Hvorfor undervise i økonomifagets historie?
Innledning
[…] Jeg ønsker å vise hvorfor økonomifagets historie fortjener en æresplass i et hvilket som helst pensum for høyere utdanning i samfunnsøkonomi. Ikke overraskende vil jeg tillegge vårt forskningsfelt langt større betydning enn de fleste av våre kollegaer innen samfunnsøkonomi vil synes rimelig.
De som studerer økonomisk idéhistorie er stadig på defensiven når det gjelder sitt fagfelt. Vår prestisje blant likemenn og -kvinner er mildt sagt beskjeden, og våre kurs blir ofte sett på som nips i hyllen med økonomiundervisning[1]. Faktisk er holdningen ved noen av våre mest respekterte utdanningsprogrammer at det er bortkastet tid å lese noe som helst innen samfunnsøkonomi som er utgitt for mer enn fem år siden (Klamer og Colander, 1990). I tillegg til å anse vårt felt som svært lite viktig, har mange av våre kolleger en tendens til å trekke økonomihistorikeres evner i tvil. Siden våre artikler generelt ikke inneholder avansert matematikk eller tar i bruk de siste (eller for den saks skyld nesten ingen) statistiske teknikker er feltet noen ganger sett på som ”lett,” enkel verbal historie i stedet for hard teori. […]
Trass i alle tegn på intelligent liv i vårt disiplinære univers fortsetter vi som gruppe å unnskylde vår spesielle interesse for døde økonomers økonomiske tanker. I en tidlig utgave av HOPE (History of Political Economy) skrev George Stigler en artikkel som fremdeles reflekterer vår egen angst, ”Does Economics Have a Useful Past?” (Stigler 1969). I denne artikkelen oppga Stigler et par grunner for hvorfor vårt fags historie er ”nyttig,” men han avsluttet med en advarsel: ”Mange nyttige varer og tjenester blir ikke produsert i et samfunn fordi de er verdt mindre enn det de koster: økonomihistorikeres oppgave er nå fortsatt å bevise at deres fag er verdt sine kostnader” (ibid., 230).
Ikke overraskende vil jeg ikke bare argumentere for at samfunnsøkonomi har en nyttig fortid, men at den også er verdt sin pris. Jeg vil også argumentere for at spørsmålet ”Er faget verdt sine kostnader?” ikke er fornuftig med mindre vi i tillegg stiller det økonomisk mer relevante spørsmålet ”I forhold til hva?”
Begrunnelser
Påstanden om at det ikke er plass til den økonomiske tenknings historie i et undervisningsprogram i samfunnsøkonomi legger til grunn et visst syn på samfunnsøkonomiens natur, nemlig at økonomi er en progressiv vitenskap og at hensikten med utdanningen ene og alene er å utdanne profesjonelle økonomer. Antydningen synes å være at det er liten vits i å lese døde økonomers feil bortsett fra for moro skyld, og hvem har sagt at høyere utdanning skal være morsomt?
Selv om man velger å holde på dette relativt rigide synspunktet kan man likevel forsvare å undervise i økonomisk historie av flere grunner. Faktisk mente Stigler selv i sin artikkel fra 1969 at økonomisk idéhistorie var nyttig for å lære studentene hvordan man skal lese en bok nøye og objektivt, og påsto at det er lettere å lære av de gamle mestere enn av moderne skribenter (ibid., 217). Disse argumentene er gode så langt de rekker. Selv om man ser på samfunnsøkonomi som en progressiv vitenskap er det likevel fornuftig for studenter å gjøre seg kjent med sitt fags historie så lenge studiet ikke tas for alvorlig. Og i snever forstand er det spesielt liten grunn til å lære noe annet enn historien til økonomisk analyse. Disse argumentene impliserer at en økonomisk historiker er en bra ting å ha gående rundt på institutt for økonomi så lenge han eller hun ikke gjør for mye ut av seg og kjenner sin plass. Og denne plassen er det akademiske motstykket til bakerst i bussen[2].
