Å avskaffe et marked
Det geniale med å regulere barnehagemarkedet er at de velbeslåtte gjør opprør.
Av Heikki Holmås
Torsdag 27. juli 2006
Last nedTorsdag 27. juli 2006
som PDF
Forleden satt jeg på kafé med en bekjent som er forsker. Han fortvilte. Barnet hans hadde fått avslag på barnehageplass i bydelen han bodde i. Ventelistenummeret var så høyt at man måtte ha sterk tro på undre for å ville bruke krefter på å håpe på plass til høsten i det hele tatt.
Nå sto et forskningsprosjekt i samarbeid med en utenlandsk forsker i fare for å måtte avlyses på grunn av mangel på barnehageplass i Norge. «Nå må dere få på plass den fulle barnehagedekningen dere har lovet,» var hans klare krav.
For få år siden ville denne samtalen antakelig aldri funnet sted. Kameraten min ville i de fleste av landets kommuner ikke hatt problemer med å få plass fordi han ville være villig til å betale langt over dagens makspris. Nå klager han og krever at lokalpolitikerne skaffer ham en barnehageplass.
For få år tilbake, før makspris i barnehagen ble innført, var det ikke uvanlig at en barnehageplass kunne koste 4000 kroner. Da var folk heller ikke garantert søskenrabatter. Det kunne bli en dyr affære – for dyr for mange med middels til lav inntekt.
Konsekvensen var at mange av dem som hadde lavere inntekt valgte dagmammaløsninger eller ble hjemme med barna enten fulltid eller deltid. Koster en barnehageplass for to barn 8000 kroner er det mange deltidsarbeidende som ikke ser særlig mye økonomisk gevinst i å beholde jobben i stedet for å være hjemme.
Et marked med muligheter for høyere barnehagepriser gjør at folk reduserer arbeidstilbudet sitt, noe som gir to utslag: For det første blir kjønnsforskjellene sementert. I og med at det i de fleste familier er kvinnene som har lavest inntekt, er det de som i størst grad vil redusere arbeidstilbudet sitt og dermed sakke akterut i lønns- og statusutviklingen på jobben. Den andre konsekvensen er at arbeidskraft det er behov for, som hjelpepleiere, renholdere, førskolelærere, andre fagarbeidere og ufaglærte lar være å jobbe, noe samfunnet som helhet taper på.
De med høye inntekter derimot, vil alltids kunne betale, selv om også de gjerne skulle hatt lavere barnehagepriser.
Barnehageplass skal være et velferdsgode både for foreldre og barn. Selv gikk jeg som barn rundt med t-skjorte der det med potettrykk sto: «Gratis daghjem til alle barn». Jeg mener fortsatt det er målet og tror det i løpet av noen år vil tvinge seg frem som en naturlig del av den livslange utdanningen.
Dersom det i stedet overlates til markedet å avgjøre prisen på en barnehageplass vil de med høyere lønninger alltid ha råd, mens de med middels og lavere lønninger i større grad vil velge det vekk.
Det taper både samfunnet og likestillingen på. I tillegg gjør det at høytlønnede ikke har den samme interessen for å delta i kampen for flere barnehageplasser. Når det derimot innføres en makspris på hva en barnehageplass kan koste, først 2750 og deretter 2250 skjer to ting: Køene vokser fordi flere får råd til en barnehageplass og alle må stå i samme køen. Plutselig blir høytlønnede som før kunne betale seg frem i køen avspist med et kønummer og det er de ikke fornøyd med. Dermed må også de ta opp hansken og sloss for full barnehagedekning.
Hva som er full barnehagedekning er et ofte stilt spørsmål. Svaret er selvfølgelig at det avhenger av prisen. Koster en barnehageplass 10.000 kroner i måneden er det ikke mange som ønsker barnehageplass. Er det derimot gratis vil antakelig bortimot 100 prosent ønske seg en plass. Det er godt dokumentert både i prognoser fra Kommunenes Sentralforbund og i statistikk fra SSB at senkningen av prisene gir en større etterspørsel etter barnehager.
