Ulikhet og økonomisk vekst

1 Innledning
Sammenhengen mellom ulikhet og økonomisk vekst er et tema som  både er av politisk og akademisk interesse. Et sentralt spørsmål er  om det er en avveining, så et samfunn må velge mellom enten høy vekst eller stor grad av likhet, eller om det er rom for ”doble gevinster” så man ved å gjøre samfunnet mer egalitært også kan  øke vekstraten. Hvis vi ser på data er det en ganske klar trend at  land med stor ulikhet vokser mindre raskt enn land med stor likhet.  Men som i mange empiriske studier av hva som påvirker vekst er det usikkert om denne sammenhengen er kausal.

Et tidlig funn var at et samfunn som går gjennom forskjellige  utviklingsstadier vil ha ulik grad av ulikhet. Simon Kuznets  argumenterte for at det var en sammenheng formet som en opp ned U, det vil si at når man gikk fra et lavt til et middels utviklet samfunn øker ulikheten mens den sank når man gikk videre til et  utviklet samfunn. En mulig forklaring er at man først flytter en liten del av befolkningen fra landbrukssektoren over i en mer produktiv moderne sektor. Da er de fleste fattige men noen blir rike, så  ulikheten stiger. Etter hvert som de fleste har fått jobb i moderne sektor, så alle er rike, synker ulikheten igjen. Flere ulike versjoner av denne teorien er senere blitt utviklet. Selv om noen studier finner den inverse U-en teorien tilsier er det også mange studier  som finner andre sammenhenger. En tolkning av mangelen på klare funn er at det er usannsynlig at alle land går gjennom den samme utviklingsprosessen.

Et relatert, men allikevel forskjellig spørsmål er hvilken kausal  sammenheng ulikhet har på vekst. Dette er et tema som det ble forsket mye på på 1990-tallet, og hvor det fortsatt er flere ubesvarte spørsmål. Her skal jeg først ta for meg hva klassisk økonomisk teori sier om denne sammenhengen. Så skal jeg se på to av hovedtrendene i den teoretiske litteraturen som kom på ’90-tallet; hvordan imperfekte kredittmarkeder gjør at inntektsfordeling har en stor effekt på vekst og hvordan det kan være en  sammenheng gjennom hvordan ulike samfunn velger politikk. Til slutt skal jeg se litt på hva som er blitt funnet empirisk.

2 Hva sier læreboka
I elementær økonomisk teori framstilles det vanligvis som at det er en avveining mellom effektivitet og jevn fordeling. Likhet vil  medføre visse kostnader og fører derfor til at et land har lavere vekst enn det ellers ville ha hatt.

Hovedargumentet som trekkes fram er at en egalitær lønnsstruktur reduserer incentiveffektene lønnsmekanismen skal formidle. Dette gjør det vanskelig å få nok folk i produktive, men kanskje mindre interessante, jobber og det kan gjøre det mindre lukrativt å jobbe hardt. Videre vil det redusere incentivet til å ta høyere utdanning, og særlig incentivet til å ta den utdanningen som i størst grad gagner landets produktivitet.

På den andre siden er det også argumenter for hvorfor  sammenpressede lønnsforskjeller kan virke positivt på økonomisk vekst. Moene og Wallerstein (1997) argumenterer for at hvis lønnsforskjellene er sammenpresset, vil bedriftene med best teknologi, dvs. de som er i stand til å betale høyest lønn, få arbeidskraft forholdsvis billig og vokse seg store. De minst produktive, som bare kan betale en lav lønn, kan ikke opprettholde lønnskravene og blir presset ut av markedet. Det gjør at man sitter igjen med en populasjon av bedrifter som i gjennomsnitt har  høyere produktivitet enn man ville hatt med mindre sammenpressede lønnsforskjeller, noe som igjen fører til økt  produktivitet i økonomien.

Et annet argument som har vært satt fram, og som nok er mer  rettet mot utviklingsland, går på tilbøyeligheten til å spare. En tidlig tilnærming var Kaldors forutsetning om at bare de rike var i stand til å spare. En mer generell formulering er at spareraten er høyere for rike enn fattige. I begge formene tilsier dette at man trenger noen rike for å få sparing. I fattige land kan det derfor være behov for en viss ulikhet for å i det hele tatt få noen til å spare. Og siden investeringene i stor grad avhenger av sparingen, følger det derfor at det kan være nødvendig å ha en viss grad av ulikhet for å få investeringer.

