Det globale klima: Noen tanker om hvordan Norge kan bidra

Det globale klima: Noen tanker om hvordan Norge kan bidra

Av Mads Greaker og Cathrine Hagem, Forskere i SSBs forskningsavdeling¹

Norge og klimaproblemet
Klima er et globalt problem, og Norge står for en forsvinnende liten del av de globale utslippene av klimagasser. Likevel har vi en bred politisk enighet om at Norge ikke skal innta en ”vente og se”- holdning, men bidra aktivt internasjonalt til å løse klimaproblemet. Norge har allerede vist lederskap i klimasammenheng blant annet ved å ha som målsetting at Norge skal være klimanøytralt innen 2050. Så lenge det er de globale utslippene som teller, hjelper slike unilaterale mål til syvende og sist ikke dersom de ikke på en eller annen måte ansporer flesteparten av verdens land til å gjøre det samme. Slikt samarbeid om felles utslippsreduksjoner bør skje innenfor rammene av en internasjonal klimaavtale. Spørsmålet i denne artikkelen blir derfor hvordan man kan få til en mer ambisiøs klimaavtale enn dagens Kyoto-avtale, det vil si en avtale hvor alle store utslippsland påtar seg utslippsbegrensninger og hvor de samlede kuttene i utslippene er langt høyere².

Norge står utenfor EU, og kan derfor innta en annen posisjon enn EU i de pågående klimaforhandlingene. I tillegg til enighet om fordeling av kostnader, krever en internasjonal klimaavtale konsensus om i) målsettingen for avtalen og ii) virkemidler for å nå denne målsettingen. På disse punktene mener vi Norge kan spille en konstruktiv rolle ved å ta et noe annet synspunkt enn EU. Nærmere bestemt dreier det seg om:

1. Bidra til at klimasamarbeidet får en realistisk målsetting

2. Ta til orde for å fase ut CDM i det fremtidige samarbeidet

3. Involvere u-land gjennom romslige utslippskvoter og innføre ubegrenset kvotehandel

4. Ikke drive teknologiutvikling gjennom å sette krav til utslippsbegrensninger hjemme

I det følgende behandler vi hvert punkt for seg, men først ser vi nærmere på behovet for en global klimaavtale.

Behovet for en global klimaavtale
Med en global klimaavtale mener vi en avtale hvor alle store utslippsland får et tak på sine utslipp. Dersom utslippsreduksjonene i all hovedsak må skje i en mindre gruppe av land, vil det høyst sannsynlig ikke være mulig å nå selv moderate mål om maksimal temperaturstigning. Anta for eksempel at verden var enig om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren slik at temperaturøkningen sannsynligvis ikke overstiger 3º C. Anta videre at landene som i dag har påtatt seg å begrense utslippene i Kyoto-avtalen gjennomfører de prosentvise reduksjoner i utslippene som ville muliggjort et slikt mål dersom alle land hadde deltatt. Holtsmark (2007) viser at til tross for store utslippsreduksjoner fra EU, Japan, Norge etc., ville konsentrasjonen ikke skille seg nevneverdig fra hva den ville ha vært uten noen reduksjoner i det hele tatt. Selv om USA også skulle bli med, endres ikke dette bildet vesentlig. Dette illustrerer hvor liten del av utslippene som omfattes av dagens Kyoto-avtale, og hvor fåfengt avtalen er dersom den ikke i fremtiden tiltrekker deltakelse fra store utslippsland som for eksempel Kina, India og Brasil.

Store utslippsreduksjoner i en liten gruppe land for å redde det globale klima kan ogsålett strande på for høye kostnader. De fleste seriøse beregningene som er gjennomført av fordeler og ulemper ved å begrense utslippene av klimagasser baserer seg på globale modeller hvor utslippsreduksjonene gjennomføres på en kostnadseffektiv måte. Vi vet langt mindre om hva det vil koste hvis en mindre gruppe land skulle gjennomføre endringene alene uten å benytte seg av de til enhver tid rimeligste rensetiltakene globalt sett³.