Denne holdningen til økonomisk histories rolle sier også noe om hva slags type historiske studier av feltet som er passende, nemlig den typen Mark Blaug (…) kaller ”rasjonell rekonstruksjon” (Blaug 1990, 28). Dette er (…) altså å presentere tidligere økonomers tanker i moderne teoretiske termer, lokalisere feil og mangler for derved å finne bevis for fremgang i vitenskapen. Eller mindre moderat: å kjemme de eldgamle tekster etter bevis på foregripelse av moderne ideer.[3]
Denne typen arbeid krever åpenbart nøye lesing av eldre tekster og ekspertise innen moderne økonomisk teori. Derimot krever det ikke nødvendigvis noen kjennskap til historien, intellektuell bakgrunn, filosofiske oppfatninger eller biografien til den aktuelle økonomen. I stedet for å gjenskape den fulle blomstring av en menneskelig hjerne, minner fremgangsmåten meg aller mest om å dissekere et lik for å finne dødsårsaken. Jeg er enig med Blaug (1990, 30) i at det ikke er noe feil med disse metodene til sitt bruk. Obduksjoner tjener faktisk en viktig funksjon. Men til forskjell fra medisinstudenter, har økonomistudenter levende kropper å dissekere. Så hvis hovedgrunnen for å studere vårt fags historie er som pedagogisk instrument for å skjerpe teoretiske teknikker ved å identifisere analytiske feil gjort av andre økonomer, vil det muligens være mer kostnadseffektivt å øve studenter på samtidige tekster. Å finne feil fra samtiden er tross alt en mye sikrere vei til publisering.
Det er et sterkere argument for å inkludere økonomisk idéhistorie i undervisningen å se på det som mer enn bare et instrument for å lære unge forskere sin vitenskaps verktøy og teknikker. Hvis vi kun trener studenter i teori og teknikker, risikerer vi å gjøre dem snevre og fantasiløse. Videre isolerer vi dem fra resten av det intellektuelle fellesskap. De vil ikke ha noen forståelse for samfunnsøkonomiens relative plass verken i samfunnsvitenskapene eller i humaniora. Som medlemmer av akademia vil de ikke være i stand til å snakke med noen andre på et humanistisk fakultet, og de vil være håpløse i en hver form for universitetskomité siden de ikke vil ha noen forestilling om hvordan andre mennesker tenker eller argumenterer.
En slik rettferdiggjøring av å undervise økonomifagets historie innebærer tydelig at den økonomiske tenknings historie er mer enn bare rasjonell rekonstruksjon. Å lære å sette pris på samfunnsøkonomiens plass i det større akademiske fellesskap forutsetter at man i tilnærmingen til eldre økonomer ikke bare må spørre om hvor nært han kom dagens økonomifag, men også hvorfor han tenke det han gjorde. Vår jobb er å plassere en tenker fra fortiden inn i sin intellektuelle og historiske kontekst, og å trekke ut spørsmålene som var viktige for ham. Målet bør være historisk rekonstruksjon (ibid., 28) i tillegg til rasjonell rekonstruksjon. En slik øvelse vil åpenbart være mer tverrfaglig, og vil nødvendigvis gjøre studenten kjent med nærliggende felt som historie, filosofi, politisk idéhistorie og vitenskapshistorie gjennom å plassere en tenker i sin kontekst.
Selv om de fleste økonomihistorikere vil bli overbevist av dette argumentet, vil våre kolleger likevel svare: uansett hvor verdifullt et slikt disiplinært perspektiv måtte være, vil det likevel ikke være verdt kostnadene. Dessuten, hvem vil vel snakke med de på Humanistisk Fakultet uansett? Videre synes dette argumentet å antyde at i beste fall vil økonomifagets historie være nyttig å undervise, men ikke å faktisk spesialisere seg i. Økonomiske idéhistorie blir da forvist som en del av et kurs som ingen egentlig tar og blir gitt som undervisningsoppdrag til en som ikke egentlig har noe mer viktig å undervise dette semesteret. Når alt kommer til alt, kan ikke hvem som helst lese en lærebok og undervise simpelt verbalt materiale?
