Skiftende verdenskart og modellenes tyranni: Utvikling sett med økonomenes øyne

Modellenes tyranni

På syttitallet møttes historiker Jens Arup Seip og samfunnsviter Stein Rokkan i skarp polemikk om bruken av modeller og teorier i sine respektive fagkretser. Seip sendte betegnelsen ”modellenes tyranni” i høy hastighet mot sin motpart: Samfunnsviternes tolkning av verden var så til de grader bestemt av modellene de anvendte, påpekte han, at forskningsresultatet ble en forvridd beskrivelse av virkeligheten som ikke klarte å forklare noe som helst. Rokkan parerte angrepet elegant ved å henvise til at historikerne selv var slaver under detaljenes tyranni, fordi de av prinsipp ikke ville generalisere og dermed endte opp med et mylder av enkeltsaker de ikke evnet å se noen sammenheng mellom. Hans meningsfelle Gudmund Hernes tilføyde at historikerne bedrev ”modellenes maskerade”, fordi de skjulte at også de selv benyttet seg av teorier og modeller.

Et lignende synspunkt er fremmet av kolonihistorikeren Frederick Cooper. Han peker til en indre faglig justis som forhindrer mange økonomer fra å gå utenfor hovedstrømmen, og som langt på vei diskrediterer dem som gjør det:

The economist – to take the most theoretically monolithic of the disciplines within the American academy – generally has to write within the confines of neoclassical theory and to devise and test abstract models; he or she gets little credit for fieldwork into the complexities of actually experienced economic relations. (Cooper 2005:5)

Cooper viser her til forskjellen mellom økonomiske modeller og reelt erfarte økonomiske relasjoner. Det kan tidvis være et stort gap mellom disse, hevder han, og mengden studier av erfart økonomi kommer dårlig ut på statististikken. I utviklingssammenheng er dette bekymringsverdig, fordi de økonomiske analysene som ligger til grunn for utformingen av bistandspolitikken ikke nødvendigvis er tuftet på empiri. Dermed kan både problemdefinisjonen og løsningsforslagene stå i fare for å være misvisende og i verste fall motproduktive. En analyse Verdensbanken i sin tid gjorde av Egypt er et godt eksempel på dette. Men før vi vender blikket mot Nildalen, la oss ta et lite sveip over bistandshistorien.

Verden i støpeskjeen

Mange har satt bistandens fødselsøyeblikk til etterkrigstidens USA. Landets utenrikspolitikk gjennomgikk raske endringer som en følge av at varm krig ble til kald krig. To klare blokker avtegnet seg: den kapitalistiske og den kommunistiske. De sto i direkte opposisjon til hverandre, både politisk, ideologisk og militært. Det var som en reaksjon til denne situasjonen at USAs president Harry Truman formulerte sin berømte containment-doktrine: Det var nødvendig med en oppdemming mot Sovjet og Kina for å forhindre at kommunismen spredte seg videre utover verdenskartet. Virkemidlene USA ville ta i bruk var militær, teknisk og økonomisk assistanse til land i randsonen. Hellas og Tyrkia ble i 1947 de første mottagerne av slik bistand. Kort tid etter ble Marshallplanen lansert for å gjenreise Vest-Europa materielt og økonomisk, og sikre at regionen politisk og ideologisk strakte seg mot USA.

Store deler av kloden passet imidlertid ikke inn i de ideologiske boksene. Tidligere kolonier i Afrika, Asia og Latin-Amerika som nylig hadde blitt uavhengige, gjorde nå sin inntreden på verdensmarkedet og utgjorde dermed en tredje part, en tredje verden. I et forsøk på etablere en ikke-alliert blokk tok en rekke nye nasjoner, med India, Jugoslavia og Egypt i spissen, i bruk begrepet ”den tredje verden” som en referanse til tredjestanden i Frankrike før revolusjonen; den store mengden underkuede småfolk som ønsket frihet fra overklassens maktapparat. Dette initiativet, kalt the non-aligned movement, fikk lite reell innflytelse. Det fikk derimot Trumans retoriske nyvinning fra 1949: ”underutviklede
land”.