Større deltakelse er ikke bare ønskelig ut fra behovet om at flere land påtar seg utslippsreduksjoner. Så lenge bare noen land har påtatt seg utslippsreduksjoner, vil reduksjonen av utslipp fra denne gruppen av land delvis motsvares av økninger i utslipp fra landene som ikke har påtatt seg utslippsreduksjoner. Denne effekten kalles karbonlekkasje, og skyldes to forskjellige mekanismer.

For det første vil brukerprisen på fossil energi bli forskjellig i land som deltar og i land som ikke deltar i gjennomføringen av utslippsreduksjonene. Nærmere bestemt vil kravet om reduserte utslipp dempe etterspørselen etter fossil energi fra land som er med i avtalen. Dette fører igjen til at brukerprisen på energi, spesielt olje og gass, faller i landene som ikke deltar i noen klimaavtale. Resultatet er økt bruk av olje og gass i disse landene, og dermed økte utslipp.

Forskjellen i prisen på energi og utslipp endrer også konkurranseforholdene mellom land. For eksempel vil energi-intensive, konkurranseutsatte næringer i land som deltar i avtalen oppleve at deres konkurrenter i land som ikke deltar i avtalen om utslippsreduksjoner vil ta markedsandeler. Dermed øker energibruken og utslippene i disse landene. Norsk Hydros bygging av et aluminiumsverk i Qatar er muligens et eksempel på en slik utvikling. Energien til dette verket vil komme fra gasskraft uten noen kvoteplikt eller krav om rensing⁴.

Karbonlekkasje er ikke med i beregningene til Holtsmark (2007), og gjør utsiktene for å få til noe i en avtale med et begrenset antall land enda blekere. Videre vil karbonlekkasjeproblematikken i tillegg til å gjøre rensetiltak mindre effektive, også lett kunne øke kostnadene ved tiltakene. For eksempel vil land med utslippsbegrensninger antakelig forsøke å motvirke tapet av markedsandeler gjennom å gi sin energi- og utslippsintensive konkurranseutsatte industri ulike former for offentlig støtte, jmf. diskusjonen om etableringen av et eget industrikraftmarked i Norge for å sikre industrien lave strømpriser. Slik støtte er langt fra gratis, og øker kostnadene for de landene som påtar seg utslippsreduksjoner.

I det følgende vil vi utdype fire synspunkter vi mener Norge bør fremme for å bidra til å øke mulighetene for en ambisiøs internasjonal klimaavtale. Disse synspunktene strider delvis mot EUs holdninger.

Velg en realistisk målsetting for avtalen
Det skrives veldig mye om klimaproblemet, og det er derfor ikke til å unngå at en del av den informasjonen som framstår som fakta ser ut til å endre seg fra fremstilling til fremstilling. De avvikende oppfatningene kommer først og fremst til syne når det er snakk om hvilken konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren vi kan godta, og hvilke utslippsreduksjoner dette vil kreve i 2020, i 2030, i 2050 osv. Stern-rapporten (Stern 2006) er kanskje mest klar på området, og følgende utdrag er hentet derfra:

Dagens konsentrasjon av klimagasser er ca. 430 ppm, mens før-industrielt nivå var 280 ppm⁵. Både nyttekostnadsanalyse og andre betraktninger som føre var-prinsippet tilsier at konsentrasjonen av klimagasser aldri bør overstige 550 ppm.

Dette målet innebærer at utslippene bør nå sitt maksimum innen 10-20 år, og at utslippene i 2050 må være minst 25% lavere enn dagens nivå. På lenger sikt må utslippene reduseres med i overkant av 80% fra dagens nivå⁶.

