En vanvittig terapi

Jeg kommer nylig fra Beograd hvor jeg har diskutert den økonomiske utviklingen med forskere og lærere i samfunnsøkonomi. Ingen land i Europa har vært igjennom en tilsvarende krise som Serbia og Montenegro. Settes BNP 1990 lik 100, var gjennomsnittet for de tidligere østeuropeiske landa i 2002 = 90. I Serbia og Montengro var verdien av nasjonalproduktet i 2002 = 35! Mens hovedårsaken til krisen i Øst-Europa utenom Serbia og Montenegro, er sjokket ved overgangen til markedsøkonomi, har Serbia og Montenegro i tillegg vært igjennom tre andre «sjokk»: Først borgerkrigen 1991 til 1995 hvor Jugoslavia ble delt og Serbia og Montenegro mistet halve hjemmemarkedet. Så omfattende sanksjoner hvor landet ble isolert i mange år. Så krig og bombing i forbindelse med konflikten i Kosovo. I 1995 var BNP sunket fra 100 til 60. I 2000, etter bombingen, var BNP helt nede på om lag 30.

I oktober 2000 gikk hundretusener i demonstrasjonstog og ropte: Nok er nok. Det var ikke vanskelig å forstå fortvilelsen og det desperate håpet om forandring. «Venner» fra det frie vesten lovet frihet, arbeid og vekst bare landet kvittet seg med Milosevic. Og syndebukken ble kastet. Seinere har Verdensbanken etablert seg med kontor i Beograd og nye politikere følger opp signalene fra Washington og Brussel: Privatiser, fri import og fri konkurranse er mantraene som skal skape ny vekst og framgang. Det er fire år siden de nye politikerne startet sitt «moderniseringsprosjekt». Landets næringsliv er lagt ut på billigsalg og om lag 60 av landets mest lønnsomme bedrifter er til nå solgt til utlendinger. Noen andre er kjøpt av landets egen elite. Det første utenlandske eiere gjør er å fjerne «overflødig arbeidskraft».

Følgende eksempel ble fortalt om en bedrift med 2400 ansatte: 60 prosent av aksjene ble kjøpt av 4000 serbere. En utlending kjøpte de resterende 40 prosent. Dermed har den utenlandske kapitalisten makta. Under den lange kriseperioden har bedriftene beholdt så mange ansatte som mulig for å redusere de negative konsekvensene av ledigheten. Dette er selvsagt ikke særlig effektivt, og den utenlandske eieren krevde 600 ansatte sagt opp straks. Nå krever han nye 1000 sagt opp. Dette skjer ikke bare i denne bedriften. Hva skjer med de som mister jobben? I beste fall får de noe ledighetstrygd (Bare 10 prosent av de ledige har i dag ledighetstrygd).

Tar staten initiativ til nye virksomheter? Nei. Stat og offentlig virksomhet er fyord i den nyliberale strategien. Bare private kan sette i gang ny virksomhet, helst utlendinger med store økonomiske ressurser. Men slik situasjonen er i Serbia og Montenegro, ja i store deler av det tidligere Øst-Europa, så kommer ikke den utenlandske kapitalen strømmende. Og dermed skjer det ikke noe.

Finnes det alternative utviklingsmodeller? Hva sier erfarne forskere og økonomer i Beograd? Nei – det finnes ikke alternativer. Eller rettere sagt, som en av direktørene for et anerkjent forskningsinstitutt sa det: Jeg er kritisk til den nyliberale modellen, men det eneste vårt institutt får penger til er å gjøre forskningsarbeid i tråd med den nyliberale modellen. Stiller vi spørsmål, stanser bevilgningene. Slik opererer Verdensbanken, EU og vestlige NGO-er som hyller den «frie forskningen»!

Selv om Serbia og Montenegro ennå ikke er akseptert som medlem av WTO og EU, er det WTOs og EUs standarder som styrer den økonomiske utviklingen. Målet er å bygge ned alle subsidier og tollsatser som beskytter landets eget næringsliv. Beskyttelsestollen på jordbruksprodukter er redusert fra 25,2 prosent før 2000 til 14,2 prosent i dag. For industrien er beskyttelsen redusert fra 13 prosent til 5,5 prosent. Denne liberaliseringen av utenrikshandelen har ført til at importen har økt med 120 prosent fra 2000 mens eksporten bare har økt med 59 prosent. Underskuddet på betalingsbalansen har økt fra 1,8 mrd. US $ til 4,8 mrd. på tre år! Overklassen kan kjøpe seg all luksus og stas de måtte ønske mens landets egne nedslitte bedrifter konkurreres ut.

Fortsatt sier Verdensbankens eksperter: Bare enda mer fritt næringsliv kan løse problemet. Sjokkterapien skal få så stor fart på landets eget næringsliv at eksporten snart blir større enn importen og slik vil landet løftes ut av gjeldskrisa. Dagens underskudd kan bare løse gjennom stadig nye lån. I dag utgjør gjelda hele 127 prosent av BNP. Underskuddet på betalingsbalansen gjør landet enda mer avhengig av Verdensbanken og de store internasjonale kreditorene. Slik tvinges landet inn i en ond sirkel.

Enhver med det minste kjennskap til økonomi, må forstå at den nyliberale modellen er vanvittig. Landets produktive krefter ødelegges, som arbeidskraften, som jordbruket, som utdanningssystemet, som sosiale ordninger, ordninger som tidligere var relativt brukbare. Og vesten, som skal lære de gamle østblokklanda demokrati: Hva slags demokrati kan utvikles i et samfunn hvor snart halvparten av befolkningen er uten ordentlig arbeid?

Da Norge skulle gjenreises etter den siste verdenskrigen var det ingen som krevde «fri import og fri konkurranse» selv om norsk næringsliv var kommet relativt uskadd fra krigsårene sammenlignet med situasjonen i Serbia og Montenegro etter ti kriseår. Gjennom en langsiktig gjenreisningsstrategi basert på mobilisering av landets egne produktive ressurser, en regulert markedsøkonomi, importkontroll og noe økonomisk hjelp utenfra (Marshallhjelpen), kom norsk økonomi raskt på fote etter krigen. Hvorfor kan ikke en utviklingsmodell mer i tråd med våre gode erfaringer overføres? Kan det være fordi vesten er mer tjent på sjokkterapien?