Truman brukte ”underutviklet” for å beskrive alle landene som ikke til da hadde valgt side i den ideologiske blokkdannelsen. Bistand til disse områdene var nødvendig for å sikre containment på global skala. Bakgrunnen for merkelappen ”underutviklet” var at alle manglet sentrale elementer ved et utviklet samfunn, slik som robuste institusjoner, et fungerende marked og en vekstøkonomi. De var med andre ord definert negativt – ikke ut fra hva de var, men ut fra hva de ikke var. Slik ble enorme geografiske områder med store historiske, kulturelle og politiske ulikheter definert ut ifra ett kriterium: at de i vestlig forstand ikke var utviklet. Denne underutviklingen var antatt å stamme fra et dobbelt hinder, nemlig mangel både på kapital og på utenlandsk valuta. Dermed ble økonomisk bistand fra utlandet både riktig og nødvendig for å skape utvikling.

En av arkitektene bak denne politikken var den amerikanske økonomiske historikeren Walt W. Rostow. I sin bok Stages of Economic Growth: A Non-Communist Manifesto (1960) lanserte han fem idealtypiske stadier av utvikling, til forveksling lik Europa og USAs økonomiske historie: the traditional society, the preconditions for take-off, the takeoff, the drive to maturity og the age of mass consumption. Økonomisk vekst og teknologisk utvikling var katalysatoren som muliggjorde et take-off. Man var imidlertid ikke nødt til å følge stadiene slavisk; siden Vesten allerede hadde gjennomgått hele prosessen, kunne samfunn på de lavere nivåene oppnå take-off ved å adoptere teknologi og institusjoner derfra. Et eksternt push var også et effektivt middel.

Historien som stigespill

Den underliggende tanken var at samfunnsutvikling skjer trinnvis, og at ulike land til enhver tid befinner seg på ulike stadier av utvikling. Denne tanken har lang fartstid i Ves12
ten. Vi kan spore den tilbake til opplysningsfilosofen Hegel, som anførte at ulike regioner befant seg på ulike nivåer av opplysning. Hans begrep om en verdensånd som søker å
realisere seg selv gjennom opplysning, har svært mye til felles med vår idé om utvikling. Både liberalismen og marxismen har idehistoriske paralleller til hans tidstenkning og stadiemodell.

Hegel delte verden i tre idealtyper: Europa, Asia og Afrika. Europa kom selvsagt seirende ut av Hegels framstilling; verdensdelen var preget av aktivitet og hadde oppnådd bevissthet om sin opplysning. Verdensånden hadde realisert seg selv her, hvilket betydde at utviklingens siste trinn var besteget og Europa dermed var fritt. Asia anså Hegel også for å være opplyst, men her hadde man et ubevisst forhold til sin egen opplysning. Verdensdelen var stagnert på et inaktivt, kontemplativt nivå. Afrika kunne på sin side se langt etter engang et snev av opplysning. Her hadde man ennå ikke våknet, man befant seg i barndommen, og var derfor ufri. Afrika var fortapt i evig mørke - uten historie, uten menneskelighet.

Den hegelianske tenkemåten ligger i stor grad til grunn for det moderne vestlige utviklingsparadigmet: Historien beveger seg langs en akse fra steinalder til romalder, og verdens samfunn kan plottes inn på ulike punkter langs denne aksen. Tanken er at noen er gammeldagse mens andre er moderne. Slik lever verdens befolkning i ulike tidsepoker, samtidig. Et slikt resonnement er jo i grunnen et logisk kunststykke. Like fullt bygger vestlig tenkning på dette paradigmet. Ikke minst historiefaget har lagt dette til grunn for
sin forståelse av verden.

