Et nytt samarbeidsklima?

Det internasjonale klimasamarbeidet er tredelt: FNs klimapanel (IPCC), klimakonvensjonen (UNFCCC) og Kyotoprotokollen. FNs klimapanel ble opprettet i 1988, klimakonvensjonen i 1992 og Kyotoprotokollen i 1997. Dannelsen av IPCC la grunnlaget for konvensjonen som igjen resulterte i fremforhandlingen av protokollen. I det følgende vil jeg først presentere noen teoretiske rammer som kan hjelpe oss å forstå effektene av det internasjonale klimasamarbeidet. Deretter vil de tre ulike elementene av klimasamarbeidet og deres virkemåter bli presentert. Til slutt vil jeg drøfte hvordan disse tre samspiller og påvirker de pågående forhandlingene om en ny klimaprotokoll.

Hvordan kan effektene av det internasjonale klimasamarbeidet forstås?
Arild Underdal (1989, 2001) mener at et miljøproblem vil være vanskelig å løse dersom det har 1) kompliserte, ikke-intuitive sammenhenger mellom årsaker og konsekvenser, 2) rammer andre enn dem som skaper det og 3) mulige løsninger systematisk favoriserer noen framfor andre. Mens Underdal presenterer de to siste forholdene som relativt stabile, åpner han for at den andre kan endres over tid.

Richard Scott (2001) ser på menneskelig samhandling som koordinert og styrt av kognitive, normative og regulative sosiale strukturer. Vårt kognitive syn på klimaproblemet dreier seg om hva vi oppfatter som årsaken til og konsekvensene av klimaendringene, og hva som kan gjøres for løse problemet. Det normative synet på klimaproblemet dreier seg om verdivurderinger knyttet til hvordan problemet bør håndteres. Hva er de moralsk riktige handlemåtene? Hvilke prinsipper vil sikre at aktørene tillegges en rettferdig byrde når problemet skal løses? Den regulative strukturen er formelle regler som avgjør hvordan ulike land skal organisere samarbeidet seg imellom og forholde seg til problemet. Disse strukturene kan ha sitt opphav på subnasjonalt, nasjonalt og internasjonalt nivå; her legges fokuset på det siste nivået. Denne innfallsvinkelen gir grunn til å forvente at alle de tre dimensjonene knyttet til måten vi ser klimaproblemet på vil kunne endre seg over tid, selv om miljøproblemets faktiske innretning forblir den samme. Det internasjonale klimasamarbeidet kunne bidra til å forme hvordan klimaproblemet oppfattes. (Lawrence og Suddaby 2006). Dette vil igjen kunne påvirke menneskelig samhandling og dermed også det fremtidige internasjonale klimapolitiske samarbeidet.

I det følgende vil jeg svare på: a) Hvordan har oppfatningen av klimaproblemet utviklet seg langs de tre dimensjonene over tid? b) Har det internasjonale klimasamarbeidet bidratt til å endre denne oppfatningen? c) Hvordan påvirker de sosiale strukturene i det internasjonale klimasamarbeidet mulighetene for å fremforhandle en ny ambisiøs klimaprotokoll?

FNs klimapanel (IPCC)
Tidlig på syttitallet viste meteorologisk forskning at menneskelig virksomhet påvirket jordens klima. Utover på åttitallet begynte fagmiljøet å bli alvorlig bekymret (Oppenheimer og Petsonk 2005). I 1988 gikk Verdens Meteorologiske Organisasjon og FNs miljøprogram sammen om å opprette FNs klimapanel, Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC). IPCC skal ikke selv forske, men ”gjennomføre omfattende, objektive, åpne og tilgjengelige analyser av vitenskapelig, teknisk og samfunnsøkonomisk informasjon” (IPCC 2004). Panelet kobler forskere og myndighetsrepresentanter, samtidig som det holdes en viss avstand mellom politiske og vitenskapelige diskusjoner (Skodvin 1999).

