Pensjon og spekulasjon
Pensjonskommisjonens teori om generasjonskonflikter er tvilsom og har lite belegg i virkeligheten.
Av Peder Martin Lysestøl
Torsdag 07. okt 2004
Last nedTorsdag 07. okt 2004
som PDF
Til tross for at dagens folketrygdordning har en sterk posisjon i den norske befolkningen, har den regjeringsoppnevnte pensjonskommisjonen gått til det drastiske skrittet å foreslå betydelige omlegginger av folketrygden. Målet med omleggingen er først og fremst å organisere et billigere trygdesystem. Men hvordan skal regjeringa greie å overbevise folk om at en av de sterkeste bastionene i velferdskapitalismen må bygges ned? Er det mulig å få dette igjennom i Stortinget?
Den omfangsrike utredningen, NOU 2004: 1, viser at regjeringsekspertene ikke tar lett på jobben. Deres taktikk er tosidig: For det første en svært tendensiøs og tvilsom framstilling av de framtidige problemene i norsk økonomi. For det andre lanseres ideen om at budsjettet må være i «generasjonsmessig balanse». Denne siste ideen er en av den nyklassiske økonomiske teoriens nyskapinger. Etter min mening en teoretisk konstruksjon som har lite med virkeligheten å gjøre. Det er nødvendigheten av «generasjonsmessig balanse» som krever innstramming i trygdeytelsene tilsvarende 70-90 milliarder i 2050 (s.49).
Motstanden mot Pensjonskommisjonens forslag har vært stor. Men etter min mening har det til nå vært tatt for lett på å imøtegå premissene pensjonskommisjonen bygger på. Målet med mitt innlegg er å reise kritiske spørsmål både til framtidsbilde og «generasjonsregnskapsteorien».
Pensjonskommisjonen er bekymret for den framtidige viljen til å finansiere pensjonene for eldre og uføre? Mens de fleste nordmenn i dag er bekymret for at eldre og uføre har for dårlige levekår og får for dårlig omsorg, hevdes det at dette i framtida vil snu: At de unge vil nekte å betale de store trygdeutgiftene. Denne påstanden har bakgrunn i såkalte generasjonsregnskap og teorien om at økonomien må være i «generasjonsmessig balanse». I følge denne teorien er det en objektiv konflikt mellom generasjonene, mellom de som yter og de som mottar ytelser, særlig pensjonistene. Dersom generasjonene som yter, de yrkesaktive, får for store byrder, vil konflikten mellom generasjonene øke. Teorien om såkalte generasjonskonflikter er svært tvilsom og har lite eller ingen belegg i empiri. Tvert om hevder NOVA-forskerne Gulbrandsen og Langseter i en studie om arv at «Vi finner lite eller ingen spor av en slik konflikt» (Skriftsserie 8/97, s.46). I Norge har særlig sosialøkonomen professor E. Steigum arbeidet og publisert mye om generasjonsregnskap. At den økonomiske utviklingen er i generasjonsmessig balanse betyr i følge teorien at forholdet mellom en generasjons ytelser (betaling av skatt) og goder (trygder og offentlige tjenester) skal være som andre tidligere generasjoners forhold mellom ytelser og goder.
Helt ukritisk utnytter pensjonskommisjonen teorien om generasjonsregnskap i sin argumentasjon for at en omlegging av folketrygden er nødvendig, (Se NOU 2004: 1, s. 49). Ut fra prognoser om sterk vekst i tallet på eldre og uføre, hevder de at utgiftene til pensjoner vil stige fra 7 prosent av BNP i 2001 til 19,1 prosent i 2050. Dette fører til generasjonsmessig ubalanse og fare for økende generasjonskonflikter.
Den tvilsomme teorien om at økonomien må være i «generasjonsmessig balanse» anvendes nå på et datamateriale som er minst like tvilsomt. Uten å problematisere tallmaterialet, lanserer pensjonskommisjonen prognoser for den demografiske og økonomiske utviklingen fram til 2050. I følge prognosene vil tallet på pensjonister øke fra 915.000 i 2001 til 1, 674.000 i 2050. (Se den grundige kronikken i Aftenposten 4.10 som også stiller seg svært kritisk til de demografiske prognosene).
