Penger og prestasjon

«Modernisering» er for regjeringa ensbetydende med å privatisere eller innføre markedsliknende reformer i offentlig virksomhet. Nå vil moderniseringsminister Morten Meyer innføre mer prestasjonslønn i offentlig sektor. Han vil i større grad appellere til folks egeninteresser for å få dem til å gjøre en god jobb.

Det er ikke så overraskende. For høyrefolk er det frie markedet et ideal, og egeninteressene er drivkreftene i markedsøkonomien. Offentlig sektor er langt fra et marked. Likevel vil belønningssystemer som appellerer til egeninteressene virke også der. De ansatte vil nok gjøre det som lønner seg for dem. Men til forskjell fra i markedet, er det i offentlig sektor ingen mekanisme som vil korrigere dersom det de ansatte da gjør ikke samsvarer med interessene til mottakeren av deres tjenester, som er samfunnet.

Utgangspunktet for Meyer må være at det jobbes for dårlig i offentlig sektor. Han har sikkert rett i at noen også der jobber mindre enn andre. Noen av disse er kanskje late, men de fleste av dem har enten dårlig helse, de er gamle, de er utslitt, eller de mistrives. Begrunnelsen for å innføre prestasjonslønn må være å få de late eller de som mistrives til å prestere mer.

Det er uklart hvordan Meyer tenker seg at prestasjonslønnssystemet skal utformes. Forhåpentligvis vil han ikke foreslå en form for stykkbelønning. Det er svært vanskelig, om ikke umulig å finjustere slike belønningssystemer slik at en oppnår de resultatene en ønsker. Tenk bare hvordan det ville bli for eksempel for saksbehandling i stat eller kommune. Antakelig ville det være antall behandlete saker pr. uke eller måned som da skulle belønnes. Jo flere saker en behandlet, jo høyere lønn. Da ville det ikke lønne seg å behandle vanskelige saker som trengte lang behandlingstid. Disse ville bli liggende bakerst i bunken. Saksbehandlingen ville også bli mindre grundig, for grundighet tar tid. Få vil være grundige hvis de taper penger på det. Noen late vil kanskje jobber mer hvis de får lønn pr. behandlet sak. Men for samfunnet vil det være mer uheldig hvis bare enkle saker blir prioritert.

Kanskje Meyer vil ta opp igjen forslaget om at lærere skal avlønnes etter hvor gode resultater de oppnår for elevene sine. Hvis elevenes karakternivå er det som skal belønnes, vil lærere søke seg mot skoler med flinke elever. Lærere kan også bli fristet til å hjelpe elevene ved eksamen. Dersom det er bedring i resultater som er målet, vil noen lærere bli fristet til å sette lave karakterer ved begynnelsen av semesteret, slik at forbedringsmulighetene blir større. Det kan også da være fristende å hjelpe til med å gjøre eksamensresultatene bedre. For å unngå dette, må en ha nasjonale prøver på alle klassetrinn, sensorer fra andre skoler, og prøvene må ha spørsmål som har enkle, entydige svar uten rom for vurdering. Hvis ikke blir nasjonale prøver umulig å gjennomføre. Men er det slik skole vi ønsker?

Eksemplene på såkalte perverse tilpasninger til ulike utforminger av belønningssystemer for offentlige tjenester kan mangedobles.

Antakelig ønsker Meyer at folk skal lønnes etter kvaliteten på det arbeidet de gjør. En slik form for prestasjonslønn har vi imidlertid allerede gjennom personlige lønnsopprykk ved årlige lønnsoppgjør og ved avansement i stillingskategori. Fagforeningene er med ved slike vurderinger for å sikre rettferdighet og saklighet. De late blir ikke tilgodesett verken ved avansement eller lønnsopprykk. Vi har derfor allerede virkemidler for å motivere de late. De avanserer ikke hvis de ikke presterer.

Dette vet Meyer. Så han må ville noe mer. Jeg tror han ønsker at sjefer i enda større grad skal kunne gi enda større lønnsopprykk til dem de mener gjør en god jobb. Da vil han oppnå nettopp det: Flere ansatte vil bestrebe seg på å gjøre det sjefene liker. Sjefenes skjønn og forgodtbefinnende vil avgjøre hvem som skal tilgodeses. Dette vil med nødvendighet gi vilkårlighet i avlønning, det vil bli forskjeller mellom ulike arbeidsplasser, og det gis stort rom for at trynefaktoren skal spille en avgjørende rolle. Det kan bli mindre kritisk tenkning hvis den er i opposisjon til sjefens, og det kan være færre som tør å ta opp kontroversielle saker. Arbeidsmiljøet kan bli dårlig: Det kan bli mindre åpne diskusjoner, det kan bli mistenksomhet, misunnelse og mer urettferdighet.

Meyer vil kanskje oppnå at noen late jobber litt mer. Men først og fremst vil han oppnå at de unge og friske som allerede presterer mest, vil jobbe enda mer. Lønnsforskjellene vil øke, for ved trange og krympende offentlige budsjetter, vil mer til noen gi mindre til andre. De gamle, de utslitte og de med dårlig helse vil bli ytterligere tilsidesatt. Mer prestasjonslønn er derfor i konflikt med et inkluderende arbeidsliv. Gevinsten ved at noen late kanskje jobber mer er liten i forhold til kostnadene ved større ulikheter og dårligere arbeidsmiljø.

Innføring av prestasjonslønn appellerer til egennytten og egeninteressen i oss, og det virker. Men ønsker vi et samfunn der det bare er penger som er drivkraften for det vi presterer? Det finnes jo alternative måter å forbedre arbeidsinnsatsen på. En kan appellere til profesjonalitet, til profesjonsetikk, og en kan forbedre arbeidsmiljøet slik at ansatte får lyst til å gjøre en god jobb.

Morten Meyer har ikke prestasjonslønn. Likevel er han ivrig i jobben. Erna Solberg og Kristin Clemet presterer svært god høyrepolitikk tiltross for at de ikke får bedre betalt enn andre i regjeringa. De drives av annet enn penger. Det er underlig at de ikke tilkjenner andre de samme egenskapene som de har selv.