Mer enn smuler
Hva kan vi vente av handlingsplanen mot fattigdom?
Av Peder Martin Lysestøl
Torsdag 17. aug 2006
Last nedTorsdag 17. aug 2006
som PDF
Stoltenberg-regjeringen kommer om kort tid med en handlingsplan mot fattigdom. Hva kan vi vente oss av denne handlingsplanen?
Påstanden om at en økende del av den norske befolkningen er fattig, ble lenge møtt med skepsis. Skepsisen var av to slag. For det første den sosialdemokratiske som insisterte på at Velferds-Norge hadde avskaffet fattigdommen. For det andre markedsfanatikerne på høyre side som mente at kombinasjonen av høy økonomisk vekst og et friest mulig marked, ville sikre inntekter til alle som virkelig ønsket å arbeide. Skulle det likevel være noen som levde fattig var dette «latsabber» eller andre som frivillig var fattige.
Det er nå 7 år siden regjeringen presenterte den såkalte «utjamningsmeldinga» som grundig dokumenterte at det fantes betydelig fattigdom i Norge. Siden da har de som har benektet fattigdommen valgt å gå stillere i dørene.
Utjamningsmeldinga viste også at Norge var et av landa i Europa hvor ulikhetene økte raskest. Dette har altså den rødgrønne regjeringen sagt den vil gjøre noe med. Men, vil noen spørre: Kan dette være et hett tema i dag etter at oljepriser og andre gunstige forhold har ført til at norsk økonomi siden «utjamningsmeldinga» ble lagt fram har hatt «syv gode år»?
Siden 1999 har nasjonalproduktet vokst med omlag 50 prosent (nominelt) og vi har nå hatt flere år på rad med stabil vekst. Media er full av historier om norsk rikdom og varestatistikken viser rekordomsetning av boliger, biler, luksusvarer, restaurantbesøk, reiser, alkohol …
Uttalelser fra arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen tyder da heller ikke på at den kommende handlingsplanen vil inneholde annet enn smuler.
Men regjeringen har et problem. Den kommende handlingsplanen blir nødt til å legge fram ei analyse av fattigdomsutviklingen i Norge og da blir det vanskelig å skjule fakta.
Statistiske fakta viser at norsk økonomi, kanskje tydeligere enn noen gang, er preget av to parallelle økonomiske virkeligheter. På den ene siden rikdommen og vellykketheten. På den andre siden de som har det stadig vanskeligere. Tidligere manglet offentlig statistikk og forskning som kunne dokumentere dette bildet. I dag kan vi lese tallene svart på hvitt under stikkordet «fattigdom» på Statistisk Sentralbyrås hjemmeside.
En av de debattene vi sikkert vil få i forbindelse med handlingsplanen er spørsmålet om hva vi mener med fattigdom og hvordan fattigdom måles. Denne debatten er viktig. Bondevik-regjeringen lanserte et fattigdomsmål som gjorde at knapt noen med en slik definisjon var fattige.
Våger ei regjering med en liten aning rødt å prøve seg på en tilsvarende politisk gunstig definisjon?
Når vi i et rikt land snakker om fattigdom er det selvsagt ikke de som sulter ihjel vi snakker om. Det er internasjonalt anerkjent at vi i økonomier av norsk type snakker om relativ fattigdom. Med dette menes den andelen av befolkningen som har så lave inntekter at de ikke får dekt det som regnes som vanlige goder.
Statistisk Sentralbyrå publiserer nå tall som viser hvor mange som lever på inntekter som bare er inntil 50 prosent av medianinntekten og hvor mange som har inntil 60 prosent av medianinntekten. Sammenligner vi situasjonen i dag med situasjonen i 1999, da «utjamningsmeldinga» ble lagt fram, ser vi at flere indikatorer viser at fattigdommen er minst like stor som tidligere, ja, kanskje til og med økende.
Tallene viser at til tross for den økonomiske veksten og den norske rikdommen har ikke tallet på personer som har det svært vanskelig økonomisk blitt mindre.
Om lag en halv million norske innbyggere lever i dag i økonomisk fattigdom. Den kraftige veksten i tallet på sosialhjelpsklienter med inntekter under fattigdomsgrensa skyldes blant annet stagnasjonen i sosialhjelpssatsene.
Hovedårsaken til fattigdomsutviklingen er etter min mening den sterke liberaliseringa av den norske kapitalismen. Den offentlige sektoren nedprioriteres i kampen om arbeidskraften, sosial- og trygdebudsjettene blir salderingsposter i den nasjonale økonomien og kollektivet taper i kampen mot det private.
Kampen mot fattigdom krever en bevisst politisk styring av økonomien og ikke en utvikling hvor markedskreftene får stadig større frihet. Dette betyr at det er nødvendig med en reversering av liberaliseringspolitikken de siste 20–25 årene. Forsvarerne av dagens orden vil møte ethvert tiltak som virkelig kan bety noe i kampen mot fattigdommen med at det er uansvarlig politikk.
