Fortsatt i tvangstrøye
For kommunesektoren er Soria Moria ikke noe annet enn et luftslott.
Av Peder Martin Lysestøl
Onsdag 02. juli 2008
Last nedOnsdag 02. juli 2008
som PDF
Rød-grønne politikere i landets kommuner prøver så godt de kan å opprettholde bildet av et Kommune-Norge i framgang. I Soria Moria-erklæringen lovet partilederne dyrt og hellig at de skulle «styrke velferdsordningene og tjenestetilbudet i offentlig sektor» og at «kommunesektorens frie inntekter skal styrkes betydelig».
Da de rød-grønne overtok makten hadde Bondevikregjeringa greid å begrense veksten i kommuneøkonomien til et minimum. Det kommunale konsumet ble redusert fra 16.4 prosent av BNP for Fastlands-Norge i 2001 til 12,6 prosent i 2005. Kommunesektoren tapte også i kampen om arbeidskraften. Mens 19 prosent av alle utførte timeverk i landet i 2001 ble gjort i kommunesektoren, var andelen i 2005 redusert til 15,0 prosent. Kommunesektoren har, som resten av offentlig sektor, vært gjennom en lang periode med «modernisering», som i praksis betyr å bruke markedsmekanismene på stadig nye områder. Da Stoltenberg II-regjeringa ble valgt ventet mange at nå skulle den negative tendensen snus.
I dag, snart tre år etter Soria Moriaerklæringen, blir det stadig vanskeligere, selv for den mest patriotiske «rødgrønne» lokalpolitikeren, å opprettholde troen på at Soria Moria er noe annet enn et nytt luftslott. Selv om den på noen områder, som barnehageområdet, har lyktes i å få til kvalitative forbedringer, har regjeringa når det gjelder kommuneøkonomien som helhet ikke greid vise at nå er det ny politikk som rår. Når det gjelder sysselsetting har den relative nedgangen i timeverk fortsatt.
Dette er den virkeligheten lokalpolitikere skal forholde seg til, som tvinger dem til å kutte det ene planlagte prosjektet etter det andre, og som får dem til å bli dypt pessimistiske med trua på framtida. De har selv i valgkampen snakket mye om denne framtida - om klimakatastrofen og satsingen på kollektivtrafikken. Om skolene som endelig skal rehabiliteres. Om den store kultursatsingen som skal komme. Og ikke minst om hvordan de skal sikre enda bedre eldreomsorg for alle dem som trenger dette i framtida. De siste prognosene fra SSB viser at tallet på personer over 80 år vil øke med 112.000 fram til 2030 og 407.000 fram til 2060. Den mest optimistiske prognosen viser at andelen over 90 år vil være fem ganger større enn i dag!
Det betyr at kommunene innen få år må starte planleggingen av en kvantitativt sett helt annen eldreomsorg og et helt annet helsevesen enn i dag. Dette forutsetter sterk vekst i sysselsettingen og store investeringer. Sysselsettingsveksten vil være umulig uten at det på forhand er utdannet nok helse- og sosialarbeidere. Planer for dette må legges nå. Men regjeringa har ingen planer for en slik snuoperasjon. Også den rød-grønne regjeringa lar markedet stå for «planleggingen». Det betyr fortsatt satsing på ingeniører, bedriftsøkonomer, eiendomsmeglere, dataeksperter, reklamefolk, journalister og alle de andre yrkene det private næringslivet trenger. De fleste helse- og sosialarbeiderutdanningene blir salderingsposter i budsjettet.
Men hva med investeringene i framtida? Vil det være mulig for kommuner som i praksis må låne nesten hver krone til investeringer å starte en storstilt opprustning av eldreomsorgen? Slik situasjonen er i dag er svaret nei. Mangel på oppsparte midler og manglende overskudd på driftsbudsjettene gjør at kommunene må låne stadig mer for å gjennomføre helt nødvendige investeringer. Dette har ført til en dramatisk gjeldsøkning. Fra 1995 til 2007 er kommuneforvaltningens gjeld økt med 137 prosent. Renteutgiftene har bare i løpet av den rød-grønne regjeringsperioden vokst fra 6,8 til 11,9 milliarder (75 prosent). Kommuneforvaltningen bruker en og en halv gang så mye på å betale renter til kredittforetakene som de betaler i sosialhjelp. Kommuner som våger å tenke langsiktig ser at den voksende gjelda om kort tid vil legge død alle planer om satsinger. Hva da med framtidas eldreomsorg? Ingenting tyder på at den rød-grønne regjeringa tar disse utfordringene på alvor. Fortsetter dagens kurs vil markedet, ikke politikerne, bestemme hva det skal satses på i framtida. Og det private markedet vil fortsette sitt felttog mot velferdsstaten.
