Eldrebølgen avlyst?
Pensjonsreformen er vedtatt på feil grunnlag.
Av Peder M. Lysestøl
Onsdag 03. sep 2008
Last nedOnsdag 03. sep 2008
som PDF
Norske politikere, fra Stortinget og ned til kommuner og fylker, er så dressert i ansvarlig politikk at de nesten aldri avviker fra ansvarlighetslinja. Ansvarlig politikk betyr å legge forholdene til rette for næringslivet slik at de får tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft og slipper økte skatter og avgifter. Det er ikke ansvarlig å bedre levekårene til de som har minst eller styrke den offentlige sektoren.
To eksempler fra den siste tidas «kamp mot fattigdom» viser hva jeg mener. Det ene gjelder den nye kvalifiseringsstønaden som er satt til 2G. Stønaden ble innført av den rød-grønne regjeringa som et tiltak i kampen mot fattigdom. 2G tilsvarer ca. 140.000 kroner i året for en enslig, og er vesentlig mer enn sosialstønadene i kommunene. Dette kunne vært en bra stønad om den ikke skulle skattlegges. Men at fattige skulle slippe skatt var å håpe på for mye. Stønaden skal skattlegges. Dermed gir staten med den ene handa og tar med den andre.
Den samme ansvarligheten viste også politikerne i Trondheim Bystyre da Rødt foreslo øking av sosialhjelpssatsene slik at flere kunne løftes over fattigdomsgrensa. De rød-grønne regjeringspartiene, inklusive SV, mente tydeligvis at dette ble for uansvarlig.
Det er flere årsaker til ansvarligheten. En er selvsagt at politikere, både sentralt og lokalt, er ideologisk enige i den ansvarlige linja. En annen grunn er at de har klokkertro på regjeringas eksperter og næringslivets toppfolk. Når en sannhet gjentas lenge nok av autoritetspersoner, slutter mange å tenke sjøl.
En av de prosessene som mest har bidratt til ansvarlighet er diskusjonene rundt pensjonsreformen. Noen av oss påsto at det var stor usikkerhet knyttet til prognoser som gikk 50 år fram i tida, men vi ble blankt avvist. Regjeringas tall om antall pensjonister og størrelsen på den framtidige arbeidsstyrken ble tatt for sannhet. Da, tenkte vel politikerne, var det bare ett å gjøre: lojalt følge opp regjeringas plan for innstramminger. Det mest dramatiske var vedtaket om en billigere folketrygd.
I sommer har SSB laget nye befolkningsprognoser. Prognosene viser kraftige endringer i forhold til flere av de tidligere antagelsene. Mens Pensjonskommisjonen påsto at arbeidsstyrken i 2050 ville være på 2.664.000 personer sier SSB nå at den mest sannsynlig vil være på 3.428.000. På fire år er prognosen endret med 30 prosent! Dette er jo svært gledelig. Det fører blant annet til at det er nok folk å ta av når eldreomsorgen, helsevesenet og andre offentlige områder må bygges ut.
SSB har også nylig laget prognoser for velferdsstatens framtidige finansieringsbehov. Det er svært mange faktorer som til sammen bestemmer den offentlige sektorens inntekter og utgifter. Mange av disse faktorene er svært usikre. Men dette ble underkommunisert da målet var å få igjennom pensjonsreformen.
Nå har SSB fått nye tall for noen av faktorene, blant annet oljeprisene og befolkningens sammensetning. Disse nye tallene fører til helt nye prognoser for den offentlige sektorens inntekter og utgifter. I «Økonomiske analyser» 4/2008 viser forskerne at de offentlige finansene ser ut til å bli så mye sterkere enn tidligere antatt at for eksempel arbeidsgiveravgiften til Folketrygden kan fjernes helt innen 12 år. Deretter må avgiften økes noe, og først i 2050 må den opp på dagens nivå.
SSB har valgt å vise hvor mye arbeidsgiveravgiften kan reduseres. Det kunne vært interessant også å se på virkningene av å fjerne skatt for alle med inntekt under 150.000 eller av å øke kommunenes inntekter med for eksempel ti prosent. De nye prognosene viser at ansvarligheten likevel ikke er så ansvarlig!
En god tommelfi ngerregel er at når makthaverne presenterer prognoser legger de inn de gunstigst mulige forutsetningene. Vi er nå på vei inn i en lavkonjunktur. Det er stor usikkerhet i verdensøkonomien. Det kan skape usikkerhet og pessimisme. Min påstand er at det ikke bare er faglighet som gjør at norske prognoser for lavkonjunkturen er at Norge i liten grad vil bli påvirket av de dårlige tidene.
