Klimaendringer, fattigdom og etikk
Formålet med denne artikkelen er å peke på noen sentrale etiske og moralske utfordringer som møter oss som følge av klimaendringene. Problemene forbundet med klimaendringene henger på en uheldig måte sammen med globale maktstrukturer: Mens vi i den rike delen av verden har hovedansvaret for klimaproblemene, er det de i den fattige delen av verden som rammes hardest og raskest av disse endringene. Dette pålegger verdens rike visse moralske plikter ovenfor de fattige. For det første pålegger det oss en negativ plikt til ikke å forårsake ytterligere skade. For å overholde denne plikten bør vi blant annet straks kutte i våre CO2-utslipp. For det andre pålegger klimaendringene oss en positiv plikt til å hjelpe verdens fattige med å håndtere de utfordringene som kommer med fremtidige klimaendringer.
Av Espen Gamlund
”The poorest developing countries will be hit earliest and hardest by climate change, even though they have contributed little to causing the problem. Their low incomes make it difficult to finance adaptation. The international community has an obligation to support them in adapting to climate change. Without such support there is a serious risk that development progress will be undermined.”
Stern-rapporten, 2006
Innledning
Det er tre ting man nå synes å være enige om i forbindelse med klimaendringene. For det første virker det nå klart at det faktisk er en global oppvarming underveis. Dette er det få eller ingen som har grunn til å betvile i dag, og hvis det finnes noen tvilere er det rimelig å legge begrunnelsesbyrden på dem. FNs klimapanel (IPCC) og andre eksperter på klima og klimaendringer er mer enige enn noensinne om at vi står overfor betydelige klimaendringer, og disse endringene truer med å ramme oss allerede i dette århundret. For det andre er det enighet om at vi i den rike vestlige delen av verden er årsak til klimaendringene, og at vi som konsekvens har forårsaket den globale oppvarmingen. For det tredje er man enige om at den fattige delen av verden i sør vil rammes hardest som følge av disse klimaendringene.
Endringene i klimaet reiser en rekke spørsmål av vitenskapelig, økonomisk, politisk og etisk art. Hva forårsaker dem? Hvor alvorlig er den tilstanden jordkloden befinner seg i? Hva vil det koste å møte og løse klimaendringene? Hva er de beste virkemidlene for å løse problemene? Hvem har ansvaret? I lengre tid har det vært slik at de etiske sidene ved klimaendringene har blitt skjøvet i bakgrunnen til fordel for de mer teknisk-vitenskapelige, økonomiske og politiske sidene ved problemstillingen. For eksempel dreier mye av diskusjonen seg om hvilken diagnose eller diagnoser av jordens tilstand som er korrekte med hensyn til hvor alvorlig situasjonen er, og hvilke prognoser som foreligger for fremtiden. Hvor mye vil isen smelte? Hvor mange grader vil jordklodens temperatur stige med? Hvor mange arter kan stå i fare for å bli utryddet? I den senere tid har derimot de etiske og moralske aspektene ved klimaendringene i økende grad nådd dagsordenen. Flere later nå til å være klar over at klimaendringene reiser viktige prinsipielle etiske spørsmål om ansvar og rettferdighet. Problemene forbundet med klimaendringene henger på en uheldig måte sammen med globale maktstrukturer: Mens vi i den rike delen av verden har hovedansvaret for klimaproblemene, er det folk i den fattige delen av verden som rammes hardest og raskest av klimaendringene. Med stigende havnivå vil fattige land rammes av flodbølger, sult, sykdommer og død, og de vil antagelig i liten grad være i stand til å takle slike problemer. Det hefter dermed en dyp urettferdighet ved at den globale oppvarmingen er forårsaket av den rike verden, men likevel rammer den fattige verden.
Formålet med denne artikkelen er å peke på noen sider ved denne urettferdigheten som jeg mener er både interessante og viktige. Mitt hovedpoeng er at vi som lever i den rike delen av verden, grunnet vårt ansvar for den globale oppvarmingen, har en negativ moralsk plikt til ikke å påføre ytterligere skade ved å kutte våre CO2-utslipp. Samtidig har vi også en positiv moralsk plikt til å hjelpe dem som berøres av de klimaendringene vi har forårsaket gjennom ulike økonomiske og politiske tiltak.
