Påvirker vi hverandres miljøatferd?

Plutselig snakker alle om klima – og samtidig kjennes det, for  mange av oss, viktigere enn før å gjøre noe selv. Hvorfor det? Skyldes det bare nye opplysninger om hvor alvorlige klimaproblemene er? Eller har det noe med sosial interaksjon å gjøre – blir vi rett og slett mer miljøvennlige når vi tror andre er miljøvennlige?

Innledning
Å opptre miljøvennlig – f.eks. ved å ta toget i stedet for fly, eller velge miljømerkede produkter selv om de koster mer – kan betraktes som bidrag til et fellesgode. Mennesker som bare er opptatt av seg og sitt, slik det ofte forutsettes i økonomisk teori, vil i svært liten grad yte slike bidrag: De kan nok ønske seg et godt miljø, men vil foretrekke å la andre betale. Likevel ser vi i praksis at mange faktisk påtar seg ekstra kostnader ut fra miljøhensyn.

En lang rekke økonomiske eksperimenter har vist at folk deler mye mer med hverandre, og bidrar mye mer til fellesgoder enn standard økonomisk teori skulle tilsi (Camerer 2003). Bidragene avhenger imidlertid av hva andre gjør. Også spørreundersøkelser tyder på det; Brekke, Kipperberg og Nyborg (2007) finner for eksempel at folk kildesorterer mer glass jo mer de tror andre sorterer. I denne artikkelen vil jeg peke på noen mulige årsaker til en slik sammenheng.¹

Frivillige bidrag til fellesgoder later altså til å være et sosialt fenomen. Selv i fullstendig anonymiserte eksperimenter ser vi dette: Folk som har bidratt til et fellesgode, og som får vite at andre ikke bidro, reduserer som regel egne bidrag i neste omgang. Hvis eksperimentet gir deltakerne mulighet til å straffe hverandre, blir dårlige bidragsytere vanligvis straffet så det synger – selv når det å straffe andre koster noe, og folk vet de ikke skal møte hverandre igjen senere i eksperimentet (se Ledyard, 1995).

Generelt er det vanskelig å påvise sosial interaksjon empirisk. Hvis vi observerer at folk kildesorterer mer jo mer naboene kildesorterer, er det ikke nødvendigvis fordi naboene påvirker hverandre. Kanskje beboerne i et bestemt nabolag kildesorterer mye fordi hentesystemet er spesielt godt akkurat der? Eller kanskje ligger området nær Marka, og har derfor tiltrukket seg spesielt natur- og miljøinteresserte beboere? Av og til er det overhodet ikke mulig å skille slike årsaksforklaringer fra hverandre ut fra atferdsdata alene (se Manski 2000). I laboratorieeksperimenter kan man imidlertid lettere kontrollere for alternative årsaksforklaringer enn ved bruk av markedsdata. Brukes spørreundersøkelser, kan det ofte være til hjelp å supplere atferdsdata med annen informasjon, for eksempel ved å spørre om holdninger, eller hva folk tror andre gjør.

Utgangspunktet: Det økonomiske mennesket
Det økonomiske mennesket, eller Homo Oeconomicus, er den enkleste økonomilærebokvarianten av arten menneske.² Jeg er ingen psykiater, men skulle Homo Oeconomicus bli henvist til en slik, ville han høyst sannsynlig ha fått en diagnose av det relativt alvorlige slaget (psykopat, autist, kanskje dyssosial personlighetsforstyrrelse?). Han har nemlig det nokså spesielle trekk at han kun bryr seg om egen tilgang på varer og tjenester; gjerne inkludert ikke-markedsgoder som et godt miljø, men også disse bryr han seg bare om i den utstrekning de kommer ham selv til gode. Han er overhodet ikke opptatt av hva andre synes om ham, om han er elsket eller hatet, foraktet eller respektert; han er ikke opptatt av etikk og moral, av ærlighet eller plikt, takknemlighetsgjeld eller hevn. Samtidig er han lynende intelligent, i stand til å gjennomføre - uten anstrengelse -ubegripelig lange og kompliserte tankerekker; og han velger, konsekvent, den strategi for sin atferd som etter disse lange tankerekkene viser seg å være maksimalt i samsvar med hans egeninteresse.