Nytt kart, samme landskap

Ved å si at samfunn er underutviklet fordi det bare er sånn – ”de tar oss nok snart igjen”, skjuler man historiske og politiske prosesser som har ført til at verden ser ut slik den gjør. Rostows modell bidro til å skjule konsekvensene av kolonitiden, fordi de reelle årsakene til at ulike samfunn var i ulik forfatning ble forbigått i stillhet. På samme måte
evnet Truman med sin tredeling av verden å erstatte tidligere verdenskart med et nytt. Imperiene forsvant ut og tre nye hovedaktører kom inn: den Frie, den Kommunistiske og den Underutviklede. (Escobar 1995). Slik bidro det nye kartet til at etterkrigstidens politiske landskap og materielle situasjon ble oppfattet som naturlig. Det ble common sense, både i akademia, politikken og for folk flest, at 1945 representerte et epokeskifte i verdenshistorien, og at man etter andre verdenskrig startet med blanke ark. Historiefagets periodisering, både i skoleverket og i akademia, setter gjerne 1945 som året som markerer inngangen til ”vår tid”. Denne type valg er selvfølgelig nødvendig for å organisere kunnskap og skape forståelse, men de kan ha store konsekvenser som ikke er intenderte fra forskerens side.

For selv om kartet var nytt, var landskapet fortsatt det samme. Det tilsynelatende bruddet i verdenshistorien etter andre verdenskrig kan gjøre det vanskelig å se at perioden også var preget av kontinuitet fra kolonitiden. Det er jo innlysende at ikke alt ble radikalt endret på 1940-tallet; folk levde videre og institusjoner besto, og disse aktørene bar med seg sine ideer og verdensbilder inn i den nye tiden. Også i verdensøkonomien var kontinuiteten sterk. Vesteuropeiske land hadde fortsatt strategiske og økonomiske interesser i sine tidligere kolonier, og opprettholdt langt på vei handelsmønstrene fra kolonitiden. Også om vi ser på bistandspengenes retning er dette gjeldende; listen over hvilke givere som på 1960-tallet prioriterte hvilke mottakere fulgte i stor grad linjene fra kolonitiden (Fray 2003).

Frustrasjon på historiens venterom

Det er vanlig kritikk av både kolonialisme og bistand at andre samfunn blir påtvunget uønskede vestlige verdier og løsninger. Og det er jo ikke til å komme bort fra at begge innebærer eksport av nettopp verdier og løsninger, gjerne kombinert med et humanitært argument om å hjelpe de som er trengende. Samtidig ser slik kritikk ut til å overse at folk innenfor kategoriene ”kolonisert” og ”underutviklet” selv kan ha et ønske om endring. Ideene om liberalt demokrati og individets frihet som oppsto i Europa på 1800-tallet nådde nødvendigvis også kolonilandene (Cooper 2005). Dette førte til krav fra innbyggerne i koloniene om at de skulle gis de samme rettighetene som moderlandets innbyggere nøt godt av. Slaveopprøret på Haiti i 1791 utløste en uavhengighetskrig mot Frankrike som nok sendte kalde gys nedover ryggen på enhver europeer. Opprørerne reiste spørsmålet om hvorfor ikke ”frihet, likhet og brorskap” også gjaldt dem. Om man tok Frankrikes nye slagord på alvor, ble det vanskelig å forsvare kolonisystemets hierarki.

John Stuart Mill kom seg unna kravet om at kolonilandene skulle nyte godt av hans sosialliberalistiske prinsipper ved å forklare at disse ikke ennå var klare for uavhengighet.
De måtte derfor inntil videre oppholde seg på ”historiens venterom”. Hans begrunnelse hviler åpenbart på det hegelianske historiesynet. Få uavhengighetsbevegelser fant seg til rette med en slik henvisning, og de vokste i styrke og omfang verden over fram mot andre verdenskrig. Skikkelser som Frantz Fanon i Algerie og Mahatma Gandhi i India anvendte kolonimaktenes eget språk og argumenter for å tydeliggjøre at kolonisystemet hadde et moralsk forklaringsproblem. Samtidig var det ikke alle lokale eliter i de koloniserte områdene som ønsket frigjøring; mange var vel så interesserte i å beholde det eksisterende systemet, men samtidig sikre seg de samme borgerlige rettighetene og
det samme utviklingsnivået som kolonimakten tilbød på hjemmebane (Fuglestad 1982). Dette var særlig vanlig i franske kolonier, der eliten argumenterte for å bli anerkjent som
fullverdige franske borgere, snarere enn å opprette en separat stat.

