Lønn som fortjent

David Beckham tjener over 1,3 millioner i uka. En norsk førskolelærer med tre års høyskoleutdanning må jobbe i over 5 år for å tjene det samme. Jeg er ikke tvil om at Beckham er verdt hver krone for sine arbeidsgivere i Real Madrid, men er arbeidsgivers betalingsvilje nødvendigvis et godt mål på hva den enkelte arbeider er verdt?

Et av de mest fundamentale skillene mellom økonomer, er hvorvidt man tror lønna avspeiler verdiskapningen til et individ eller ikke. Hvis et marked fungerer perfekt vil en person som tjener 100. 000 kroner tilføre bedriften akkurat 100. 000 kroner. Produserer en arbeider for en større verdi, ville bedriften tjene penger på å ansette en person til. Er verdien mindre, vil de tjene på å kvitte seg med arbeideren. Mange av oss mener at arbeidsmarkedet ikke fungerer på denne måten. En toppleder i et selskap har en helt annen mulighet å forhandle seg fram til en god lønnsavtale med styremedlemmer han kjenner godt, enn en arbeider som er en av mange, – uavhengig av hvor produktive de er. Få har så stor innflytelse over sin egen lønn som stortingspolitikerne. Det er kanskje ikke overraskende at politikerne har vært blant de største lønnsvinnerne de siste årene.

Det er en systematisk sammenheng mellom hvor mye en person tjener og hvor mye makt vedkommende har til å påvirke sin egen lønn. Et proporsjonalt skattesystem sørger ikke bare for å omfordele fra de fattige til rike. Det sørger også for at det folk sitter igjen med i større grad representerer den verdien vedkommende tilfører for samfunnet.

Lønna avspeiler også lønnsomheten i bransjen man jobber. Noen lønnsforskjeller er nødvendig for at arbeidskraften skal trekkes dit hvor den gir størst avkastning. Men det avhenger av at markedets verdsetting av arbeidskraften er den samme som samfunnets. Med andre ord forutsettes det at arbeidet David Beckham gjør er 280 ganger så viktig som arbeidet til førskolelærerne.

Noen vil kanskje oppfatte sammenligningen mellom en norsk førskolelærer og verdens best betalte fotballspiller som meningsløs. De har selvfølgelig rett. I de fleste tilfeller er det meningsløst å fokusere på den enkeltes produktivitet. Verdien til Beckham (og lønna) er mye større på Real Madrid enn den ville vært på Vålerenga. Verdien av utsøkte pasninger øker når du har en dyktig medspiller som kan omsette pasningene i mål. På samme måte vil det jeg tilfører bedriften være avhengig av hvem jeg jobber sammen med. En grunn til at norske ledere tjener bra er at Norge har en godt utdannet arbeidsstyrke, og en del av lønna deres reflekterer arbeidernes effektivitet. På samme måte er ulike bransjer, både offentlig og private, gjensidig avhengig av hverandre. Det er trolig at den enkeltes lønn reflekterer vedkommendes forhandlingsstyrke og posisjon vel så mye som individets og bransjens produktivitet.

Regjeringen ønsker at lønna i større grad skal reflektere produktiviteten til den enkelte. Et tiltak er mer prestasjonsbasert avlønning i det offentlige og et mer fleksibelt arbeidsliv. Paradoksalt nok vil tiltak som økt bruk av midlertidig ansettelser øke konkurransen i de delene av arbeidsmarkedet der konkurransen allerede i dag bidrar til å holde lønningene nede. Konsekvensen er at man får et todelt arbeidsmarked med enda større forskjeller enn før. Derfor har regjeringen vært mest opptatt av å fokusere på sysselsettingen, «midlertidig arbeid er bedre enn ikke noe arbeid» heter det. Det er riktig at bedrifter kan droppe å ansette personer i oppgangstider hvis kostnadene ved å redusere arbeidsstyrken er stor. Men et redusert ansettelsesvern vil også gjøre det mye lettere å kvitte seg med arbeidere i nedgangstider. Utskiftningen av arbeidskraft vil helt sikkert øke, men effekten på sysselsettingen er heller tvilsom.

Men burde lønna i det hele tatt avspeile hvor produktiv en person er? En oppfatning som deles på tvers av politiske skillelinjer er at man bør utjevne forskjeller i inntekt som skyldes faktorer en selv ikke har kontroll over. Derimot er det greit at folk tjener forskjellig hvis det skyldes innsats eller andre valg individet selv har gjort. Det er når man diskuterer hva individet selv kan påvirke at de politiske motsetningene kommer fram. Høyresida vil oftere forklare høyt sykefravær og arbeidsledighet med individers egne valg, mens venstresida vil hevde at syke og arbeidsledige er offer for et brutalt arbeidsliv de selv ikke har innflytelse over.

Hvis noen kan overbevise meg om at alle forskjeller i produktivitet skyldes faktorer individet selv kan påvirke og at markedet fordeler lønna i forhold til den enkeltes verdiskapning vil jeg stemme borgerlig. Inntil videre lar jeg være.