En skikkelig rettferdiggjøring av undervisning i økonomisk historie er også en rettferdiggjøring av å lese, forske og skrive økonomifagets historie. Med mindre vi kan vise hvorfor det er respektabelt å være spesialist innen et felt, kan undervisningen i det feltet kun bli ansett som en andreklasses aktivitet. Blaug tok nylig opp dette spørsmålet og påpekte at økonomer uunngåelig praktiserer økonomisk idéhistorie når de presenterer nye, friske ideer. Temaet er ”uuttømmelig,” og så lenge det kommer til å bli gjort kan det like gjerne være profesjonelle folk som gjør det (ibid., s. 36). Dette er samfunnsøkonomiens motstykke til ”It’s dirty work, but someone has to do it.”
Dette virker på meg som et enestående halvhjertet forsvar! For at det skal virke rimelig at en voksen person bruker sin tid på å lese og forstå eldgamle tekster som levebrød må det sterkere lut til for å nå gjennom til våre lite historiebevisste kolleger. Vi må si rett ut at den økonomiske tankes historie er ”nyttig” – ikke fordi den skjerper studenters teoretiske evner eller skaper litt tverrfaglig bredde. Men fordi økonomisk historie kan påvirke hvordan studentene forstår økonomifagets teori, dens potensielle triumfer og dens viktige begrensninger.
En viktig grunn til å være en økonomisk idéhistoriker er åpenbart å tilegne seg den typen disiplinært perspektiv jeg allerede har nevnt. Perspektivet er i seg selv viktig av en dypere grunn: nemlig at samfunnsøkonomi ikke er den typen progressiv vitenskap mange av våre kolleger tror det er. Ikke alt som er historisk viktig er innlemmet i den siste artikkelen i American Economic Review. Samfunnsøkonomiens fremskritt er ikke alltid bort fra mørket og mot lyset. Mens noen spørsmål om økonomisk aktivitet er besvart inntil videre, har mange blitt liggende ubesvart. Det er ikke slik at feilaktige syn alltid dør og riktige syn alltid overlever. Det er ikke engang alltid tydelig hva ord som ”feilaktig” og ”riktig” betyr innen samfunnsøkonomi. Hypoteser er generelt riktige eller gale innenfor en kontekst bestående av et større teoretisk system. For å kunne evaluere ”eldre” samfunnsøkonomi må vi forstå konteksten til proposisjonen og ikke bare vårt eget system for å tolke verden[4].
Et slikt syn på samfunnsøkonomifaget følger i kjølvannet av å studere økonomisk historie. Økonomihistorikere studerer per definisjon utviklingen av økonomiske ideer og kan ikke unngå å reflektere over hvordan samfunnsøkonomi praktiseres[5]. Gjennom slike studier og refleksjoner har vi en tendens til å miste vår naive tro på dagens sannheter. Vi ser hvor ofte en periodes avanserte læringssystem var en annen periodes feil (John Stuart Mills uttalelser om verdien av arbeidskraft dukker opp i bakhodet), hvordan en uendelig debatt i en periode ble feid vekk ved å endre fokus på problemet ved en senere dato (se på debatten om produktiv versus uproduktiv arbeidskraft sent på søttenhundre- og tidlig på attenhundretallet). Og mer poengtert: hvordan metaforer og moralsyn fra tidligere epoker former dagens utgave av vitenskapen. (…)