Utvikling er altså ikke noe renskårent etterkrigstidspåfunn, og det kan heller ikke reduseres til en vestlig overgrepsteknikk. Begrepet har bred appell også utenfor vesten, fordi det skaper håp og forventinger om endring i ens egen livssituasjon.

Verdensbankens versjon av Egypt

Som vi har sett er den rådende modellen lineær utvikling. Et vestlig liberalt forbrukersamfunn er output’en, mens teknologi, kapital og effektiv styring av ressursene er input’en som mangler. For å illustrere hvordan blind bruk av en slik modell kan bære galt av sted, vil jeg nå se nærmere på hvordan en intellektuell og politisk aktør som Verdensbanken analyserte Egypts problemer i 1980.

Omstendighetene for Verdensbankens analyse var at verdensøkonomien på 1970-tallet for første gang siden 30-tallet viste tegn til å vakle. Dermed ble 60-tallets framtidsoptimisme, med sin prognose om at planlegging, teknologisering og vekstøkonomi ville sikre velstand for alle, lagt død. Denne anerkjennelsen gjorde at nyliberale økonomiske løsninger fikk en voksende tilhengerskare. Verdensbanken endret sine strategier i tråd med de nyliberale ideene, og begynte å stille betingelser til lånetakerne. Dette åpnet opp for 1980-tallets løsninger: strukturtilpasning, privatisering av statlige organer og tjenester og økt satsing på det private næringslivet som vekstmotor. Så også i Egypt.

Verdensbankens rapport fra 1980 beskriver Egypt som et land med dystre framtidsutsikter:

The geographical and demographic characteristics of Egypt delineate its basic economic problem. Although the country contains about 386’000 square miles …only a narrow strip in the Nile Valley and its Delta is usable. This area of 15,000 square miles – less than four percent of the land – is but an elongated oasis in the midst of a desert. Without the Nile…the country would be a part of the Sahara. Crammed into the habitable area is 98 percent of the population. (Ikram 1980:3 i Mitchell 1995:129)

Videre forklarer Verdensbanken hvordan Egypt med et slikt utgangspunkt har blitt et overbefolket land med en underernært befolkning. Demografi og geografi motarbeider hverandre og befolkningsveksten ligger alltid foran veksten i matvareproduksjonen. Verdensbankens løsning på dette malthusianske problemet er derfor teknologisk og økonomisk transformasjon av jordbruket. Mitchell påpeker imidlertid at bildet som tegnes av Egypt er villedende - det Verdensbanken har identifisert som et sentralt problem er ikke noe problem i det hele tatt. Han viser til at jordsmonnet rundt Nilen er så rikt at bøndene får 3-4 avlinger i året, og når det gjelder trusselen om overbefolkning påpeker han at befolkningstettheten i Belgia er høyere enn Nildalens, uten at noen skriker opp om overbefolkning der. At store deler av Egypts befolkning lider av underernæring er ikke på grunn av for lite mat og for mange folk. Snarere argumenterer Mitchell for at denne situasjonen har politiske årsaker, som mangel på jordreform, produksjon av hvete til dyrefôr framfor menneskemat, kostbar mekanisering av jordbruket, sårbarhet på verdensmarkedet og et svært høyt militærbudsjett.

Hvem mangler i dette bildet?

Verdensbankens analyse fører til den åpenbare konklusjonen at et eksternt inngrep er nødvendig for å få situasjonen under kontroll. Ved å stå for både tolkningen av situasjonen, definisjonen av problemet og utformingen av løsninger legitimerer Verdensbanken sin egen politikk. Kunnskapen denne politikken er basert på, gir imidlertid et ahistorisk og apolitisk bilde av Egypt. Men når landets problemer ikke er et resultat av historiske og politiske prosesser, kreves det heller ikke politiske løsninger. Bedre teknologi, mer kapital og mer effektiv styring er i stedet det som skal til.