IPCCs delrapport om reduksjon av klimagasser presenterer ulike scenarioer hvor både den øvre grensen for konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren tillates å variere, og reduksjonene på ulike tidspunkt tillates å variere (IPCC, 2007). Scenariet som stabiliserer konsentrasjonen av klimagasser på 550 ppm krever omtrent tilsvarende reduksjoner som angitt i Stern-rapporten.

EU har sitt eget mål om maks 2°C global temperaturstigning, og Norge har gjennom Klimameldingen (Miljøverndepartementet, 2007) sluttet seg til det samme målet. Både Norge og EU begrunner sitt mål ut fra FNs klimakonvensjon som blant annet sier at man skal unngå farlige antropogene endringer i klimasystemet. Det er ikke opplagt hvordan EUs målsetting om at temperaturen ikke skal stige med mer enn 2°C skal oversettes til et konsentrasjonsmål, siden det er stor usikkerhet om hva temperaturøkningen blir for en gitt konsentrasjon av drivhusgasser. Dersom vi tolker målet strengt innebærer det en stabilisering på rundt 450 ppm⁷. En mindre streng tolkning kunne være at konsentrasjonen i en periode skulle kunne overstige 450 ppm, men at den på virkelig lang sikt måtte stabilisere seg på rundt 450 ppm.

For unngå forvirring av typen over bør oppfølgeren til Kyoto-avtalen målsette en maksimal global konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren. Dette er et mål som enkelt kan følges opp, det er etterprøvbart, og man vil med jevne mellomrom kunne justere tiltakene slik at man når målet. Etter vår mening er dette et felt hvor Norge burde kunne bidra, og med fordel innta et mer fleksibelt standpunkt enn EU.

Det er mye som tyder på at en målsetting om stabilisering ned mot 450 ppm er alt for ambisiøst. For eksempel mener Stern (2007) at det vil vise seg å bli svært kostbart siden vi i dag har 430 ppm, og utslippene er stigende. Målsettingen er dermed ikke forsvarlig ut fra en nyttekostnadsbetraktning. Andre mener at Stern  systematisk overdriver kostnadene ved klimaendringer, og  underdriver hva det vil koste å rense, se for eksempel Tol (2006) og Nordhaus (2007). De argumenterer derfor for en mindre ambisiøs renseplan.

Et for ambisiøst mål kan selvfølgelig gjøre det vanskelig for nye land å påta seg utslippsreduksjoner i en oppfølger til Kyoto-avtalen, simpelthen fordi de er uenige med målet for avtalen. I de kommende forhandlingene om en ny avtale bør Norge jobbe for enighet om et langsiktig mål for den maksimale konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, og en tentativ global utslippsbane som gjør det mulig å holde målet. Det ville bety at mye av forvirringen rundt rensebehov på ulike tidspunkt ville forsvinne, samt at  fokuset på norske utslipp i seg selv ble mindre.

Det er klart at et mindre ambisiøst mål en maks 2°C vil vekke store protester blant annet i miljøbevegelsen. På den annen side er det langt viktigere å få til en global klimaavtale enn å opprettholde ambisiøse mål som høyst sannsynlig ikke kan nåes. Dessuten kan selvfølgelig målet revurderes dersom ny informasjon gjør det ønskelig.

Fas ut CDM
I Kyoto-avtalen kan land med bindende utslippsforpliktelser oppnå utslippreduksjoner på fire ulike måter; i) rense egne utslipp, ii) kjøpe utslippskvoter av andre land med utslippsforpliktelser, iii) gjennomføre rensetiltak i andre land med utslippsforpliktelser (såkalt ”joint implementation”) og iv) gjennom CDM (Clean Development Mechanism). CDM innebærer at land gjennomfører rensetiltak i land uten utslippsforpliktelser, som for eksempel Kina eller India. Rensetiltakene kan være dyrking av ny skog, bytting til mindre forurensende brensel/energikilder eller energieffektivisering. Gjennom CDM kommer billige rensetiltak i u-land i-landene til gode, samtidig som u-land kan få overført ny og mindre forurensende teknologi.

