Forord

Samfunnsøkonomi[1] er studiet av økonomiske fenomener. Samfunnsøkonomene har viktige roller i fortellingene om det moderne samfunnet, og gir direkte innspill i politiske prosesser, kanskje i større grad enn andre samfunnsvitere. Økonomene som var sentrale i gjenoppbyggingen av Norge etter krigen, en tradisjon som kan knyttes til Ragnar Frisch (nobelprisvinner i økonomi fra Universitetet i Oslo), så for seg faget som en nøytral premissleverandør av kunnskap på økonomiens område: En rollefordeling der faget utredet konsekvensene av de foreliggende alternativene, slik at politikerne kunne ta verdibaserte valg. Troen var sterk på at vitenskapen kunne være verdinøytral og upolitisk.

Fortsatt nyter økonomer stor respekt og gir viktige innspill i samfunnsdebatten. Likevel er det liten diskusjon om økonomens rolle som kunnskapsleverandører, og hvilke premisser som ligger til grunn for økonomens faglige kunnskap. Vi etterlyser en bredere debatt om økonomene og økonomifaget. Når en akademisk disiplin nyter så stor innflytelse, er det ikke da på sin plass med en større bevissthet om økonomifagets rolle og forutsetninger, særlig blant økonomene selv? Er det virkelig slik at økonomifaget evner å levere verdinøytral og upolitisk kunnskap til samfunnets beste?

Radikalt Økonominettverk ønsker med RØST: Økonomisk teori og politisk praksis å bidra til økt bevissthet og diskusjon om økonomifagets samfunnsrolle. Vi har valgt å gripe problemstillingen an på to måter: I del én spør vi hvordan økonomisk teori blir formidlet og hvordan faget blir benyttet i politikkutforming. Er det slik at økonomisk teori har entydige politikkanbefalninger – eller er økonomer mer uenige enn det man får inntrykk av i avisspaltene? I del to ser vi på hvordan faget undervises ved de store lærestedene, og tar opp spørsmål knyttet til de metodiske forutsetningene som ligger til grunn for dagens økonomifag. Hvilke premisser legges til grunn for faglig kunnskap? Er økonomene seg bevisst mulighetene og begrensningene ved sitt metodevalg?

Del 1: Økonomisk teori – i samfunnets tjeneste?

Alle har vi hørt påstandene om at ”frihandel gir gevinster til alle”, ”private markeder er mest effektive”, ”offentlig sektor er byråkratisk og ulønnsom”, ”lønnsvekst gir inflasjon” eller at ”staten bør legge minst mulig føringer for den økonomiske utviklingen”. Listen over ”sannheter” som økonomer tas til inntekt for kan sikkert gjøres enda lengre. I det politiske ordskiftet kan man ofte få inntrykk av at det finnes et sett med ferdige politikkanbefalinger som alle økonomer er enige om: ”Økonomene mener at… ” På den ene siden er tanken om at alle økonomer skulle være enige i påstandene over, like misvisende som å si at alle journalister eller politikere skulle være enige i dem – faglig har økonomer et bredt spekter av meninger! På den andre siden kan man argumentene for at det finnes en del sammenhenger om hvordan økonomien fungerer som alle økonomer vil være enige i. I sum blir spørsmålet hva man kan si det er faglig enighet om, og hva det finnes flere faglige synspunkter på. I del én av RØST spør vi derfor hvor representative ”sannhetene” over er for økonomisk teori og forskning.

Carl-Erik Schultz spør i sin oversiktsartikkel om økonomisk teori kan være et maktverktøy. Kan det være slik at man noen ganger pakker egne meninger inn i vitenskapens nøytrale slør? Er økonomer bevisste nok sin egen rolle? Rune Skarstein og Anders Skonhoft ser på offentlig sektor – har den fått et for negativt rykte? Ingvild Almås tar for seg fordelene og ulempene med frihandel, og nyanserer påstanden om at økonomisk teori alltid gir grunnlag for å anbefale mer frihandel. Anna Birgitte Milford utdyper perspektivet om frihandel ved å kikke nærmere på råvarehandel fra et u-landsperspektiv. Erik Reinert ser på næringspolitikk i Norge – er det slik at økonomisk teori alltid støtter opp under tesen om næringsnøytralitet, eller finnes det flere innfallsvinkler?