Når det gjelder prognosene for BNP 50 år fram i tid, bygger pensjonskommisjonen på regjeringas prognoser i Langtidsprogrammet 2002- 2050 som sier at økonomien i snitt vil vokse med 1,7 prosent per år. I Pensjonskommisjonen sitter det medlemmer som både er erfarne sosialøkonomer og statistikere. Det er liten tvil om at disse er innforstått med at prognosene er svært usikre. Statistisk Sentralbyrå, SSB, som utarbeider prognosene advarer mot usikkerheten i befolkningsprognosene.
I Samfunnsspeilet 3/2003, sier demografene Brunborg og Texmon at «Selv med en kort tidshorisont er det stor usikkerhet om den framtidige befolkningsutviklingen». Derfor lager også SSB befolkningsframskrivninger i mange alternativer ut fra ulike forutsetninger. Avstanden mellom laveste og høyeste anslag på personer over 67 år er i 2050 om lag 300.000.
Enda mer tvilsomt er det å lage økonomiske prognoser for tidsperspektiv på 50 år. Årsveksten i 50-årsperioder hvor vi har nasjonalregnskapsstatistikk, viser følgende:
■ 1865- 1900= 1,9 prosent
■ 1900- 1950= 2,9 prosent
■ 1950- 2000= 3,8 prosent.
Ifølge regjeringa vil veksten i neste 50-årsperiode synke til 1,7 prosent, den laveste langsiktige veksten noen gang i det moderne Norges historie. Men fagfolk som arbeider med økonomiske prognoser vet at dette nærmest er ren spekulasjon. Finansdepartementet sier selv at «Etterprøvinger av makroøkonomiske framskrivinger viser at forutsigelser, for eksempel av utviklingen i bruttonasjonalproduktet, er temmelig usikre selv på kort sikt», (NOU 1988: 21, s.11).
Ingen har heller kunnet forutse veksten i tidligere perioder. Ingen kunne i 1900 forutse de to verdenskrigene. Ingen kunne i 1950 forutse datarevolusjonen eller kvinnerevolusjonen. Min påstand er at ingen heller kan forutse den økonomiske utviklingen de neste 50 årene.
Derfor kan heller ikke forslaget om at folketrygden skal endres begrunnes med slike luftige spekulasjoner. På bakgrunn av historiske erfaringer er det all grunn til å regne med nye store revolusjoner i vitenskapene de neste 50 årene, som vil gjøre behovet for menneskelig arbeidskraft langt mindre enn det pensjonskommisjonen regner med. Å skremme med mangel på arbeidskraft kan ikke oppfattes som annet enn et tvilsomt forsøk på å føre folk bak lyset. Opposisjonen på og utenfor Stortinget må kreve at forslaget til Modernisert Folketrygd må trekkes tilbake.
Den omfangsrike utredningen, NOU 2004: 1, viser at regjeringsekspertene ikke tar lett på jobben. Deres taktikk er tosidig: For det første en svært tendensiøs og tvilsom framstilling av de framtidige problemene i norsk økonomi. For det andre lanseres ideen om at budsjettet må være i «generasjonsmessig balanse». Denne siste ideen er en av den nyklassiske økonomiske teoriens nyskapinger. Etter min mening en teoretisk konstruksjon som har lite med virkeligheten å gjøre. Det er nødvendigheten av «generasjonsmessig balanse» som krever innstramming i trygdeytelsene tilsvarende 70-90 milliarder i 2050 (s.49).
Motstanden mot Pensjonskommisjonens forslag har vært stor. Men etter min mening har det til nå vært tatt for lett på å imøtegå premissene pensjonskommisjonen bygger på. Målet med mitt innlegg er å reise kritiske spørsmål både til framtidsbilde og «generasjonsregnskapsteorien».
Pensjonskommisjonen er bekymret for den framtidige viljen til å finansiere pensjonene for eldre og uføre? Mens de fleste nordmenn i dag er bekymret for at eldre og uføre har for dårlige levekår og får for dårlig omsorg, hevdes det at dette i framtida vil snu: At de unge vil nekte å betale de store trygdeutgiftene. Denne påstanden har bakgrunn i såkalte generasjonsregnskap og teorien om at økonomien må være i «generasjonsmessig balanse». I følge denne teorien er det en objektiv konflikt mellom generasjonene, mellom de som yter og de som mottar ytelser, særlig pensjonistene. Dersom generasjonene som yter, de yrkesaktive, får for store byrder, vil konflikten mellom generasjonene øke. Teorien om såkalte generasjonskonflikter er svært tvilsom og har lite eller ingen belegg i empiri. Tvert om hevder NOVA-forskerne Gulbrandsen og Langseter i en studie om arv at «Vi finner lite eller ingen spor av en slik konflikt» (Skriftsserie 8/97, s.46). I Norge har særlig sosialøkonomen professor E. Steigum arbeidet og publisert mye om generasjonsregnskap. At den økonomiske utviklingen er i generasjonsmessig balanse betyr i følge teorien at forholdet mellom en generasjons ytelser (betaling av skatt) og goder (trygder og offentlige tjenester) skal være som andre tidligere generasjoners forhold mellom ytelser og goder.