Homo Oeconomicus er derfor ikke den som frivillig gir seg i kast med kildesortering, grønt konsum eller kjøp av klimabilletter. Han vil gjerne at miljøet skal være bra, og han foretrekker, antakelig, et stabilt globalt klima framfor et ustabilt – men han foretrekker å overlate innsatsen til andre. Homo Oeconomicus veier alltid den personlige gevinsten av enhver handling opp mot den personlige kostnaden ved handlingen. Hvis han blir tilbudt en klimabillett som skal kompensere utslippene fra hans siste flytur, vil han spørre seg selv: Vil det bli noen virkning på det globale klimaet, som er merkbar for akkurat meg, dersom jeg kjøper denne klimabilletten? Sannsynligvis er svaret ”nei”. Og fordi kjøp av klimabilletten vil ha en merkbar effekt på hans private forbruk, vil han la være å kjøpe den.

Det er lett å gjøre narr av Homo Oeconomicus (han er da også et yndet mobbeoffer – men det gjør kanskje ikke noe, for han bryr seg som nevnt ikke om slikt). Til tross for sine særheter utgjør han likevel ofte et glimrende utgangspunkt for økonomisk analyse.

Økonomiske teorier formuleres vanligvis ved hjelp av matematikk - man kan godt si at økonomisk teori er en form for kvalifisert, strengt logisk oppbygd synsing. For overhodet å kunne håndtere og få oversikt over matematisk formulerte teorier, er det helt nødvendig å se bort fra alt som ikke er sentralt for resonnementet som skal studeres. For svært mange økonomiske analyser er sosial interaksjon, normer og så videre faktisk ikke sentralt.

Når økonomisk teori skal brukes til å studere et tema som frivillig miljøinnsats, er Homo Oeconomicus-modellen derimot åpenbart utilstrekkelig. For å analysere hva som påvirker folks frivillige miljøinnsats, er det selvsagt lite hensiktsmessig å starte med en teori som tilsier at slik innsats knapt skulle eksistere. Her kommer imidlertid en av de store fordelene med økonomisk teori til sin rett: Den stringente, logiske oppbygningen gjør det relativt enkelt å lete etter forutsetninger for teorien som, gitt temaet som studeres, virker lite plausible. Så kan man finne alternative, og forhåpentlig mer plausible, forutsetninger, og studere implikasjonene av å erstatte ”gamle” antakelser med nye – uten at man dermed er nødt til å finne opp en helt ny grunnlagsteori. De alternative teoretiske modellene for å analysere frivillige bidrag til miljøgoder som skisseres nedenfor kan derfor betraktes som enkle justeringer av Homo Oeconomicus-modellen.

La meg likevel minne om at det å sjonglere fritt med alternative antakelser om konsumentenes preferanser kan innebære et alvorlig metodisk problem: Alt kan forklares ved passende endringer i den antatte preferansestrukturen. Å innføre nye momenter i nyttefunksjonen (preferansene) bør derfor ha en god begrunnelse, f.eks. ved opparbeidet systematisk kunnskap fra tidligere økonomiske eksperimenter eller fra andre fag (som psykologi eller nevrologi). En god teoretisk modell må ha relevans for mer enn én problemstilling, og prediksjonene bør selvsagt være noenlunde konsistente med empiriske funn også på andre områder enn det som motiverte til utviklingen av modellen.

Gjensidighet
Hvorfor er det viktig for oss hva andre gjør? Er det rett og slett konformitet – vår trang til å være som de andre? Noen studier (f.eks. Bardsley og Sausgruber, 2005) indikerer at konformitet faktisk har en del å si. Dette er forøvrig velkjent fra sosialpsykologien (se Asch, 1953): Vi finner det ubehagelig å skille oss for mye ut. Sannsynligvis ligger andre mekanismer også under.

En lang rekke resultater fra eksperimentell litteratur indikerer at svært mange mennesker, kanskje et flertall, har preferanser for gjensidighet, også ofte kalt resiprositet. Det betyr, grovt sagt, at vi foretrekker å gjengjelde godt med godt og ondt med ondt. Hvis jeg tror en annen forsøker å være snill mot meg, føler jeg meg bra hvis jeg er snill mot ham også; hvis jeg tror han forsøker å være ekkel, føler jeg meg lettere til sinns hvis jeg kan være litt ekkel mot ham også. I laboratoriet ser vi ofte at selv når det ikke finnes strategiske grunner for hevn i selve eksperimentet, er folk villige til å betale en god del – av og til meget høye summer – for å hevne seg på motspillere de synes har behandlet dem dårlig. På den annen side er det også svært vanlig at eksperimentdeltakere premierer ”snille” motspillere ved å være mer generøse mot dem enn det som rent økonomisk lønner seg (Camerer 2003).