Så lenge samfunnsøkonomien ikke er en progressiv vitenskap, lysets ubestridte triumf over mørket – så blir økonomisk historie i undervisningen umiddelbart langt viktigere. Studenter kan bli bedt om å lese Aristoteles, John Locke, Adam Smith eller Carl Menger ikke kun av antikvarisk interesse eller for å gi dem perspektiv – selv om det er overflod av begge deler i disse arbeidene. Studenter kan lese disse tenkerne for å utvikle seg til gode samfunnsøkonomer. Å lese kreative tenkere fra fortiden kan få flere ønskede resultater: Det kan redusere arrogansenivået hos unge økonomer som ikke kan forestille seg at noe viktig ble skrevet før deres tid. Det gjør også studenter bevisst på store tankesystemer som muligens kan gjøre at de løfter blikket opp fra de sløvende, spesialiserte rapportene som er så utbredt blant økonomer i dag. Gjennom å gi studenter både store ideer og brede systemer å tygge på, kan vi kanskje stimulere dem til å tenke et par store tanker selv. Vi kan dessuten tillegge mer enn inspirasjon og intellektuell ydmykhet som fordeler ved å studere vårt felt. Vi kan argumentere for at studiet av våre økonomiske forfedre kan føre til opplysning også i dag. Hvis ikke alle fortidens sannheter er oppført i dagens journaler, må det bety at det er flere sanne ting der ute som kan fanges inn igjen. Hvis noen forkastede idéer ble forkastet for tidlig er vi kanskje i stand til å identifisere og revurdere dem. Hvis spørsmål som en gang ble ignorert nå er av avgjørende betydning kan vi kanskje, hvis vi kjenner litteraturen godt, være i stand til å stille dem igjen.
Min kollega David Levy liker å sammenligne idéhistorien med en oppslagstavle der ubesvarte spørsmål innen samfunnsøkonomi henges opp for å utfordre fremtidige generasjoner. Jeg liker denne metaforen, men jeg vil gjerne legge til at til og med de påstått besvarte spørsmålene trenger å tenkes gjennom på nytt en gang i mellom, og det kan bare gjøres hvis man forstår vår nåværende teoris tilfeldige natur.
Jeg er spesielt interessert i det siste poenget på grunn av mitt nylige arbeid om Carl Menger og den østerrikske skolen (Vaughn 1987, 1990, 1994). Østerrikske økonomer har over flere tiår påstått at Menger var misforstått av sine nyklassiske tolkere, som mente han var en spirende – men tidvis forvirret – nyklassisk grunnlegger av moderne samfunnsøkonomi. Et syn som for øvrig kan støttes gjennom rasjonelle rekonstruksjoner. Østerrikerne påstår på den annen side at Menger var grunnleggeren av en spesiell tilnærming til faget. Å undersøke denne påstanden krevde en historisk rekonstruksjon for å finne ut hva Menger selv syntes han sto for, og hvordan han muligens hadde rett eller galt innenfor sitt eget systems kontekst. Mitt eget forsøk på å gjøre akkurat det, ledet meg til denne konklusjonen: Til tross for teorier om avtagende marginalnytte og flere referanser til likevektspriser og -situasjoner, så er ikke Menger mest nyttig når man tenker på ham som nyklassisk økonom. Han var mer interessert i å forklare økonomiske prosesser og institusjoner enn likevektsbetingelser.