Årsakene til at man undervurderer uenigheten blant økonomer kan være mange. En grunn kan være at økonomi i enda sterkere grad enn andre samfunnsfag har sitt eget stammespråk, med større vekt på matematikk. Nye økonomistudenter opplever fort at tekniske begreper som grensenytte, konsumtilbøyelighet, marginal betalingsvillighet, priselastisitet og eksternalitet er viktige deler av ordforrådet – bare for å nevne noen eksempler. Den matematiske fremstillingen bidrar til å holde uinnvidde på avstand. Man blir del av et begrepsfellesskap som gir vitenskapelig presisjon, men samtidig utelukker ikke-økonomer fra fagdebatter som i høy grad angår flere enn dem som faktisk får mulighet til å delta. For å komme andre grupper i møte, har derfor økonomer en særlig utfordring å formidle forskning på en forståelig måte, uten å gå på akkord med vitenskapelig presisjon.

Andre årsaker til at uenigheten undervurderes kan være at det er vanskelig å få oversikt over økonomer med ulikt syn, eller å vite hvem som har kunnskap om hva. Medienes interne logikk gjør at det ofte er lettere å ringe noen som har vært i media tidligere, og som er lett tilgjengelige. Det er tankevekkende at sjefsøkonomene i de store norske privatbankene ofte får mye spalteplass for å fremstå som nøytrale fageksperter som i pedagogiske vendinger forklarer økonomiske sammenhenger. At sjefsøkonomene samtidig representerer bankenes klare private næringsinteresser – som lav rente, økt forbruk og høye boligpriser – kommer sjelden klart fram. Vi har ingenting å utsette på sjefsøkonomens fagkompetanse, men synes det er synd for den offentlige debatten at ikke flere økonomer inviteres til å kommentere økonomiske begivenheter. Da kunne man bedre fått fram det mangfoldet av synspunkter faget representerer.

Del 2: Framtidens økonomer – hva lærer de? 

Internasjonalt har det de siste årene blåst storm rundt samfunnsøkonomien. Faget er blitt skyteskive for mange som føler at samfunnet, med økonomens velsignelse, blir dratt for langt i liberalistisk retning, der stat og demokrati taper terreng i forhold til markedet. Som vi har forsøkt å illustrere i del én, er ikke dette nødvendigvis en kritikk av økonomisk teori i seg selv.

En interessant stemme som derimot retter sin polemikk direkte mot teorien finner vi i Frankrike, der studenter og professorer i et opprop anklaget økonomifaget for å være ”autistisk”, innesluttet i sin egen modellverden.[2] Oppropet anklaget undervisningen i økonomifaget for et overdrevet fokus på teoretiske modeller – der et sett med teoretiske premisser blir oppfylt til fullkommenhet – på bekostning av kunnskap om økonomiens store spørsmål, som arbeidsledighet, frihandel og globalisering. Stormen rundt økonomiundervisningen i Frankrike hadde også sitt hjemlige motstykke i en frisk bris, som blåste da Universitetet i Oslo foreslo å fjerne siste rest av økonomisk historie fra pensumet til bachelorstudentene. Fagutvalget satte i gang en underskriftskampanje for å beholde økonomisk historie, uten det helt store gjennomslaget.