En liten gruppe gjengjeldere kan klare å samarbeide, selv i situasjoner der det lønner seg økonomisk for den enkelte å la være (som i en ”fangenes dilemma”-situasjon), dersom de har forventninger om at de andre har gode hensikter og vil samarbeide. Selv om mye tyder på at en stor andel av befolkningen har gjensidighetspreferanser, indikerer de fleste studier at det også finnes en betydelig andel som opptrer som Homo Oeconomicus. I virkelighetens miljøproblemer er det ikke 2 eller 4 personer som skal samarbeide, men tusener, eller som i klimaspørsmålet, milliarder! Da må vi selvsagt ta for gitt at i alle fall noen vil la være å samarbeide, og spørsmålet er i hvilken grad dette svekker samarbeidsviljen til gjengjelderne. Gjensidighet er først og fremst studert i små grupper, og det er ikke helt opplagt hvordan det virker i så store sammenhenger. Det virker likevel rimelig å tro at mange gjengjeldere er villige til å bidra til det felles beste, for eksempel ved å kildesortere, så lenge tilstrekkelig mange andre også gjør det; men så snart det blir for mange som ikke samarbeider, føler gjengjelderne seg utnyttet, og vil slutte å bidra.

Sosial aksept og sosiale normer
En åpenbar grunn til at folks miljøatferd påvirkes av andre, er behovet for å bli likt og akseptert - eller, i alle fall, ikke å bli mislikt og utsatt for sosiale sanksjoner (se Rege og Telle 2004, Rege 2004, Nyborg og Rege 2003b). En enkel utvidelse i forhold til Homo Oeconomicus-modellen er derfor å anta at mennesker, i tillegg til sin egen tilgang på varer og tjenester, ønsker seg sosial aksept (bli smilt til, få rosende kommentarer); og omvendt, at de misliker å bli utsatt for sosiale sanksjoner (hevede øyebryn, tilsnakk, folk som skriker fra femte etasje).³ Dette vil selvsagt innebære at folk i større grad enn Homo Oeconomicus vil oppføre seg på måter som gir dem sosial aksept. Spørsmålet er i hvilke situasjoner, og hvorfor, det å være miljøvennlig kan gi sosial aksept.

Ulike fag definerer sosiale normer på ulike måter. I økonomisk analyse kan det være hensiktsmessig å definere en sosial norm som en regel for forventet oppførsel som håndheves via sosial aksept/sosiale sanksjoner. Den som bryter en sosial norm, vil bli utsatt for negativ oppmerksomhet fra andre. Hvis normen håndheves i likevekt, betyr det at de sosiale sanksjonene er så sterke i likevekt at mange vil foretrekke å følge normen framfor å pådra seg ubehaget ved å bli utsatt for sosiale sanksjoner.

I litteraturen er det vanlig å anta at folk som selv følger normen, reagerer kraftigere og/eller oftere på andres normbrudd (se f.eks. Lindbeck 1997). Det kan også tenkes at folk som er vant til at normen følges reagerer strengere på normbrudd, fordi de blir mer skuffet. I begge tilfeller blir konsekvensen at jo flere som følger normen, jo sterkere reaksjoner blir den som bryter den møtt med. Omvendt: Jo færre som følger normen, jo mindre ubehagelig er det å bryte den.

Dermed kan det oppstå gode eller onde sirkler, eller det som kalles multiple likevekter: Vi gjør som de andre, uansett hva det nå er de andre gjør. Hvis vi først av en eller annen grunn har havnet i en situasjon der alle handler miljøfiendtlig, vil folk fortsette å være miljøfiendtlige; og hvis alle er miljøvennlige, vil ønsket om sosial aksept gi den enkelte et sterkt insentiv til å fortsette å være miljøvennlig. Så lenge alle andre røyker innendørs, for eksempel, vil den enkelte røyker ha få insentiver til å endre atferd, siden ikke-røykerne er vant til innendørs røyking og derfor ikke reagerer særlig strengt; i en situasjon der nær sagt ingen røyker innendørs, blir de sosiale reaksjonene langt sterkere, og det blir heller ikke særlig fristende å røyke inne (Nyborg og Rege, 2003b).