Et problem med denne tilnærmingen er at det ikke er så sikkert om de rike har høyere sparerate enn de fattige. Det er ganske sannsynlig at ekstremt fattige ikke er i stand til å spare mye. Men selv personer fra lave inntekstgrupper vil gjerne spare noe, om ikke annet så for å ha som en slags selvforsikring. Riktignok vil dette ofte være i mindre effektive goder, men et klassisk eksempel er trekk-okser som klart også har en betydning som ”kapitalgode”. Empiriske undersøkelser viser også at sammenhengen mellom livstidsinntekt og sparing er forholdsvis svak. Det har også vist seg at spareraten ikke er systematisk annerledes i land med høy ulikhet enn i land med lav ulikhet.

3 Ulik tilgang til kreditmarkedene
I en modell hvor kredittmarkedene er perfekte, så alle kan låne og spare så mye de vil til samme rente, spiller ikke fordeling av formue noen rolle for økonomisk vekst siden markedsmekanismene vil sørge for at all kapital blir investert der den kaster mest av seg. Men hvis kredittmarkedene ikke er perfekte kan vi ikke lenger være sikre på at dette vil være tilfelle.

Kredittmarkeder er et av de klassiske eksemplene på markeder hvor asymmetrisk informasjon vil være et problem. Hovedproblemet er at det går et stykke tid fra lånet tas opp til det skal betales ned. I mellomtiden vet ikke kreditoren hva som blir gjort med pengene, og i mange tilfeller kan låntaker bare forsvinne med lånet uten å betale det tilbake. Dette gjør at det i nesten alle tilfeller blir innført mekanismer for å sørge for at låntaker betaler tilbake lånet. Vanligvis er dette i form at av man må stille en form for sikkerhet når lånet blir tatt opp. Det som er stilt som sikkerhet tilfaller  kreditoren hvis lånet ikke blir innfridd i tide. I tillegg brukes  systemer for å sjekke mot tidligere misligholdelse av lån og andre former for kontroll av kredittverdighet i mange rike land, men dette er stort sett ikke mulig i fattige land. For lån av en viss størrelse er det alltid nødvendig å stille en eller annen form for sikkerhet. I en del situasjoner, som når vi kjøper et hus, vil det man kjøper være sikkerhet nok i seg selv. Risikable investeringer, som ofte er viktige for en velfungerende økonomi, kan ikke tilby tilsvarende sikkerhet. Derfor vil bare de som er i stand til å stille med ekstern sikkerhet være i stand til å få lån. Siden det forutsetter at man har eiendom innebærer det at de fattige stort sett ikke får lån.

I et samfunn med stor ulikhet vil det være noen rike som har mer enn nok penger til å investere der de måtte ønske, men som etter hvert går tom for fornuftige steder å investere så de må foreta investeringer med lavere forventa avkastning. Samtidig vil det være en del fattige som har gode prosjekter med høy forventa avkastning de gjerne skulle ha investert i, men som ikke har kapital å investere. I en økonomi uten asymmetrisk informasjon ville de fattige låne av de rike, noe som hadde generert et større overskudd som kunne fordeles mellom partene. Men på grunn av asymmetrisk informasjon er ikke det mulig.

Hva så med et samfunn med mindre ulikhet? Da vil de fleste tilhøre middelklassen, og det er mindre behov for lånetransaksjoner fra rike til fattige. Da blir også informasjonsproblemet mindre viktig, og en større andel av de gode prosjektene vil kunne kaste av seg.

Betyr asymmetrisk informasjon at ulikhet alltid er et problem?  Svaret er nei. I veldig fattige samfunn kan det faktisk være en nødvendig med ulikhet for å komme i gang. Hvis alle er like og veldig fattige er det mulig at ingen er i stand til å investere, og samfunnet sitter fast i en fattigdomsfelle. Hvis det er tilstrekkelig stor ulikhet kan de rike investere, og derfor få økonomien i gang. Men om dette forplanter seg nedover i økonomien så de fattige etter hvert blir rikere er usikkert. Her kan det på et tidspunkt være behov for omfordeling, mest sannsynlig gjennomført av staten.

Et problem med teorien vi har sett på her er at det virker som alle skal være entreprenører. Dette virker fjernt på de fleste av oss. Men resonnementene har en del for seg hvis de fleste har vanlig lønnsinntekt og bare noen få er reelle entreprenører også¹. Se på en økonomi hvor det er entreprenører, arbeidere, og  hjemmearbeidere². Hver entreprenør kan sysselsette et vist antall arbeidere, så for å få likevekt i arbeidsmarkedet må det være et proporsjonalt forhold mellom arbeider og entreprenører. Hvis det er stor ulikhet vil bare en liten gruppe være i stand til å bli  entreprenører, mens arbeideren aldri kan drømme om dette. Det gjør at de har en dårlig situasjon på arbeidsmarkedet og får lønninger som kan presses ned mot inntekten til hjemmearbeiderne. De forblir også utenfor entreprenørenes sfærer. I et mer egalitært samfunn derimot, vil en del av arbeiderne være så rike at de potensielt kunne bli entreprenører. For at de skal forbli arbeidere, og derigjennom opprettholde likevekten i arbeidsmarkedet, krever de en høy lønn og forblir rike.

