Fører internasjonalt varebytte til økonomisk vekst?

Handel øker inntektsnivået, ifølge teorien om komparative fortrinn...[1]

I 1817 gav Ricardo en innsiktsfull analyse i fordelene ved internasjonalt varebytte. Hans teori om komparative fortrinn viser hvordan handel kan føre til en bedre utnyttelse av knappe ressurser, ved at produksjonen plasseres der innsatsfaktorene kan utnyttes mest effektivt. En viktig konklusjon hos Ricardo er at fortrinnet kun trenger å være relativt: Selv om Portugal i Ricardos eksempel har et absolutt fortrinn ved at både produksjonen av både klær og vin er mer effektivt enn i England, vil England likevel ha et komparativt fortrinn i klesproduksjon. Å endre næringsstrukturen slik at et land spesialiserer seg på sektorer der de har et komparativt fortrinn, vil ifølge teorien dermed øke samlet produksjon og skape gevinster for alle.

Teorien om komparative fortrinn gir innsikt i gevinsten ved spesialisering, og den er for så vidt uavhengig av om man legger land eller andre enheter til grunn. Velstanden i moderne industrisamfunn er bygget på arbeidsdeling, spesialisering og varebytte mellom personer, byer, fylker og land. Alternativet til dette varebyttet er i ytterste konsekvens naturalhusholdning. Innenlandsk frihandel er en selvfølge i moderne tid, og handel mellom land er slik sett en naturlig utvidelse av dette mulighetsområdet: større markeder, flere produkter og ytterligere spesialiseringsgevinster. I samfunnsøkonomiens språk kan man si at frihandel er en måte å flytte verdensøkonomien mot en internasjonal produksjonsmulighetskurve.

Det er gjort viktige framskritt i økonomisk handelsteori siden teorien om komparative fortrinn. Svenskene Eli Hecksher og Bertil Ohlin videreutviklet Ricardos rammeverk, og forklarte gjennom en generell likevektsmodell hvorfor land med relativt god kapitaltilgang spesialiserte seg i produksjonen av kapitalintensive varer. Dermed vil handel finne sted selv med lik teknologi på tvers av landegrensene. Innenfor modellen viste Stopler og Samuelson (1941) hvordan overgangen til frihandel kan påvirke avlønningen av arbeid og kapital ulikt. Ulike samfunnsgrupper kan få motstridende interesser i handelspolitikken, og teorien gir dermed innsikt i frihandelens politiske økonomi. Spesialisering fører også til omlegginger av næringsstrukturen som kan være smertefulle, og endringer i handelspolitikken vil ofte rokke ved privilegiene til viktige interessegrupper. På tross av den store liberaliseringsbølgen på 1990-tallet er det mye som gjenstår før det internasjonale varebytte kan finne sted uten politisk innblanding.  Økonomer som går inn for frihandel peker ofte på motstandernes egeninteresser når de skal forklare motstanden mot handelsliberalisering, og kan ha en tendens til å ville endimensjonalisere policydebatten: Spesialgruppenes egeninteresse står mot vitenskapelig kunnskap anvendt til felles beste. Under skal jeg argumentere for at det imidlertid er gode grunner til å ha med seg flere dimensjoner i både forståelsen av økonomisk teori og i det offentlige ordskiftet.

...men teorien sier ingenting om et lands vekstrate

Den ricardianske teoritradisjonen gir gode forklaringer på hvordan inntektsnivået i et område kan øke gjennom internasjonal handel. Teoritradisjonen gir derimot ingen analyse av sammenhengen mellom frihandel og et lands vekstrate. La oss se for oss en situasjon der det tenkte landet Butola får en kortsiktig inntektsgevinst gjennom spesialisering av produksjonen, men deretter opplever en permanent reduksjon i vekstraten. Det blir som å få en ekstra pengesum fra banken mot å akseptere lavere rente på innskuddet ditt. Inntektsgevinsten må være svært stor og reduksjonen i vekstraten liten for at Butola i sum skal kunne tjene på liberalisering av handelen.[2] Vi kan også se for oss et annet land, Atola, der handelsliberalisering øker vekstraten. Atola kan dermed kan høste en dobbelt gevinst av frihandel. Hovedpoenget med landeksemplene er at komparative fortrinn ikke lenger kan være den eneste ledetråden i handelspolitikken, gitt at det er en sammenheng mellom handel og økonomisk vekst.