II. Klimaendringene som etisk anliggende
Klimaendringene er altså beviselig i gang, og de reiser viktige prinsipielle etiske spørsmål og problemstillinger, særlig knyttet til ansvar og rettferdighet. Klimaendringene er ikke bare blant de største og mest alvorlige miljøutfordringene vi står overfor, de er også blant de mest sentrale internasjonale og globale problemene vi vil møte i tiden som kommer. Som nevnt innledningsvis er det flere som nå etter hvert får øynene opp for klimaendringenes etiske dimensjon. Som IPCC (2001: 2) har uttalt det:
Natural, technical and social sciences can provide essential information and evidence needed for decisions on what constitutes ‘dangerous anthropogenic interference with the climate system’. At the same time, such decisions are value judgments determined through socio-political processes, taking into account considerations such as development, equity, and sustainability, as well as uncertainties and risk.
Det er derfor gode grunner til at folk generelt, og kanskje moralfilosofer spesielt, bør ta klimaendringene på alvor som et etisk og moralsk anliggende. Selv om mitt hovedfokus i denne artikkelen er knyttet til det moralske ansvar verdens rike har overfor verdens fattige, er det flere etiske sider ved klimaendringene som fortjener oppmerksomhet. For eksempel har vi i dag tilstrekkelig kunnskap om hva som kan gå galt og om den risiko vi påfører kommende generasjoner. Med klimaendringene følger derfor et vesentlig ansvar overfor fremtidige generasjoner. De kan trolig klandre oss og tidligere generasjoner for flere av de problemene de vil måtte slite med som følge av vårt forbruk og vår levemåte gjennom det siste århundret.1
Det er ikke bare kommende generasjoner av mennesker som vil komme til å merke klimaendringene på kroppen. Det vil også nålevende generasjoner og kanskje særlig de som bor i de mest utsatte deler av verden, nemlig de fattigste. Den globale oppvarmingen har allerede påført sårbare samfunn skader, og mennesker som bor i utsatte deler har så smått begynt å tilpasse sine liv til en ny virkelighet. Dette gjelder blant annet de som bor i utsatte områder i Sør-Afrika, Bangladesh og Vietnam. Et spørsmål man kan stille i den forbindelse er hva slags tilstander vi vil få i fremtiden med for eksempel 2-3 graders temperaturøkning? Når issmeltingen øker vil havnivået utvilsomt stige, og det vil bli flom og tørke. Hvis vi fortsetter med ”business as usual” vil disse endringene forsterke seg, noe som vil medføre skader på kornåkrer, den generelle matsikkerheten vil bli påvirket, tilgjengeligheten på vann svekket, og helse og infrastruktur forverret. Et varmere og mer ustabilt klima vil ha betydelige konsekvenser for livsbetingelsene til verdens fattige.
III. Moralske plikter overfor verdens fattige
Ansvaret for den globale oppvarmingen hviler derfor på oss her i vesten. Ved å være kausale bidragsytere til den globale oppvarmingen gjennom våre utslipp, er vi ansvarlige for den situasjonen andre mennesker på jorden har havnet i. Hva bør så verdens rike gjøre for å bøte på de skadene som allerede er påført, og hva bør vi gjøre for å forhindre eller begrense de fremtidige følgene av den globale oppvarmingen? Min påstand er at den globale oppvarmingens konsekvenser for verdens fattige reiser et spørsmål om negativ plikt: ikke bare lar vi folk sulte og lide under klimaendringene, vi er faktisk ansvarlige for den situasjonen de har havnet i. Filosofer skiller ofte mellom den negative plikten vi har til ikke å forårsake skade, og den positive plikten vi har til å hjelpe de trengende. Tradisjonelt har det vært vanlig å betrakte fattigdom som et spørsmål om våre positive plikter til å hjelpe de som er i nød. I tilfellet med fattigdom er det ifølge den anerkjente moralfilosofen Thomas Pogge (2002) slik at våre positive plikter overgås av den negative plikten til å bekjempe fattigdom. Pogge mener at fordi vi er ansvarlige for den situasjonen som verdens fattige befinner seg i, bør vi slutte å betrakte fattigdom som et spørsmål om våre positive plikter til å hjelpe de fattige. Ingen vil benekte at de fattige trenger hjelp, men årsaken til at de trenger hjelp – og vil fortsette å trenge hjelp i fremtiden – er den grove urettferdigheten de har blitt utsatt for.
