Fred og frihet koster

Erna Solbergs trumf-ess fram mot stortingsvalget i 2005 er å spille på de sosialistiske partienes manglende troverdighet i den økonomiske politikken. Med sin skremselspropaganda prøver hun å dreie politikken vekk fra hva som er ønskelig over til hva som er mulig i den økonomiske politikken. Er det virkelig sånn at økonomiske «lover» gjør det umulig å føre en annen politikk enn den regjeringen i dag fører? Utfordringen for venstresida er å svare nei på spørsmålet samtidig som man tar økonomiens virkemåte på alvor.

Som nyvalgt leder på Høyres landsmøte uttalte Erna Solberg at Jens Stoltenberg ville «kvele økonomien ved økte skatter, og deretter dele en kake som blir stadig mindre». Hva som er mulig for Høyre handler om hvorvidt den økonomiske politikken er effektiv eller ikke. Hvis vi ikke skal dele kaka fordi den da blir mindre, er det ingen grunn til at økonomisk effektivitet skal hjelpe de 1,1 milliard menneskene som lever på under én dollar om dagen eller de 831 millionene som er underernært i følge FN.

Hvis noen er villige til å betale mer enn de totale kostnadene av å produsere en vare, burde den produseres. Dette er et av de viktigste grunnlagene for økonomisk effektivitet. I utgangspunktet er dette en rimelig tanke. Hvorvidt markedet sørger for denne form for effektivitet skal jeg la ligge. Det jeg derimot vil fokusere på er at hvor mye jeg er villig til å betale for varen, selvfølgelig er avhengig av hvor mye jeg er i stand til å betale. Hvis jeg ikke har inntekt, og sykdom, krig eller underernæring hindrer meg i å jobbe, vil min mulighet til å betale for mat være null selv om det vil koste meg livet. For de fleste er heldigvis ikke situasjonen så ekstrem, men det får fram et viktig poeng; nemlig at økonomisk effektivitet tar for gitt hvordan ressursene på forhånd er fordelt. Når utgangspunktet er tilstrekkelig skjevt, kan en verdensøkonomi der 831 millioner mennesker sulter være effektiv.

Når økonomisk effektivitet tar utgangspunkt i en ressursfordeling som er bestemt på forhånd, er det umulig å argumentere for at økonomisk effektivitet kan gjøre noe med den grunnleggende ressursfordelingen i samfunnet. Ved å redusere den politiske debatten til hva som er mulig og hva som er økonomisk effektivt, har Erna Solberg på en elegant måte vingeklippet alle som ønsker et samfunn med mindre forskjeller mellom folk.

Beslutningen om hva vi skal bruke verdens ressurser til å produsere er i tillegg grunnleggende udemokratisk når kjøpekraften bestemmer. I følge FNs rapport har nordmenn i gjennomsnitt 36.600 dollar i året når det er justert for prisnivået. Med andre ord er en nordmanns innflytelse over hva som skal produseres 100 ganger så stor som en som lever på én dollar om dagen. Hvis alle hadde hatt like mye de skulle ha sagt, er det vanskelig å forestille seg at det ville vært økonomisk effektivt å bruke store ressurser på plastiske operasjoner før alle hadde nok å spise. Det er underlig at Erna Solberg som representerer et parti som er så opptatt av individuell frihet og demokrati ikke er mer bekymret for markedets grunnleggende demokratiske underskudd.

Den verste måten venstresida kan møte kritikken på er å ikke forholde seg til de økonomiske realitetene. For selv om en annen politikk er mulig, er det ikke tvil om at det finnes visse begrensninger. Det er et faktum at verdens ressurser er ulikt fordelt uansett om man liker det eller ikke. En stor utfordring alle som vil endre samfunnet står overfor, er at det er kostbart å overføre ressurser fra en person til en annen. En uheldig virkning av inntektsskatt er at folk velger å jobbe mindre. Ikke fordi de ønsker å jobbe mindre, men fordi de ønsker å betale mindre skatt. Dette er bakgrunnen for Erna Solbergs resonnement om at skatt gjør kaka som skal deles mindre. Spørsmålet er hvorvidt vi ønsker en stor kake som ikke deles, eller en litt mindre kake som deles.

For at «kaka» ikke skal bli for liten er det viktig å innrette politikken sånn at kostnadene blir så små som mulig. Boligskatt er et eksempel på en skatt med små negative virkninger. Skatt på høyere inntekter er et annet eksempel ettersom høytlønte i mindre grad reduserer arbeidsmengden sin som følge av skattlegging.

Men partiene til venstre må også anerkjenne problemer ved tiltakene man støtter. Et sjenerøst trygdesystem kan føre til at noen mennesker som ikke er syke eller arbeidsledige likevel velger å ikke jobbe. Et sterkt stillingsvern bidrar til at noen motiverte, nyutdannede lærere ikke får jobb, mens slitne lærere får plage elevene lenger enn de strengt tatt burde fått lov til. At det følger problemer ved gamle velferdsordninger er ikke alene et argument for å fjerne dem, men av og til burde man være litt mer åpne om hva velferden faktisk koster. Hvis ikke står venstresida i fare for å framstå som de konservative, mens høyresida kan framstå som de radikale som vil gjøre noe med det høye sykefraværet og de dårlige vilkårene i skolen.

En venstreside som utelukkende leter etter populære tiltak der de kan få både økt økonomisk effektivitet og god fordelingspolitikk, vil framstå som useriøs. Det er mulig denne kombinasjonen finnes, men i de fleste tilfeller er det ikke tilfelle. Det koster noe å utvikle et godt samfunn for alle. Å synliggjøre kostnadene er ærlig og troverdig. Men det viktigste er å få fram at de idealene og det samfunnet vi kjemper for er så viktig at vi er villige til å betale mye for å oppnå det. Frihet og fred er ikke bare mulig – det er nødvendig