Radikal økonomisk politikk

Radikal økonomisk politikk

La meg først få takke for invitasjonen. Jeg fikk beskjed om at jeg i dette forumet skulle representere ”økonomen” og som sådan si noen bevingede ord om radikal økonomisk politikk. Siden mine forskningsmessige spesialiteter er sammenhengen mellom aggresjon og gruppestørrelse hos domestiserte griser og det genetiske grunnlaget for den Nord-europeiske flatfyllkulturen er det ikke helt klart for meg hvorfor noen tror at jeg er velegnet til denne oppgaven, men siden jeg har hørt at innlederne får gratis øl så syntes jeg nesten at jeg måtte stille opp.

Med termen radikal økonomisk politikk kommer jeg her til å mene bruk av økonomiske virkemidler for å oppnå målsetninger som er i tråd med holdninger/idealer/preferanser som deles av folk på den politiske venstresiden. Stikkord her er egalitær inntektsfordeling både nasjonalt og internasjonalt og ett kvalitativt og kvantitativt høyt nivå på varer og tjenester som tradisjonelt har blitt produsert i det offentlige. Videre kan en nevne ”trygghet” som for eksempel ett liv der en slipper å bekymre seg for arbeidsløshet og store svingninger i inntekt og andre faktorer en ikke har kontroll over. En utvidelse av trygghetsbegrepet vil inkludere det å skjerme individer fra konkurransesituasjoner der de kanskje har noe kontroll, men like fullt ikke er lykkelige.

En viktig del av denne definisjonen er frasen ”da-da-da bruk av økonomiske virkemidler for å oppnå målsetninger da–da–da.” Dette er kjernen i økonomisk teori om økonomisk politikk. Man har målsetninger, velferdsfunksjoner, preferanser etc. Dette er ting som skal optimeres og velformulerte politiske meningsytringer er ytringer om hva målsetningene skal være. Virkemidlene en bruker for å oppnå disse målsetningene er politisk nøytrale. De kan være, og er, gjenstand for faglig debatt, men i økonomenes idealverden har denne debatten ingenting med politikk å gjøre. Jeg vil påstå at dette er et tankeskjema som de aller fleste økonomer, inklusive meg selv, ser på som så selvfølgelig at vi som regel ikke tenker over det. I den grad økonomifaget er en sosialiseringsprosess som gir oss kontaktlinser brent inn på netthinnen så er dette en viktig del av linsen. Når vi som økonomer blir stilt overfor utsagn som indikerer at noen ikke har skjønt dette skillet blir vi fort ganske ufordragelige. Jørgen Randers utsagn om ”kostnadseffektivitetens tyranni” i klimaspørsmål er et godt eksempel på at en presumptivt intelligent person ikke har skjønt dette enkle skillet og kvalifiserer således til litt utdriting, noe vi økonomer er gode til. En av de viktigste tingene jeg lærte som økonomistudent var å kunne se folk rett inn i øya og si: ”Dette skjønner du ikke noe av,” hvilket er akkurat hva jeg vil si dersom jeg noensinne møter ham. (Det neste jeg ville sagt er at den beste måten å beskytte en ressurs på er å gjøre det billig å bevare den.)