CDM vil bidra til en mer kostnadseffektiv fordeling av globale utslippsreduksjoner, men har også en rekke svakheter. For det første er det betydelige transaksjonskostnader knyttet til mekanismen. Siden CDM gjennomføres i land uten utslippsforpliktelser, må det dokumenteres at prosjektet leder til reelle utslippsreduksjoner. Det er nedsatt et styre, underlagt Kyoto-protokollens Partsmøte, som skal godkjenne alle tiltak og utstede utslippskreditter. Dette er i seg selv en ressurskrevende prosess, og noe av gevinsten fra økt kostnadseffektivitet forsvinner allerede her.

Et mer alvorlig problem er at utslippsreduksjonene er svært vanskelig å måle fordi alle utslippsreduksjoner må måles mot en kontrafaktisk utslippsbane (det utslippene hadde vært om tiltaket ikke hadde vært gjennomført). Når prosjektet først er gjennomført, kan selvfølgelig ingen lenger si hva utslippene hadde vært dersom det ikke var gjennomført. Videre har dessuten begge parter (investor og vert) som er involvert i CDM-prosjektet incentiver til å overvurdere effekten av tiltaket. Ringvirkninger utover i økonomien er det heller ikke mulig å få korrekt beregnet. Det er derfor fare for at CDM leder til mindre utslippsreduksjoner enn resultatet hadde blitt uten mekanismen (se for eksempel Glomsrød og Rosendahl, 2007).

Dernest er det viktig å være klar over at CDM bare omfatter et begrenset sett av mulige rensetiltak. For eksempel er ikke reduksjon i tropisk avskoging inkludert i CDM til tross for at tropisk avskoging i dag står for 18,3 % av verdens utslipp. Det er 5  prosentpoeng mer enn all transport. Reduksjon av tropisk avskoging utgjør iflg. Stern (2006) et av de mest kostnadseffektive rensetiltak, og ville også innebære andre fordeler som bevaring av biologisk mangfold.

Så lenge mekanismen ikke omfatter alle rensetiltak, vil CDM heller ikke føre til at vi får én global pris på utslipp av drivhusgasser. Uten en global pris på utslipp av drivhusgasser er det vanskelig å gjøre noe med karbonlekkasjeproblemet. For eksempel vil ikke den generelle brukerprisen på fossile brensler i land uten utslippsforpliktelser stige på grunn av CDM. Dermed er mekanismen som ble beskrevet over fortsatt operativ: Jo mer land med utslippsforpliktelser reduserer sin bruk av fossile brensel, jo mer vil brukerprisen i land uten utslippsforpliktelser falle, og jo mer vil disse landene bruke.

Den kanskje mest alvorlige innvendingen mot CDM er, etter vår oppfatning, at den er til hinder for en mer forpliktende deltakelse fra u-landenes side. CDM gir en mulighet for u-landene til å tjene på å gjennomføre rimelige rensetiltak uten i det hele tatt å måtte forplikte seg til utslippsreduksjoner. Jo mer u-landene tilpasser seg denne gunstige ordningen, jo vanskeligere vil det antakelig være å bytte den ut med noe annet og mer effektivt. Som vi har argumentert for over, vil en løsning av klimaproblemet nettopp kreve at u-landene tar på seg bindende utslippsforpliktelser. Etter vår mening bør derfor CDM fases ut, og erstattes av romslige kvoter til u-landene.

Tilby romslige kvoter og legg opp til fri kvotehandel
Et alternativ til CDM er å tilby u-land deltakelse i en forpliktende avtale mot at de får svært milde utslippsforpliktelser. Mange u-land er naturlig nok skeptiske til dette siden deres økonomiske utvikling, og dermed ”utslippsbehov” er usikker. De måtte derfor i utgangspunktet få så milde utslippsforpliktelser at de med all sannsynlighet ville tjene på ordningen.