Spørsmålet er om regjeringen våger å gjøre noe med disse grunnleggende strukturene i norsk økonomi? Det siste avhenger av presset fra grunnplanet, fra fagbevegelsen, fra interesseorganisasjonene og fra partiene som kaller seg sosialistiske.
Påstanden om at en økende del av den norske befolkningen er fattig, ble lenge møtt med skepsis. Skepsisen var av to slag. For det første den sosialdemokratiske som insisterte på at Velferds-Norge hadde avskaffet fattigdommen. For det andre markedsfanatikerne på høyre side som mente at kombinasjonen av høy økonomisk vekst og et friest mulig marked, ville sikre inntekter til alle som virkelig ønsket å arbeide. Skulle det likevel være noen som levde fattig var dette «latsabber» eller andre som frivillig var fattige.
Det er nå 7 år siden regjeringen presenterte den såkalte «utjamningsmeldinga» som grundig dokumenterte at det fantes betydelig fattigdom i Norge. Siden da har de som har benektet fattigdommen valgt å gå stillere i dørene.
Utjamningsmeldinga viste også at Norge var et av landa i Europa hvor ulikhetene økte raskest. Dette har altså den rødgrønne regjeringen sagt den vil gjøre noe med. Men, vil noen spørre: Kan dette være et hett tema i dag etter at oljepriser og andre gunstige forhold har ført til at norsk økonomi siden «utjamningsmeldinga» ble lagt fram har hatt «syv gode år»?
Siden 1999 har nasjonalproduktet vokst med omlag 50 prosent (nominelt) og vi har nå hatt flere år på rad med stabil vekst. Media er full av historier om norsk rikdom og varestatistikken viser rekordomsetning av boliger, biler, luksusvarer, restaurantbesøk, reiser, alkohol …
Uttalelser fra arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen tyder da heller ikke på at den kommende handlingsplanen vil inneholde annet enn smuler.
Men regjeringen har et problem. Den kommende handlingsplanen blir nødt til å legge fram ei analyse av fattigdomsutviklingen i Norge og da blir det vanskelig å skjule fakta.
Statistiske fakta viser at norsk økonomi, kanskje tydeligere enn noen gang, er preget av to parallelle økonomiske virkeligheter. På den ene siden rikdommen og vellykketheten. På den andre siden de som har det stadig vanskeligere. Tidligere manglet offentlig statistikk og forskning som kunne dokumentere dette bildet. I dag kan vi lese tallene svart på hvitt under stikkordet «fattigdom» på Statistisk Sentralbyrås hjemmeside.
En av de debattene vi sikkert vil få i forbindelse med handlingsplanen er spørsmålet om hva vi mener med fattigdom og hvordan fattigdom måles. Denne debatten er viktig. Bondevik-regjeringen lanserte et fattigdomsmål som gjorde at knapt noen med en slik definisjon var fattige.
Våger ei regjering med en liten aning rødt å prøve seg på en tilsvarende politisk gunstig definisjon?
Når vi i et rikt land snakker om fattigdom er det selvsagt ikke de som sulter ihjel vi snakker om. Det er internasjonalt anerkjent at vi i økonomier av norsk type snakker om relativ fattigdom. Med dette menes den andelen av befolkningen som har så lave inntekter at de ikke får dekt det som regnes som vanlige goder.
Statistisk Sentralbyrå publiserer nå tall som viser hvor mange som lever på inntekter som bare er inntil 50 prosent av medianinntekten og hvor mange som har inntil 60 prosent av medianinntekten. Sammenligner vi situasjonen i dag med situasjonen i 1999, da «utjamningsmeldinga» ble lagt fram, ser vi at flere indikatorer viser at fattigdommen er minst like stor som tidligere, ja, kanskje til og med økende.
Tallene viser at til tross for den økonomiske veksten og den norske rikdommen har ikke tallet på personer som har det svært vanskelig økonomisk blitt mindre.
Om lag en halv million norske innbyggere lever i dag i økonomisk fattigdom. Den kraftige veksten i tallet på sosialhjelpsklienter med inntekter under fattigdomsgrensa skyldes blant annet stagnasjonen i sosialhjelpssatsene.
Hovedårsaken til fattigdomsutviklingen er etter min mening den sterke liberaliseringa av den norske kapitalismen. Den offentlige sektoren nedprioriteres i kampen om arbeidskraften, sosial- og trygdebudsjettene blir salderingsposter i den nasjonale økonomien og kollektivet taper i kampen mot det private.
Kampen mot fattigdom krever en bevisst politisk styring av økonomien og ikke en utvikling hvor markedskreftene får stadig større frihet. Dette betyr at det er nødvendig med en reversering av liberaliseringspolitikken de siste 20–25 årene. Forsvarerne av dagens orden vil møte ethvert tiltak som virkelig kan bety noe i kampen mot fattigdommen med at det er uansvarlig politikk.
Spørsmålet er om regjeringen våger å gjøre noe med disse grunnleggende strukturene i norsk økonomi? Det siste avhenger av presset fra grunnplanet, fra fagbevegelsen, fra interesseorganisasjonene og fra partiene som kaller seg sosialistiske.