4 Forskjellig politikk i forskjellige land
En annen tilnærming til sammenhengen mellom ulikhet og vekst ser på hvordan foredeling av inntekt og formue påvirker hvilken politikk som blir valgt. En klassisk tilnærming i politisk-økonomisk teori for hvordan skattepolitikken bestemmes i demokratiske samfunn sier at stor ulikhet skal føre til høyere skatter. Denne teorien baserer seg på at man ønsker høye skatter hvis man har lav inntekt i forhold til gjennomsnittsinntekten og lav skatt (gjerne ingen) hvis man har over gjennomsnittet. Siden inntekt vanligvis er fordelt så det er mange fattige og noen få rike vil det være et flertall under gjennomsnittet. Jo lenger unna gjennomsnittet de er, jo høyere skatter vil de ønske. Og stort sett vil høy ulikhet bety at de fattige er langt unna gjennomsnittet. I et demokrati burde vi derfor se høyere skatter i land med stor ulikhet.

Skal man se på hvordan dette virker inn i vekst-sammenheng er det vanlig å si at høye skatter fører til vridninger i økonomien som reduserer effektiviteten og derfor også reduserer veksten. Så derfor skal høy ulikhet føre til stort press i retning av dyr og  ineffektiv omfordeling, noe som ikke er nødvendig i egalitære samfunn. Merk at denne teorien har en motsats som sier at ulikhet riktignok fører til økte skatter og offentlige inntekter, men at dette kan brukes på investeringer i offentlige goder eller humankapital, og derfor er mer effektiv enn en liten offentlig sektor. Denne retningen tilsier at økt ulikhet skal føre til høyere økonomisk vekst.

Et problem med begge retningene er at hypotesen om at økt  ulikhet fører til økte skatter har veldig lite empirisk støtte. Det er en del vanskeligheter med hvordan man skal undersøke dette,³ men de aller fleste studiene som har undersøkt saken finner enten at det ikke er noen sammenheng mellom ulikhet og skatterater eller  størrelsen på offentlig sektor eller så finner de den motsatte sammenhengen, at mer ulikhet fører til lavere skatter og en mindre offentlig sektor. Derfor har denne teorien for sammenhenger  mellom ulikhet og vekst i stor grad blitt forlatt og framstår nok i dag mer som en teoretisk interessant retning enn en realistisk forklaring på hvorfor det skal være en sammenheng mellom ulikhet og økonomisk vekst.

Derimot har det vært noen arbeider som går mer i retning av å analysere i hvilken grad demokratiet fungerer bedre når det er mindre ulikhet. Ofte kan enkelte grupper sette seg i mot eller trenere fornuftige reformer, og veksten vil være lavere hvis de benytter seg av denne muligheten. Hvis det er stor ulikhet, særlig mellom grupper, vil incentivet til å forsinke reformer bli større og veksten mindre. I mer egalitære samfunn kan det argumenteres for at dette problemet er mindre.

5 Hva sier data?
Teoriene spriker som vi har sett i begge retninger, og det er ikke klart om det er mulig å få doble gevinster med både lik fordeling og høy vekst eller om det stort sett må være en avveining mellom de to. Den endelige dommeren bør da være hva data sier, det vil si hva vi observerer i den virkelige verden.

Det har vært gjennomført mange empiriske studier for å forsøke å kartlegge denne sammenhengen. Stort sett går disse ut på å sammenlikne forskjellige land og se om landene med stor ulikhet vokser mer eller mindre fort enn landene med liten ulikhet. Stort sett vil man kontrollere for andre ting man vet påvirker vekst, som hvor rikt landet er i utgangspunktet, hvor mye humankapital man har, noe om i hvilken grad markedene fungerer og så videre. Det betyr at det er en eller annen variant av regresjonsanalyse som blir brukt i så godt som alle studiene. På grunn av hva som finnes av data blir ulikhet vanligvis målt som ulikhet i inntekt på enten person- eller husholdningsnivå, og Ginikoeffisienten er det vanligste målet på ulikhet.