IPCC er delt i tre undergrupper. I dag har arbeidsgruppe I ansvar for atmosfære og meteorologisk kunnskap, arbeidsgruppe II ser på effekter av klimaendringer, tilpasning og sårbarhet, mens arbeidsgruppe III fokuserer på utslippsreduksjoner. Disse gruppene sammenfatter kunnskapsstatus innenfor sitt område. I 1990, 1995, 2001 og 2007 har IPCC samlet denne informasjonen i hovedrapporter. Utformingen av arbeidsgruppenes rapporter ledes av anerkjente forskere. Rapportutkastene sendes på to svært omfattende vurderingsrunder; den ene til fagfeller og den andre til nasjonale myndigheter (IPCC 2004). Etter at hovedforfatterne har innarbeidet innspillene går rapportene til endelig godkjenning i arbeidsgruppens plenumssamlinger. Her er det både forskere og myndighetsrepresentanter. Selve rapportene blir som oftest vedtatt uten særlig debatt, mens sammendragene blir gjort til gjenstand for forhandling.

De omfattende og åpne godkjenningsprosessene hindrer enkeltland i å manipulere forskningsresultatene. Fagfellevurderingen bidrar til vitenskapelig kvalitet mens myndighetenes rolle er mer tvetydig. Konsensusprinsippet i arbeidsgruppenes plenumssamlinger kan i noen tilfeller bidra til at radikale formuleringer fjernes. På den annen side gir dette rapportene større legitimitet som innspill til politiske prosesser på internasjonalt nivå.

Det naturvitenskapelige grunnlaget for å forstå klimaproblemet er komplisert, og da IPCC ble opprettet var det også svært omstridt (Legget 1999, Skodvin 1999). IPCCs fjerde hovedrapport baserer seg på et enormt vitenskapelig materiale. Dette skyldes at IPCCs doble innspillrunder har presset forskerne til å forbedre sine modeller, samt at klimaforskningen har økt i omfang. I den siste hovedrapporten slås det med høy grad av sikkerhet fast at klimaendringer i hovedsak skyldes menneskeskapte utslipp av karbondioksid (CO2), metan, lystgass og en del fluor- og sulfurforbindelser (IPCC 2007a). Klimaendringene er allerede dramatiske og konsekvensene vil bli langt verre om ikke utslippene kuttes (IPCC 2007b). Utslippene vil ramme folk og samfunn direkte gjennom skifter i lokale værtyper og mer ekstremt vær. Indirekte konsekvenser gjennom utarming av naturens artsmangfold eller endrede vilkår for matproduksjon vil også bli svært alvorlige (IPCC 2007b).

IPCC viser at de rike landene bærer det historiske ansvaret for at problemet har oppstått, men utslippsfordelingen er ikke lenger like skjev som før (IPCC 2007c). I 2004 sto 21 de rike landene for 46 prosent av klimagassutslippene. U-landene sto for resten. Inntil nylig var det vanlig å anta at i-landene med letthet kunne tilpasse seg klimaendringene, mens fattige land ikke ville makte dette. IPCC konkluderer nå med at konsekvensene blir så store at både rike og fattige land vil få tilpasningsproblemer (IPCC 2007b). IPCCs arbeid viser at det i dag finnes kunnskap og teknologi til å løse problemet uten at den globale økonomiske utviklingen skades i særlig grad (IPCC 2007c).

Helt fra starten av har IPCC gitt uttrykk for at klimagassutslippene må kuttes dramatisk og at det haster, men konklusjonene om at utslippene må mer enn halveres er langt sikrere nå enn før. I tillegg har klimapanelet blitt flinkere til å spre forskningsresultatene sine. Den fjerde hovedrapporten har fått mer global mediaoppmerksomhet enn noen gang tidligere (Dovland 2007, Heggelund 2007).

Klimakonvensjonen (UNFCCC)
Arbeidet med å lage en global klimakonvensjon begynte i IPPC’s tredje arbeidsgruppe (Skodvin 1999). Forhandlingene ble videreført i prosessen frem mot FNs miljøtoppmøte i Rio i 1992 (Lundli og Reitan 2004). Der ble konvensjonen ferdigforhandlet og i 1994 trådte den i kraft. Klimakonvensjonen regulerer det internasjonale klimapolitiske samarbeidet (UNFCCC 1992). I tillegg presenterer den normative prinsipper for hvordan klimaproblemet bør håndteres. For det første presenterer konvensjonene et overordnet mål for klimasamarbeidet. Det er å oppnå:

Stabilization of greenhouse gas concentration in the atmosphere at a level that would prevent dangerous anthropogenetic interference with the climate systems. Such a level should be achieved within a time frame sufficient to allow ecosystems to adapt naturally to climate change, to ensure that food production is not threatened and to enable economic development to proceed in a sustainable manner. (UNFCCC 1992: art 2)

