seg mye siden velferdsstaten ble innført. Med stabilt lav arbeidsledighet og færre som er ansatt i konjunkturutsatte yrker, er det kanskje ikke så rart om oppslutningen om velferdsstaten svinner.
Hvorfor skal vi beholde en ordning hvis det demokratiske flertallet er best tjent med noe annet? Samtidig som velferdsstaten bygges ned, blir den enkelte arbeidsplass mer konkurranseutsatt i et fleksibelt arbeidsmarked der Målet er økonomisk produktivitet alene. Eldre og uføre taper på arbeidsmarkedet samtidig som offentlige trygdeordninger er
under press. Dagens politikk bygger systematisk ned sikkerheten for de som trenger den mest, stikk i strid med det opprinnelige målet om at staten skulle ta ansvar for full sysselsetting og et sosialt sikkerhetsnett. Heldigvis lever vi ikke lenger i et samfunn der flertallet er fattige og et lite mindretall er rike. Men i et rikt samfunn kan flertallets tyranni forverre situasjonen for mindretallet som faller utenfor. I et demokratisk samfunn der alle er opptatt av sine egne snevre interesser, kan vi oppleve det paradokset at støtten til de fattigste blir mindre desto rikere medianvelgeren blir.
Det er fremdeles gode grunner til å bevare og utvikle velferdsstaten. For et flertall av befolkningen vil fremdeles offentlige forsikringsordninger fungere bedre enn private. I tillegg er offentlige trygdeordninger en glimrende måte å omfordele på. Regjeringa vil erstatte universelle velferdsordninger med behovsprøvde ordninger. Jeg mistenker noe av hensikten å være at det skal bli litt mer ydmykende å motta trygd. Det er mulig misbruket vil gå ned, men jeg har likevel problemer med å se på ordninger som ligner den gamle fattigkassa som et fremskritt. I tillegg vil ordninger som kun går til et lite mindretall være under konstant press i populistiske budsjettforhandlinger. Det er vanskelig å tenke seg at barnetrygden ville hatt så stor politisk oppslutning hvis den bare gikk til enkelte behovsprøvde familier.
Velferdsstaten har en rekke svakheter. Det er lov å være smart og det er nødvendig å tenke nytt og kreativt ettersom samfunnet forandrer seg. Det er ingen grunn til at 70 år gamle ordninger skal være de beste i dag. Men prinsippene om rett til arbeid for alle og et sosialt nettverk for de som faller utenfor er for viktige til at vi kan gi de opp. Når vi skal vedta pensjonsreformen og skattereformen, må disse prinsippene fremdeles være førende. For å utvikle en vital velferdsstat for fremtiden er vi mest sannsynlig avhengige av et nytt samarbeid mellom bønder og sosialister etter høstens valg.
Grunnpilarene i velferdsstaten var at staten skulle ta ansvar for full sysselsetting kombinert med å kompensere de som ikke fikk jobb eller ikke var i stand til å jobbe. Den sosiale nøden i mellomkrigstida, med arbeidsledighet blant fagorganiserte opp mot 40 prosent, tydeliggjorde behovet for en aktiv sysselsettingspolitikk fra statens side.
Obligatorisk arbeidsledighetsforsikring ble innført i 1939. Det var ikke opplagt at staten skulle ta ansvar for denne typen forsikring, som allerede hadde lang tradisjon i fagforeningene. Det er imidlertid gode grunner til at offentlig forsikring mot arbeidsledighet og sykdom er å foretrekke fremfor private løsninger. Et forsikringsselskap som ikke skal gå med underskudd må ha en høy forsikringspremie dersom risikoen for en ulykke er stor. En person med høy risiko for å bli arbeidsledig kan være villig til å betale en høy forsikringspremie. Hvis forsikringsselskapet ikke kan vurdere hvem som har høy risiko og hvem som har lav, og derfor må tilby alle den samme forsikringen, vil forsikringspremien bli for høy for de personene med lavest risiko for å bli arbeidsledige. En frivillig privat forsikringsordning vil således resultere i at forsikringsselskapet vil sitte igjen med et uheldig utvalg mennesker med stor risiko for å miste jobben. Forsikringen vil i beste fall bli dyr og i verste fall ikke tilbys i det hele tatt.