U-landene kan tjene på en slik ordning dersom de blir netto selgere av utslippskvoter. I et fremtidig globalt kvotemarked vil prisen på kvoter være tilnærmet lik kostnaden ved å rense den siste enheten utslipp. Siden mange u-land disponerer over de globalt sett rimeligste rensetiltakene, kan de selge rensetiltak til en pris som overstiger kostnaden ved tiltaket. Deltakelse kan dermed gi økonomisk gevinst for u-landene, selv med en kvotetildeling som ligger under det de uansett ville ha sluppet ut⁸.

For i-landene samlet sett vil dette være en langt bedre løsning enn CDM. For det første vil de globale utslippsreduksjonene bli større så lenge u-landenes kvotetildeling ligger under hva de uansett ville ha sluppet ut. For det andre vil karbonlekkasjeproblemet i teorien forsvinne. Så lenge u-landene har et utslippstak, uansett hvor høyt, vil alle utslipp ha en pris. Dernest vil tiltak som i dag ikke er godkjente som CDM-tiltak bli aktuelle. Det betyr at de totale kostnadene ved en gitt global utslippsreduksjon blir lavere. Til slutt vil man unngå kompliserte kontrafaktiske beregninger som både gir økte transaksjonskostnader og usikkerhet rundt de reelle utslippsreduksjonene.

Dersom vi skal ha noen forhåpninger om at u-land vil godta utslippsbegrensninger, er det imidlertid helt nødvendig at det ikke legges restriksjoner på kvotehandel med ulandene. Romslig tildeling av kvoter og utsiktene til å tjene på kvotehandel var antakelig en viktig årsak til at Russland valgte å ratifisere Kyoto-avtalen. EU har innført et eget kvotesystem som dekker om lag 50 % av utslippene. De virksomhetene som er omfattet av dette systemet kan ikke benytte kvoter fra Russland for å møte sine forpliktelser. Det er også uklart i hvilken grad EU-landene vil kjøpe russiske kvoter for å dekke utslippene i den delen av økonomien som ikke er omfattet av EUs kvotesystem.

Vi mener dette gir uheldige signaler, og synes derfor Norge bør ta et annet standpunkt enn EU til kvotekjøp. Norge bør kjøpe russiske kvoter, når deres utslippsregnskap er godkjent for kvotesalg, selv om dette innebærer kjøp av ”hot air”-kvoter⁹. Som vi har argumentert for over kan det å tilby et land et romslig utslippstak være den beste metoden for å få landet til å delta i en fremtidig klimaavtale. Men selvfølgelig blir et slikt tilbud lite troverdig dersom  foregangslandene etterpå likevel ikke vil kjøpe kvoter fra land der det i ettertid viser seg at kvotetildelingen medførte et visst salg av ”hot air”-kvoter.

Fremtidige klimaavtaler bør derfor heller ikke legge noen begrensinger på hvor mange kvoter et land med utslippsforpliktelser kan kjøpe. Vi er med andre ord helt enige med den sittende norske regjering når de ikke vil spesifisere hvor mye rensing som skal skje hjemme. U-landene må kunne være helt sikre på at de vil kunne tjene på kvotesalg dersom vi skal lykkes i å få dem til å akseptere et tak på sine utslipp.

Kvotehandel er selvfølgelig viktig av andre grunner også. I det hele tatt er det vanskelig å tenke seg at klimaproblemet skal kunne løses uten at man gjennomfører utslippsreduksjonene på den billigst mulige måten. Noe av problemet er jo at mange land synes at kostnadene er for høye i forhold til gevinsten jmf. for eksempel USA. Da får man ikke økt deltakelse gjennom å trumfe igjennom begrensninger i internasjonal kvotehandel. Noen er merkelig nok redd for at kvotehandel gjør det for billig å rense utslipp. Ifølge dette synet vil dermed kvotehandel ikke lede til det de anser som nødvendig teknologiutvikling. Dette ser vi nærmere på i neste avsnitt.