Med basis i samfunnsøkonomisk forskning, finnes det en sammenheng mellom vekstraten og graden av handelseksponering i økonomien? Økonomisk vekstteori er et naturlig utgangspunkt for å se nærmere på denne problemstillingen. Det mest kjente bidraget kommer fra Solow, som gjennom sin ny-klassiske vekstmodell dekomponerer vekst i teknologi og tilgang på innsatsfaktorene arbeid og kapital. Teknologi er behandlet som en eksogen størrelse,[3] og har ifølge Solows beregninger har klart størst betydning for den økonomiske veksten. Hans vekstmodell er en nyttig systematisering av politiske og samfunnsmessige forhold som virker inn på veksten, uten at han dermed gir noen nærmere forklaring på hva som påvirker teknologisk framgang. Slik harmonerer den ny-klassiske vekstmodellen godt med de ricardianske handelsteoriene. Der er de komparative fortrinnene eksogent gitt, og blir slik sett statiske i dobbelt forstand: For det første tar man utgangspunkt i en gitt teknologi og produksjonsmetode, for det andre er det gitt hva slags varer som produseres og etterspørres. 

Handel og produksjonsteknologi – er det en sammenheng?

Almås (2005) bruker eksempelet med advokaten og sekretæren til å forklare teorien om komparative fortrinn, der advokaten spesialiserer seg på å møte i retten og sekretæren på å ta telefonen, selv om advokaten har absolutte fortrinn i begge aktiviteter. Spørsmålet er hvordan arbeidsdelingen blir dersom vi ikke lenger skal ta produksjonsteknologi og produksjon for gitt: Kunne vi tenke oss at sekretæren utdannet seg til advokat slik at det relative fortrinnet ble snudd om? Kunne vi tenke oss at internett og it gjorde sekretæroppgavene overflødige? Eksempelet kan virke stilisert og forenklende, men peker likevel mot viktige økonomiske fenomen. I noen tilfeller kan det være riktig å si at et komparativt fortrinn er gitt ved for eksempel naturressurser, slik Norge er eksportør av olje og energi. Men i andre sammenhenger kan det være mer dekkende å si at det komparative fortrinnet ikke er gitt, men skapt gjennom ny teknologi og produktutvikling. Det er for eksempel ikke opplagt at mobiltelefoner skulle bli en av Finlands største vekstbransjer, eller at California skulle bli stor på informasjonsteknologi.

Nå er det ikke innlysende at det har noen betydning at mange komparative fortrinn er dyrket fram, dersom det ikke er noen systematisk sammenheng mellom handelspolitikken og et lands evne til å skape nye komparative fortrinn. Men hvis en slik sammenheng finnes, vil det med stor sannsynlighet også være en sammenheng mellom handelseksponering og økonomisk vekst. Verken ricardianske handelsteorier eller Solows nyklassiske vekstmodell gir noen innsikt i denne problemstillingen.[4] Tvert om argumenterer Grossman og Helpman (1995: 1281) for at de tradisjonelle handelsmodellene kun bruker teknologi som en forklaring på eksisterende handelsmønstre, uten å vurdere om det er noen virkning i motsatt retning fra handel til teknologi. Grossman og Helpman peker likevel på at mer kvalitative argumenter har en viktig rolle i den faglige diskusjonen om sammenhengen mellom handel og økonomisk vekst. Hovedpoenget i de kvalitative resonnementene er at man kan se på åpenhet som et verktøy for å fremme kunnskap og teknologi på tvers av landegrensene. For det første vil innenlandske bedrifter ha bedre tilgang på idéer og gode innsatsfaktorer gjennom en åpen handelspolitikk. For det andre gir internasjonalt varebytte tilgang på større markeder og dermed bedre insentiver til å skape nye produkter. For det tredje vil internasjonal integrasjon kunne fremme økt konkurranse, som bedrer ressursallokeringen og kommer konsumentene til gode. Disse poengene er gode og relevante, og listen kunne sikkert gjøres enda lengre. Utfordringen er at de klassiske modellene for vekst og handel ikke gir et teoretisk og empirisk rammeverk som gjør at vi kan presisere argumentene og vurdere deres betydning med formell teori.