Det er mange som mener Pogge har levert et overbevisende argument for at situasjonen i dag, med hensyn til verdens fattigdom, innebærer et brudd på den negative plikten til ikke å forårsake skade. Jeg antar det ikke er urimelig å hevde at noe tilsvarende er tilfelle med klimaendringene og den situasjonen verdens fattige vil møte i fremtiden som følge av de endringene vi har forårsaket. Det vil si at den fremtidige situasjonen som verdens fattige etter all sannsynlighet vil befinne seg i, innebærer et brudd på den negative plikten til ikke å skade. Det innebærer at en ”business as usual”-tilnærming, hvor vi ikke forsøker å kutte våre CO2-utslipp, vil innebære et fremtidig brudd på den negative plikten vi har til ikke å skade. Ved å fortsette å slippe ut drivhusgasser slik vi gjør i dag, vil vi fortsette å forårsake skade på verdens fattige. Så kan man innvende at vi tross alt har et større ansvar overfor våre nærmeste og av den grunn bør prioritere våre egne, det vil si vårt eget land, når det gjelder å forberede oss på de klimaendringene som vil komme, og at dette hensynet utkonkurrerer vårt ansvar ovenfor fattige i andre deler av verden. Vi har med andre ord spesielle plikter overfor dem vi står i spesielle relasjoner til, og disse pliktene utveier andre mer generelle plikter overfor andre mennesker. Til det er det å si at selv om det i noen tilfeller vil være moralsk sett riktig, og noen ganger også påkrevd, å prioritere sine egne når det gjelder positive plikter, er situasjonen en annen med hensyn til negative plikter. Urett og skade vi påfører fremmede har den samme status og vekt som den urett og skade vi påfører våre nærmeste. Gitt at vi derfor i nær fremtid, gjennom våre utslipp, vil forårsake større skade på fattige mennesker i sør enn på oss selv, har vi et større ansvar overfor de fattige enn vi har ovenfor våre nærmeste.
Så kan man stille spørsmålet om bekjempelse av fattigdom generelt, og bekjempelse av konsekvensene av den globale oppvarmingen for verdens fattige spesielt, kan oppnås ved å appellere utelukkende til negative plikter? Når det gjelder fattigdomsbekjempelse generelt er Pogges påstand at: “Whether or not we accept such a negative duty in regard to the justice of our global order makes a momentous moral difference” (Pogge 2002: 133). Her er Pogge inne på noe vesentlig, og det har overføringsverdi til klimaproblemene vi står overfor. Hvis vi ikke anerkjenner at vi har en negativ plikt til ikke å slippe ut drivhusgasser som forårsaker skade på verdens fattige, kan kampen mot den globale oppvarmingen fort gå tapt – noe som vil medføre at millioner av mennesker drives til sult og nød. Derfor har hver og en av oss en negativ plikt til ikke å bidra til at situasjonen forverres for de som er mest utsatt. På et globalt plan er Kyoto-avtalen i så måte et steg i riktig retning, selv om det trolig ikke er et steg langt nok. Vi trenger mer ambisiøse målsettinger om klimagasskutt. Likevel kan mye gjøres, for eksempel når det gjelder å ta i bruk allerede tilgjengelig teknologi for miljøvennlige løsninger. Her står det kun på politisk vilje til å gjennomføre de nødvendige tiltak. Politikere har også et ansvar for å legge til rette for å foreslå insentivbaserte tiltak som får folk til å velge miljøvennlige framfor miljøfiendtlige løsninger. Det skal lønne seg å kjøre kollektivt fremfor bil, det skal lønne seg å kjøpe økologiske produkter – det skal generelt være lønnsomt å bidra til å bekjempe eller redusere de negative konsekvensene av klimaendringene. Alt dette kan spille en viktig rolle i oppfyllelsen av den negative plikten til ikke å skade.