En slik situasjon kan betraktes som et koordineringsspill: Vil økonomien koordinere seg i en likevekt med miljøvennlig eller miljøfiendtlig atferd? Miljøpolitikken kan da få en ny rolle. Vanligvis er den viktigste rollen til miljøpolitikken å bestemme hvilke alternativer som er tillatt for den enkelte å velge, samt å påvirke de relative prisene (for eksempel ved å pålegge miljøavgifter). I en situasjon med multiple likevekter kan politikken også ha en koordineringsrolle: Hvordan hjelpe økonomien til å koordinere seg i det en anser som en god likevekt?

Den direkte virkningen av en miljøavgift vil da, som ellers, trekke i retning av å gjøre individuell atferd mer miljøvennlig. Men i tillegg vil miljøavgiften kunne få en virkning via den sosiale interaksjonen: Hvis avgiften gjør det mer vanlig å være miljøvennlig, vil de som fortsatt insisterer på å være miljøsvin nå stå mer alene, og dermed møte sterkere

negative reaksjoner enn før. Under visse betingelser kan det sette i gang en snøballeffekt – og vi kan, i alle fall i teorien, ende i en situasjon der ingen eller svært få foretrekker å opptre miljøfiendtlig. Sagt med andre ord: hvis en miljøavgift sørger for at mange nok er miljøvennlige i alle fall en stund, vil de sosiale sanksjonene mot miljøfiendtlig atferd bli sterkere, og dermed kan det skje at økonomien koordinerer seg i situasjonen med sosiale normer for miljøvennlig atferd. Det kan da faktisk tenkes at avgiften kan fjernes igjen, og at folk likevel fortsetter å opptre miljøvennlig (Rege 2004): Selv om de begynte å opptre miljøvennlig for å slippe avgiften, fortsetter de med det for å slippe sosiale sanksjoner.

Det er ikke opplagt at slike gode og onde sirkler, eller multiple likevekter, vil oppstå. Det kommer blant annet an på i hvilken grad nytte og kostnader ved å velge miljøvennlig avhenger av hva de andre gjør. Jo mer nettokostnaden ved å velge miljøvennlig påvirkes av andres atferd, jo større er mulighetene for at multiple likevekter oppstår. Jo større forskjeller det er mellom ulike personers motiver for å velge det ene eller det andre alternativet, jo mindre er muligheten for multiple likevekter.

Moralsk motivasjon
Selv om de fleste mennesker nok har et ønske om å bli likt av andre, er vi også opptatt av å bli likt av oss selv. Det er velkjent fra psykologien at det skaper ubehag hos den enkelte – kognitiv dissonans – når det oppstår avvik mellom våre faktiske handlinger og det (typisk) positive bildet vi har av oss selv. En annen mulig forklaring på frivillige bidragtil fellesgoder er derfor at folk liker å kunne tenke på seg selv som moralsk ansvarlige personer.

Et godt selvbilde er ikke noe man kan gå ut og kjøpe i butikken. Så hvordan skaffer man seg det? Brekke, Kverndokk og Nyborg (2003) antok at man sammenlikner sin egen faktiske atferd med den atferden man selv mener ville vært den moralsk sett ideelle. Jo større avstand det er mellom faktisk og ideell atferd, jo dårligere er selvbildet. Videre antok vi at man vurderer hva som er moralsk ideelt på følgende måte: Den ideelle handlingen er den handlingen som ville gjort samfunnets velferd størst mulig, dersom alle hadde handlet akkurat som meg (altså et hypotetisk resonnement, som i Kants kategoriske alternativ; ikke en ide om at andre faktisk vil følge mitt eksempel). En person som tenker slik, vil være villig til å strekke seg i retning av sine egne idealer; men han vil veie selvbildegevinsten ved dette opp mot kostnaden.

En moralsk handlingsregel som diskutert over innebærer i utgangspunktet ingen sosial interaksjon – dersom den enkelte har full informasjon om hvordan økonomien virker, og vet hva som er viktig for samfunnet. Slik er det imidlertid ikke. Det er velkjent fra psykologien at når folk er usikre på hva som er det rette å gjøre, har de en tendens til å se på hva andre gjør (f.eks. Cialdini, 1993): De andre kildesorterer; kanskje har de mer informasjon enn meg om at kildesortering er viktig?