For det andre slås det fast at i-landene har bidratt mest til å skape problemet og at de derfor må gjøre mest for å løse det. Det internasjonale samarbeidet bør finne løsningene som speiler aktørenes felles men differensierte ansvar (art 3). Da konvensjonen ble fremforhandlet var det rådende synet at dersom alle verdens land skulle bli forpliktet til å kutte sine utslipp, ville u-landenes utviklingsmuligheter bli skadelidende, mens i-landene ville være i bedre stand til å håndtere dette (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling 1987). For det tredje oppfordrer konvensjonen både til utslippskutt og tilpasning (art. 4). Det første partsmøtet under konvensjonen i 1995 markerte starten på en tre år lang prosess med forhandlinger som endte med Kyotoprotokollen i 1997.

Kyotoprotokollen
Basert på konvensjonens normative grunnlag presenterer Kyotoprotokollen formelle regler for hvordan de ulike landene hver for seg, eller i samarbeid, skal arbeide for å få ned utslippene av klimagasser. Kyotoprotokollen sier at møtene mellom partene til konvensjonen og partene til protokollen skal skje samtidig. Det detaljerte regelverket ble ferdigforhandlet i Marrakech i 2001 (Schipper og Boyd 2006). USA underskrev protokollen i Kyoto, men trakk seg seinere ut. I 2004 sluttet Russland seg til protokollen. Dermed hadde land som sto for over 55 prosent av utslippene sluttet seg til og protokollen kunne tre i kraft i 2005.

Kyotoprotokollen presenterer seks typer regler. For det første lister den opp hvor høye utslipp hvert enkelt i-land kan ha i løpet av perioden 2008-2012, sammenlignet med 1990. Norge kan øke sine utslipp med én prosent, mens de fleste andre enten må stabilisere utslippene eller kutte dem ned mot ti prosent (Kyotoprotokollen 1998: art 3, annex B). For det andre kan landene godskrive utslippskutt gjennomført utenfor sine nasjonale grenser på sitt klimaregnskap. Dette kan være kjøp av klimakvoter, altså utslippsrettigheter fra et annet land (art 6), felles gjennomføring, altså gjennomføring av konkrete klimatiltak i et annet land med klimaforpliktelse (art 6), eller bruk av den grønne utviklingsmekanismen, altså gjennomføring av konkrete klimatiltak i et land uten klimaforpliktelse (art 12).

Som et tredje element har Kyotoprotokollen strengere kontroll- og straffemekanismer enn noen andre internasjonale miljøavtaler (Schipper og Boyd 2006). Ekspertgrupper kontrollerer at landene har levert fra seg korrekt informasjon og land som ikke overholder sin forpliktelse vil ikke kunne motta noen form for utslippsrettigheter fra andre land (art 6 c, art 8). Land som slipper ut mer enn forpliktelsen vil få kuttet utslippsforpliktelsen for den kommende perioden med 30 prosent (Schipper og Boyd 2006).

For det fjerde presiserer protokollen at ”The acquisition of emission reduction units shall be supplemental to domestic actions for the purpose of meeting commitments under Article 3”. Videre sies det at landene skal gjennomføre nasjonale planer for tiltak innen energi, transport, industri, landbruk, skogsbruk og avfallsplanlegging (art 10). Disse planene skal både inneholde tiltak for å kutte utslipp og for å tilpasse aktiviteten til et endret klima.

For det femte sier Kyotoprotokollen at de rike landene må overføre midler til fattige land for å hjelpe dem til å kutte utslipp og for å tilpasse seg klimaendringene, men dette kvantifiseres ikke (art 11). Sist, men ikke minst, forplikter protokollen deltagende land til å revidere forpliktelsene minst syv år før protokollens første periode utgår (art 3.9, art 9). I Montreal i 2005 fungerte forhandlingene for første gang som partsmøte både til protokollen og konvensjonen. Dette markerte starten på forhandlingsprosessen frem mot forpliktelser for perioden etter at Kyotoprotokollen utløper i 2012.

