En moderat utfordring
Når så vi sist et program for en radikal eldreomsorg?
Av Peder Martin Lysestøl
Onsdag 01. aug 2007
Last nedOnsdag 01. aug 2007
som PDF
Jeg regner med at politikerne i nasjonalforsamlinger og regjeringer, og utredere i OECD, i EU eller vårt hjemlige finansdepartement også har besteforeldre og eldre slektninger? I familiesammenhenger er sikkert også maktpersoner og eksperter opptatt av hvordan de eldre har det? Om de har en trygg økonomi, om de har et sosialt liv, om de får nødvendig helseomsorg, om de er glade og fornøyde og så videre. Jeg regner med at personer i maktposisjon også får tanker om hvor ensformig og fattig mange eldre lever.
Kanskje blir de grepet av nostalgi og tenker at det var bedre før da vi hadde storfamilier og de eldste hadde en funksjon i familiekollektivet? Noen drister seg kanskje til og med til å spørre: Hvorfor greier ikke de rike, teknologisk avanserte statene å lage et bedre liv for den eldre delen av befolkningen? Mitt inntrykk er at denne typen tanker og problemstillinger er overlatt til privatlivet. Når vi kommer til den offentlige debatten er det stort sett ett problemområde som opptar politikerne: Hvor mye koster de eldre? Hvor effektiv kan vi gjøre eldreomsorgen? Hvor stor blir byrden for de yrkesaktive med alle eldre? Hvordan skal vi få de eldre til å jobbe mer?
Den siste analysen fra OECD føyer seg inn i rekken av slike rapporter. Tittelen er: «Lev lenger, arbeid lenger». Rapporten forteller at den delen av befolkningen i OECD-området som er over 65 år, vil dobles fra 2000 til 2050. Noen land vil få en særlig kraftig vekst i andelen over 65 år. I Italia vil andelen over 65 år øke fra 18 prosent i 2000 til 36 prosent i 2050. For EU som helhet vil andelen øke fra 16 prosent til 30 prosent.
For Norge vil andelen over 65 år øke fra 15 prosent til 25 prosent. OECDs eksperter slår fast at dette vil medføre store utfordringer for disse landene. Men, til trøst for norske politikere forteller rapporten at utfordringen i Norge blir moderat. Norge tilhører gruppen på 6 av 30 land som tilhører denne heldige kategorien. De andre landa i denne heldige gruppen er Danmark, Sverige, Island, Sveits og USA.
Når OECD påpeker at utfordringen for Norge blir moderat tenker de selvsagt på
� moderat øking i kostnader til eldreomsorg
� moderate virkninger for arbeidsmarkedet
� moderat betydning for varemarkedet
Slik tvinger den kapitalistiske logikken oss til å stoppe opp ved maktelitens problemstillinger. Norske politikere kan puste lettet ut: Norge drukner likevel ikke i eldrebølgen!
Men, hva med utfordringen vi som privatpersoner ofte møter i forhold til de gamle i familien, eller andre gamle vi kjenner? Hvordan har de det? Etter min mening er dette den store utfordringen. Den politiske eliten mangler helt ambisjoner for å prøve å få til et bedre, mer allsidig liv for eldre. Maktelitene er tilfreds om vi holder det gående på dagens nivå. Også vi som er radikale, kapitalismekritikerne, fanges av deres problemstillinger.
Når så vi sist et program for en radikal eldreomsorg? Selv ikke partiene på venstresida prioriterer å lage programmer for en annerledes satsing på de eldre i befolkningen. Det som OECD framstiller som en krevende utfordring, er selvsagt også en veldig mulighet. Mens mennesker tidligere slet livet av seg for å overleve og døde tidlig, kan stadig flere leve et langt liv etter at den yrkesaktive perioden er over.
OECD-rapporten forteller at norske kvinner fra 1970 til 2004 har økt sin tid som pensjonister fra 13,9 til 21,9 år. Mennene har økt pensjonstida fra 12,2 til 17,4 år. Men hva blir innholdet i livet til de 25 prosent av befolkningen som lever rundt 20 år som pensjonister? Etter min mening går pensjonisten som avslutter yrkeslivet sitt i 60-årsalderen gjennom tre faser i løpet av 20-årsperioden som pensjonist:
Første fase er fasen som aktiv og frisk eldre som greier seg sjøl. Problemet er kanskje først og fremst at samfunnsrollen din er annerledes. Du er ikke like mye verdt som før. Du får ikke brukt arbeidskraften din, kreativiteten din, dine politiske interesser eller nysgjerrigheten din som før.
Andre fase er fasen hvor helsa blir dårligere og du trenger litt hjelp for å fungere. Svært mange bor alene. 54 prosent av alle kvinner over 67 år bor alene. Prosenten stiger med alderen. Ensomhet blir et økende problem.
Den tredje fasen er fasen hvor mange må ha omfattende hjelp av andre for å fungere. Dette er fasen hvor eldre er avhengig av offentlig eldreomsorg. I dag tvinges mange eldre til å leve et liv med et minimum av livskvalitet i denne fasen.