Teknologipolitikk bør frikobles fra nasjonale utslippsmål
Selv med et konsentrasjonsmål på 550 ppm, må utslippene når vi nærmer oss år 2100 reduseres med i overkant av 80 % fra dagens nivå. Dersom vi ser bort fra store omlegginger av livsførsel og samfunnsstruktur, vil målet bare kunne nås med betydelig teknologisk utvikling. Debatten dreier seg derfor ikke om hvorvidt vi trenger teknologisk endring, men hvordan vi best får den frem.

En ambisiøs internasjonal klimaavtale med uendret teknologi, vil lede til svært kostbare rensetiltak ettersom utslippene må reduseres mer og mer. Forventningene om dyrere rensetiltak i fremtiden vil lokke investorer til å investere i forskning og utvikling i dag, slik at kostnadene ved en ambisiøs klimaavtale faller. Det er imidlertid mulig at det blir svært vanskelig å få til en ambisiøs avtale dersom landene ikke er tilstrekkelig sikre på at en nødvendig teknologisk framgang kommer til å begrense kostnaden. I så fall må den teknologiske fremgangen komme før en mer ambisiøs klimaavtale settes i verk. Da møter en på problemet om at private investorer kan utebli fordi de er usikre på om det blir en streng klimaavtale i fremtiden. Dette taler for at noen land bør gå i bresjen å støtte klimavennlig teknologier mer enn andre teknologier.

I Norge er det bred politisk enighet om at vi skal bidra til utvikling av klimavennlige teknologier. Norsk støtte av klimavennlig teknologi kan i prinsippet skje på tre måter:

1. Staten kan subsidiere forskning, utvikling og demonstrasjon av nye teknologier.

2. Staten kan subsidiere investeringer i mer moden klimavennlig teknologi slik at teknologien blir introdusert i markedet til tross for at kostnadene ved teknologien pr. i dag er for høye.¹⁰

3. Staten kan sørge for at prisen på utslipp blir høyere i Norge enn i andre land med utslippsforpliktelser, og dermed gjøre ny klimavennlig teknologi relativt mer konkurransedyktig i Norge.

Krav om ”å rense utslipp hjemme” er en variant av punkt 3 over. Alle begrensninger i handelen med utslippskvoter vil medføre at prisen på utslipp hjemme blir høyere enn prisen på utslipp internasjonalt. Det er en oppfatning i EU og dels i Norge at dette er en effektiv måte å støtte teknologiutvikling på. Dette synspunktet mener vi bør revurderes av flere årsaker.

For det første er det norske markedet for renseutstyr antakelig alt for lite til å kunne gi tilstrekkelig incentiver til teknologiutvikling. For eksempel tror ikke vi det norske solenergiselskapet Rec ville hatt den samme utviklingen uten etterspørselen fra de store markedene i Tyskland og USA. Krav om rensing ”hjemme” gir derfor bare mening hvis vi for eksempel forstår ”hjemme” som EU og Norge som en felles enhet uten landspesifikke krav til rensing.

For det andre, og minst like viktig, selvpålagte krav om store utslippsreduksjoner i Norge, eller for så vidt i EU, er et svært lite treffsikkert virkemiddel for teknologiutvikling. Høye priser på utslipp i Norge vil nemlig også kunne utløse mange dyre rensetiltak som ikke vil gi teknologiutvikling. Slike dyre rensetiltak representerer ren sløsing med samfunnets ressurser, det vil si at vi kunne fått tilsvarende utslippsreduksjoner til en langt lavere kostnad ved å kjøpe rensetiltak (kvoter) i andre land.

