Lønnsgulv for alle
Fagbevegelsen må kunne bestemme minstelønnen.
Av Heikki Holmås
Onsdag 21. mai 2008
Last nedOnsdag 21. mai 2008
som PDF
Etter 4 år med arbeidsinnvandring fra de nye EU-medlemslandene må vi velge hvordan vi varig skal sikre et anstendig lønnsgulv for alle i Norge. Mellom 100.000 og 200.000 arbeidere fra EØS-landene arbeider i dag i Norge, svært mange av dem i bygg- og anleggsbransjen. Lønningene i landene de kommer fra er vesentlig lavere enn her, noe som gjør det attraktivt dem å jobbe i Norge for en kortere eller lengre periode. Utlendingsdirektoratet rapporterte 19. mai at det var gitt over 90.000 arbeidstillatelser til enkeltpersoner i 2007, hvorav to tredeler til folk fra EØS-landene. I tillegg kommer alle de som jobber for utenlandske selskaper som utfører arbeid i Norge. Arbeidstilbudet av utenlandske ufaglærte og fagarbeidere med lavere lønnsforventninger har dermed økt betraktelig de siste årene.
Dette har betydning for lønnsdannelsen, særlig i bygg- og anleggsbransjen. Flere tilbyr den samme arbeidskraften, og har dermed ikke har samme mulighet til å presse opp lønningene. Vi vet også at folk tilbyr seg å jobbe for lavere lønninger enn tariff.
Arbeidsinnvandringen har forlenget høykonjunkturen vi nå er på toppen av. Samtidig har vi den laveste arbeidsløsheten på 27 år. Den sosiale dumpingen undergraver imidlertid norske lønns- og
arbeidsvilkår, og medfører at eierne kan putte overskuddet fra de gode tidene i egen lomme i stedet for å dele med arbeidsfolkene.
Fra 1. mai 2004 fikk vi på plass overgangsregler som innebar at arbeidere fra de nye medlemslandene i EU måtte ha fulltidsjobb og skikkelige lønns- og arbeidsvilkår for å få arbeidstillatelse. For de som jobbet i utenlandske bedrifter som utførte arbeid i Norge, valgte fagbevegelsen å ta i bruk allmenngjøringsloven fra 1993. Den gir en tariffnemnd utpekt av regjeringen muligheten til å allmenngjøre hele eller tariffavtalene for å sikre at arbeidstakere ikke «utfører arbeid på vilkår som samlet sett er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke».
Tariffnemnden har allmenngjort tariffavtaler innenfor tre områden siden 2004: Byggeplasser innen Osloregionen og Hordaland og syv petroleumsanlegg på land. Likevel dukker det stadig opp eksempler på utenlandske arbeidere som jobber for luselønn, og som har elendige boforhold. I tillegg kommer økningen i skattejuks og svart arbeid.
Overgangsordningene for arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene vil bli fjernet sinest første mai 2011. Høyresiden har tatt til orde for å fjerne dem med en gang. Det er derfor all grunn til å vurdere om allmenngjøringsloven er et godt nok verktøy for å definere gulvet for lønns og arbeid i norsk arbeidsliv. Hvis ikke må nytt lovverk på plass innen 2009 - i tilfelle høyresiden, mot formodning, skulle komme til makten.
Spørsmålet er hva vi vil. Tradisjonelt har fagbevegelsen vært imot innblanding fra staten på dette området. Motforestillingene var også sterke før det ble reist sak om allmenngjøring, og omfanget er begrenset til bransjer som er godt organisert. Norge er dermed et gunstig land for arbeidsgivere, som utenfor områdene med allmenngjøring kan leie inn billig arbeidskraft til 60-80 kroner timen, noe som påpekes i FAFO-rapporten «Grenseløst arbeidsliv» fra 2006.
I en annen FAFO-rapport, «Lovfestet minstelønn i Norge» fra 2004, ble lovfestet minstelønn per time vurdert å kunne ha en utjevnende effekt, særlig i lavtlønnede kvinneyrker. Men ble minstelønnen satt for høyt ville det gå ut over sysselsettingen. Samme virkning fås om tariffavtaler gjøres gjeldende også for den delen som ikke har tariffavtaler, i følge en fersk ECON-rapport, «Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler». Den positive siden vil etter min oppfatning være raskere omstilling til de mest produktive jobbene.
Så langt mener jeg at det beste ville være å gi fagbevegelsen rett til å fremforhandle minste lønns- og arbeidsvilkår innen de forskjellige tariffområdene, og la dette avvike fra laveste tariff dersom fagbevegelsen ønsker det. På den måten ville fagbevegelsen selv kunne fastsette hvor gunstig det å bli omfattet av en tariffavtale vil være, samtidig som de kan bestemme gulvet for lønns- og arbeidsvilkår innen alle bransjer uten statens innblanding. I tillegg vil slik bransjevis minstelønn opprettholde lønnsforskjellen mellom bransjer slik fagbevegelsen ønsker. Arbeidstilsynet vil ha ansvaret for å føre tilsyn med lønnsvilkårene på samme måte som i forhold til de allmenngjorte tariffavtalene.