På samme måte kan det tenkes at vi ser på hverandre for å lære hva som er rimelig å oppfatte som et personlig ansvar (Nyborg, Howarth og Brekke, 2006; Brekke, Kipperberg og Nyborg, 2007). Ingen, selv ikke den mest moralske, kan ta ansvar for alt som er vondt og trist i verden. Det må finnes en arbeidsdeling. Hvis man ser at alle de nærmeste naboene kildesorterer, er det naturlig å konkludere med at i mitt samfunn er avfallshåndtering regnet som husholdningens ansvar - ikke, for eksempel, statens.

Gjensidighet kan også være en kilde til sosial interaksjon i moralsk motivasjon. Én mulig tolkning av gjensidighet er at det dreier seg om et betinget moralsk ansvar: Vi er villige til å påta oss et personlig ansvar for fellesskapet, men ansvaret faller bort hvis andre kynisk utnytter oss.

Alle disse forholdene – sosial læring av sakens viktighet, sosial læring av eget ansvar, og fraskrivelse av eget ansvar hvis vi føler at andre utnytter oss – kan gi en tendens til å løpe i flokk. Vår frivillige miljøinnsats kan dermed avhenge av hva vi tror andre gjør, selv når innsatsen er motivert ut fra et genuint ønske om å gjøre det rette. Og er disse interaksjonene sterke nok, kan det tenkes å oppstå gode og onde sirkler, akkurat som når miljøvennligheten er motivert av ønsket om sosial aksept.

Gruppenormer
Over nevnte jeg konformitet – ønsket om å være som de andre. Enkelte vil kanskje innvende at det er vel så viktig å være annerledes enn andre. Det finnes naturligvis også normer knyttet til avgrensede grupper, der normen fungerer som et signal om hvem som hører til i gruppa og hvem som ikke gjør det. På 70-tallet kunne miljøvennlig atferd for eksempel være en del av inngangsbilletten til visse miljøer, mens det snarere kunne bidra til utstøtelse fra andre miljøer. Dette kan være interessant fra et fagøkonomisk perspektiv, men vil, i motsetning til mer universelle normer, i svært liten grad kunne bidra til mer miljøvennlig atferd på aggregert nivå.

I en stor økonomi kan det være vanskelig for enkeltpersoner å stole på hverandre. Jo mindre sjansen er for at to parter i en interaksjon møtes igjen, eller for at man senere møter en tredjepart som har hørt rykter om hva som skjedde, jo mer fristende vil det være å lure hverandre, fordi man lett kan slippe unna med det. Dette gjør det vanskelig for store grupper å fungere effektivt uten høye overvåkings- og kontrollkostnader (Dixit 2003). En mulig måte å bevare tilliten i en stor økonomi er at folk deler seg inn i mindre, uformelle grupper. For at dette skal kunne hjelpe må det være mulig, når man møter en vilkårlig annen person, å observere hvilken gruppe han eller hun tilhører. I grupper som er for store til at alle kjenner hverandre, må det derfor finnes troverdige signaler på gruppetilhørighet; for eksempel klær andre grupper ikke bruker, eller en særegen oppførsel. Slike signaler må være slik at de ikke lett kan imiteres av folk som faktisk ikke tilhører gruppa; og for å unngå forveksling med andre grupper vil det også ofte være viktig i systemer for gruppenormer at man ikke gjør ting som nærstående andre grupper gjør (Wilk, 2005).

Miljøvennlig atferd kan i visse situasjoner tenkes å fungere som et signal om gruppetilhørighet, i alle fall miljøatferd som faktisk koster noe og derfor ikke uten videre vil bli imitert av andre. Mens en situasjon der alle (eller svært mange) handler miljøvennlig kan tenkes å vedvare over tid hvis den skyldes konformitet, eller sosiale og moralske normer som omtalt over, kan gruppenormer for miljøvennlig atferd naturligvis aldri, i seg selv, gjøre miljøvennlig atferd alminnelig: Så snart det blir vanlig å opptre miljøvennlig, blir slik atferd ubrukelig som signal om gruppetilhørighet.