Samtidig har vi også en positiv plikt til å bøte på den situasjonen vi allerede har skapt. Vi bør derfor forsøke å yte relevant kompensasjon og bistand til mennesker i de landområdene som er mest utsatt for virkningene av klimaendringene. For eksempel bør vi gi en god del til utviklingslandene i form av hjelp til å utvikle miljøvennlige energiløsninger slik at de kan unngå forurensende kull- og oljeløsninger. Dernest er det viktig at vi bistår de fattige landene med hjelp til å tilpasse seg den nye tilværelsen som endringene i klima medfører. De vil trolig trenge hjelp i spørsmål knyttet til matproduksjon, vanntilgjengelighet, helse og så videre. Selv om den negative plikten til ikke å skade oppveier den positive plikten til å hjelpe, bør vi tilstrebe å oppfylle begge plikter. Vi har derfor en negativ moralsk plikt til ikke å påføre ytterligere skade ved å kutte våre CO2-utslipp, samtidig som vi har en positiv moralsk plikt til å hjelpe, gjennom ulike økonomiske og politiske tiltak, de som berøres av de klimaendringene vi har forårsaket.
IV. Avslutning
Jeg har i denne artikkelen argumentert for at klimaendringene pålegger oss i den vestlige delen av verden visse moralske plikter overfor verdens fattige. Nærmere bestemt pålegger det oss en negativ plikt til ikke å skade og en positiv plikt til å hjelpe. Det faktum at vi er årsak til den globale oppvarmingen, og at klimaendringene vil ramme de fattigste raskest og hardest, pålegger oss et vesentlig ansvar overfor de som bor i de mest utsatte delene av verden. For å oppfylle den negative plikten til ikke å skade bør vi blant annet derfor foreta drastiske kutt i våre CO2–utslipp snarest. Samtidig pålegger klimakrisen oss en positiv plikt til å yte kompensasjon og hjelpe verdens fattige med å håndtere de problemene de etter all sannsynlighet vil få som følge av våre utslipp. Vi bør derfor tilstrebe å få i stand gunstige økonomiske og politiske løsninger som sørger for at de blant annet kan utvikle miljøvennlige energiløsninger. I tillegg bør vi bistå dem i å tilpasse seg de utfordringer som fremtidige klimaproblemer kan eller vil føre med seg.
1. Se Ekeli 2004 & Gamlund 2007.
Referanser
Ekeli, Kristian Skagen (2004): Environmental Risks, Uncertainty and Intergenerational Ethics, (2004), Environmental Values, 13(4):421-448.
Gamlund, Espen (2007): Moralsk Betenkelig, Dagbladet 13.4.2007.
IPCC (2001c): Climate Change 2001: Synthesis Rapport. Cambridge. Cambridge University Press. Tilgjengelig på http://www.ipcc.ch
Pogge, Thomas (2002): World Poverty and Human Rights. Cambridge: Polity Press.
Stern-rapporten, 2006
Innledning
Det er tre ting man nå synes å være enige om i forbindelse med klimaendringene. For det første virker det nå klart at det faktisk er en global oppvarming underveis. Dette er det få eller ingen som har grunn til å betvile i dag, og hvis det finnes noen tvilere er det rimelig å legge begrunnelsesbyrden på dem. FNs klimapanel (IPCC) og andre eksperter på klima og klimaendringer er mer enige enn noensinne om at vi står overfor betydelige klimaendringer, og disse endringene truer med å ramme oss allerede i dette århundret. For det andre er det enighet om at vi i den rike vestlige delen av verden er årsak til klimaendringene, og at vi som konsekvens har forårsaket den globale oppvarmingen. For det tredje er man enige om at den fattige delen av verden i sør vil rammes hardest som følge av disse klimaendringene.
