Se til Canada!
La faglærte innvandrere løse framtidas omsorgsoppgaver.
Av Heikki Holmås
Fredag 06. okt 2006
Last nedFredag 06. okt 2006
som PDF
Min generasjon gjør ikke nok for å lage barn. Dagens kvinner føder i snitt bare 1,8 barn. Tallet har ikke vært over 2 siden begynnelsen av 1970-tallet. Samtidig lever vi lenger enn noen gang, og flere eldre krever dessuten en større helse- og sosialsektor. Totalt må derfor vesentlig færre forsørge vesentlig flere.
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte nettopp en studie av hva økt andel eldre i befolkningen betyr for sysselsettingen i pleie- og omsorgsektoren. Avhengig av hvilke forutsetninger som gjøres for levealder, utvikling i sykelighet, omfang av privat, ulønnet omsorg og standardutvikling, vil behovet fram mot 2050 øke; fra noen titusener i de mest optimistiske anslagene til nærmere 300.000 i de mest pessimistiske.
Anslagene som viser høyest arbeidskraftbehov, er de eneste som inkluderer en viss standardheving for brukerne. Til sammenligning var sysselsettingen i hele helse- og sosialsektoren i 2005 340.000 årsverk.
Hvordan kan vi øke verdiskapningen for å håndtere dette? Det finnes mange mulige svar: Å få folk til å jobbe lenger, og å skape et mindre brutalt arbeidsliv så ikke folk blir skjøvet over i uførhet, vil bedre situasjonen. Å få folk til å føde flere barn er et annet alternativ. Økt produktivitet gjennom satsing på utdanning, forskning, infrastruktur og teknologiinvesteringer er et viktig virkemiddel.
Og: Økt arbeidsinnvandring bør være en sentral del av svaret.
Canada har økt arbeidsinnvandring som sin hovedstrategi for økt vekst, samtidig som landet skal ivareta behovene en aldrende befolkning gir. Kanadierne vedtar årlig et mål på hvor stor innvandring de ønsker. Flyktninger og familegjenforente innen fastsatte rammer fyller en del av dette, og myndighetene legger deretter til rette for å nå måltallet med arbeidsinnvandrere. Noen får kortvarige tillatelser knyttet til arbeidstilbud, men storparten får permanent arbeids- og oppholdstillatelse fra dag én.
Utvelgelsen er hovedsakelig basert på et poengsystem der alder, arbeidserfaring, utdanning, språkkunnskaper og tilknytning til landet vektlegges. De som oppnår poenggrensen, får arbeidstillatelse. Alt er lagt opp for å sikre at Canada skal få den arbeidskraften de ønsker seg for å oppnå størst mulig vekst. De siste årene har den samlede innvandringen ligget mellom 200.000 og 250.000, hvorav godt over halvparten har vært arbeidsinnvandrere. Utvelgelsen gjøres ut fra Canadas behov: Unge, velutdannede slipper inn, mens gamle og ufaglærte stenges ute.
Kan en slik hjerneflukt forsvares? Canadas svar er for det første at disse menneskene sender penger hjem, og dermed bidrar til vekst og velstand i opprinnelseslandet. For det andre kan spørsmålet speilvendes: Kan det forsvares å hindre unge mennesker sjansen til et godt liv av hensyn til en mulig gevinst for deres hjemland? Når det fra en rekke land utenfor OECD i tillegg reises krav om retten til å arbeidsmigrere til OECD-områdene, bør slike spørsmål tas på alvor.
Selv mener jeg Norge bør velge samme strategi som Canada. Vi har behov for faglært arbeidskraft i årene som kommer, for å bidra til økt vekst generelt og for å løse utfordringene innen helse- og omsorgssektoren spesielt. Hvis vi vil velge å følge Canadas eksempel, er det behov for en helhetlig migrasjonspolitikk der økt faglært arbeidsinnvandring står sentralt. Da bør Norge vurdere hvordan vi kan tiltrekke oss fagarbeidere fra land utenfor EØS.
Dagens kvote på 5000 tillatelser har aldri vært fylt opp. Til Norge kom det i fjor 100 kinesere, mens det hvert år drar over 20.000 til Canada. Et første steg bør være å finne ut hva vi kan gjøre for å fylle opp denne kvoten. Et poengsystem à la Canada er et aktuelt alternativ. I tillegg må vi legge til rette for at arbeidsinnvandrere skal bosette seg her. Bondevik-regjeringen fjernet norskopplæring for arbeidsinnvandrere; dette må tas opp til ny vurdering. Også andre forhold må endres, blant annet må visumreglene gjennomgås for å gjøre det lettere for innvandrere å få familie og venner på besøk.
Norge har stor arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene. Godt over 20.000 arbeidstillatelser ble gitt i fjor og minst like mange fornyet. Det er verdt å merke seg at sosial dumping ifølge Arbeidstilsynet ikke er et stort problem blant dem som er ansatte i skikkelige norske selskaper, men at de som har løsest tilknytning til Norge, er de som utnyttes mest.