Vi er ikke nødvendigvis enige med kritikken som fra fransk og norsk hold er blitt rettet mot økonomifaget. Vi mener likevel det er legitimt å peke på svakheter ved måten økonomifaget undervises i ved store læresteder i Norge og utlandet. Ikke alltid, men for ofte, framstår undervisningen i samfunnsøkonomi som en tørrtrening med formelle modeller, uten at man diskuterer teorienes historie, forklaringskraft eller plass i en større økonomifaglig sammenheng. Modellene framstår som universelt gyldige utsagn, løsrevet fra tid og rom. Spissformulert kan man si at tanken bak undervisningen er å gi studentene en verktøykasse, og når verktøykassen er full har man hele arbeidslivet til å bryne seg på virkelige problemstillinger. Problemet oppstår hvis studentene ikke selv evner å benytte denne verktøykassen på en kritisk og reflektert måte. En samfunnsøkonom må kunne sine modeller, men vi trenger å vite mer: Hva er bakgrunnen for at verktøyet er konstruert på akkurat denne måten? Hvilke problemstiller kan vi anvende verktøyet på? Hva er svakhetene og styrkene med metoden vi bruker? Hvilke svar er det sannsynlig at vi får? Først da kan vi som samfunnsøkonomer forstå modellene og hvordan de beskriver verden.

Vitenskapsidealet i samfunnsøkonomi kan være en forklaring på hvorfor undervisningen er svært modellorientert. Naturvitenskapen står som et sterkt forskningsideal: Her er vitenskapens oppgave å avdekke lovmessigheter i naturen/samfunnet og beskrive dem ved hjelp av en presis modell.[3]  Formelle modeller er mer vitenskapelige ifølge et slikt resonnement. Utfordringen med dette vitenskapsidealet er at man risikerer å innsnevre rammene for hva som er interessant og legitim samfunnsøkonomisk kunnskap: Det som ikke kan uttrykkes i modeller mister relevans. En slik innsnevring av samfunnsøkonomien ville derimot vært uproblematisk dersom vi med sikkerhet visste at vi presist avdekket lover som var universelle, uavhengige av tid og rom.

Artiklene i del to illustrerer et bredt spekter av poeng. Jan Fagerberg viser med sin artikkel – ”Hvor kommer de samfunnsøkonomiske idéene fra?” – at det er et nært samspill mellom økonomiens historie og samfunnsøkonomiens teoretiske utvikling. Gaute Torsvik drøfter hvilke implikasjoner hypotesen om rasjonelle aktører har for økonomifaget i sin artikkel ”Rasjonell handling i økonomisk analyse”. Han viser hvordan rasjonalitetshypotesen gir samfunnsøkonomien analytisk kraft, men samtidig innsnevrer økonomifagets menneskesyn.

Vi har videre valgt å ta med to artikler som drøfter hvilke rolle økonomisk historie bør ha i økonomifaget og undervisningen. Økonomisk historie blir her brukt i snever forstand om hvordan økonomifagets tanker, idéer og teorier har utviklet seg over tid. Den materielle historien – rekken av oppfinnelser og teknologiske framskritt som har påvirket produksjonsstruktur og samfunn – faller utenfor en slik definisjon. De to artiklene følger opp vårens debatt ved Universitetet i Oslo, og går rett til hjertet av spørsmålet om hvordan samfunnsøkonomi bør undervises: Ønsker vi hovedsakelig et modellfokus som først og fremst gir studenter en best mulig verktøykasse for arbeidslivet – der matematikken er økonomens hammer og spiker – eller vil vi ha et bredere anlagt fag med mer faghistorie og større empirisk fokus? Karen I. Vaughn gir i sin artikkel et forsvar for hvorfor økonomisk historie bør stå på pensumlistene, mens Jon Vislie argumenterer for at økonomisk historie på bachelornivå vil bli undervist på bekostning av ferdigheter som studentene har større nytte av.