Nyere teori om handel og økonomisk vekst

Nyklassisk vekstteori er kritisert fordi eksogen teknologisk framgang og produktivitetsvekst den eneste faktoren som kan påvirke den langsiktige vekstraten i en økonomi. Kritikerne mener derfor at vekstteorien forutsetter bort de mest interessante spørsmålene, og etterlyser en innovasjonsteori. Barro og Sala-i-Martin (1995: 5) formulerer det slik:

“If we can learn about government policy options that have even small effects on the long-term growth rate, then we can contribute more to improvements in standards of living than has been provided by the entire history of macroeconomic analysis […]. Economic growth […] is the part of macroeconomics that really matters.“

På 1980-tallet ble endogen vekstteori lansert i et forsøk på å imøtekomme behovet for en teori om innovasjon og teknologisk endring. Grossman og Helpman (1995) gir en oversikt over mangfoldet av teoretiske bidrag, og peker på learning-by-doing som en viktig faktor. I et slik rammeverk skjer teknologisk endring gjennom selve produksjonsprosessen, slik at teknologi og humankapital kontinuerlig bedrer produktiviteten. I modellene gir det ofte opphav til eksterne kunnskapseffekter, eller såkalte spill-over prosesser, der bedriftene både produserer varer for markedet og samtidig produserer innovasjonskunnskap som kommer andre til gode. Sektorer med innslag av learning-by-doing gir derfor sterke vekstimpulser inn i økonomien, og vil ifølge en slik tankegang bidra mer til samlet vekst enn andre sektorer. Dermed tar endogen vekstteori opp det viktige og kontroversielle spørsmålet om sammenhengen mellom næringsstruktur og økonomisk vekst. De fleste økonomer vil nok være enige i at endogen vekstteori prøver å beskrive viktige fenomen, men mange peker på at teoriene er for vage til å kunne testes empirisk eller omsettes til konkrete politiske tiltak.

Utviklingen av endogen vekstteori gir et teoretisk rammeverk som kobler en åpen handelspolitikk med økonomisk vekst. Hvorvidt sammenhengen mellom disse to variabelene er positiv eller negativ, vil ifølge Grossman og Helpman (1995) avhenge av to spesifikke faktorer. For det første vil det være avgjørende om spill-over effektene for kunnskap og innovasjon finner sted mellom bedrifter og sektorer, eller også mellom land. Er det geografiske nedslagsfeltet lite, vil handel i liten grad få en teknologioverførende rolle. For det andre vil det være viktig om spesialiseringen av økonomien ved økt internasjonal handel trekker produksjonsressursene mot de sektorene som kjennetegnes av learning-by-doing. Aghion og Howitt (1998: 368-9) konkluderer med at det ikke finnes en entydig, teoretisk sammenheng mellom frihandel og økonomisk vekst: [5]

The effect of the reallocation of resources induced by comparative advantage on growth is ambiguous, and depends very much on whether or not international trade in goods is associated with international spillovers of ideas. If knowledge spillovers are essentially national in scope, […] the well-understood static welfare gains […] may be offset by dynamic growth and welfare effects resulting from changes in specialisation patterns, for example with the less developed countries specializing in basic production activities in which there is little scope for accumulating new knowledge.

Endogen vekstteori kan således beskrive en utvikling der land med underlegen teknologi gjennom en friere verdenshandel må spesialisere seg på varer som blir til gjennom enkle produksjonsprosesser, og dermed opplever en reduksjon i den langsiktige vekstraten. Samtidig vil endogene vekstmodeller med andre underliggende antakelser kunne vise en positiv sammenheng mellom vekst og handelsåpenhet, uavhengig av landenes teknologiske utgangspunkt.

Hva sier empirien?

