Kvinnenes revolusjon
Kanskje har innlagt lys og vann betydd mer for kvinnefrigjøringen enn Simone de Beauvoirs samlede verk.
Av Hilde Bojer
Torsdag 29. des 2005
Last nedTorsdag 29. des 2005
som PDF
Normene for hvordan både kvinner og menn skal opptre overfor familien og lønnet arbeid har endret seg kraftig i de siste 30, 40 årene. Nå regnes det som normalt både at gifte kvinner har lønnet arbeid og at menn triller barnevogn. Men gifte kvinner begynte i lønnet arbeid lenge før normene og menns atferd forandret seg. Vi som er eldre, husker godt de mange klagene over nøklebarna: barn med nøkkelen rundt halsen fordi mor ikke var hjemme for å åpne døra for dem etter skolen. Både barnehager og skolefritidsordninger har, som vi vet, kommet fordi mødre allerede var i lønnet arbeid.
Den store økningen i kvinners yrkesdeltaking kom i 70-årene og begynnelsen av 80-tallet. Nå er det feil å tro at alle kvinner var husmødre før den tid. Både i 1875 OG 1900 var det en lavere andel husmødre blant norske kvinner enn i 1950 og 1960. Denne opplysningen bygger på tall fra folketellingene, som ikke regnet bondekoner som yrkesaktive, siden de formelt sett ikke var i lønnet arbeid. Men det blir feil å tenke seg dem som husmødre. Det er også feil å tro at hjemmeværende husmødre i byene – i den grad slike fantes – ikke arbeidet.
Kvinner har arbeidet og slitt til alle tider og i alle land – også i Norge. Bare noen ganske få velstående menn har hatt koner og døtre uten noe annet å gjøre enn å pynte seg og kjede seg. Vi vet alle at bondekona var uunnværlig for gårdens drift. Men den som tror at i gamle dager kunne husmoren i byen eller kona til embetsmannen drive dank, behøver bare lese om Ma og hennes utrettelige arbeid i Jonas Lies roman «Familien på Gilje» for å få et annet og sannere bilde.
Jeg er gammel nok til selv å ha fulgt med i den tekniske revolusjonen i husarbeidet i nyere tid. Grunnlaget ble lagt med elektrisk lys og innlagt vann. Det er ikke lenger siden enn min barndom at mange norske kvinner måtte bære hver vanndråpe inn fra brønn eller vannpumpe. Og når jeg skrev revolusjon ovenfor, mente jeg revolusjon: Hvordan skal en ellers beskrive forskjellen mellom min mors slit i vaskekjelleren med kokekjele og vaskebrett og min egen helautomatiske vaskemaskin hvor jeg tar tøyet ut nesten tørt, og ikke har annet fysisk arbeid med vasken enn å sortere den? Ikke alle revolusjoner er væpna.
Moren min syltet, saftet og hermetiserte frukt og bær og satte flasker og glass i rekke og rad i matkjelleren. Middagen sto på bordet hver dag presis klokka halv fem. Så, i løpet av min barndom og ungdom, kom de på rekke og rad: kjøleskap, fryser, vaskemaskin, støvsuger, suppeposer, hermetikk og dypfryst torskefilet. De avskaffet det fysiske slitet. Samtidig steg lønningene og familiens kjøpekraft, slik de har steget praktisk talt uavbrutt i hele min levetid. Flere menn i byene syntes de hadde råd til å ha hjemmeværende kone, og bønder ble det færre og færre av. 50- og 60-årene var husmorens korte, men heftige glanstid. I løpet av denne tida fikk hun paradoksalt nok mindre å gjøre. Hun hadde tid og krefter – og råd – til å pusse og stelle både huset og seg selv. Men det var også på denne tiden hun begynte å kjede seg – og å skimte en mulighet for å bli mindre økonomisk avhengig av mannen.
Hvor jeg vil hen med dette? Jeg antyder at kanskje innlagt lys og vann har betydd mer for kvinnefrigjøringen enn Simone de Beauvoirs samlede verk.
En økonomisk forklaring på kvinners stormløp ut fra hjemmet og inn i lønnet arbeid etter midten av 1960-årene, er rett og slett at det lønte seg – både for familien som helhet og for henne selv. Hvorvidt det lønner seg for en mor og husmor å ha lønnet arbeid er et enkelt regnestykke: Den kontante inntekten etter skatt må være stor nok til å dekke omkostningene med å erstatte hjemmearbeidet hennes. Før all den tekniske avlastningen kom, kunne husmoren bare erstattes av en hushjelp som tjente mindre enn henne selv. (Hushjelpen hadde derfor selvfølgelig ikke råd til selv å ha hushjelp.) En gift kvinne i lønnet arbeid hadde enten godt betalt arbeid selv – eller en mann som tjente særs dårlig. Men etter hvert som lønningene steg, og husholdningsmaskiner og ferdigmat ble relativt billigere, ble det større og større netto utbytte av å gå ut i lønnet arbeid.