Slik vi i redaksjonen ser det, har innholdet i artiklene interessante implikasjoner for økonomifaget. Som Torsvik viser, er hypotesen om at det økonomiske menneske handler rasjonelt en viktig del av verktøykassen som samfunnsøkonomer er utstyrt med, og et sentralt metodevalg som danner grunnlag for mye av økonomifaget. Metodisk har derfor samfunnsøkonomien en slagside mot forklaringsmodeller som setter individene i sentrum, mens for eksempel sosiologien er mer opptatt av kollektive fenomener. Fagerbergs artikkel peker videre mot at samfunnsøkonomiske modeller og forskning ikke kan forstås løsrevet fra sin historiske kontekst. En fysiker kan med tyngde anta at atomets struktur ikke har forandret seg siden tiden da Aristoteles levde, mens en økonom har vanskeligere for å gjøre tilsvarende antakelser om økonomiske fenomener.[4] Et sentralt poeng hos Vaughn er at økonomifaget ikke er en progressiv vitenskap i den forstand at forskningen alltid kommer stadig nærmere en endelig sannhet, at kumulativ kunnskap gjør at feilaktige syn alltid dør og riktige syn alltid overlever. Dermed blir det heller ikke slik at all interessant økonomisk kunnskap kan oppsummeres gjennom de siste fem års forskning. Tvert om kan det gjøre ”riktig” og ”galt” til mer relative begreper, avhengig av hvilken teoretisk og metodisk kontekst som til enhver tid er gjeldende.

Å anerkjenne at økonomifaget har slagside mot individorienterte forklaringsmodeller, at økonomiske modeller ikke er løsrevet fra tid og kontekst og at økonomi ikke nødvendigvis er en kumulativ vitenskap, innebærer ikke å redusere fagets betydning eller status som vitenskap. Men det betyr at samfunnsøkonomien, som alle samfunnsfag, må studeres med et tydelig blikk på bakgrunnen for modellene og hvilke metodiske valg man foretar. Det er ikke tilstrekkelig å gi studentene en verktøykasse, og deretter la det være opp til hver enkelt student å benytte verktøykassen på en kritisk og reflektert måte. I stedet bør fagets metodevalg kommuniseres eksplisitt til studenter som tar en samfunnsøkonomisk utdannelse. Et kurs i økonomisk idéhistorie, som også er interessant i seg selv, kan være en mulig måte å gjøre vitenskapsteorien til en tydeligere del av undervisningen.

Til slutt

RØST: Økonomisk teori og politisk praksis utgis av Radikalt Økonominettverk og en redaksjon bestående av tre personer. Det er viktig å presisere at redaktørene i forordet kun taler for seg selv som privatpersoner, og tar ikke noe offisielt standpunkt på vegne av Radikalt Økonominettverk. Alle artikkelforfatterne skriver for egen regning, og er ikke nødvendigvis enige med hverandre eller med det synet redaktørene uttrykker i forordet.

RØST er blitt til gjennom frivillig dugnadsarbeid. Ingen av artikkelforfatterne har fått noen økonomisk kompensasjon for sine bidrag, så vi ønsker å gi dem en spesiell takk. Takk også til Stiftelsen Fritt Ord, som sjenerøst har gitt den økonomiske støtten som har gjort utgivelsen mulig. I tillegg har vi hatt stor hjelp og støtte av dyktige mennesker utenfor redaksjonen som har gitt oss innspill på artikler og hjulpet oss med språklig bearbeidelse – til dem blir mottoet ingen nevnt, ingen glemt.

God lesning!

Ragnhild Savina Berg Astad
Geir Sølve Sande Lie
Kyrre Stensnes

Oslo, 28. oktober 2005

_________________________________________________

[1] RØST-utgivelsen handler om samfunnsøkonomi. Kortformen økonomi vil konsekvent bety samfunnsøkonomi, i motsetning til for eksempel bedriftsøkonomi og markedsføring. På engelsk risikerer man ikke på same måte å blande begreper, siden utdannelsen samfunnsøkonomi kalles ”economics” mens bedriftsøkonomiutdannelse kalles ”business administration” eller lignende. Tilsvarende vil begrepet økonom bety samfunnsøkonom, med mindre noe annet fremgår av sammenhengen.

[2] Oppropet finnes i sin helhet på http://autisme-economie.org/english/topen.htm

[3] Et slik ideal kalles i vitenskapsteorien for positivisme. Positivister tror at det kun er små (hvis noen) forskjeller mellom samfunnsvitenskapene og naturvitenskapene, og at det finnes lovmessigheter i samfunnet på samme måte som i naturen. 

[4] Man kan kanskje si at menneskenaturen er uforandret, men innholdet og betydningen av et slikt utsagn er i praksis uklart.