Avkledd
Ser vi slutten på nyliberalismens dominans?
Av Marianne Marthinsen
Onsdag 24. sep 2008
Last nedOnsdag 24. sep 2008
som PDF
«Husk 14. mars 2008: Det var den dagen drømmen om en global frimarkedskapitalisme døde.» Det skrev Financial Times på kommentarplass etter at boligkrisen i USA hadde tatt knekken på banken Bear Stearns. Da hadde vi fortsatt ikke sett omfanget av finanskrisen.
Nå sier tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan at USA er inne i en av sine vanskeligste perioder siden krakket i 1929. Nåværende sentralbanksjef, Ben Bernanke har gjort det klart at USA var dager fra et totalt sammenbrudd i finanssystemet med børskrakk, konkurser og massiv arbeidsledighet som resultat, og at hele det internasjonale finanssystemet var truet av krisen.
Analysene av hvordan man har havnet her er mange. Det synes å være stor enighet om at en uansvarlig kredittpolitikk har utløst krisen. Såkalte subprimelån med høye renter som gis til låntakere med en dårlig kreditthistorie er risikabel business både for den som låner og den som låner ut. Når lånevirksomheten er basert på stadig stigende boligpriser, sier det seg selv at bobla er nødt til å sprekke på et eller annet tidspunkt. Den lærdommen sitter dypt i nordmenn etter dereguleringen av finansmarkedene og den totalt uansvarlige kredittpolitikken som ble ført i kjølvannet av den på 80-tallet. Da staten måtte trå til med midler for å berge de tre storbankene Kreditkassen, Fokus Bank og Den norske Bank, var krisen et faktum.
Vi skal allikevel være svært forsiktige med å pålegge boligeiere med for høye lån ansvaret for den dramatikken som nå utspiller seg. Den verdenskjente økonomen og nobelprisvinneren Joseph Stiglitz plasserer skylda utelukkende på Bush-administrasjonen og krigføringen i Irak. Den slo bunnen ut av den amerikanske statskassen, sier Stiglitz. Underskuddet på statsfinansene har skapt stor etterspørsel etter kapital og dermed et rentenivå som har skutt til himmels. Resultatet er et bolig- og finansmarked i kollaps.
Det er interessant å observere druknende storspekulanter rope på en statlig livbøye. Plutselig er liberalistenes evige messing om deregulering og mindre statlig innblanding redusert til et svakt ekko. Aksjonærene har hentet ut uvirkelige gevinster gjennom de siste årene. Når tapene skal fordeles, er det plutselig blitt et statlig ansvar. Vi har alle møtt lykkejegeren som ikke vil betale skatt eller ha noen forpliktelser overfor samfunnet, men som roper høyest om trygdeordninger når ulykken rammer. Her møter vi ham i gigaformat. Når finansminister Henry M. Hank Paulson jr. får fullmakt til å redde Fannie Mae og Freddie Mac – to banker som sitter med halvparten av landets boliglån – gir det en skremmende god illustrasjon på nettopp dette. Om bankene klarer seg greit gjennom krisen, sitter de private eierne igjen med all gevinst. Går det dårlig, betaler staten hele regninga. De private tar gevinsten, staten og skattebetalerne bærer risikoen.
En plan til en verdi av mellom 500 og 800 milliarder settes nå i verk for å kjøpe opp råtne lån og andre verdipapirer med råtne lån som sikkerhet som banker og finanshus sitter på. Ikke siden den store depresjonen har amerikanske myndigheter tatt kontroll over finanssystemene på samme måte. Det er i realiteten snakk om en gigantisk nasjonalisering. Summene som trengs for å gjennomføre redningspakken, er så enorme at selv den amerikanske statskassen ikke rår over penger nok. For å kunne finansiere aksjonen, må det selges statsobligasjoner, som i praksis betyr at USAs gjeld øker og at renta blir en ennå større utfordring.