Da har jeg vel kanskje sagt det meste som er å si om radikal økonomisk politikk og hva det er for noe. Radikal økonomisk politikk handler om målsetninger, mens økonomi handler om virkemidlene. Kommunismen minner oss om hvordan det går når en blir for opptatt av virkemidlenes ”ideologiske renhet,” og den lærepengen bør folk på venstresiden aldri glemme. Det er min påstand at folk på høyresiden ikke har lært denne leksen siden for disse er marked et mål i seg selv. Nå må det vel kanskje innrømmes at dette tankeskjemaet, som jeg mener er fundamentalt sett korrekt, ikke nødvendigvis er så liketil som jeg later som. Det som er en målsetning for noen kan være et virkemiddel for andre. Når person A gir person B ett realt spark i baken vil noen økonomer si at dette er et uheldig utfall, mens andre økonomer vil si at sparket gir ett insentiv for B til å endre atferd på en økonomisk effektiv måte. Når skillet mellom målsetning og virkemiddel blir uklart blir også skillelinjen mellom politikk og økonomi også diffus. For det andre, det kan virke som om økonomer, både radikale og andre, av og til blir påvirket av sine egne politiske meninger når de debatterer virkemidler. Dette er ikke noe vi liker å snakke om, men jeg tror det skjer. Jeg kan selvfølgelig ta feil, men jeg tror likevel at skillet mellom virkemiddel og målsetninger er noe som økonomer kunne være flinkere til å problematisere og at radikale økonomer her har mye å bidra med. Og det bringer meg til det neste temaet jeg har lyst til å snakke om. Det er hvilken rolle radikale økonomer har i den økonomiske politikken. Eller for å være mer presis; i den politiske prosessen som former den økonomiske politikken. For meg fremstår det som helt klart at høyrekrefter i norsk politikk (og her inkluderer jeg deler av Arbeiderpartiet) bruker økonomiske argumenter på en måte som ikke er i tråd med det vi kan lære av elementær økonomisk teori.

Noen eksempler:

1. Privatisering av alderspensjon. Om nasjonens produktivitet ikke vokser tilstrekkelig til å innfri pensjonsforpliktelser så må disse finansieres ved inflasjon. Privat eller ikke privat.
2. Generasjonsregnskap. En kunstig budsjettskranke innført for å holde politikere i sjakk.
3. Inndekking av underskudd. Om et offentlig selskap går med underskudd i ett år er det ikke nødvendigvis god samfunnsøkonomi å redusere aktiviteten det neste året.
4. Selvstendig sentralbank. Hvis krig er for viktig til å overlate til generaler kan jeg ikke se at pengepolitikk er så uviktig at den bør overlates til sentralbanksjefer.

Min personlige favoritt er ideen om at statlig virksomhet skal organiseres etter forretningsmessige prinsipper og drives som autonome foretak/aksjeselskap. La det med en gang være sagt. Statlige aksjeselskap har i Norge tradisjonelt hatt tre formål:

1. Frigjøre dårlig betalte offentlige ledere fra unødig restriktive begrensinger på deres kompensasjon.

2. Forenkle privatiseringsprosessen.

3. Fraskrivelse av ansvars.

Slikt kan man dessverre ikke si om man er en arbeiderpartiregjering så en må finne andre argumenter. Så man setter i gang en lang tirade om hvor velegnet aksjeselskaper er til å synliggjøre kostnader og verdier. Og en kan jo ikke være uenig i at synliggjøring er vel og bra. Problemet er at de verdiene som blir synliggjort ikke inkluderer de relevante verdier og kostnader, men kun de verdier som teller når en skal tjene penger. Her har flere generasjoner med samfunnsøkonomer lest side opp og side ned om eksternaliteter, kollektive goder, naturlig monopol og andre forhold som burde være viktige i økonomisk regulering. Hva skjer med all denne kunnskapen? Poff! Borte! Hovedsaken er at offentlige institusjoner betaler husleia si på en regnskapsmessig korrekt måte. Det skal bli interessant å se hvordan det går når finansdepartementet skal underlegges disse budsjettreglene. Om tomteprisene i sentrum går opp vil finansdepartementet lokaliseres på Elverum eller legger de ned lovavdelingen.?