Og norske kvinner strømmet ut. Den gjennomsnittlige bruttoinntekten for kvinner steg fra 27 prosent til 60 prosent av gjennomsnittsinntekten til menn i tida 1970 til 2002. Som vi vet, valgte og velger kvinner andre yrker enn menn. De typiske kvinneyrkene i omsorg og annen tjenesteyting er ikke så veldig forskjellige fra det tradisjonelle husmorarbeid. Kvinner utfører samme slags arbeid som de alltid har gjort, men i våre dager får de betalt for det. Sagt på en annen måte: Store deler av husarbeidet er flyttet ut av hjemmet til markedet, og denne flyttingen kan langt på veg forklares ut fra hva som lønner seg i kroner og øre.
Men sosiale normer og samfunnsforhold ellers må også ha betydd en del. For utviklingen i kvinners arbeid har vært annerledes i Norge og de andre nordiske landene enn i Europa ellers, til tross for at regnestykket og lønnsomheten har vært omtrent den samme. I Norden er yrkesdeltaking for kvinner langt høyere enn i Europa ellers. Men for kvinner med god utdanning er den noenlunde lik: Det er kvinner med kort utdanning som har mer lønnet arbeid i Norden enn i for eksempel Frankrike, Tyskland og Italia.
Samtidig er norske kvinner mer sammentrengt i typiske kvinneyrker, og arbeider mer deltid. Enkelte hevder fortsatt at kvinnefrigjøring er for de få velutdannede, og har skapt økonomiske forskjeller mellom kvinner. I Norge henger det stikk motsatt sammen: Det er de brede lag av norske kvinner som har ønsket og oppnådd en viss grad av økonomisk selvstendighet. Dette tror jeg blant annet nettopp henger sammen med tilgangen på deltidsarbeid og utbyggingen av typiske kvinneyrker i den offentlige sektor. Jeg er enig med dem som mener at tvungent deltidsarbeid ikke bør forekomme. Samtidig skal vi ikke glemme at mange kvinner nettopp ønsker deltidsarbeid, og ikke ville greid en heltidsjobb under de vilkår som tidens arbeidsliv byr på.
At så mange kvinner foretrekker deltidsarbeid, kan også delvis forklares med et regnestykke i kroner og øre. Verken maskiner eller markedet kan nemlig helt overta omsorgen for barn. Det skal jeg skrive mer om på nyåret.
Den store økningen i kvinners yrkesdeltaking kom i 70-årene og begynnelsen av 80-tallet. Nå er det feil å tro at alle kvinner var husmødre før den tid. Både i 1875 OG 1900 var det en lavere andel husmødre blant norske kvinner enn i 1950 og 1960. Denne opplysningen bygger på tall fra folketellingene, som ikke regnet bondekoner som yrkesaktive, siden de formelt sett ikke var i lønnet arbeid. Men det blir feil å tenke seg dem som husmødre. Det er også feil å tro at hjemmeværende husmødre i byene – i den grad slike fantes – ikke arbeidet.
Kvinner har arbeidet og slitt til alle tider og i alle land – også i Norge. Bare noen ganske få velstående menn har hatt koner og døtre uten noe annet å gjøre enn å pynte seg og kjede seg. Vi vet alle at bondekona var uunnværlig for gårdens drift. Men den som tror at i gamle dager kunne husmoren i byen eller kona til embetsmannen drive dank, behøver bare lese om Ma og hennes utrettelige arbeid i Jonas Lies roman «Familien på Gilje» for å få et annet og sannere bilde.
Jeg er gammel nok til selv å ha fulgt med i den tekniske revolusjonen i husarbeidet i nyere tid. Grunnlaget ble lagt med elektrisk lys og innlagt vann. Det er ikke lenger siden enn min barndom at mange norske kvinner måtte bære hver vanndråpe inn fra brønn eller vannpumpe. Og når jeg skrev revolusjon ovenfor, mente jeg revolusjon: Hvordan skal en ellers beskrive forskjellen mellom min mors slit i vaskekjelleren med kokekjele og vaskebrett og min egen helautomatiske vaskemaskin hvor jeg tar tøyet ut nesten tørt, og ikke har annet fysisk arbeid med vasken enn å sortere den? Ikke alle revolusjoner er væpna.