Nettverkseksternaliteter
Alle forklaringene over har tatt utgangspunkt i modifikasjoner av Homo Oeconomicus’ preferansestruktur. Det finnes imidlertid en svært viktig grunn til at man kan få sosial interaksjon i miljøatferd som ikke primært har med preferansestrukturen å gjøre, nemlig det som kalles nettverkseksternaliteter (Katz og Shapiro 1985). Hydrogenbiler er et godt eksempel: Hvis svært få har hydrogenbiler, vil det neppe lønne seg for bensinstasjonene å tilby hydrogenfylling, og dermed vil svært få anskaffe hydrogenbil. Omvendt, hvis mange eier hydrogenbiler, er det langt mer sannsynlig at bensinstasjonene finner det lønnsomt å installere utstyr for hydrogenfylling; dermed blir det mer praktisk å kjøre hydrogenbil, og flere vil anskaffe det. Et annet eksempel er e-post: Jo flere andre som har e-postkontoer, jo nyttigere er min konto for meg. Nettverkseksternaliteter innebærer altså at bruksverdien av et produkt øker for den enkelte konsument når andres bruk/anskaffelse øker. I markeder med sterke nettverkseksternaliteter er det god grunn til å forvente multiple likevekter. Her vil altså politikken igjen kunne ha en koordineringsrolle, ved å bidra til å skyve økonomien mot den ene eller andre likevekten (f.eks. situasjonen med versus uten hydrogenbiler og utbygde fyllesystemer). 

Avsluttende betraktninger
Det er mange grunner til å tro at folks miljøatferd påvirkes av hva andre gjør, eller hva vi tror andre gjør. Det betyr ikke nødvendigvis at miljøbevissthet er et motefenomen som snart går over. Tvert imot kan sterk sosial påvirkning også tenkes å bidra til at miljøvennlig atferd blir etablert som en stabil, allmenn norm.

Dersom den sosiale interaksjonen er sterk, kan politikken få en viktig koordineringsrolle: Virkemidlene som brukes kan bidra til å avgjøre om økonomien havner i en stabil situasjon med eller uten normer for miljøvennlig atferd. En miljøavgift, selv når den bare er midlertidig, kan tenkes å bidra til dette. Hvis den sosiale interaksjonen ikke er sterk nok til at det oppstår gode og dårlige sirkler i hva som er akseptert atferd, vil de miljøpolitiske virkemidlene i all hovedsak fungere på samme måte som i tradisjonelle miljøpolitiske analyser: En miljøavgift vil gjøre det mindre attraktivt å opptre miljøfiendtlig.

I visse situasjoner kan det riktignok tenkes at moralsk motivasjon svekkes av økonomiske insentiver (Frey 1997; Brekke, Kverndokk og Nyborg 2003). På den annen side vil miljøavgifter også svekke behovet for moralsk motivasjon, slik at dette ikke nødvendigvis utgjør noe problem. Moralsk motivasjon er særlig viktig for samfunnet når miljøavgifter og andre virkemidler ikke kan brukes på en effektiv måte, for eksempel fordi den miljøfiendtlige atferden ikke kan observeres av myndighetene. Når avgifter, subsidier og liknende virkemidler er tilgjengelige og effektive, er det etter mitt syn som regel liten grunn til å avstå fra å bruke dem.

Over har jeg diskutert betydningen av gjensidighetsnormer: Jeg stiller opp så lenge andre stiller opp. I et stort samfunn må vi alltid regne med at en god del mennesker ikke stiller opp frivillig. Blir disse for mange, vil de demotivere gjengjelderne, som vil føle seg utnyttet, og slutte å bidra. Miljøavgifter tvinger imidlertid miljøsynderne til å betale for seg.

Kanskje kan miljøavgifter dermed begrense gjengjeldernes følelse av å bli utnyttet, og slik bidra til å holde deres motivasjon oppe. Det kan derfor hende at miljøavgifter er et godt virkemiddel for å understøtte, snarere enn å undergrave, eller underkjenne, befolkningens moralske motivasjon.

1 Se også f.eks. Fishbacher m.fl. 2001, Krupka and Weber 2004, og Croson et al. 2005. For en grundigere diskusjon av frivillige bidrag til fellesgoder, se Nyborg og Rege (2003a).

2 Jeg har flere ganger forsøkt å kalle Homo Oeconomicus ”hun”, med følgende påpekning fra tidsskriftsredaksjoner om at dette strider mot gjeldende kutyme. En kan selvsagt mislike at hunkjønn gjerne oppfattes som noe spesielt, mens hankjønn oppfattes generelt – men det er faktisk også et språklig poeng her: Homo Oeconomicus er den latinske hankjønnsformen, og betyr altså strengt tatt ”den økonomiske mann”.