Helt ukritisk utnytter pensjonskommisjonen teorien om generasjonsregnskap i sin argumentasjon for at en omlegging av folketrygden er nødvendig, (Se NOU 2004: 1, s. 49). Ut fra prognoser om sterk vekst i tallet på eldre og uføre, hevder de at utgiftene til pensjoner vil stige fra 7 prosent av BNP i 2001 til 19,1 prosent i 2050. Dette fører til generasjonsmessig ubalanse og fare for økende generasjonskonflikter.
Den tvilsomme teorien om at økonomien må være i «generasjonsmessig balanse» anvendes nå på et datamateriale som er minst like tvilsomt. Uten å problematisere tallmaterialet, lanserer pensjonskommisjonen prognoser for den demografiske og økonomiske utviklingen fram til 2050. I følge prognosene vil tallet på pensjonister øke fra 915.000 i 2001 til 1, 674.000 i 2050. (Se den grundige kronikken i Aftenposten 4.10 som også stiller seg svært kritisk til de demografiske prognosene).
Når det gjelder prognosene for BNP 50 år fram i tid, bygger pensjonskommisjonen på regjeringas prognoser i Langtidsprogrammet 2002- 2050 som sier at økonomien i snitt vil vokse med 1,7 prosent per år. I Pensjonskommisjonen sitter det medlemmer som både er erfarne sosialøkonomer og statistikere. Det er liten tvil om at disse er innforstått med at prognosene er svært usikre. Statistisk Sentralbyrå, SSB, som utarbeider prognosene advarer mot usikkerheten i befolkningsprognosene.
I Samfunnsspeilet 3/2003, sier demografene Brunborg og Texmon at «Selv med en kort tidshorisont er det stor usikkerhet om den framtidige befolkningsutviklingen». Derfor lager også SSB befolkningsframskrivninger i mange alternativer ut fra ulike forutsetninger. Avstanden mellom laveste og høyeste anslag på personer over 67 år er i 2050 om lag 300.000.
Enda mer tvilsomt er det å lage økonomiske prognoser for tidsperspektiv på 50 år. Årsveksten i 50-årsperioder hvor vi har nasjonalregnskapsstatistikk, viser følgende:
■ 1865- 1900= 1,9 prosent
■ 1900- 1950= 2,9 prosent
■ 1950- 2000= 3,8 prosent.
Ifølge regjeringa vil veksten i neste 50-årsperiode synke til 1,7 prosent, den laveste langsiktige veksten noen gang i det moderne Norges historie. Men fagfolk som arbeider med økonomiske prognoser vet at dette nærmest er ren spekulasjon. Finansdepartementet sier selv at «Etterprøvinger av makroøkonomiske framskrivinger viser at forutsigelser, for eksempel av utviklingen i bruttonasjonalproduktet, er temmelig usikre selv på kort sikt», (NOU 1988: 21, s.11).
Ingen har heller kunnet forutse veksten i tidligere perioder. Ingen kunne i 1900 forutse de to verdenskrigene. Ingen kunne i 1950 forutse datarevolusjonen eller kvinnerevolusjonen. Min påstand er at ingen heller kan forutse den økonomiske utviklingen de neste 50 årene.
Derfor kan heller ikke forslaget om at folketrygden skal endres begrunnes med slike luftige spekulasjoner. På bakgrunn av historiske erfaringer er det all grunn til å regne med nye store revolusjoner i vitenskapene de neste 50 årene, som vil gjøre behovet for menneskelig arbeidskraft langt mindre enn det pensjonskommisjonen regner med. Å skremme med mangel på arbeidskraft kan ikke oppfattes som annet enn et tvilsomt forsøk på å føre folk bak lyset. Opposisjonen på og utenfor Stortinget må kreve at forslaget til Modernisert Folketrygd må trekkes tilbake.