Moren min syltet, saftet og hermetiserte frukt og bær og satte flasker og glass i rekke og rad i matkjelleren. Middagen sto på bordet hver dag presis klokka halv fem. Så, i løpet av min barndom og ungdom, kom de på rekke og rad: kjøleskap, fryser, vaskemaskin, støvsuger, suppeposer, hermetikk og dypfryst torskefilet. De avskaffet det fysiske slitet. Samtidig steg lønningene og familiens kjøpekraft, slik de har steget praktisk talt uavbrutt i hele min levetid. Flere menn i byene syntes de hadde råd til å ha hjemmeværende kone, og bønder ble det færre og færre av. 50- og 60-årene var husmorens korte, men heftige glanstid. I løpet av denne tida fikk hun paradoksalt nok mindre å gjøre. Hun hadde tid og krefter – og råd – til å pusse og stelle både huset og seg selv. Men det var også på denne tiden hun begynte å kjede seg – og å skimte en mulighet for å bli mindre økonomisk avhengig av mannen.
Hvor jeg vil hen med dette? Jeg antyder at kanskje innlagt lys og vann har betydd mer for kvinnefrigjøringen enn Simone de Beauvoirs samlede verk.
En økonomisk forklaring på kvinners stormløp ut fra hjemmet og inn i lønnet arbeid etter midten av 1960-årene, er rett og slett at det lønte seg – både for familien som helhet og for henne selv. Hvorvidt det lønner seg for en mor og husmor å ha lønnet arbeid er et enkelt regnestykke: Den kontante inntekten etter skatt må være stor nok til å dekke omkostningene med å erstatte hjemmearbeidet hennes. Før all den tekniske avlastningen kom, kunne husmoren bare erstattes av en hushjelp som tjente mindre enn henne selv. (Hushjelpen hadde derfor selvfølgelig ikke råd til selv å ha hushjelp.) En gift kvinne i lønnet arbeid hadde enten godt betalt arbeid selv – eller en mann som tjente særs dårlig. Men etter hvert som lønningene steg, og husholdningsmaskiner og ferdigmat ble relativt billigere, ble det større og større netto utbytte av å gå ut i lønnet arbeid.
Og norske kvinner strømmet ut. Den gjennomsnittlige bruttoinntekten for kvinner steg fra 27 prosent til 60 prosent av gjennomsnittsinntekten til menn i tida 1970 til 2002. Som vi vet, valgte og velger kvinner andre yrker enn menn. De typiske kvinneyrkene i omsorg og annen tjenesteyting er ikke så veldig forskjellige fra det tradisjonelle husmorarbeid. Kvinner utfører samme slags arbeid som de alltid har gjort, men i våre dager får de betalt for det. Sagt på en annen måte: Store deler av husarbeidet er flyttet ut av hjemmet til markedet, og denne flyttingen kan langt på veg forklares ut fra hva som lønner seg i kroner og øre.
Men sosiale normer og samfunnsforhold ellers må også ha betydd en del. For utviklingen i kvinners arbeid har vært annerledes i Norge og de andre nordiske landene enn i Europa ellers, til tross for at regnestykket og lønnsomheten har vært omtrent den samme. I Norden er yrkesdeltaking for kvinner langt høyere enn i Europa ellers. Men for kvinner med god utdanning er den noenlunde lik: Det er kvinner med kort utdanning som har mer lønnet arbeid i Norden enn i for eksempel Frankrike, Tyskland og Italia.
Samtidig er norske kvinner mer sammentrengt i typiske kvinneyrker, og arbeider mer deltid. Enkelte hevder fortsatt at kvinnefrigjøring er for de få velutdannede, og har skapt økonomiske forskjeller mellom kvinner. I Norge henger det stikk motsatt sammen: Det er de brede lag av norske kvinner som har ønsket og oppnådd en viss grad av økonomisk selvstendighet. Dette tror jeg blant annet nettopp henger sammen med tilgangen på deltidsarbeid og utbyggingen av typiske kvinneyrker i den offentlige sektor. Jeg er enig med dem som mener at tvungent deltidsarbeid ikke bør forekomme. Samtidig skal vi ikke glemme at mange kvinner nettopp ønsker deltidsarbeid, og ikke ville greid en heltidsjobb under de vilkår som tidens arbeidsliv byr på.
At så mange kvinner foretrekker deltidsarbeid, kan også delvis forklares med et regnestykke i kroner og øre. Verken maskiner eller markedet kan nemlig helt overta omsorgen for barn. Det skal jeg skrive mer om på nyåret.