På denne måten blir Egypt et objekt for Verdensbankens forskning og politikk. Kunnskapen om utviklingsbehov produseres ovenfra, med det resultat at objektet blir nettopp
et passivt objekt, fratatt sin aktørstatus. Verdensbanken er Egypt-eksperten og dermed subjektet og aktøren i denne fortellingen, i motsetning til landets egen befolkning, som
jo ikke en gang klarer å holde orden på egen reproduksjonsrate. Ved å gjøre egypterne selv til skyldige i egen fattigdom, frikjennes nasjonale og internasjonale politiske forhold fra å ha noe med saken å gjøre. Kun den egyptiske befolkningen er til stede i det Verdensbank-skapte bildet, og andre sentrale aktører i Egypts politikk og økonomi – som Verdensbanken selv – er gjort usynlige.

Filtrering av ideer

Verdensbankens usynliggjøring av politiske og historiske årsaker til underutvikling er kritikkverdig, kanskje spesielt fordi den ligger til grunn for politiske handlinger som får konkrete, materielle konsekvenser for svært mange mennesker. Dette er ikke alle akademikere forunt. Fra Mitchell kan man likevel få inntrykk av at Verdensbankens makt over verdens underutviklede land er total. Analysen kan nok bli vel skjematisk. Han bidrar i grunnen vel så mye selv til å objektifisere bistandsmottagerne, ved at han tar fra dem den siste resten av aktørstatus og gjør Verdensbanken nærmest allmektig. 80-tallets markedsteknokratiske tilnærming ble da også offentlig beklaget i etterkant, og politikken ble lagt om etter press fra flere av medlemslandene, blant andre Norge. Det ble et uttalt mål å gi banken et mer menneskelig ansikt, og begreper som sosial kapital, bærekraftig utvikling og godt styresett entret dagsorden.

Til tross for slike endringer i overskrifter var Verdensbankens mandat og mål nødvendigvis fortsatt av økonomisk art. Bøås og McNeill (2004) har vist hvordan også 1990-tallets nye konsepter alltid måtte gjøres økonomifaglig spiselige. Dette skjedde i første rekke ved å sikre at de var operasjonaliserbare og målbare. For å sitere lederen for Verdensbankens økonomiske forskningsavdeling, i en kommentar om sosial kapital:

The Research Department – which is mainly economists – generally sees itself as the guardian of rigorous standards of thought. [To] defend against unadulterated bullshit. There are flowery, flabby ends to everything – not just social capital. [The Research Department is] filtering the marketplace of ideas, which is full of charlatans. [It is] normal business to be testing to destruction ideas which may be good, or popular fads. (sitert i McNeill 2004:121)

En slik omfattende behandling gjorde det nye konseptet utvannet. Det rommet til slutt så mye at det kunne bety hva som helst og dermed egentlig ingenting. På den måten ble det begrenset endring i reell politikk. Dette har generelt sett vært tendensen i Verdensbankens utviklingspolitikk: økonomisk vekst utgjør fortsatt grunnstrømmen, om enn med høyprofilerte krusninger på overflaten. Også andre multilaterale institusjoner, som WTO, IMF og OECDs utviklingskomité, er sterkt preget av økonomisk logikk. Dette står i kontrast til for eksempel ILO og UNDP (FNs utviklingsprogram), som begge har svak grad av økonomisk innflytelse. Samtidig har de lav donorkontroll og lite reell makt – noe de tre første institusjonene derimot har mye av. Det er med andre ord en påtagelig sammenheng mellom donorkontroll, makt og økonomifaglig fundament. Graden av nyliberalisme følger også den samme skalaen, fra høyt nærvær i WTO og IMF til mellomhøyt/høyt i Verdensbanken og lavt i ILO og UNDP. (Bøås og McNeill 2004:212). Når vi samtidig vet at nasjonale bistandsstrategier i stor grad baseres på og strømlinjeformes etter de store aktørenes politikk, får den økonomiske tenkemåten svært stor utbredelse.