Da de rød-grønne overtok makten hadde Bondevikregjeringa greid å begrense veksten i kommuneøkonomien til et minimum. Det kommunale konsumet ble redusert fra 16.4 prosent av BNP for Fastlands-Norge i 2001 til 12,6 prosent i 2005. Kommunesektoren tapte også i kampen om arbeidskraften. Mens 19 prosent av alle utførte timeverk i landet i 2001 ble gjort i kommunesektoren, var andelen i 2005 redusert til 15,0 prosent. Kommunesektoren har, som resten av offentlig sektor, vært gjennom en lang periode med «modernisering», som i praksis betyr å bruke markedsmekanismene på stadig nye områder. Da Stoltenberg II-regjeringa ble valgt ventet mange at nå skulle den negative tendensen snus.
I dag, snart tre år etter Soria Moriaerklæringen, blir det stadig vanskeligere, selv for den mest patriotiske «rødgrønne» lokalpolitikeren, å opprettholde troen på at Soria Moria er noe annet enn et nytt luftslott. Selv om den på noen områder, som barnehageområdet, har lyktes i å få til kvalitative forbedringer, har regjeringa når det gjelder kommuneøkonomien som helhet ikke greid vise at nå er det ny politikk som rår. Når det gjelder sysselsetting har den relative nedgangen i timeverk fortsatt.
Dette er den virkeligheten lokalpolitikere skal forholde seg til, som tvinger dem til å kutte det ene planlagte prosjektet etter det andre, og som får dem til å bli dypt pessimistiske med trua på framtida. De har selv i valgkampen snakket mye om denne framtida - om klimakatastrofen og satsingen på kollektivtrafikken. Om skolene som endelig skal rehabiliteres. Om den store kultursatsingen som skal komme. Og ikke minst om hvordan de skal sikre enda bedre eldreomsorg for alle dem som trenger dette i framtida. De siste prognosene fra SSB viser at tallet på personer over 80 år vil øke med 112.000 fram til 2030 og 407.000 fram til 2060. Den mest optimistiske prognosen viser at andelen over 90 år vil være fem ganger større enn i dag!
Det betyr at kommunene innen få år må starte planleggingen av en kvantitativt sett helt annen eldreomsorg og et helt annet helsevesen enn i dag. Dette forutsetter sterk vekst i sysselsettingen og store investeringer. Sysselsettingsveksten vil være umulig uten at det på forhand er utdannet nok helse- og sosialarbeidere. Planer for dette må legges nå. Men regjeringa har ingen planer for en slik snuoperasjon. Også den rød-grønne regjeringa lar markedet stå for «planleggingen». Det betyr fortsatt satsing på ingeniører, bedriftsøkonomer, eiendomsmeglere, dataeksperter, reklamefolk, journalister og alle de andre yrkene det private næringslivet trenger. De fleste helse- og sosialarbeiderutdanningene blir salderingsposter i budsjettet.
Men hva med investeringene i framtida? Vil det være mulig for kommuner som i praksis må låne nesten hver krone til investeringer å starte en storstilt opprustning av eldreomsorgen? Slik situasjonen er i dag er svaret nei. Mangel på oppsparte midler og manglende overskudd på driftsbudsjettene gjør at kommunene må låne stadig mer for å gjennomføre helt nødvendige investeringer. Dette har ført til en dramatisk gjeldsøkning. Fra 1995 til 2007 er kommuneforvaltningens gjeld økt med 137 prosent. Renteutgiftene har bare i løpet av den rød-grønne regjeringsperioden vokst fra 6,8 til 11,9 milliarder (75 prosent). Kommuneforvaltningen bruker en og en halv gang så mye på å betale renter til kredittforetakene som de betaler i sosialhjelp. Kommuner som våger å tenke langsiktig ser at den voksende gjelda om kort tid vil legge død alle planer om satsinger. Hva da med framtidas eldreomsorg? Ingenting tyder på at den rød-grønne regjeringa tar disse utfordringene på alvor. Fortsetter dagens kurs vil markedet, ikke politikerne, bestemme hva det skal satses på i framtida. Og det private markedet vil fortsette sitt felttog mot velferdsstaten.