Sosiale effekter av det internasjonale klimasamarbeidet
Alle de tre elementene i det internasjonale klimasamarbeidet ser ut til å ha bidratt til å forme hvordan menneskeskapte klimaendringer oppfattes. Dersom ikke IPCC hadde blitt opprettet, ville antagelig klimaforskningen fortsatt blitt utført i nokså atskilte forskersamfunn. Dette ville vanskeliggjort utviklingen mot en felles forståelse av hva klimaendringene skyldes og hvordan negative konsekvenser kan unngås. Det er fortsatt noe uenighet om hvordan klimaendringene skal forstås, men forskerne er langt mer enige nå enn før (IPCC 2007a,b,c). Myndigheter, media og utdanningsinstitusjoner ville ikke på samme måte fått innsyn i forskningsresultatene uten IPCC. IPCCs arbeid har utvilsomt bidratt til store kognitive endringer i forskersamfunnene, miljøbevegelsen, politiske partier og i mange næringer verden over.

Selv om årsakene til og konsekvensene av klimaendringene er like komplekse som før, har IPCCs arbeid ført til at oppfatningen av problemets årsaker og konsekvenser har endret seg. Klimaproblemet oppfattes ikke som så komplisert, uklart og ikke-intuitivt som for tjue år siden. Spredningen av forskningsresultatene og populariseringen av dem gjør at stadig flere oppfatter værendringer i deres nærområder som et resultat av menneskeskapte klimaendringer. IPCCs styrke er først og fremst kognitiv, men tiltagende vitenskapelige konsensus har også beredt grunnen for nye normative aktører. I løpet av det siste par året har mange nye og uventede aktører hevet stemmen, alt fra den norske Nobelkomiteen og Angela Merkel til Leonardo DiCaprio og verdens største finansielle investorer (Nobelkomiteen 2007, CDP 2007, Merkel 2007).

Klimakonvensjonen er den av de tre elementene i klimasamarbeidet som vanligvis får minst oppmerksomhet. Det er imidlertid her man finner det aller sterkeste normative budskapet. USA og Australia er ikke parter til Kyotoprotokollen, men er likevel tilsluttet målet om at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren må stabiliseres på et nivå som hindrer dramatiske klimaendringer i å forekomme. De siste års debatter om avtaleregelverket som skal overta for Kyotoprotokollen har i stor grad forholdt seg til denne normative fortolkningsrammen (Oppenheimer and Petsonk 2005). Dette gjelder både for diskusjonene i miljøbevegelsen, mellom EU-landene, i næringslivet og sist men ikke minst: på klimaforhandlingene (Chukwumerije et al 2007, European Commission 2007, CAN 2007, WBSD 2007).

I kontrast til dette har konvensjonenes normative ansvarsdeling mellom rike og fattige virket kontraproduktivt. Formuleringene om ”felles men differensiert ansvar” har segmentert forståelsen av at klimaproblemet rammer noen andre enn dem som skaper det. Selv om IPCCs arbeid viser at utslippene fra u-landene ikke kan fortsette å øke, er den ideologiske krigføringen mellom G77/Kina og de industrialiserte landene like sterk som før (Chukwumerije et al 2007, Schipper og Boyd 2006).

Den store gruppen av u-land står slett ikke likt stilt overfor klimaendringene. Noen få tjener gode penger på produksjon av kull, olje og gass, men de fleste har antagelig langt mer å tjene på å legge om til økonomisk utvikling basert på ikke-fossile energikilder. Verken Klimakonvensjonens normer eller Kyotoprotokollens regler får i gang debatter om hvordan en fossilfri utvikling endrer de ulike landenes forutsetninger for utvikling. Dermed blir ikke landenes tradisjonelle syn på hva som er deres nasjonale interesser utfordret.

Hengemyren av fastlåste konflikter mellom i- og u-land er blitt ytterligere forsterket av at USA, og inntil nylig også Australia, har trukket seg fra Kyotoprotokollen (Chukwumerije et al 2007). Protokollen omfatter nå svært få land, og de bindende  målsettingene er lite ambisiøse. Men selv om resultatene i form av endringer i selve problemet er magre, har den hatt en viss suksess i form av å opprette institusjonelle ordninger for å håndtere klimaproblemet (Schipper og Boyd 2006, Skjærseth og Wettestad 2007). Opprettelsen av godkjenningssystemer og detaljert rammeverk både på globalt nivå og innenfor EU har lagt til rette for videre bruk av kompliserte kvotemekanismer på tvers av landegrenser. Gjennom den grønne utviklingsmekanismen blir også en del utviklingsland opptrent til å møte klimaproblemet, selv om mange mangler kapasitet til å utnytte denne mekanismen (Chukwumerije et al 2007). De nasjonale forpliktelsene har også bidratt til etablering av andre klimapolitiske virkemidler (se f. eks. European Commission 2005). Mangfoldet av klimatiltak som vokser frem viser at det slett ikke er slik at løsningene på klimaproblemet systematisk vil favorisere noen framfor andre. Hvem som blir vinnere og hvem som blir tapere avhenger av hvilke tiltak man satser på og hvordan disse utformes.

