Tar igjen og gir bort

I likhet med Karl Marx selv, er jeg ikke marxist og har aldri vært det. Men han hadde det riktige utgangspunkt for sin kritikk av kapitalismen.

Kritikken gikk på to ulike forhold: At kapitalismen gir urettferdig fordeling («utbytting»), og at den er irrasjonell («kriser»). Samtidig mente han som kjent at kapitalismen var uhyre effektiv til å utvikle produktivkreftene. De samme perspektivene kan med fordel brukes i vår tids diskusjon om markedsøkonomien. Et godt fungerende marked er det fornuftigste systemet vi kjenner for å organisere produksjon og omsetning av visse typer forbruksgoder: vanlige dagligvarer som mat og klær og vaskepulver. Men merk at et godt fungerende marked ikke er det samme som et fritt næringsliv – markedet virker bare som det skal når det er under strengt oppsyn fra sentrale myndigheter.

I den forrige kommentaren min skrev jeg om et gode hvor markedet ikke er effektivt, nemlig sykeforsikring. Det samme gjelder andre former for sosialforsikring. Sosialforsikring er fagordet for visse former for forsikring, i all hovedsak nettopp de formene hvor en moderne velferdsstat har erstattet privat forsikring med offentlig trygd, folkepensjon eller hva vi nå kaller det.

Et forslag som er blitt lansert for å finansiere et betydelig skattelette, er å skjære ned folketrygdens sykelønn til en relativt liten stønad, lik for alle.

La meg reflektere litt over hva vi fornuftige mennesker ville bruke den store skatteletten til, hvis den ble gjennomført. De av oss som tjente på skatteletten ville ha et løpende forbruk langt høyere enn det minimale offentlige sykepenger kunne dekke – det er hele poenget med den forslåtte reformen. Vi ville vite at vi ville tape penger for hver dag vi ble syke. Ikke så mye for et par dager med forkjølelse, men store summer hvis vi skulle være så uheldige å brekke armer eller bein eller få annen langvarig sykdom. Samtidig må vi betale faste utgifter likevel: husleie, strømregning, telefonregning, renter og avdrag på lån.

Det fornuftige ville derfor være å legge penger til side til å dekke risikoen for langvarig sykdom. Den vanlige måten vi legger penger til side på for å dekke en risiko, er å tegne forsikring. Det ville oppstå et privat marked for forsikring mot inntektstap ved sykdom. Denne forsikringen ville være frivillig, i motsetning til den tvungne, statlige forsikringen vi har nå. Den ville også være dyrere og dårligere.

Vi vet at de aller fleste ville tegne slik forsikring fordi vi vet at nesten alle tegner forsikring mot for eksempel brann og tyveri. Vi vet at forsikringen ville bli dyrere og dårligere fordi private forsikringsselskap på den ene siden ikke kan gå med tap, på den annen side må tilby hver enkelt forsikringstaker vilkår som hun kan godta. Dette høres bra ut.

Men problemet er at størrelsen på premien da må være avhengig av hvilken risiko hver enkelt av oss har for å bli syk. Denne risikoen kjenner vi dårlig til selv. Men selskapet kjenner den enda mindre. I noen grad henger jo denne risikoen sammen med forhold som vi selv, men ikke forsikringsselskapet, kjenner (kosthold, livsstil, arvelige sykdommer).

De private forsikringsselskapene må derfor ha en stor og kostbar administrasjon for å skaffe mest mulig kunnskap om hver enkelt forsikringstaker, og for å skreddersy forsikringspolisene.

Videre er et privat forsikringsselskap verken mer eller mindre utsatt for misbruk enn folketrygden er. De står friere til å lage ordninger som hindrer misbruk og premierer folk som er lite syke. Det blir slike ordninger som vi kjenner fra bilforsikring, med egenandeler, bonuser og spesialordninger av ulike slag. Alt dette skal administreres og kontrolleres.

En tvungen, statlig ordning bygger på en standard premie og en standard ordning (kontrakt), det er derfor den blir billigere å administrere. For det store flertallet vil derfor skatteletten gå mer enn opp i opp med en dyr forsikringspremie. Slike innsparinger i folketrygden for å finansiere skattelette er bare «Juksemaker, pipelort, tar igjen og gir bort,» som vi sa i min barndom.

Hvorfor kommer folk med slike forslag? Dels tror jeg det er ren uvitenhet: enkelte markedsfundamentalister tror fullt og fast at private ordninger alltid virker bedre enn offentlige.

Dels er det et rent prinsipielt argument, nemlig det at statlig tvang alltid er et onde, og bør reduseres så langt det er praktisk mulig. Det er moralsk sett bedre å ha et tungvint system som er frivillig enn et effektivt system som bygger på tvang. Dette argumentet synes jeg er reelt, og det må møtes på sine egne premisser.

Spørsmålet er om tvang til å betale skatt er et overgrep på linje med for eksempel tvang til å holde seg til en bestemt religion. Eller om det på den annen side er en rent praktisk ordning, på linje med for eksempel tvang til å kjøre på høyre siden av vegen.

Jeg synes det er åpenbart at tvungne trygdepremier ligger nærmere tvungen høyrekjøring enn fravær av trosfrihet.

For det overveldende flertall av oss er det en rent praktisk  ordning, siden vi ville ønske å forsikre oss uansett. Prinsipielle liberalister ville svare at folks rett til å bruke sine egne penger som de vil bør være uavkortet, selv om det bare gjelder et lite mindretall.

Det springende punktet her er om inntekten før skatt i moralsk forstand kan sies å være «våre egne penger».

For å finne ut av det i Karl Marx’ ånd, må vi undersøke om markedet før skatt skaper en rettferdig inntektsfordeling. Da kommer vi ikke langt med Marx’ egen utbyttingsteori, siden den største delen av kaka i vårt samfunn ikke går til kapitalister, men til lønnstakere – altså til dem som ifølge Marx ble utbyttet. Likevel kan vi stille spørsmålet: hvem skaper verdiene i vårt samfunn, og er det samsvar mellom den verdien de skaper og den inntekten de får? Det spørsmålet har jeg tenkt å kommentere neste gang.