Forord

Menneskeskapte klimaendringer er en av vår tids største utfordringer. Ekstremvær, smeltende poler og naturkatastrofer gir oss en forsmak på hva kloden har i vente. Klimaendringene er det mest dramatiske eksempelet på markedssvikt verden hittil har sett. En atmosfære uten uakseptabelt høye konsentrasjoner av klimagasser er lærebokeksempelet på et kollektivt gode, der alle vil ønske å være gratispassasjerer på at andre ikke slipper ut klimagasser. Dersom vi skal realisere det kollektive godet, må myndighetene regulere markedet.

Økonomenes klassiske oppskrift mot global oppvarming heter på godt norsk ”cap and trade”: Først må man finne ut hvor store mengder klimautslipp man vil tillate på kloden. Det kan være vanskelig nok fordi vi ikke kjenner nytten og kostnaden ved å hindre utslipp. Men gitt at man er enige om en total utslippsmengde, innfører man kvoter for disse utslippene som fritt kan omsettes i et globalt kvotemarked. En riktig kvotepris vil dermed stille markedsaktørene overfor de faktiske samfunnsøkonomiske kostnadene ved utslippet. Så lenge kvoteregimet dekker alle utslippskilder i alle land, vil et slikt regime gjennom markedsmekanismer sikre både styringseffektivitet og kostnadseffektivitet.

Styringseffektivitet innebærer kort og godt at målsetningen om en gitt utslippsmengde oppnås. Kostnadseffektivitet betyr at målet blir realisert billigst mulig. Dessuten vil en slik samlet tilnærming gjøre andre offentlige tiltak på klimaområdet overflødige. Utslippsavgifter, støtte til miljøprosjekter og teknologistandarder er noen eksempler på virkemidler som det offentlige ikke lenger ville kunne innføre med en klimabegrunnelse: Så lenge klimakvoten er betalt, trengs ikke dobbeltregulering. ”Cap and trade” vil dermed demme opp for ineffektive symboltiltak eller særinteresser som bruker klimaargumentet til å skjule at de stikker av med fellesskapets penger. Men før vi kjøper ”cap and trade” som løsning på klimaproblemet og på klassisk vis setter to streker under svaret, kan det være verdt å tenke gjennom tre spørsmål.

1. Er det umoralsk?
Bruk av fossil og klimaforurensende teknologi har gitt verdens rike land velstand og langvarig økonomisk vekst. Rikdommen gir nå de samme landene gode muligheter til å forhindre de mest alvorlige konsekvensene av klimaendringer. Den fossilbaserte velstanden drypper derimot lite på verdens fattigste, som samtidig må bære de tyngste byrdene av blant annet ekstremvær og økosystemer under endring. Selv om man fordelte kvotene i ”cap and trade” likt på hver av klodens innbyggere, vil retten til å forurense trolig havne hos rike (land) med stor betalingsvillighet. Vil det innebære at velstående land kjøper seg fri og trekker stigen opp etter seg ved at fattige land i praksis blir avskåret fra å benytte fossil vekstteknologi? Vil ”cap and trade” stå i veien for at rike land betaler skadene de påfører verdens fattige gjennom klimautslipp?

2. Er det urealistisk?
Å samle verdens ledere til enighet om globale reglueringer etter prinsippene i ”cap and trade” er en lang og tidkrevende prosess. Samtidig får vi hver måned nyheter som minner oss på vår moralske plikt til å bremse den globale oppvarmingen. I møte med et slikt moralsk imperativ kan økonomenes fokus på kostnadseffektivitet fremstå som pedantisk bokholderi. Hvor viktig er det at vi plukker de lavthengende fruktene først, når vi uansett vil måtte klatre høyt i treet for å fremskaffe utslippsreduksjoner som monner? Blokkerer fokuset på kostnadseffektivitet mer realistiske nest-best løsninger?

3. Er det ufokusert?
Sannsynligvis vil ikke velgerne i rike land være villige til å akseptere store kutt i egen levestandard. Innbyggere i fattige land vil sannsynligvis heller ikke akseptere vilkår som avskjærer dem fra videre velstandsutvikling. Hvis man aksepterer disse to politiske premissene, er det enkel matte å regne seg fram til at massive utslippskutt ikke lar seg gjennomføre uten store teknologiske endringer. Utslippsfrie energikilder må bli mer funksjonelle, tilgjengelige og rimelige enn de er i dag. Dersom markedet skal frambringe slike goder, må investeringene være lønnsomme. Kan myndighetene troverdig love at fremtidige utslippskostnader blir så høye at miljøvennlige alternativer gir tilstrekklig avkastning? Vil et ”cap and trade”-regime gi gode nok insentiver, eller tar det fokuset bort fra den teknologiutviklingen som trolig er nøkkelen til å løse klimautfordringen?

RØST: Klima har selvsagt ikke svar på alle disse spørsmålene. Målet med tidsskriftet er å bidra til en kunnskapsbasert debatt, ikke formidle offisielle standpunkter eller ferdige svar. Denne utgivelsen samler en rekke bidrag fra Norges fremste eksperter på klimaspørsmål. Noen artikler er overordnede, andre er konkrete. Teorien bak ”cap and trade”, og myndighetenes (famlende) forsøk på å sette prinsippene ut i praksis, har selvsagt fått en sentral plass. Men vi har også sluppet til bidrag som setter ”cap and trade” i et større perspektiv. Våre bidragsytere er først og fremst økonomer, men også en statsviter og en filosof har fått plass i rekkene. Artikler og forord står selvsagt for forfatternes egen regning, og bidragsyterne er ikke nødvendigvis enige med hverandre.

RØST er blitt til gjennom frivillig dugnadsarbeid, og ingen forfattere har fått økonomisk kompensasjon for sine bidrag. Vi vil derfor rette en stor takk til alle artikkelforfatterne og forsideillustratør Hallvard Skauge. Vi står også i gjeld til fagfeller som gjennom sine
refereerapporter har gitt verdifull tilbakemelding. Til slutt takker vi Stiftelsen Fritt Ord for økonomisk støtte til utgivelsen.

Anna Brander
Kristine Korneliussen
Kyrre Stensnes
Fredrik Willumsen

Oslo, 18. desember 2007