Endringene i klimaet reiser en rekke spørsmål av vitenskapelig, økonomisk, politisk og etisk art. Hva forårsaker dem? Hvor alvorlig er den tilstanden jordkloden befinner seg i? Hva vil det koste å møte og løse klimaendringene? Hva er de beste virkemidlene for å løse problemene? Hvem har ansvaret? I lengre tid har det vært slik at de etiske sidene ved klimaendringene har blitt skjøvet i bakgrunnen til fordel for de mer teknisk-vitenskapelige, økonomiske og politiske sidene ved problemstillingen. For eksempel dreier mye av diskusjonen seg om hvilken diagnose eller diagnoser av jordens tilstand som er korrekte med hensyn til hvor alvorlig situasjonen er, og hvilke prognoser som foreligger for fremtiden. Hvor mye vil isen smelte? Hvor mange grader vil jordklodens temperatur stige med? Hvor mange arter kan stå i fare for å bli utryddet? I den senere tid har derimot de etiske og moralske aspektene ved klimaendringene i økende grad nådd dagsordenen. Flere later nå til å være klar over at klimaendringene reiser viktige prinsipielle etiske spørsmål om ansvar og rettferdighet. Problemene forbundet med klimaendringene henger på en uheldig måte sammen med globale maktstrukturer: Mens vi i den rike delen av verden har hovedansvaret for klimaproblemene, er det folk i den fattige delen av verden som rammes hardest og raskest av klimaendringene. Med stigende havnivå vil fattige land rammes av flodbølger, sult, sykdommer og død, og de vil antagelig i liten grad være i stand til å takle slike problemer. Det hefter dermed en dyp urettferdighet ved at den globale oppvarmingen er forårsaket av den rike verden, men likevel rammer den fattige verden.
Formålet med denne artikkelen er å peke på noen sider ved denne urettferdigheten som jeg mener er både interessante og viktige. Mitt hovedpoeng er at vi som lever i den rike delen av verden, grunnet vårt ansvar for den globale oppvarmingen, har en negativ moralsk plikt til ikke å påføre ytterligere skade ved å kutte våre CO2-utslipp. Samtidig har vi også en positiv moralsk plikt til å hjelpe dem som berøres av de klimaendringene vi har forårsaket gjennom ulike økonomiske og politiske tiltak.
II. Klimaendringene som etisk anliggende
Klimaendringene er altså beviselig i gang, og de reiser viktige prinsipielle etiske spørsmål og problemstillinger, særlig knyttet til ansvar og rettferdighet. Klimaendringene er ikke bare blant de største og mest alvorlige miljøutfordringene vi står overfor, de er også blant de mest sentrale internasjonale og globale problemene vi vil møte i tiden som kommer. Som nevnt innledningsvis er det flere som nå etter hvert får øynene opp for klimaendringenes etiske dimensjon. Som IPCC (2001: 2) har uttalt det:
Natural, technical and social sciences can provide essential information and evidence needed for decisions on what constitutes ‘dangerous anthropogenic interference with the climate system’. At the same time, such decisions are value judgments determined through socio-political processes, taking into account considerations such as development, equity, and sustainability, as well as uncertainties and risk.
Det er derfor gode grunner til at folk generelt, og kanskje moralfilosofer spesielt, bør ta klimaendringene på alvor som et etisk og moralsk anliggende. Selv om mitt hovedfokus i denne artikkelen er knyttet til det moralske ansvar verdens rike har overfor verdens fattige, er det flere etiske sider ved klimaendringene som fortjener oppmerksomhet. For eksempel har vi i dag tilstrekkelig kunnskap om hva som kan gå galt og om den risiko vi påfører kommende generasjoner. Med klimaendringene følger derfor et vesentlig ansvar overfor fremtidige generasjoner. De kan trolig klandre oss og tidligere generasjoner for flere av de problemene de vil måtte slite med som følge av vårt forbruk og vår levemåte gjennom det siste århundret.1
Det er ikke bare kommende generasjoner av mennesker som vil komme til å merke klimaendringene på kroppen. Det vil også nålevende generasjoner og kanskje særlig de som bor i de mest utsatte deler av verden, nemlig de fattigste. Den globale oppvarmingen har allerede påført sårbare samfunn skader, og mennesker som bor i utsatte deler har så smått begynt å tilpasse sine liv til en ny virkelighet. Dette gjelder blant annet de som bor i utsatte områder i Sør-Afrika, Bangladesh og Vietnam. Et spørsmål man kan stille i den forbindelse er hva slags tilstander vi vil få i fremtiden med for eksempel 2-3 graders temperaturøkning? Når issmeltingen øker vil havnivået utvilsomt stige, og det vil bli flom og tørke. Hvis vi fortsetter med ”business as usual” vil disse endringene forsterke seg, noe som vil medføre skader på kornåkrer, den generelle matsikkerheten vil bli påvirket, tilgjengeligheten på vann svekket, og helse og infrastruktur forverret. Et varmere og mer ustabilt klima vil ha betydelige konsekvenser for livsbetingelsene til verdens fattige.