Det offentlige kan innføre obligatorisk forsikring mot sykdom og arbeidsledighet og på den måten unngå å sitte igjen med et uheldig utvalg. På denne måten kan også forsikringspremien holdes nede slik at mange vil ha glede av forsikringsordningen, selv om det alltid vil være noen som ville foretrukket å forsikre seg selv. Offentlig forsikring er en god måte å overføre ressurser fra friske og arbeidsdyktige til syke og uføre. I dagens samfunn er det kanskje det nærmeste man kommer idealet å gi etter evne og få etter behov.
Har nedbyggingen av velferdsstaten de siste 25 årene kommet fordi prosjektet var så vellykket at flertallet følte at jobbene deres var så sikre og lønna så god at de foretrakk å ta vare på seg selv og avløse staten fra sitt ansvar? Personen som tjente mer enn halvparten av den voksne befolkningen og mindre enn den andre halvparten tjente 225.000 i 2003. Enkel valgteori sier at den økonomiske politikken som vil få størst oppslutning vil innrette seg etter denne personen. Denne medianvelgerens situasjon har endret seg mye siden velferdsstaten ble innført. Med stabilt lav arbeidsledighet og færre som er ansatt i konjunkturutsatte yrker, er det kanskje ikke så rart om oppslutningen om velferdsstaten svinner.
Hvorfor skal vi beholde en ordning hvis det demokratiske flertallet er best tjent med noe annet? Samtidig som velferdsstaten bygges ned, blir den enkelte arbeidsplass mer konkurranseutsatt i et fleksibelt arbeidsmarked der Målet er økonomisk produktivitet alene. Eldre og uføre taper på arbeidsmarkedet samtidig som offentlige trygdeordninger er
under press. Dagens politikk bygger systematisk ned sikkerheten for de som trenger den mest, stikk i strid med det opprinnelige målet om at staten skulle ta ansvar for full sysselsetting og et sosialt sikkerhetsnett. Heldigvis lever vi ikke lenger i et samfunn der flertallet er fattige og et lite mindretall er rike. Men i et rikt samfunn kan flertallets tyranni forverre situasjonen for mindretallet som faller utenfor. I et demokratisk samfunn der alle er opptatt av sine egne snevre interesser, kan vi oppleve det paradokset at støtten til de fattigste blir mindre desto rikere medianvelgeren blir.
Det er fremdeles gode grunner til å bevare og utvikle velferdsstaten. For et flertall av befolkningen vil fremdeles offentlige forsikringsordninger fungere bedre enn private. I tillegg er offentlige trygdeordninger en glimrende måte å omfordele på. Regjeringa vil erstatte universelle velferdsordninger med behovsprøvde ordninger. Jeg mistenker noe av hensikten å være at det skal bli litt mer ydmykende å motta trygd. Det er mulig misbruket vil gå ned, men jeg har likevel problemer med å se på ordninger som ligner den gamle fattigkassa som et fremskritt. I tillegg vil ordninger som kun går til et lite mindretall være under konstant press i populistiske budsjettforhandlinger. Det er vanskelig å tenke seg at barnetrygden ville hatt så stor politisk oppslutning hvis den bare gikk til enkelte behovsprøvde familier.
Velferdsstaten har en rekke svakheter. Det er lov å være smart og det er nødvendig å tenke nytt og kreativt ettersom samfunnet forandrer seg. Det er ingen grunn til at 70 år gamle ordninger skal være de beste i dag. Men prinsippene om rett til arbeid for alle og et sosialt nettverk for de som faller utenfor er for viktige til at vi kan gi de opp. Når vi skal vedta pensjonsreformen og skattereformen, må disse prinsippene fremdeles være førende. For å utvikle en vital velferdsstat for fremtiden er vi mest sannsynlig avhengige av et nytt samarbeid mellom bønder og sosialister etter høstens valg.