Når teorien er tvetydig, vil sammenhengen mellom vekst og frihandel til syvende og sist være et empirisk spørsmål. Stensnes (2006: kapittel 4) gir en oversikt den empiriske forskningen på feltet, som lenge har utviklet seg uavhengig av noe formelt teoriapparat. En hovedvurdering er at det er store metodiske utfordringer som hindrer entydige svar. Spesielt vanskelig er det å finne presise og operasjonelle definisjoner på åpenhet i handelen, der datamaterialet er godt nok. Samtidig kan ikke åpenhetsvariabelen være påvirket direkte av økonomisk vekst, fordi det skaper en samspillseffekt som gjør at empiriske analyser kan gi misvisende resultat. Litteraturen inneholder de$rfor en omfattende debatt om hvordan sammenhengene kan måles på en økonometrisk gjennomførbar og forsvarlig måte. De fleste forskningsbidragene på feltet mener å kunne påvise en positiv sammenheng mellom åpenhet og vekst, men en banebrytende artikkel av Rodrik og Rodriguez (2001) peker på mange svakheter ved de empiriske analysene at forfatterne mener det ikke er grunnlag for å peke på en entydig og robust sammenheng.

Enkelte nyere bidrag i den empiriske forskningen prøver å utnytte noe av den uforklarte variasjonen i vekstrater mellom land: Kan det tenkes at en åpen handelspolitikk virker ulikt i forskjellige land, slik at det kun er en betinget sammenheng mellom åpenhet og vekst? Både Stensnes (2006), samt Chang, Kaltini og Loayza (2005), finner støtte for slike betingede sammenhenger.

Jeg ser spesifikt på samspillet mellom institusjonell utvikling og handelspolitikk, basert på en modell utviklet av Rodrik (1999). Forskning viser at gode institusjoner har sterk positiv innvirkning på vekstraten i et land, samtidig som det er vanskelig å definere presist hvilke institusjonelle mekanismer som virker positivt på veksten.[6] Rodrik (1999) argumenterer at for et land med svakt utviklet demokrati, rettvesen og sosial sikkerhet – særlig i kombinasjon med underliggende sosiale konflikter – vil ha dårligere evne til å håndtere eksterne sjokk enn land med gode slike institusjoner. I sin artikkel finner han empirisk belegg for påstanden, og argumenter kort sagt for at partene i slike land vil bruke ressurser på å stride med hverandre i stedet for å produsere til felles beste.

I Stensnes (2006) anvender jeg Rodriks (1999) teori for å forklare hvorfor land kan reagere ulikt på en åpning av økonomien, som nødvendigvis fører med seg krav til omstilling og spesialisering. Råvareproduserende land vil være særlig eksponert, fordi råvareprisene ofte gjennomgår store og uventede svingninger (Cashin og McDermott, 2001: 25). Min hypotese er derfor at land med velutviklede institusjoner vil oppleve større veksteffekter av frihandel enn land med svak evne til å håndtere eksterne sjokk. I den empiriske analysen finner jeg støtte for hypotesen, og parameterverdiene indikerer at 69 av 94 land i analysen vil tape på handelsliberalisering med det nåværende institusjonelle utviklingsnivået. Det er imidlertid for stor usikkerhet i både datagrunnlag og mekanismene i hypotesene til at funnet gir grunnlag for å anbefale fattige land å stenge grensene for internasjonalt varebytte. Hovedkonklusjonen er i stedet at det ikke er faglig grunnlag for å anbefale handelsliberalisering til alle land, uavhengig av situasjon og omstendigheter: Pasienten må få medisin etter sykdommen, og riktig handelspolitikk må inngå som ett av flere elementer i en overordnet utviklingsstrategi.