3 Den tyske forskeren Michael Rauscher (2006) skriver (min oversettelse):”Forfatteren av denne artikkelen har gjort seg sine egne erfaringer med sosial kontroll. Forestill deg en situasjon der du kaster en tom vinflaske i den vanlige søppelkassen i bakgården til huset der du bor. Et vindu åpnes i den fem etasjer høye blokken ved siden av, og noen skriker til deg at du skal få den vinflasken ut av søppelkassen og ta den med til glassbeholderen tre kvartaler unna. Noen mennesker ville ikke bry seg om dette, men som tysker begynner du å føle deg skyldig: Den sosiale kontrollen har virket.” (Rauscher 2006, fotnote 1, s. 2.)

Referanser

Asch, S.E. (1956): Studies of Independence and Conformity: A Minority of One Against a Unanimous Majority. Psychological Monographs, 70 (9, No. 416).

Bardsley, N., and R. Sausgruber (2005): Conformity and Reciprocity in Public Good Provision, Journal of Economic Psychology 26, 664-681.

Brekke, K.A., Kipperberg, G., og K. Nyborg (2007): Reluctant Recyclers: Social Interaction in Responsibility Ascription, Memorandum 16/2007, Department of Economics, University of Oslo.

Brekke, K. A., S. Kverndokk, og K. Nyborg (2003): An Economic Model of Moral Motivation, Journal of Public Economics 87 (9-10), 1967-1983.

Camerer, C. (2003): Behavioral Game Theory. Experiments in Strategic Interaction, Princeton/New York: Princeton University Press/Russell Sage Foundation.

Cialdini, R.B. (1993): Influence: The Psychology of Persuasion. New York: Quill.

Croson, R., E. Fatas, og T. Neugebauer (2005): Reciprocity, Matching and Conditional Cooperation in Two Public Good Games, Economics Letters 87 (1), 95-101.

Dixit, A. (2003): Trade Expansion and Contract Enforcement, Journal of Political Economy (111) 6, 1293-1317.

Fischbacher, U., S. Gächter, og E. Fehr (2001): Are People Conditionally Cooperative? Evidence from a Public Goods Experiment, Economics Letters 71, 397-404.

Frey, B.S. (1997): Not Just For the Money. An Economic Theory of Personal Motivation, Cheltenham: Edward Elgar.

Katz, M.L., og C. Shapiro (1985): Network Externalities, Competition, and Compatibility, American Economic Review 75(3), 424-440.

Krupka, E., og R. A. Weber (2004): The Influence of Social Norms in Dictator Allocation Decisions, mimeo, Carnegie Mellon University.

Ledyard, J.O. (1995): Public Goods: A Survey of Experimental Research, i J.H. Kagel og

A.E. Roth (red.): The Handbook of Experimental Economics, Princeton: Princeton University Press.

Lindbeck, A. (1997): Incentives and Social Norms in Household Behavior, American Economic Review 87 (2), 370-377.

Manski, C. F., (2000): Economic Analysis of Social Interactions, Journal of Economic Perspectives 14, 115-136.

Nyborg, K., R.B. Howarth, og K.A. Brekke (2006): Green Consumers and Public Policy: On Socially Contingent Moral Motivation, Resource and Energy Economics 28 (4), 351-366.

Nyborg, K., og M. Rege (2003): Does Public Policy Crowd Out Private Contributions to Public Goods? Public Choice 115 (3): 397-418.

Nyborg, K., og M. Rege (2003): On Social Norms: The Evolution of Considerate Smoking Behavior, Journal of Economic Behavior and Organization 52 (3), 323-340.

Rauscher, Michael (2006): Voluntary Emission Reductions, Social Rewards, and Environmental Policy. CEsifo Working Paper no. 1838.

Rege, M. og K. Telle, 2004, The Impact of Social Approval and Framing on Cooperation in Public Good Situations, Journal of Public Economics, 88 (7-8), p. 1625-1644.

Rege, M., 2004, Social Norms and Private Provision of Public Goods,Journal of Public Economic Theory, 6 (1), p. 65-77.

Wilk, R (2005): A Critique of Desire: Distaste and Dislike in Consumer Behavior.

I M. Hogg (red.): Consumer Behaviour, Sage Publications.