Vi tviler for eksempel på at elektrifisering av Nordsjøen vil gi teknologiutvikling. Selve elektrifiseringen vil basere seg på kjent teknologi, og følgelig ikke gi noe teknologiutvikling. Elektrifiseringen vil selvfølgelig gi økt behov for elektrisitet som igjen vil kunne gi bygging av mer fornybar energi, for eksempel i form av subsidierte havvindmøller. Men dette er en kunstig kobling som lett fører galt av sted. Havvindmøller bør bygges der betalingsvilligheten for strømmen de produserer er størst (dersom de i det hele tatt skal bygges). Elektrifisering av Nordsjøen bør bare gjennomføres så lenge rensekostnadene ved dette tiltaket ikke overstiger den internasjonale kvoteprisen gitt fremtidige elektrisitetspriser for strøm levert til plattformene i Nordsjøen.

Til slutt vil selvpålagte krav om store utslippsreduksjoner hjemme føre til at teknologi først og fremst installeres hjemme. Men dersom en del av hensikten ved statlig finansiert teknologiutvikling er å vise at kostnadene ved utslippsreduksjoner er håndterbare, og dermed bidra til større deltakelse, så er det ikke nødvendigvis mest fornuftig å bygge ut teknologien hjemme. Finansiering av CO₂-fangstanlegg på kullkraftverk i for eksempel Kina kan være en betydelig bedre strategi. Det er først og fremst land som i dag ikke har noen utslippsforpliktelser som bør se at det finnes teknologi med potensialet for å gi lave tiltakskostnader i deres land.

Fordeling av kostnader mellom land
Som sagt krever en internasjonal avtale at landene også blir enig om fordeling av kostnadene. Her ligger kanskje den største utfordringen, siden det globale klima er et kollektivt gode og deltakelse i en avtale er basert på frivillighet. Det synes åpenbart at i-landene må dekke hvis ikke hele, så en stor del av kostnadene ved utslippsreduksjonene fremover mot 2050. Dersom u-land i utgangspunktet gis romslige utslippstak, og i-landene desto strengere utslippstak, er dette prinsippet automatisk ivaretatt. Ettersom kvoter kan kjøpes og selges fritt, vil rensingen selvfølgelig skje uavhengig av den initiale fordelingen. Så selv om u-landene i utgangspunktet kan fortsette som før, kan det hende at mesteparten av rensingen skjer i disse landene. Det vil i så tilfelle bety at u-landene har en økonomisk gevinst av å være med på klimaavtalen selv sett bort i fra fordelen ved et bedre klima.

Ettersom utslippene må strammes inn er det antakelig ikke rom for at u-landene kan beholde sine romslige kvoter. Når den tid kommer må vi kanskje tenke på andre måter å kompensere u-landene på. En mulighet er selvfølgelig at i-landene får negative utslippskvoter, men ettersom u-landene blir rikere, er det antakelig ikke urimelig at de selv også dekker noe av kostnaden ved utslippsreduksjoner.

1 Synspunktene i artikkelen er forfatternes egne, og gjenspeiler ikke på noen måte SSBs offisielle syn. Ellers takk tilInés Hardoy og til en anonym konsulent for mange nyttige kommentarer.

2 Enkelte forskere har fremhevet et sett av regionale klimaavtaler basert på dagens Kyoto-avtale som en mulig løsning på klimaproblemet, se f.eks. Asheim et al. (2006). Andre forskere som f.eks. Stiglitz (2006) og Barrett (2003) har fremhevet alternativer til dagens Kyoto-avtale. Mens Stiglitz (2006) ønsker seg en global avtale basert på en utslippsskatt og handelssanksjoner, har Barrett (2003) argumentert for en avtale som setter ulike former for teknologistandarder. Vi vil imidlertid her fokusere på løsningen med en global avtale av Kyoto-typen.

3 Nordhaus (2007) forsøker seg på slike beregninger, og innholder også noen referanser til andre slike beregninger, se side 101. F.eks. finner Nordhaus at dersom deltakelsen er begrenset slik at bare 50% av utslippene er dekket, så vil kostnadene bli omtrent 3 ganger så høye. Til sammenligning er ca. 33% av utslippene dekket i dagens Kyoto-avtale (Nordhaus, 2007).