III. Moralske plikter overfor verdens fattige
Ansvaret for den globale oppvarmingen hviler derfor på oss her i vesten. Ved å være kausale bidragsytere til den globale oppvarmingen gjennom våre utslipp, er vi ansvarlige for den situasjonen andre mennesker på jorden har havnet i. Hva bør så verdens rike gjøre for å bøte på de skadene som allerede er påført, og hva bør vi gjøre for å forhindre eller begrense de fremtidige følgene av den globale oppvarmingen? Min påstand er at den globale oppvarmingens konsekvenser for verdens fattige reiser et spørsmål om negativ plikt: ikke bare lar vi folk sulte og lide under klimaendringene, vi er faktisk ansvarlige for den situasjonen de har havnet i. Filosofer skiller ofte mellom den negative plikten vi har til ikke å forårsake skade, og den positive plikten vi har til å hjelpe de trengende. Tradisjonelt har det vært vanlig å betrakte fattigdom som et spørsmål om våre positive plikter til å hjelpe de som er i nød. I tilfellet med fattigdom er det ifølge den anerkjente moralfilosofen Thomas Pogge (2002) slik at våre positive plikter overgås av den negative plikten til å bekjempe fattigdom. Pogge mener at fordi vi er ansvarlige for den situasjonen som verdens fattige befinner seg i, bør vi slutte å betrakte fattigdom som et spørsmål om våre positive plikter til å hjelpe de fattige. Ingen vil benekte at de fattige trenger hjelp, men årsaken til at de trenger hjelp – og vil fortsette å trenge hjelp i fremtiden – er den grove urettferdigheten de har blitt utsatt for.
Det er mange som mener Pogge har levert et overbevisende argument for at situasjonen i dag, med hensyn til verdens fattigdom, innebærer et brudd på den negative plikten til ikke å forårsake skade. Jeg antar det ikke er urimelig å hevde at noe tilsvarende er tilfelle med klimaendringene og den situasjonen verdens fattige vil møte i fremtiden som følge av de endringene vi har forårsaket. Det vil si at den fremtidige situasjonen som verdens fattige etter all sannsynlighet vil befinne seg i, innebærer et brudd på den negative plikten til ikke å skade. Det innebærer at en ”business as usual”-tilnærming, hvor vi ikke forsøker å kutte våre CO2-utslipp, vil innebære et fremtidig brudd på den negative plikten vi har til ikke å skade. Ved å fortsette å slippe ut drivhusgasser slik vi gjør i dag, vil vi fortsette å forårsake skade på verdens fattige. Så kan man innvende at vi tross alt har et større ansvar overfor våre nærmeste og av den grunn bør prioritere våre egne, det vil si vårt eget land, når det gjelder å forberede oss på de klimaendringene som vil komme, og at dette hensynet utkonkurrerer vårt ansvar ovenfor fattige i andre deler av verden. Vi har med andre ord spesielle plikter overfor dem vi står i spesielle relasjoner til, og disse pliktene utveier andre mer generelle plikter overfor andre mennesker. Til det er det å si at selv om det i noen tilfeller vil være moralsk sett riktig, og noen ganger også påkrevd, å prioritere sine egne når det gjelder positive plikter, er situasjonen en annen med hensyn til negative plikter. Urett og skade vi påfører fremmede har den samme status og vekt som den urett og skade vi påfører våre nærmeste. Gitt at vi derfor i nær fremtid, gjennom våre utslipp, vil forårsake større skade på fattige mennesker i sør enn på oss selv, har vi et større ansvar overfor de fattige enn vi har ovenfor våre nærmeste.