Konsekvensen av vedtaket om makspris og målet om at alle skal ha rett på plass, er at vi har fått til den største satsningen på barnehageutbygging her til lands noensinne. I fjor ble det bygget 13.500 barnehageplasser.
Fra 2001 til 2005 økte antallet barn i barnehage fra 193.000 til 231.000, altså med nesten 40.000 plasser. Dekningsgraden har økt fra 63 til 76 prosent og utbyggingen fortsetter på høygir også i år. Målet i denne perioden er at alle som vil skal få plass innen utgangen av 2007 og at prisene skal senkes enda en gang, nå til 1750 kroner, slik at enda flere skal få råd til plass.
Det er et ambisiøst mål, som kun kan nås hvis også de høyrestyrte byene Bergen, Oslo, Stavanger og Sandnes ikke saboterer og kun hvis høytlønnede og lavtlønnede står sammen om å gjøre kampen for full barnehagedekning til en viktig valgkampsak i lokalvalget i 2007.
Lærdommen fra barnehagesaken er gyldig på de fleste av velferdsstatens mange områder. Er kostnadene ved et velferdsgode høye, er det først og fremst de med dårlig råd som rammes. De tar seg ikke råd, som i forbindelse med dyr skolefritidsordning. I andre tilfeller må de stille seg i kø for å få del i de billige offentlige løsningene, som for eksempel ved avklaring av om man har kreft. De med god råd betaler enten for tilbudet eller kjøper private løsninger som er dyrere. Så klager de på høy pris og lange køer og mister lysten til å betale skatt for et tilbud som de uansett sørger for seg selv.
Konklusjonen er at gode og billige offentlig organiserte og regulerte velferdstilbud skaper et krav fra hele befolkningen om god kvalitet og god dekning. Samtidig gir det både høytlønte og lavtlønte en god begrunnelse for hvorfor det er bra å betale skatt.
Innføring av makspris i barnehagene er etter min oppfatning en suksess. Og når både Høyre og Venstre i årets reviderte nasjonalbudsjett foreslo å øke barnehageprisene for å la markedet redusere køene, slo det meg at det også i fremtiden helt sikkert blir mulig å få folk med på å la fellesskapet overta mer makt fra markedet.
Nå sto et forskningsprosjekt i samarbeid med en utenlandsk forsker i fare for å måtte avlyses på grunn av mangel på barnehageplass i Norge. «Nå må dere få på plass den fulle barnehagedekningen dere har lovet,» var hans klare krav.
For få år siden ville denne samtalen antakelig aldri funnet sted. Kameraten min ville i de fleste av landets kommuner ikke hatt problemer med å få plass fordi han ville være villig til å betale langt over dagens makspris. Nå klager han og krever at lokalpolitikerne skaffer ham en barnehageplass.
For få år tilbake, før makspris i barnehagen ble innført, var det ikke uvanlig at en barnehageplass kunne koste 4000 kroner. Da var folk heller ikke garantert søskenrabatter. Det kunne bli en dyr affære – for dyr for mange med middels til lav inntekt.
Konsekvensen var at mange av dem som hadde lavere inntekt valgte dagmammaløsninger eller ble hjemme med barna enten fulltid eller deltid. Koster en barnehageplass for to barn 8000 kroner er det mange deltidsarbeidende som ikke ser særlig mye økonomisk gevinst i å beholde jobben i stedet for å være hjemme.
Et marked med muligheter for høyere barnehagepriser gjør at folk reduserer arbeidstilbudet sitt, noe som gir to utslag: For det første blir kjønnsforskjellene sementert. I og med at det i de fleste familier er kvinnene som har lavest inntekt, er det de som i størst grad vil redusere arbeidstilbudet sitt og dermed sakke akterut i lønns- og statusutviklingen på jobben. Den andre konsekvensen er at arbeidskraft det er behov for, som hjelpepleiere, renholdere, førskolelærere, andre fagarbeidere og ufaglærte lar være å jobbe, noe samfunnet som helhet taper på.