De fleste tidlige studiene fant ganske generelt en sterk og  signifikant negativ sammenheng mellom ulikhet og vekst. Men forklaringen på dette funnet er forholdsvis enkel: Latin Amerika har blant de høyeste nivåene på ulikhet i verden og samtidig har disse landene hatt lav vekst i mye av siste halvdel av det 20. århundre. Samtidig har Sørøst-Asia hatt lav ulikhet og til tider eventyrlig vekst. Disse to gruppene er i stor grad årsaken til denne tilsynelatende sterke sammenhengen. Nå er det fult mulig at Latin Amerika stagnerte fordi ulikheten var så stor og at Sørøst-Asia gjorde det så bra fordi de var egalitære samfunn. Men det virker mindre sannsynlig at det er hele forklaringen.

Et forsøk på å ta hensyn til at det er andre faktorer som vi ofte ikke kan måle som påvirker vekst gjorde at flere forskere foreslo å i stedet se på endringer over tid for et gitt land. Siden vi ikke har informasjon langt nok tilbake for noe enkeltland var metoden de brukte å konstruere et panel hvor man har opplysninger om flere land observert over flere perioder, gjerne femårsperioder fra 1960 og framover. Så kan man se på om en reduksjon i ulikheten fra en periode til en annen førte til at landet vokste mer eller mindre raskt. Konklusjonene her gikk stort sett i motsatt retning, at land som gikk fra likhet mot ulikhet begynt å vokse fortere.

Men så viste det seg at dette heller ikke var slutten på historien. I et arbeid som til en viss grad har satt punktum for debatten  argumenterer Banerjee og Duflo (2003) for at denne metoden ikke gjør det mulig å skille mellom endringer i ulikhet og nivå på ulikhet. Dette er et problem, sier de, fordi deres resultater viser at  endringer både i retning av mer og mindre ulikhet fører til redusert vekst. Så det er ikke likhet som er problemet, men heller det å endre på inntektsfordelingen. De har noen teoretiske betraktninger for hvorfor dette kan være meningsfullt, men jeg tror det er trygt å si at hovedbidraget deres er å trekke fram at siden vi ikke kan skille mellom endringer og nivå med de dataene vi har tilgjengelig i dag, kan vi egentlig ikke helt svare på det spørsmålet vi ønsker å svare på. Hvis vi på sikt får tilgang til lange tidsserier for hvordan ulikhet har utviklet seg over tid vil vi kunne svare på dette  spørsmålet, men per i dag er det rett og slett ikke mulig.

6 Konklusjon
I denne artikkelen har jeg gått gjennom noen av de meste sentrale mekanismene for hvorfor ulikhet skal påvirke vekst, både i positiv  og negativ retning. Vi kan nok si at teorien ikke gir noen klare  konklusjoner på hvilken vei sammenhengen går, og det er mye som tyder på at sammenhengen kan være forksjellig i fattige og rike land, samt at ulikhet blant de rike ikke nødvendigvis har samme effekt som ulikhet blant de fattige. Hvis vi ser på data er det en ganske klar trend at land med stor ulikhet vokser mindre raskt enn land med stor likhet. Men som i mange empiriske studier av hva som påvirker vekst er det usikkert om denne  sammenhengen er kausal. De forsøkene som har vært gjort for å finne mer kausale sammenhenger går i retning av at  sammenhengen ikke er fult så klar, men resultatene spriker mer her.

En av årsakene til at dette er vanskelig å studere kan være at det som fungerer i et land ikke nødvendigvis fungerer i alle andre land hvis de har forksjellige sett av politiske, økonomiske og sosiale institusjoner. Det virker for eksempel som de nordiske landene fint klarer å kombinere stor grad av likhet og sterk økonomisk vekst, og det er i alle fall lite som tyder på at likhet er et hinder for vekst i disse landene. USA, på den andre siden, har også hatt forholdsvis høye vekstrater men langt høyere ulikhet. Mye kan tyde på at de bygger på en annen modell, hvor det er mye mulig at den graden av likhet vi har i Norden ikke ville fungere like godt.

1 Dette resonnementet bygger på Banerjee og Newman (1993).
2 Det jeg her kaller hjemmearbeider (på engelsk ”subsistence worker”) viser til personer utenfor det organiserte arbeidsmarkedet, dvs. som enten er i uformell sektor eller på et eller annet hvis overlever på aktiviteter i hjemmet.
3 Se Lind (2005) for flere detaljer rundt dette spørsmålet.

Referanser
Banerjee, A. V., og E. Duflo (2003). “Inequality and growth: What can the data say? ” Journal of Economic Growth 8: 267-99.

Banerjee, A. V., og A. Newman (1993). “Occupational choice and the process of development.” Journal of Political Economy 101: 274-98.

Lind, J. T. (2005). “Why is there so little redistribution? ” Nordic Journal of Political Economy 31: 111-25.

Moene, K., and M. Wallerstein (1997). “Pay Inequality.” Journal of Labor Economics 15: 403-30.