Også dette er et argument for å legge til rette for at folk skal inviteres til å komme for å bli. I tillegg er det et argument mot å åpne for arbeidsinnvandring for ufaglærte fordi det ville gi et press på lavere lønninger og svekkede arbeidsforhold for lavtlønnede arbeidere.
Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte nettopp en studie av hva økt andel eldre i befolkningen betyr for sysselsettingen i pleie- og omsorgsektoren. Avhengig av hvilke forutsetninger som gjøres for levealder, utvikling i sykelighet, omfang av privat, ulønnet omsorg og standardutvikling, vil behovet fram mot 2050 øke; fra noen titusener i de mest optimistiske anslagene til nærmere 300.000 i de mest pessimistiske.
Anslagene som viser høyest arbeidskraftbehov, er de eneste som inkluderer en viss standardheving for brukerne. Til sammenligning var sysselsettingen i hele helse- og sosialsektoren i 2005 340.000 årsverk.
Hvordan kan vi øke verdiskapningen for å håndtere dette? Det finnes mange mulige svar: Å få folk til å jobbe lenger, og å skape et mindre brutalt arbeidsliv så ikke folk blir skjøvet over i uførhet, vil bedre situasjonen. Å få folk til å føde flere barn er et annet alternativ. Økt produktivitet gjennom satsing på utdanning, forskning, infrastruktur og teknologiinvesteringer er et viktig virkemiddel.
Og: Økt arbeidsinnvandring bør være en sentral del av svaret.
Canada har økt arbeidsinnvandring som sin hovedstrategi for økt vekst, samtidig som landet skal ivareta behovene en aldrende befolkning gir. Kanadierne vedtar årlig et mål på hvor stor innvandring de ønsker. Flyktninger og familegjenforente innen fastsatte rammer fyller en del av dette, og myndighetene legger deretter til rette for å nå måltallet med arbeidsinnvandrere. Noen får kortvarige tillatelser knyttet til arbeidstilbud, men storparten får permanent arbeids- og oppholdstillatelse fra dag én.
Utvelgelsen er hovedsakelig basert på et poengsystem der alder, arbeidserfaring, utdanning, språkkunnskaper og tilknytning til landet vektlegges. De som oppnår poenggrensen, får arbeidstillatelse. Alt er lagt opp for å sikre at Canada skal få den arbeidskraften de ønsker seg for å oppnå størst mulig vekst. De siste årene har den samlede innvandringen ligget mellom 200.000 og 250.000, hvorav godt over halvparten har vært arbeidsinnvandrere. Utvelgelsen gjøres ut fra Canadas behov: Unge, velutdannede slipper inn, mens gamle og ufaglærte stenges ute.
Kan en slik hjerneflukt forsvares? Canadas svar er for det første at disse menneskene sender penger hjem, og dermed bidrar til vekst og velstand i opprinnelseslandet. For det andre kan spørsmålet speilvendes: Kan det forsvares å hindre unge mennesker sjansen til et godt liv av hensyn til en mulig gevinst for deres hjemland? Når det fra en rekke land utenfor OECD i tillegg reises krav om retten til å arbeidsmigrere til OECD-områdene, bør slike spørsmål tas på alvor.
Selv mener jeg Norge bør velge samme strategi som Canada. Vi har behov for faglært arbeidskraft i årene som kommer, for å bidra til økt vekst generelt og for å løse utfordringene innen helse- og omsorgssektoren spesielt. Hvis vi vil velge å følge Canadas eksempel, er det behov for en helhetlig migrasjonspolitikk der økt faglært arbeidsinnvandring står sentralt. Da bør Norge vurdere hvordan vi kan tiltrekke oss fagarbeidere fra land utenfor EØS.
Dagens kvote på 5000 tillatelser har aldri vært fylt opp. Til Norge kom det i fjor 100 kinesere, mens det hvert år drar over 20.000 til Canada. Et første steg bør være å finne ut hva vi kan gjøre for å fylle opp denne kvoten. Et poengsystem à la Canada er et aktuelt alternativ. I tillegg må vi legge til rette for at arbeidsinnvandrere skal bosette seg her. Bondevik-regjeringen fjernet norskopplæring for arbeidsinnvandrere; dette må tas opp til ny vurdering. Også andre forhold må endres, blant annet må visumreglene gjennomgås for å gjøre det lettere for innvandrere å få familie og venner på besøk.
Norge har stor arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene. Godt over 20.000 arbeidstillatelser ble gitt i fjor og minst like mange fornyet. Det er verdt å merke seg at sosial dumping ifølge Arbeidstilsynet ikke er et stort problem blant dem som er ansatte i skikkelige norske selskaper, men at de som har løsest tilknytning til Norge, er de som utnyttes mest.
Også dette er et argument for å legge til rette for at folk skal inviteres til å komme for å bli. I tillegg er det et argument mot å åpne for arbeidsinnvandring for ufaglærte fordi det ville gi et press på lavere lønninger og svekkede arbeidsforhold for lavtlønnede arbeidere.