Et radikalt eldreprogram må greie å se mennesket som en ressurs med mangesidige behov i alle disse fasene.
Er det mulig å lage et slikt program? Kan partiene på venstresida greie å fri seg såpass fra den kapitalistiske logikken at de kan utforme et program for en trygg, allsidig, respektabel og human pensjonisttilværelse?
Kanskje blir de grepet av nostalgi og tenker at det var bedre før da vi hadde storfamilier og de eldste hadde en funksjon i familiekollektivet? Noen drister seg kanskje til og med til å spørre: Hvorfor greier ikke de rike, teknologisk avanserte statene å lage et bedre liv for den eldre delen av befolkningen? Mitt inntrykk er at denne typen tanker og problemstillinger er overlatt til privatlivet. Når vi kommer til den offentlige debatten er det stort sett ett problemområde som opptar politikerne: Hvor mye koster de eldre? Hvor effektiv kan vi gjøre eldreomsorgen? Hvor stor blir byrden for de yrkesaktive med alle eldre? Hvordan skal vi få de eldre til å jobbe mer?
Den siste analysen fra OECD føyer seg inn i rekken av slike rapporter. Tittelen er: «Lev lenger, arbeid lenger». Rapporten forteller at den delen av befolkningen i OECD-området som er over 65 år, vil dobles fra 2000 til 2050. Noen land vil få en særlig kraftig vekst i andelen over 65 år. I Italia vil andelen over 65 år øke fra 18 prosent i 2000 til 36 prosent i 2050. For EU som helhet vil andelen øke fra 16 prosent til 30 prosent.
For Norge vil andelen over 65 år øke fra 15 prosent til 25 prosent. OECDs eksperter slår fast at dette vil medføre store utfordringer for disse landene. Men, til trøst for norske politikere forteller rapporten at utfordringen i Norge blir moderat. Norge tilhører gruppen på 6 av 30 land som tilhører denne heldige kategorien. De andre landa i denne heldige gruppen er Danmark, Sverige, Island, Sveits og USA.
Når OECD påpeker at utfordringen for Norge blir moderat tenker de selvsagt på
� moderat øking i kostnader til eldreomsorg
� moderate virkninger for arbeidsmarkedet
� moderat betydning for varemarkedet
Slik tvinger den kapitalistiske logikken oss til å stoppe opp ved maktelitens problemstillinger. Norske politikere kan puste lettet ut: Norge drukner likevel ikke i eldrebølgen!
Men, hva med utfordringen vi som privatpersoner ofte møter i forhold til de gamle i familien, eller andre gamle vi kjenner? Hvordan har de det? Etter min mening er dette den store utfordringen. Den politiske eliten mangler helt ambisjoner for å prøve å få til et bedre, mer allsidig liv for eldre. Maktelitene er tilfreds om vi holder det gående på dagens nivå. Også vi som er radikale, kapitalismekritikerne, fanges av deres problemstillinger.
Når så vi sist et program for en radikal eldreomsorg? Selv ikke partiene på venstresida prioriterer å lage programmer for en annerledes satsing på de eldre i befolkningen. Det som OECD framstiller som en krevende utfordring, er selvsagt også en veldig mulighet. Mens mennesker tidligere slet livet av seg for å overleve og døde tidlig, kan stadig flere leve et langt liv etter at den yrkesaktive perioden er over.
OECD-rapporten forteller at norske kvinner fra 1970 til 2004 har økt sin tid som pensjonister fra 13,9 til 21,9 år. Mennene har økt pensjonstida fra 12,2 til 17,4 år. Men hva blir innholdet i livet til de 25 prosent av befolkningen som lever rundt 20 år som pensjonister? Etter min mening går pensjonisten som avslutter yrkeslivet sitt i 60-årsalderen gjennom tre faser i løpet av 20-årsperioden som pensjonist:
Første fase er fasen som aktiv og frisk eldre som greier seg sjøl. Problemet er kanskje først og fremst at samfunnsrollen din er annerledes. Du er ikke like mye verdt som før. Du får ikke brukt arbeidskraften din, kreativiteten din, dine politiske interesser eller nysgjerrigheten din som før.
Andre fase er fasen hvor helsa blir dårligere og du trenger litt hjelp for å fungere. Svært mange bor alene. 54 prosent av alle kvinner over 67 år bor alene. Prosenten stiger med alderen. Ensomhet blir et økende problem.
Den tredje fasen er fasen hvor mange må ha omfattende hjelp av andre for å fungere. Dette er fasen hvor eldre er avhengig av offentlig eldreomsorg. I dag tvinges mange eldre til å leve et liv med et minimum av livskvalitet i denne fasen.
Et radikalt eldreprogram må greie å se mennesket som en ressurs med mangesidige behov i alle disse fasene.
Er det mulig å lage et slikt program? Kan partiene på venstresida greie å fri seg såpass fra den kapitalistiske logikken at de kan utforme et program for en trygg, allsidig, respektabel og human pensjonisttilværelse?