4 Se f.eks. http://www.pressemeldinger.no/read.asp?recno=1122

5 Klimagasser inkluderer foruten CO₂ også bl.a. metan og lystgass. Mengden av de andre gassene måles i forhold til  deres oppvarmingspotensial dvs. i såkalte CO₂-ekvivalenter. Siden mengden av CO₂ i atmosfæren per i dag er ca. 380 ppm, utgjør de andre gassene altså ca. 50 ppm.

6 En slik målsetning vil i følge Stern (2007) innebære at man bruker ca. 1. prosent av verdens bruttonasjonalprodukt på å unngå utslipp hvert år for alltid. Dersom verden ikke gjør noe som helst for å unngå utslipp vil kostnadene knyttet til klimaendringer ifølge Stern beløpe seg til 5-20 % av verdens bruttonasjonalprodukt for alltid.

7 Klimafølsomheten uttrykker hvor mye temperaturen vil stige på lang sikt ved dobling av konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Den siste IPCC-rapporten (IPCC, 2007) angir  klimafølsomheten til å ligge i intervallet 2,1-4,4º C. Det betyr f.eks. at dersom konsentrasjonen stabiliserer seg på 450 ppm, så vil forventet temperaturstigning være ca. 2º C.

8 Dvs. at kvoten kan være lavere enn de såkalte “business-as-usual”-utslippene (BaU). Kvotetildelingen kan utgjøre en viss andel av forventet BaU. Siden BaU vil avhenge av fremtidig BNP, og fremtidig BNP er usikkert, kan ev. kvoter til u-land gis i forhold til fremtidig BNP. Dvs. hvis u-landene får en høy fremtidig BNP-vekst, så få de mange kvoter og vice-versa.

9 ”Hot air”-kvoter betyr at kvotekjøpet ikke blir motsvart av utslippsreduksjoner i selgerlandet fordi selgerlandet har fått flere kvoter enn deres BaU-utslipp.

10 Slik støtte kan gjøre det mer interessant for private å utvikle teknologien videre, og dermed drive kostnadene ytterligere nedover. Det er dette som gjerne blir omtalt som erfaringskurver, dvs. at kostnadene faller jo mer en teknologi benyttes.

Referanser
Asheim, G. B., C. F. Bretteville, J. Hovi og F C. Mentz (2006): Regional versus Global Cooperation for Climate Control, Journal of Environmental Economics and Management, 51(1): 93-109.

Barrett, S. (2003): Environment and Statecraft. Oxford: Oxford University Press.

Glomsrød, S. og K.E. Rosendahl (2007): CO2-reduksjoner hjemme eller ute? Klima 1-07, 6-8, CICERO.

Holtsmark (2007): Norges fremtidige rammebetingelser i klimapolitikken og fremtidig pris på CO2, Rapport utarbeidet for Teknologirådet, Statistisk sentralbyrå, 2007.

Miljøverndepartementet (2007): Norsk klimapolitikk, St.meld. nr. 34 (2006-2007)

Nordhaus, W. D (2007): The Challenge of Global Warming: Economic Models and Environmental Policy, Yale University. http://nordhaus.econ.yale.edu/dice_mss_091107_public.pdf

IPCC (2007): Summary for Policy Makers - Working Group III Report Mitigation of Climate Change, http://www.ipcc.ch/.

Stern Review Report (2006): The Economics of Climate Change, HM Treasury, London,(Online: http://www.hmtreasury.gov.uk/independent_reviews/stern_review_economics_climate_change/stern_review_report.cfm.

Stiglitz, J. (2006): A New Agenda for Global Warming, The Economist’s Voice, July.

Tol R. S. J. (2006): The Stern review of the economics of climate change: A comment,

Energy & Environment, 17 (6), 977-981.