De med høye inntekter derimot, vil alltids kunne betale, selv om også de gjerne skulle hatt lavere barnehagepriser.
Barnehageplass skal være et velferdsgode både for foreldre og barn. Selv gikk jeg som barn rundt med t-skjorte der det med potettrykk sto: «Gratis daghjem til alle barn». Jeg mener fortsatt det er målet og tror det i løpet av noen år vil tvinge seg frem som en naturlig del av den livslange utdanningen.
Dersom det i stedet overlates til markedet å avgjøre prisen på en barnehageplass vil de med høyere lønninger alltid ha råd, mens de med middels og lavere lønninger i større grad vil velge det vekk.
Det taper både samfunnet og likestillingen på. I tillegg gjør det at høytlønnede ikke har den samme interessen for å delta i kampen for flere barnehageplasser. Når det derimot innføres en makspris på hva en barnehageplass kan koste, først 2750 og deretter 2250 skjer to ting: Køene vokser fordi flere får råd til en barnehageplass og alle må stå i samme køen. Plutselig blir høytlønnede som før kunne betale seg frem i køen avspist med et kønummer og det er de ikke fornøyd med. Dermed må også de ta opp hansken og sloss for full barnehagedekning.
Hva som er full barnehagedekning er et ofte stilt spørsmål. Svaret er selvfølgelig at det avhenger av prisen. Koster en barnehageplass 10.000 kroner i måneden er det ikke mange som ønsker barnehageplass. Er det derimot gratis vil antakelig bortimot 100 prosent ønske seg en plass. Det er godt dokumentert både i prognoser fra Kommunenes Sentralforbund og i statistikk fra SSB at senkningen av prisene gir en større etterspørsel etter barnehager.
Konsekvensen av vedtaket om makspris og målet om at alle skal ha rett på plass, er at vi har fått til den største satsningen på barnehageutbygging her til lands noensinne. I fjor ble det bygget 13.500 barnehageplasser.
Fra 2001 til 2005 økte antallet barn i barnehage fra 193.000 til 231.000, altså med nesten 40.000 plasser. Dekningsgraden har økt fra 63 til 76 prosent og utbyggingen fortsetter på høygir også i år. Målet i denne perioden er at alle som vil skal få plass innen utgangen av 2007 og at prisene skal senkes enda en gang, nå til 1750 kroner, slik at enda flere skal få råd til plass.
Det er et ambisiøst mål, som kun kan nås hvis også de høyrestyrte byene Bergen, Oslo, Stavanger og Sandnes ikke saboterer og kun hvis høytlønnede og lavtlønnede står sammen om å gjøre kampen for full barnehagedekning til en viktig valgkampsak i lokalvalget i 2007.
Lærdommen fra barnehagesaken er gyldig på de fleste av velferdsstatens mange områder. Er kostnadene ved et velferdsgode høye, er det først og fremst de med dårlig råd som rammes. De tar seg ikke råd, som i forbindelse med dyr skolefritidsordning. I andre tilfeller må de stille seg i kø for å få del i de billige offentlige løsningene, som for eksempel ved avklaring av om man har kreft. De med god råd betaler enten for tilbudet eller kjøper private løsninger som er dyrere. Så klager de på høy pris og lange køer og mister lysten til å betale skatt for et tilbud som de uansett sørger for seg selv.
Konklusjonen er at gode og billige offentlig organiserte og regulerte velferdstilbud skaper et krav fra hele befolkningen om god kvalitet og god dekning. Samtidig gir det både høytlønte og lavtlønte en god begrunnelse for hvorfor det er bra å betale skatt.
Innføring av makspris i barnehagene er etter min oppfatning en suksess. Og når både Høyre og Venstre i årets reviderte nasjonalbudsjett foreslo å øke barnehageprisene for å la markedet redusere køene, slo det meg at det også i fremtiden helt sikkert blir mulig å få folk med på å la fellesskapet overta mer makt fra markedet.