Innramming og utvelgelse

McNeill og Bøås stadfester at økonomi er en spesielt mektig disiplin innen utvikling; den har sågar en hegemonisk posisjon. Måten den utøver sin makt på er først og fremst gjennom framing, påpeker de, altså at de skaper rammer for vår forståelse av verden. Trumans verdenskart, Rostows stadiemodell og Verdensbankens versjon av Egypt er alle eksempler på slik innramming av verden. Å definere rammer innebærer mye makt, spesielt fordi skillet mellom forskning og politikk hviskes ut. Samme aktør gjør begge deler, og svarer dermed på sine egne spørsmål.

For å kunne manøvrere i verden trenger man selvfølgelig forståelige kart og gode planer. Den som lager kartene og legger planene sitter nødvendigvis utenfor og ovenfor det objektet de jobber med, og for å gjøre en tilsynelatende kaotisk virkelighet håndterbar er det nødvendig å forenkle komplekse forhold og velge ut det som anses som mest relevant. Spørsmålet er hvorfor økonomer er de som får lov til å tegne kartet, og hva man går glipp av ved at andres beskrivelser ikke slipper til. En konsekvens er for eksempel at nettopp lokal kunnskap blir nedvurdert fordi den er spesifikk og situert; den har ikke overføringsverdi, og kan dermed ikke si noe om noe annet enn seg selv. Lokal kunnskap er i tillegg ofte praktisk og ikke-skriftlig, noe som gjør at den formidles gjennom språk og argumenter som framstår som uvitenskapelige (Scott 1998). Den har ingen universell verdi, og er derfor ikke verdt å forholde seg til for travle akademikere.

Problemet for travle akademikere er at også de er spesifikke og situerte. Deres fagfelt har oppstått i en helt spesifikk historisk kontekst. Deres definisjon av objekter og utvelgelse av materiale er begge subjektivt fundert. De har gjort gjentatte valg som har formet kunnskapen de produserer. Samtidig skjuler denne kunnskapen sitt opphav og påberoper seg å ha overføringsverdi til alle deler av verden. I utviklingssammenheng er de økonomiske modellene ansett for å ha en slik overføringsverdi. Når økonomisk-teknokratiske løsninger blir de eneste mulige, er resultatet som vi har sett depolitisering, fordi alle andre ideer tappes for politisk kraft. Og jo mer apolitisk den rådende politikken er, jo mer anarkistisk blir motstanden, fordi også denne blir apolitisk (Bøås og McNeill 2004). Det som kunne vært en politisk debatt på vitenskapelig grunnlag blir en ideologisk kamp uten noe rom for konstruktiv dialog. Og når det ikke finnes noe politisk rom å møtes i, da blir det unektelig vanskelig å gjøre politiske endringer.

Mentalhygiene og faglig opprusting

I dagens ideologiske klima blir teorier som står i opposisjon til den nyliberale skolen gjerne behandlet med ”the bemused condescension usually reserved for astrological charts and flat-earth manifestos” (Cardoso og Hewlege 1992:8 i Bøås og McNeill 2004:214). I en slik situasjon er det ingen takknemlig oppgave å være utviklingsøkonom med forskning som peker i en annen retning enn de store bistandsaktørenes politiske løsninger. Å videreutvikle utviklingsøkonomisk teori i en annen retning enn den hegemoniske versjonen jeg her har skissert er med andre ord en krevende oppgave reservert uredde sjeler.

For selv om man lett kan kritisere både utviklingspolitikk, kunnskapsproduksjon og økonomifagets rolle i det hele, betyr ikke det at man trenger å kaste både utvikling, kunnskap og økonomifaget ut med badevannet. Det er etisk uforsvarlig å ikke forholde seg tilde materielle, sosiale og politiske ulikhetene verden rommer. Økonomen Amartya Sens forskning er et eksempel på økonomisk teori med et etisk utgangspunkt. Ved å definere utvikling som frihet til å selv å velge egen framtid, og fattigdom som fravær av muligheter til å ta slike valg, blir utviklingsobjektene subjekter igjen. I tillegg åpnes det opp for at mange ulike utviklingsveier mulige, noe som gjør at det deterministiske løpet mot et høymoderne forbrukersamfunn mister sitt hegemoni. Enkeltmenneskets frihet, verdighet og handlingsrom blir det sentrale, og utviklingspolitiske virkemidler innrettes etter dette målet. Økonomisk vekst, for eksempel, blir da kun ett av mange mulige virkemidler, og ikke et mål i seg selv.