Så kan man stille spørsmålet om bekjempelse av fattigdom generelt, og bekjempelse av konsekvensene av den globale oppvarmingen for verdens fattige spesielt, kan oppnås ved å appellere utelukkende til negative plikter? Når det gjelder fattigdomsbekjempelse generelt er Pogges påstand at: “Whether or not we accept such a negative duty in regard to the justice of our global order makes a momentous moral difference” (Pogge 2002: 133). Her er Pogge inne på noe vesentlig, og det har overføringsverdi til klimaproblemene vi står overfor. Hvis vi ikke anerkjenner at vi har en negativ plikt til ikke å slippe ut drivhusgasser som forårsaker skade på verdens fattige, kan kampen mot den globale oppvarmingen fort gå tapt – noe som vil medføre at millioner av mennesker drives til sult og nød. Derfor har hver og en av oss en negativ plikt til ikke å bidra til at situasjonen forverres for de som er mest utsatt. På et globalt plan er Kyoto-avtalen i så måte et steg i riktig retning, selv om det trolig ikke er et steg langt nok. Vi trenger mer ambisiøse målsettinger om klimagasskutt. Likevel kan mye gjøres, for eksempel når det gjelder å ta i bruk allerede tilgjengelig teknologi for miljøvennlige løsninger. Her står det kun på politisk vilje til å gjennomføre de nødvendige tiltak. Politikere har også et ansvar for å legge til rette for å foreslå insentivbaserte tiltak som får folk til å velge miljøvennlige framfor miljøfiendtlige løsninger. Det skal lønne seg å kjøre kollektivt fremfor bil, det skal lønne seg å kjøpe økologiske produkter – det skal generelt være lønnsomt å bidra til å bekjempe eller redusere de negative konsekvensene av klimaendringene. Alt dette kan spille en viktig rolle i oppfyllelsen av den negative plikten til ikke å skade.
Samtidig har vi også en positiv plikt til å bøte på den situasjonen vi allerede har skapt. Vi bør derfor forsøke å yte relevant kompensasjon og bistand til mennesker i de landområdene som er mest utsatt for virkningene av klimaendringene. For eksempel bør vi gi en god del til utviklingslandene i form av hjelp til å utvikle miljøvennlige energiløsninger slik at de kan unngå forurensende kull- og oljeløsninger. Dernest er det viktig at vi bistår de fattige landene med hjelp til å tilpasse seg den nye tilværelsen som endringene i klima medfører. De vil trolig trenge hjelp i spørsmål knyttet til matproduksjon, vanntilgjengelighet, helse og så videre. Selv om den negative plikten til ikke å skade oppveier den positive plikten til å hjelpe, bør vi tilstrebe å oppfylle begge plikter. Vi har derfor en negativ moralsk plikt til ikke å påføre ytterligere skade ved å kutte våre CO2-utslipp, samtidig som vi har en positiv moralsk plikt til å hjelpe, gjennom ulike økonomiske og politiske tiltak, de som berøres av de klimaendringene vi har forårsaket.
IV. Avslutning
Jeg har i denne artikkelen argumentert for at klimaendringene pålegger oss i den vestlige delen av verden visse moralske plikter overfor verdens fattige. Nærmere bestemt pålegger det oss en negativ plikt til ikke å skade og en positiv plikt til å hjelpe. Det faktum at vi er årsak til den globale oppvarmingen, og at klimaendringene vil ramme de fattigste raskest og hardest, pålegger oss et vesentlig ansvar overfor de som bor i de mest utsatte delene av verden. For å oppfylle den negative plikten til ikke å skade bør vi blant annet derfor foreta drastiske kutt i våre CO2–utslipp snarest. Samtidig pålegger klimakrisen oss en positiv plikt til å yte kompensasjon og hjelpe verdens fattige med å håndtere de problemene de etter all sannsynlighet vil få som følge av våre utslipp. Vi bør derfor tilstrebe å få i stand gunstige økonomiske og politiske løsninger som sørger for at de blant annet kan utvikle miljøvennlige energiløsninger. I tillegg bør vi bistå dem i å tilpasse seg de utfordringer som fremtidige klimaproblemer kan eller vil føre med seg.
1. Se Ekeli 2004 & Gamlund 2007.
Referanser
Ekeli, Kristian Skagen (2004): Environmental Risks, Uncertainty and Intergenerational Ethics, (2004), Environmental Values, 13(4):421-448.
Gamlund, Espen (2007): Moralsk Betenkelig, Dagbladet 13.4.2007.
IPCC (2001c): Climate Change 2001: Synthesis Rapport. Cambridge. Cambridge University Press. Tilgjengelig på http://www.ipcc.ch
Pogge, Thomas (2002): World Poverty and Human Rights. Cambridge: Polity Press.