Hva er de politiske konsekvensene av de nye prognosene og analysene? Den viktigste konklusjonen er at pensjonsreformen er vedtatt på feil grunnlag. Derfor må fagbevegelsen og opposisjonen kreve at alle planer og reformer basert på de feilaktige prognosene må stanses.
To eksempler fra den siste tidas «kamp mot fattigdom» viser hva jeg mener. Det ene gjelder den nye kvalifiseringsstønaden som er satt til 2G. Stønaden ble innført av den rød-grønne regjeringa som et tiltak i kampen mot fattigdom. 2G tilsvarer ca. 140.000 kroner i året for en enslig, og er vesentlig mer enn sosialstønadene i kommunene. Dette kunne vært en bra stønad om den ikke skulle skattlegges. Men at fattige skulle slippe skatt var å håpe på for mye. Stønaden skal skattlegges. Dermed gir staten med den ene handa og tar med den andre.
Den samme ansvarligheten viste også politikerne i Trondheim Bystyre da Rødt foreslo øking av sosialhjelpssatsene slik at flere kunne løftes over fattigdomsgrensa. De rød-grønne regjeringspartiene, inklusive SV, mente tydeligvis at dette ble for uansvarlig.
Det er flere årsaker til ansvarligheten. En er selvsagt at politikere, både sentralt og lokalt, er ideologisk enige i den ansvarlige linja. En annen grunn er at de har klokkertro på regjeringas eksperter og næringslivets toppfolk. Når en sannhet gjentas lenge nok av autoritetspersoner, slutter mange å tenke sjøl.
En av de prosessene som mest har bidratt til ansvarlighet er diskusjonene rundt pensjonsreformen. Noen av oss påsto at det var stor usikkerhet knyttet til prognoser som gikk 50 år fram i tida, men vi ble blankt avvist. Regjeringas tall om antall pensjonister og størrelsen på den framtidige arbeidsstyrken ble tatt for sannhet. Da, tenkte vel politikerne, var det bare ett å gjøre: lojalt følge opp regjeringas plan for innstramminger. Det mest dramatiske var vedtaket om en billigere folketrygd.
I sommer har SSB laget nye befolkningsprognoser. Prognosene viser kraftige endringer i forhold til flere av de tidligere antagelsene. Mens Pensjonskommisjonen påsto at arbeidsstyrken i 2050 ville være på 2.664.000 personer sier SSB nå at den mest sannsynlig vil være på 3.428.000. På fire år er prognosen endret med 30 prosent! Dette er jo svært gledelig. Det fører blant annet til at det er nok folk å ta av når eldreomsorgen, helsevesenet og andre offentlige områder må bygges ut.
SSB har også nylig laget prognoser for velferdsstatens framtidige finansieringsbehov. Det er svært mange faktorer som til sammen bestemmer den offentlige sektorens inntekter og utgifter. Mange av disse faktorene er svært usikre. Men dette ble underkommunisert da målet var å få igjennom pensjonsreformen.
Nå har SSB fått nye tall for noen av faktorene, blant annet oljeprisene og befolkningens sammensetning. Disse nye tallene fører til helt nye prognoser for den offentlige sektorens inntekter og utgifter. I «Økonomiske analyser» 4/2008 viser forskerne at de offentlige finansene ser ut til å bli så mye sterkere enn tidligere antatt at for eksempel arbeidsgiveravgiften til Folketrygden kan fjernes helt innen 12 år. Deretter må avgiften økes noe, og først i 2050 må den opp på dagens nivå.
SSB har valgt å vise hvor mye arbeidsgiveravgiften kan reduseres. Det kunne vært interessant også å se på virkningene av å fjerne skatt for alle med inntekt under 150.000 eller av å øke kommunenes inntekter med for eksempel ti prosent. De nye prognosene viser at ansvarligheten likevel ikke er så ansvarlig!
En god tommelfi ngerregel er at når makthaverne presenterer prognoser legger de inn de gunstigst mulige forutsetningene. Vi er nå på vei inn i en lavkonjunktur. Det er stor usikkerhet i verdensøkonomien. Det kan skape usikkerhet og pessimisme. Min påstand er at det ikke bare er faglighet som gjør at norske prognoser for lavkonjunkturen er at Norge i liten grad vil bli påvirket av de dårlige tidene.
Hva er de politiske konsekvensene av de nye prognosene og analysene? Den viktigste konklusjonen er at pensjonsreformen er vedtatt på feil grunnlag. Derfor må fagbevegelsen og opposisjonen kreve at alle planer og reformer basert på de feilaktige prognosene må stanses.