Jeg syntes dette var viktig ikke bare fordi jeg følte jeg det avklarte et interessant tolkningstema, i hvert fall for min egen del. Jeg følte at resultatet var viktig fordi jeg ble overbevist om at Menger var inne på noe som manglet innen moderne samfunnsøkonomi. Han begynte med forskjellige spørsmål om vekst over tid fremfor allokering og maksimering, og han var interessert i forskjellige problemer: hva folk vet og ikke vet, hvordan deres kunnskap deles og forbedres gjennom handel med hverandre, mer enn hvilke likevektspriser som vil etableres i en perfekt verden. I Mengers tilfelle vil en rasjonell rekonstruksjon alene være villedende i forhold til å forstå ham fordi det som fra ett perspektiv sees på som hans feil, fra et annet perspektiv er hans styrke. Verdien av min historiske rekonstruksjon var også mer enn bare å ”forstå Menger riktig”. Den historiske rekonstruksjonen fikk meg til å forstå hvordan teorien vi bruker dikterer hva slags spørsmål som kan bli stilt. Dette ledet meg til å se annerledes på samtidens samfunnsøkonomi. De fleste av dere, og spesielt dere som studerer J. M. Keynes, Karl Marx, J. R. Commons eller Thorstein Veblen, har sannsynligvis alle hatt tilsvarende opplevelser. […]
Konklusjon
Jeg må fortsatt svare på spørsmålet George Stigler stilte for et kvart århundre siden. Selv om vår fortid er nyttig, er den nyttig nok til å rettferdiggjøre å be hardt pressede studenter til å ofre den nødvendige tid som kreves for å beherske den? Som vår økonomiske ekspertise forteller oss er den passende responsen til dette: ”Nyttig i forhold til hva?” Hva er alternativkostnaden og hvordan evaluerer vi den? Siden nytte bestemmes på marginen må vi være klare på de aktuelle marginers natur.
Her kan vi være sikre på vårt bidrag. Hvis valget står mellom enda et kurs i matematisk økonomi som lærer studentene avanserte teknikker som ikke har noen bruksområder i noe virkelig problem som noen er interessert i å løse, eller et kurs i økonomisk tenknings historie der de kan lese hvordan Aristoteles, Aquinas eller Smith bryner seg på de sentrale spørsmål innen økonomisk liv, setter jeg mine penger på den økonomiske historien. Hvis valget er mellom enda et kurs som lærer bort den seneste, sofistikerte økonometrien – når de fleste spørsmål som noen ønsker å svare på kan bli estimert på en lommekalkulator – eller et kurs der de kan lese Mill eller Marx eller Marshall stemmer jeg på økonomifagets historie. Historikere innen økonomisk tenkning bruker i det minste originale data!
De samme argumentene kan gis for de relative verdiene av vår forskning. Hvis valget står mellom enda en artikkel som skviser en gjenstridig verden inn i de trange grensene til et maksimeringsparadigme eller en artikkel som forsøker å forstå Adam Smiths ekspansive hjerne ser det ikke ut for meg som noe særlig til konkurranse. Faktisk, hvis vi hadde måttet selge vårt produkt direkte til konsumentene, den ultimate marginale vurdering, ville vi alle gjort det relativt bra i forhold til våre kolleger. Våre artikler er skrevet med ord og inneholder interessante ideer, fargerike personligheter og et plot.
Så la meg konkludere med å foreslå at det originale spørsmålet var feilaktig formulert. Alle er enige i at fortiden har en viss nytte, spørsmålet er hvor mye av nåtidens oppmerksomhet den fortjener? Eller hvor mye læring av dagens metoder vi går glipp av (på marginen), i forhold til hva vi får igjen for å lære om økonomisk historie? Samfunnsøkonomi er muligens ikke en fullstendig progressiv vitenskap, men vi vet at valg ikke står mellom alt eller ingenting – og slik marginene ser ut i dag, er økonomisk idéhistorie svært undervurdert!
Denne oversettelsen er en forkortet utgave av talen ”Why teach the history of economics?” som Vaughn holdt som president for det Økonomihistoriske Samfunn (History of Economics Society) ved deres 20. årsmøte 28. juni 1993 i Philadelphia. Artikkelen ble opprinnelig trykket i Journal of the History of Economic Thought, 15, Spring 1993. Den er oversatt og gjengitt med artikkelforfatterens tillatelse.