Konklusjon
Ved inngangen til 1990-tallet ble klimaendringene oppfattet på en måte som passet svært godt til Underdals beskrivelse av et miljøproblem som vanskelig lar seg løse. Denne gjennomgangen viser at det internasjonale klimasamarbeidet gjennom tjue år har bidratt til at menneskeskapte klimaendringer nå blir oppfattet som et mer håndterlig problem. Problemets årsaker og virkninger oppfattes ikke som like kompliserte og usikre som før, og det er ikke lenger vanlig å anta at alle mulige løsninger på problemet systematisk vil favorisere de samme gruppene. Oppfatningen om at klimaproblemet rammer andre enn dem som skaper det, har imidlertid holdt seg nokså stabil. Samtidig er det klart at temperaturen i de pågående klimaforhandlingene i liten grad speiler den voldsomme globale oppmerksomheten som saken nå får.

Jeg har vist at alle de tre elementene har bidratt til å skape den globale bølgen av klimadebatt som vi nå opplever og medvirket til å forme dagens forhandlingsklima. Spørsmålet om hvor viktig strukturene skapt gjennom det internasjonale samarbeidet har vært i forhold til andre faktorer, krever en langt grundigere analyse enn den som her er presentert. Jeg har vist at IPCC først og fremst virker kognitivt, klimakonvensjonen har vært sterkest normativt, mens Kyotoprotokollen gir en mer bindende regulativ struktur. Spesielt IPCC, men også de to andre elementene, ser ut til å ha bidratt til å skape den globale bølgen av klimaoppmerksomhet. Samtidig bidrar utformingen av konvensjonen og protokollen til å segmentere konfliktlinjene mellom i- og u-landsblokkene på forhandlingene. Dette har hatt svært negative konsekvenser for forhandlingsklimaet.

Det er ikke grunn til å tro at man vil kunne samles om en ny ambisiøs klimaprotokoll før disse overforenklede konfliktlinjene er brutt opp. Dette kan skje dersom debatten utenfor i større grad siver inn i forhandlingsrommene, men vi kan ikke ta for gitt at det vil skje. U-landsgruppen bidrar sterkt til å bremse forhandlingene, og mange av representantene her representerer udemokratiske regimer som ikke så lett blir påvirket av globale mediadrevne stemningsskifter. Bevisste endringer i strukturene i det internasjonale klimasamarbeidet kan bidra til å endre samarbeidsklimaet over tid. Man kan for eksempel opprette en fjerde IPCC- arbeidsgruppe som vurderer de ulike lands muligheter til å legge om til en fossilfri utvikling, alle land kan pålegges å rapportere om sine potensial til å legge om til en fossilfri utvikling, eller i-landene kan erkjenne sitt historiske ansvar og overføre økonomisk støtte til utviklingslandene i en langt større målestokk enn i dag. Problemet er at alle disse tiltakene først må vedtas, og deretter vil det ta tid før de virker inn på forhandlingsklimaet. Spørsmålet er om vi har tid til å vente på dette. Samtidig må vi ikke glemme at mange forhold som ikke er direkte relatert til de sosiale strukturene skapt av klimasamarbeidet selvsagt også er av stor betydning i denne sammenheng, i særdeleshet utfallet av det kommende amerikanske presidentvalget. Det er grunn til å tro at en mer konstruktiv holdning fra USA vil gjøre det lettere å få forhandlingene ut av den ideologiske hengemyren.

Referanser
CAN (2007) Views regarding the scope and content of the second Review of Article 9
under the Kyoto Protocol. Climate Action Network International.

CDP (2006) Carbon Disclosure Project Report 2006 Global FT 500.

Chukwumerije, Okereke, Phillip Mann, Henny Osbahr, Benito Müller and Johannes Ebeling (2007) Assessment of key negotiating issues at Nairobi climate COP/MOP and
what it means for the future og the climate regime. Tyndall Centre Working Paper 106.