Den nevnte sjefen for Verdensbankens økonomiske forskningsavdeling var sterk i troen på økonomifagets fortrinn, ikke minst fordi det sikret robuste tanker. Dette, forteller han, er fordi

[e]conomists are trained to high standards of precision in thought, especially causal arguments. The mindset that gives you econometrics is the mental hygiene of disentangling causation. (sitert i McNeill 2004:116)

Som i sin kommentar om sosial kapital opphøyer han her økonomifaget til den disiplinen som tenker klarest, på grunn av økonomenes gode ”mentale hygiene”. På denne måten posisjonerer han seg slik at ingen kritikk biter på. Og når kritikk mot faget blir som vannet på gåsa, ja da er man ute i en farlig retning. Vitenskapens fundament og fremste egenskap er jo kontinuerlig selvkritikk, og ved å ta bort relevansen av selvkritikken står man i fare for å redusere sitt eget fag fra vitenskap til ideologi og, i sin ytterste konsekvens, religion.

Utfordringen for de uredde sjelene blir da å rette økonomifagets fremste våpen, den gode mentale hygienen, mot økonomifaget selv. Siden utviklingsdiskursens resonnementer har et økonomifaglig fundament vil en økonoms kritikk av sannhetsgehalten i dette fundamentet være høyst interessant, fordi det vil kunne gå rett til kjernen av fagets premisser og metode, og skissere andre muligheter enn dem bistandsbransjen i dag forfekter. Ved å ha etikk som utgangspunkt, flytte blikket fra modeller i retning av erfarte økonomiske relasjoner og, ikke minst, aktivt ikke søke etter universelle lover for utvikling, vil økonomifaget kunne unnslippe både detaljenes og modellenes tyranni.

Referanser

Arndt, Heinz Wolfgang. 1987. Economic Development. The History of and Idea. Chicago: The University of Chicago Press.

Bøås, Morten og McNeill, Desmond (red.). Global Institutions and Development: Framing the World? London og New York: Routledge.

Cohen, Michael og Shenton, Robert. 1995. The Invention of Development i Crush, Jonathan (red.): Power of Development. London og New York: Routledge.

Cooper, Frederick og Packard, Randall (red.). 1997. International Development and the Social Sciences. Essays on the History and Politics of Knowledge. Berkeley og Los Angeles: University of California Press.

Cooper, Frederick. 2005. Colonialism in question: theory, knowledge, history. Berkeley og Los Angeles: University of California Press.

Escobar, Arturo. Encountering Development: The Making and Unmaking of the Third World: Princeton: Princeton University Press.

Fieldhouse, David. 1998. The West and the Third World. Trade, Colonialism, Dependency and Development. Blackwell.

Fray, Marc. 2003. ”Control, Legitimacy, and the Securing of Interests: European Development Policy in South-East Asia from the Late Colonial Period to the Early 1960s” i European Contemporary History, vol. 12:4. Cambridge: Cambridge University Press. 395-412.

Hegel, G.W.F. 1900. The Philosophy of History. New York: Colonial Press.

Kjerland, Kirsten Alsaker og Ruud, Arild Engelsen. Norsk Utviklingshjelps Historie, bind 2. 1975-1989. Vekst, velvilje og utfordringer. Oslo: Fagbokforlaget. 

Kothari, Uma (red.). 2005. A Radical History of Development Studies: Individuals, Institutions and Ideologies. New York: Zed Books.

Liland, Frode og Kjerland, Kirsten Alsaker. 2003. Norsk Utviklingshjelps Historie, bind 3: 1989-2002. På bred front. Oslo: Fagbokforlaget.

McNeill, Desmond. 2004. “Social Capital and the World Bank”, I Bøås, Morten og Mc-

Neill, Desmond (red.). Global Instituions and Development: Framing the World? London og New York: Routledge.

Mitchell, Timothy. 1995. “The Object of Development: America’s Egypt”, i Crush, Jonathan (red.): Power of Development. London og New York: Routledge.