Skal en slik ordning komme på plass må fagbevegelsen kreve at allmenngjøringsloven endres i løpet av våren 2009. Før et slikt krav fremmes vil neppe et slikt lovarbeid komme i gang, selv om alle skjønner at det haster.
Dette har betydning for lønnsdannelsen, særlig i bygg- og anleggsbransjen. Flere tilbyr den samme arbeidskraften, og har dermed ikke har samme mulighet til å presse opp lønningene. Vi vet også at folk tilbyr seg å jobbe for lavere lønninger enn tariff.
Arbeidsinnvandringen har forlenget høykonjunkturen vi nå er på toppen av. Samtidig har vi den laveste arbeidsløsheten på 27 år. Den sosiale dumpingen undergraver imidlertid norske lønns- og
arbeidsvilkår, og medfører at eierne kan putte overskuddet fra de gode tidene i egen lomme i stedet for å dele med arbeidsfolkene.
Fra 1. mai 2004 fikk vi på plass overgangsregler som innebar at arbeidere fra de nye medlemslandene i EU måtte ha fulltidsjobb og skikkelige lønns- og arbeidsvilkår for å få arbeidstillatelse. For de som jobbet i utenlandske bedrifter som utførte arbeid i Norge, valgte fagbevegelsen å ta i bruk allmenngjøringsloven fra 1993. Den gir en tariffnemnd utpekt av regjeringen muligheten til å allmenngjøre hele eller tariffavtalene for å sikre at arbeidstakere ikke «utfører arbeid på vilkår som samlet sett er påviselig dårligere enn hva som er fastsatt i gjeldende landsomfattende tariffavtaler for vedkommende fag eller bransje, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke».
Tariffnemnden har allmenngjort tariffavtaler innenfor tre områden siden 2004: Byggeplasser innen Osloregionen og Hordaland og syv petroleumsanlegg på land. Likevel dukker det stadig opp eksempler på utenlandske arbeidere som jobber for luselønn, og som har elendige boforhold. I tillegg kommer økningen i skattejuks og svart arbeid.
Overgangsordningene for arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene vil bli fjernet sinest første mai 2011. Høyresiden har tatt til orde for å fjerne dem med en gang. Det er derfor all grunn til å vurdere om allmenngjøringsloven er et godt nok verktøy for å definere gulvet for lønns og arbeid i norsk arbeidsliv. Hvis ikke må nytt lovverk på plass innen 2009 - i tilfelle høyresiden, mot formodning, skulle komme til makten.
Spørsmålet er hva vi vil. Tradisjonelt har fagbevegelsen vært imot innblanding fra staten på dette området. Motforestillingene var også sterke før det ble reist sak om allmenngjøring, og omfanget er begrenset til bransjer som er godt organisert. Norge er dermed et gunstig land for arbeidsgivere, som utenfor områdene med allmenngjøring kan leie inn billig arbeidskraft til 60-80 kroner timen, noe som påpekes i FAFO-rapporten «Grenseløst arbeidsliv» fra 2006.
I en annen FAFO-rapport, «Lovfestet minstelønn i Norge» fra 2004, ble lovfestet minstelønn per time vurdert å kunne ha en utjevnende effekt, særlig i lavtlønnede kvinneyrker. Men ble minstelønnen satt for høyt ville det gå ut over sysselsettingen. Samme virkning fås om tariffavtaler gjøres gjeldende også for den delen som ikke har tariffavtaler, i følge en fersk ECON-rapport, «Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler». Den positive siden vil etter min oppfatning være raskere omstilling til de mest produktive jobbene.
Så langt mener jeg at det beste ville være å gi fagbevegelsen rett til å fremforhandle minste lønns- og arbeidsvilkår innen de forskjellige tariffområdene, og la dette avvike fra laveste tariff dersom fagbevegelsen ønsker det. På den måten ville fagbevegelsen selv kunne fastsette hvor gunstig det å bli omfattet av en tariffavtale vil være, samtidig som de kan bestemme gulvet for lønns- og arbeidsvilkår innen alle bransjer uten statens innblanding. I tillegg vil slik bransjevis minstelønn opprettholde lønnsforskjellen mellom bransjer slik fagbevegelsen ønsker. Arbeidstilsynet vil ha ansvaret for å føre tilsyn med lønnsvilkårene på samme måte som i forhold til de allmenngjorte tariffavtalene.
Skal en slik ordning komme på plass må fagbevegelsen kreve at allmenngjøringsloven endres i løpet av våren 2009. Før et slikt krav fremmes vil neppe et slikt lovarbeid komme i gang, selv om alle skjønner at det haster.