Dovland, Harald (2007) Klimaforhandlingene. Foredrag på Fridtjof Nansens Institutts
klimaseminar 09.11.07.

Heggelund, Gørild (2007) Kina. Foredrag på Fridtjof Nansens Institutts klimaseminar
09.11.07.

European Commission (2005) The support of electricity from renewable energy
sources. Communication from the Commission, 07.12.2005.

European Commission (2007) Limiting Global Climate Change to 2 degrees Celsius.
Communication from the Commission, 10.01.2007.

IPCC (2004) 16 years of Scientific Assessment in Support of the Climate Convention.
Intergovernmental Panel on Climate Change.

IPCC (2007a) Summary for policymakers in S. Solomon, D. Qin, M. Manning, Z.Chen,
M. Marquis, K.B. Averyt, M. Tignor and H.L. Miller (eds.) Climate Change 2007: The
Physical Science Basis. Cambridge and New York: Cambridge University Press.

IPCC (2007b) Summary for Policymakers in M.L Parry, O.F. Canziani, J.P. Palutikof,
P.J van der Linden and C.E. Hanson (eds.) Climate Change 2007: Impacts. Adaptation
and Vulnerability. Cambridge and New York: Cambridge University Press.

IPCC (2007c) Summary for policymakers in B. Metz, O.R.Davidson, P.R. Bosh, R. Dave,
L.A.Meyer (eds) Climate Change 2007: Mitigation. Cambridge and New York: Cambridge
University Press.

IPCC (2007d) Publications. http://www.ipcc.ch/pub/pub.htm

Kyotoprotokollen (1998) Kyoto protocol to the United Nations framework convention
on climate change.

Legget, Jeremy (1999) The Carbon War. Harmondsworth: The Penguin Press.

Lundli, Hans-Einar og Marit Reitan (2004) Climate Change: Cost-effectiveness Abroad,
Possibilities at home ss. 139 – 159 in Skjærseth, Jon Birger (red.) International Regimes
and Norways Environmental Policy. Hampshire: Ashgate

Lawrence, Thomas B. and Roy Suddaby (2006) Institutions and Institutional Work
pp 215 – 254 in Clegg, Stewart R., Cynthia Hardy, Thomas B Lawrence, and Walter R.
Nord (eds) The SAGE Handbook of Organization studies. London: Sage. Second ed.

Merkel, Angela (2007) Speech by Federal Chancellor Angela Merkel at the Mitigation
Panel of the UN Secretary-General’s High-Level Event on Climate Change. 24.09.2007

Nobelkomiteen (2007) Nobels fredspris. http://nobelpeaceprize.org

Oppenheimer, Michael and Annie Petsonk (2005) Article 2 of the UNFCCC: Historical
origins, recent interpretations., Climate Change 73: 195 –226.

Scott, Richard W. ([1995] 2001) Institutions and Organizations. Second edition.
Thousand Oaks, CA: SAGE.

Schipper, E. Lisa F og Emily Boyd (2006) UNFCCC COP 11 and COP/MOP 1.
The Journal of Environment & Development.15 (1): 75 –89

Skjærseth, Jon Birger og Jørgen Wettestad (2007) EU emission trading. Manuskript
som skal utgis på Ashgate.

Skodvin, Tora (1999) Structure and Agent in the Scientific Diplomacy of the Climate
Change. PhD-thesis. Department of Political Science. Faculty of Social Sciences.

Underdal, Arild (1989) The Politics of Science in International Resource Management:
A Summary pp. 253 – 267 in Andresen, Steinar & Willy Østreng (eds.) International Resource Management. Lysaker: Fridtjof Nansen Institute.

Underdal, Arild (2002) One Question, Two Answers pp. 3-45 in Miles, E.L., A. Underdal,
S. Andresen, J. Wettestad, J. B. Skjærseth and E. Carlin, (2002) Environmental Regime
Effectiveness. London: MIT Press

UNFCCC (1992) United Nations Framework Convention on Climate Change.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (1987) Vår felles fremtid.
Oslo: Tiden Norsk forlag.

WBSD (2007) Policy Directions to 2050. World Business Council for Sustainable
Development.

Warnerbros (2007) The 11th hour. http://wip.warnerbros.com/11thhour

Wettestad, Jørgen (2007) EU. Foredrag på Fridtjof Nansens Institutts klimaseminar
09.11.07.