Oversetterens merknad: Jeg har brukt både ”økonomi” og ”samfunnsøkonomi” om hverandre for det engelske ordet ”economics”, selv om det jo faktisk betyr ”samfunnsøkonomi.” Begrunnelsen for dette er å unngå unødvendig lange ordkonstruksjoner. Videre har jeg vekselvis benyttet begrepene ”økonomisk idéhistorie”, ”økonomisk historie” og ”økonomifagets historie” for ”history of economic thought” og ”history of economics”. Jeg opplever at Vaughn gir disse begrepene et innhold som er i samsvar begrepet økonomisk historie i snever forstand, slik det er definert i RØST-forordet. Til slutt har jeg omtalt ”graduate school,” ”graduate program” og ”graduate education” som ”høyere utdanning,” og ”utdanning” selv om dette ikke er helt presist.
[1] RØST-redaksjonens fotnote: Blaug (2001) redegjør for en sterk tilbakegang for undervisningen i økonomisk historie både i USA og Europa. Faget har i stor grad forsvunnet fra pensum både på lavere og høyere grad, ifølge Blaug.
[2] Oversetters fotnote: ”Bakerst i bussen” refererer her til Rosa Parks og tiden da rasedeling var utbredt i USA. De fargede måtte vike for hvite når det gjaldt for eksempel plassering på bussen.
[3] RØST-redaksjonens fotnote: Blaug (2001, 150 og 152) skriver følgende om rasjonelle rekonstruksjoner: ”Some historians of economic thought have tried to sell the subject to their departmental colleagues by reducing history of the economic thought to the history of economic analysis, and then by dressing up past ideas in moderen grab, often in the form of mathematical models that look just like something that might have been published in the latest issue [of a journal]. I call these ‘rational reconstructions’ and I contrast them with ‘historical reconstructions’. […] [But] once we [for instance] have written down a mathematical model of an agrarian economy subject to irredeemable land scarcities, which is Ricardo in modern dress provided we cut a few corners, why do we need Ricardo except as an advertising logo? […] Rational reconstructions ultimately make the history of economic thought dispensable.”
[4] Røst-redaksjonens fotnote: Blaug (2002, 153-5) gir flere eksempler på hvordan dagens økonomer feiltolker fortidens tenkere. For eksempel viser han hvordan Adam Smith, i motsetning til slik han ofte refereres, hadde en helt annen forståelse av frikonkurranse enn den man finner i det moderne økonomifaget.
[5] Forfatterens fotnote: ”Dette er sannsynligvis hvorfor det finnes så mange metodeeksperter blant økonomihistorikere også. Ellers ville det ikke vært noen nødvendig logikk i den vanlige profesjonelle koblingen mellom økonomisk og metodologisk historie.”
Litteraturliste
Blaug, Mark (1978): Economic Theory in Retrospect, 3d ed., Press, Cambrigde.
Blaug, Mark (1990): “On the Historiography of Economics,” Journal of the History of Economic Thought, 12, Spring, 27-37.
Blaug, Mark (2001): “No History of Ideas, Please, We’re Economists” Journal of Economic Perspectives, Vol 15, nr 1, pp. 145-164
Klamer, Arjo and David Colander (1990): The Making of an Economist, Westview Press, Madison.
McCloskey, Donald (1985): The Rhetoric of Economics, University of Press, Madison.
Samuels, Warren J (1984): “A Report on the Conference of the History of Economics Society,” History of Political Economy, 6, no. 3, 243-46
Samuelson, Paul A (1987): “Out of the Closet: A Program for the Whig History of Economic Science,” History of Economic Society Bulletin, 9, no. 1, Fall, 51-60
Stigler, George J (1969): “Does Economics Have a Useful Past?” History of Political Economy, 1, no. 2, 217-30
Vaughn, Karen I (1987): “Carl Menger,” in The New Palgrave: A Dictionary of Economic Theory and Doctrine, edited by John Eatwell, Murray Millgate and Peter Newman, Macmillan Press, London and Basingstoke, 438-44
Vaughn, Karen I (1990): “The Mengerian roots of the Austrian Revival,” History of Political Economy, Annual supplement to vol. 22, 379-407
Vaughn, Karen I (1994): Austrian Economics in : The migration of a tradition, Cambridge University Press, Cambridge.