Kort kommentar om industripolitikk

Så langt i artikkelen har jeg drøftet teoretiske og empiriske koblinger mellom økonomisk utvikling og handelspolitikk relativt løsrevet fra en konkret kontekst. Utgangspunktet mitt var samspillet mellom institusjoner, frihandel og økonomisk vekst. En annen innfallsvinkel til forholdet mellom handel og vekst er næringspolitisk, og kan knyttes historisk til industrialiserings- og importerstatningspolitikken som ble ført i flere utviklingsland på 1960- og 70-tallet. Handelen til tradisjonelle utviklingsland kjennetegnes grovt sagt av råvareeksport kombinert med import av industrivarer. Rosenstein-Rodan (1943), Murphy m. fl. (1989) og Prebish (1959) er kjente teoretiske bidrag som argumenter for at råvareproduksjon var en utviklingsfelle som ikke ville gi nok vekst til å løfte land i Sør ut av fattigdom. En endogen vekstmodell der råvareproduksjon har klassiske egenskaper mens industrivareproduksjon kjennetegnes av kunnskapseksternaliteter og learning-bydoing, kan leses som en annen måte å formalisere dette utviklingsparadigmet. Oppfostringstoll (infant industry protection) var et av de politiske virkemidlene som ble tatt i bruk for å gi den innenlandske industriproduksjonen fotfeste. Historiske erfaringer med disse virkemidlene var ganske blandede, og gav ikke endydige positive utslag på landenes inntektsnivå og vekstrate (Meier and Rauch, 2001). Særlig knytter det seg problemer til å stimulere enkeltnæringer og bedrifter gjennom virkemidler som fremmer både nyskaping, effektiv produksjon og en rimelig risikodeling mellom offentlig og private aktører.

Oppsummering

Formålet med artikkelen har ikke vært å drøfte hvilken handelspolitikk som best fremmer utvikling i fattige land. Til det er det for mange spørsmål jeg ikke har drøftet eller belyst.[7] Hensikten med artikkelen har i stedet vært å gi innsikt i økonomisk teori om vekst og handel, samt empiriske studier knyttet til temaet. Jeg håper å ha vist at den ricardianske tradisjonen bygget på komparative fortrinn ikke bør ha monopol innen handelsteorien fordi selv små effekter på vekstraten kan gi større konsekvenser enn de tradisjonelle statiske handelsgevinstene. Dersom vi tror det er en sammenheng mellom frihandel og økonomisk vekst, enten positiv eller negativ, bør det ha implikasjoner for handelspolitikken fattige land skal føre. Dersom denne sammenhengen i tillegg er knyttet til næringsstruktur, kan det også få konsekvenser for næringspolitikken i både fattige og rike land. Videre har jeg ønsket å vise at sammenhengen mellom handel og vekst kan variere med for eksempel institusjonelt utviklingsnivå, slik at handelsliberalisering ikke kan være en riktig anbefalning uavhengig av kontekst. Landstudier bør derfor være et viktig supplement til den mer generelle litteraturen.

Internasjonalt varebytte har historisk vært en viktig drivkraft for å skape vekst og velstand. For eksempel hadde Kinas utvikling det siste tiåret trolig ikke vært mulig uten kraftig eksportvekst. Noen handelsøkonomer gjør seg til talspersoner for å legge bevisbyrden på dem som går inn for restriksjoner i verdenshandelen, fordi alternativet innebærer et statisk effektivitetstap i samfunnsøkonomisk forstand. En slik handlingsregel kan virke besnærende enkel, særlig for industriland. Men jeg opplever at et slikt utgangspunkt fort blir mer normativt enn det økonomifaget gir dekning for, blant annet fordi forskningen ikke gir entydige konklusjoner knyttet til de dynamiske veksteffektene som handel kan føre med seg. I stedet tror jeg handelsdebatten har godt av mer ydmykhet og mindre skråsikre meninger hos både motstandere og tilhengere av frihandel: Det er ikke opplagt at det kun finnes én riktig utviklingsstrategi eller at handelspolitikken kan utformes uavhengig av andre virkemidler. Rodrik og Rodriguez (2001: 62-3) formulerer det slik:

”Our concern is that the priority afforded to trade policy has generated expectations that are unlikely to be met, and it may have crowded out other institutional reforms with potentially greater payoffs. […] What we dispute is the view, increasingly common, that integration into the world economy is such a potent force for economic growth that it can effectively substitute for a development strategy”

Noter

1. Artikkelen bygger delvis på Stensnes (2006), som analyserer den empiriske sammenhengen mellom økonomisk vekst, handelspolitikk og institusjonell utvikling.

2. Det kan tenktes at beslutningstakerne i Butola har en så høy diskonteringsrate at de er villig til å bytte en kortsiktig gevinst mot landsiktig tap, noe Gadgil (2006) drøfter i sin artikkel.