Hva bør så radikal økonomer gjøre? Etter mitt syn bør de gjøre noe så radikalt som å insistere på at økonomisk politikk skal funderes på god økonomisk praksis. Skal man legge ned en sykehusavdeling så skal dette skje på grunnlag av en nyttekostnadsanalyse og ikke fordi en sykehusdirektør har brukt opp penga på noe han ikke skulle ha gjort. Skal en privatisere en offentlig virksomhet, så må den samfunnsøkonomiske effekten av dette kvantifiseres og måten privatiseringen gjennomføres analyseres. Når de som er veldig glad i privatisering skal argumentere for sin sak så er det ikke nok å rope om at privatisering = effektivitet. Særlig ikke når måten privatiseringen gjennomføres på ville fått Boris Jeltsin til å rødme. Slik jeg ser det så har høyrekreftene stilt seg åpne for hugg når argumentasjonen som brukes for høyrepolitikk er økonomisk. For er det en ting vi radikale samfunnsøkonomer kan, så er det å skille den faglige klinten fra hveten. Dvs. vi ser forskjell på det som er godt begrunnede tiltak og det som er høyreideologi utkledd som markedstenkning. Hadde vi bare vært mer synlige.

Mye av den markedstenkningen som forgår i offentlig sektor er for en samfunnsøkonom langt under pari og således moden for litt drepende kritikk. For en stund siden overhørte jeg en presentasjon gitt av en høyt plassert person i norsk helsevesen med konkret ansvar for drift av sykehus. Vedkommende snakket i det lange og brede om endringsprosesser, omstilling, mer endringsprosesser og at norsk helsevesen nå var i en permanent endringsprosess. Ikke ulikt den marxistiske tanken om permanent revolusjon. Vedkommende ble spurt om hva dette betydde for den organiseringen av driften ved sykehus og svarte kjekt og greitt at de praktiske siden ved medisinsk virksomhet kjente hun ikke til og det trengte hun ikke heller. Selvfølgelig trenger hun ikke det. Hun har Powerpoint-slides med bokser og piler. Det er så en kan gråte. Det som i 1983 var en hylaktig morsom sketsj av Monthy Python er dagens realiteter i norsk helsevesen. Om dere husker Sykehusdirektøren i ”The machine that goes ping”. Når jeg hørte denne presentasjonen trodde jeg dette var et relativt sjeldent skrekkeksempel. Det var helt til jeg kom over denne lille perlen: ”Mål- og resultatstyring i staten – En veileder i resultatmåling.” Dette er en trykksak som det er veldig lett å harselere over og innholder dypsindige resonnementer forklart ved hjelp av Styringshjulet og Resultatkjeden, konsepter hentet fra den mer tanketomme delen av business administration-pensum. Den kan lastes ned på nettet hos Senter for statlig økonomistyring. En institusjon med det uttalte formål at offentlig forvaltning skal organiseres på samme måte som selskaper i privat sektor.

Denne utviklingen må bekjempes og det er god radikal politikk.  Dersom radikale økonomer virkelig engasjerer seg kan det bli god radikal økonomisk politikk. Hvorfor? Det kanskje viktigste grunnlaget for at radikal økonomisk politikk skal kunne føres i Norge er en fornuftig offentlig tjenesteyting ledet av kompetente personer med innsikt fra relevante fag. Men for at dette skal fortsette som en realitet i Norge så må radikale økonomer på banen.

Til slutt to tankkors. Det første gjelder forholdet mellom konkurranse og likhet. Verden fremstilles ofte som om det er et motsetningsforhold mellom disse. Dette er ikke nødvendigvis sant. Jo likere folk er, jo mer insentiv har man til å konkurrere. Dersom skoleplass bestemmes av foreldrenes sosiale status finnes det lite insentiv til konkurranse. Kan det da være slik at likhet gir mer konkurranse som fører til mer effektivitet?

Det andre tankekorset gjelder konseptet økonomisk effektivitet. Vi vet alle at velferdsteorien er bygget på forutsetninger om nyttefunksjoner. Senere tids forskning har demonstrert ganske tydelig at disse forutsetningene er feilaktige, jfr. Bruno Freys lykkeforskning. Spørsmålet er hvordan denne forskningen påvirker velferdsteorien og de effektivitetskriteriene vi kjenner. Dette er et spørsmål som ingen i dag kan svare på.