3. Samfunnsøkonomien bygger opp resonnementer ved hjelp av lukkede matematiske modeller, der begrepene eksogen og endogen viser til faktorer som blir bestemt henholdsvis utenfor og innenfor modellen. En faktor eller variabel som blir forklart og utdypet ved hjelp av modellen er dermed endogen, mens en eksogen variabel blir tatt for gitt og ikke belyses nærmere. At teknologi er eksogent gitt i teorien om komparative fortrinn, betyr for eksempel at modellen ikke analyserer hvordan teknologi oppstår, forandrer seg eller eventuelt påvirkes av internasjonal handel.

4. Ventura (1997) gir faktisk et eksempel på hvordan klassiske handelsmodeller under bestemte og avgrensede forutsetninger kan knyttes til langsiktig økonomisk vekst. Bidraget er imidlertid et unntak fra den generelle regelen.

5. En formell modell som illustrerer poenget finnes i Rodrik og Rodrriguez (2001), basert på Matsuyama (1992). Modellen er også gjengitt i Stensnes (2006).

6. Stensnes (2006: kap 5) gjengir forskningen på feltet og drøfter disse problemstillingene nærmere.

7. Toll som inntektskilde for fattige land, fordelingsvirkninger av handelsliberalisering, handelspolitikk under imperfekt konkurranse, institusjonell reform, handel med jordbruksprodukter, multilaterale handelsavtaler og Verdens Handelsorganiasjon (WTO) som politisk arena er noen av temaene som bør nevnes i en slik drøfting.

Referanser

Aghion, P. and P. Howitt (1998): Endogenous Growth Theory. Cambridge, MA: MIT Press.

Almås, I. (2005): ”Internasjonal handel – gevinster til alle.” RØST: Økonomisk teori og politisk praksis. 2005 (2): 30-42.

Barro, R. J. and X. Sala-i-Martin (1995): Economic Growth. New York: Mc-Graw Hill.

Cashin, P. and C.J. McDermott (2001): The Long-Run Behavior of Commodity Prices: Small Trends and Big Variability, Washington, DC: IMF Working Paper, WP/01/68.

Chang, R.; L. Kaltini and N. Loayza (2005): Openness Can Be Good for Growth: The Role of Policy Complementarities. National Bureau of Economic Research, Working Paper 11787.

Gadgil, A.E (2006): ”Handelsavtaler og næringspolitikk – hvorfor det er rasjonelt å skade seg selv”. RØST: Utvikling. 2006-02.

Grossman, G. and E. Helpman (1991): Innovation and Growth in the Global Economy. Cambridge, MA: MIT Press.

Grossman, G. and E. Helpman (1995): “Technology and Trade”, in G. Grossman and K.

Rogoff: Handbook of International Economics, Vol. 3. Amsterdam: Elsevier Science.

Matsuyama, K. (1992): “Agricultural Productivity, Comparative Advantage, and Economic Growth”, Journal of Economic Theory, 58 (2): 317–34

Meier, G.M. and J.E. Rauch (2000): Leading Issues in Economic Development. Oxford: Oxford University Press.

Murphy, K.M.; A. Schleifer and R. Vishny (1989): “Income Distribution, Market Size, and Industralization”, Quarterly Journal of Economics, 104 (3): 537–64.

Prebish, R. (1959): “Commercial Policy in the Underdeveloped Countries”, American Economic Review, 49 (2): 251–73.

Rodrik, D. (1999): “Where Did All the Growth Go? External Shocks, Social Conflict, and Growth Collapses”, Journal of Economic Growth, 4 (Dec.): 385–412.

Rodrik, D. and F. Rodriguez (2001): “Trade Policy and Economic Growth: A Skeptic”s Guide to the Cross-National Evidence”, pp. 261–325 in B. Bernnke and K. Rogoff (eds): NBER Macroeconomics Annual 2000, Vol 15. Cambridge, MA: MIT Press.

Rosenstein-Rodan, P. N. (1943): “Problems of Industrialization in Eastern and South- Eastern Europe”, Economic Journal, 53: 202–11.

Stensnes, K. (2006): “Openness and Growth. Do institutions matter?” Norwegian Institute of International Affairs. Working Paper 702.

Stolper, W.F. and P.A. Samuelson (1941). “Protection and Real Wages.” Review of Economic Studies, 9: 58-73.

Ventura, J. (1997): “Growth and Interdependence”, Quarterly Journal of Economics, 112 (1): 57–84.