Alle som har forsøkt å sette spørsmålstegn ved utviklingen i retning av stadig mer makt til kortsiktige kapitalkrefter på bekostning av demokratiske politiske systemer har nærmest fått idiotstempel i panna. På økonomiske institutter verden over læres kommende økonomer opp til å tenke på økonomi som en eksakt vitenskap løsrevet fra politikken. Men når økonomien frikobles fra resten av samfunnet blir de sosiale kostnadene så store at bærekraften forsvinner. Systemet avkles.
Kanskje blir dette inngangen til en forskyvning av maktforholdet mellom demokratiske politiske institusjoner og kapitalkreftene. Kanskje gjenvinner politikken sin relevans.
Nå sier tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan at USA er inne i en av sine vanskeligste perioder siden krakket i 1929. Nåværende sentralbanksjef, Ben Bernanke har gjort det klart at USA var dager fra et totalt sammenbrudd i finanssystemet med børskrakk, konkurser og massiv arbeidsledighet som resultat, og at hele det internasjonale finanssystemet var truet av krisen.
Analysene av hvordan man har havnet her er mange. Det synes å være stor enighet om at en uansvarlig kredittpolitikk har utløst krisen. Såkalte subprimelån med høye renter som gis til låntakere med en dårlig kreditthistorie er risikabel business både for den som låner og den som låner ut. Når lånevirksomheten er basert på stadig stigende boligpriser, sier det seg selv at bobla er nødt til å sprekke på et eller annet tidspunkt. Den lærdommen sitter dypt i nordmenn etter dereguleringen av finansmarkedene og den totalt uansvarlige kredittpolitikken som ble ført i kjølvannet av den på 80-tallet. Da staten måtte trå til med midler for å berge de tre storbankene Kreditkassen, Fokus Bank og Den norske Bank, var krisen et faktum.
Vi skal allikevel være svært forsiktige med å pålegge boligeiere med for høye lån ansvaret for den dramatikken som nå utspiller seg. Den verdenskjente økonomen og nobelprisvinneren Joseph Stiglitz plasserer skylda utelukkende på Bush-administrasjonen og krigføringen i Irak. Den slo bunnen ut av den amerikanske statskassen, sier Stiglitz. Underskuddet på statsfinansene har skapt stor etterspørsel etter kapital og dermed et rentenivå som har skutt til himmels. Resultatet er et bolig- og finansmarked i kollaps.
Det er interessant å observere druknende storspekulanter rope på en statlig livbøye. Plutselig er liberalistenes evige messing om deregulering og mindre statlig innblanding redusert til et svakt ekko. Aksjonærene har hentet ut uvirkelige gevinster gjennom de siste årene. Når tapene skal fordeles, er det plutselig blitt et statlig ansvar. Vi har alle møtt lykkejegeren som ikke vil betale skatt eller ha noen forpliktelser overfor samfunnet, men som roper høyest om trygdeordninger når ulykken rammer. Her møter vi ham i gigaformat. Når finansminister Henry M. Hank Paulson jr. får fullmakt til å redde Fannie Mae og Freddie Mac – to banker som sitter med halvparten av landets boliglån – gir det en skremmende god illustrasjon på nettopp dette. Om bankene klarer seg greit gjennom krisen, sitter de private eierne igjen med all gevinst. Går det dårlig, betaler staten hele regninga. De private tar gevinsten, staten og skattebetalerne bærer risikoen.
En plan til en verdi av mellom 500 og 800 milliarder settes nå i verk for å kjøpe opp råtne lån og andre verdipapirer med råtne lån som sikkerhet som banker og finanshus sitter på. Ikke siden den store depresjonen har amerikanske myndigheter tatt kontroll over finanssystemene på samme måte. Det er i realiteten snakk om en gigantisk nasjonalisering. Summene som trengs for å gjennomføre redningspakken, er så enorme at selv den amerikanske statskassen ikke rår over penger nok. For å kunne finansiere aksjonen, må det selges statsobligasjoner, som i praksis betyr at USAs gjeld øker og at renta blir en ennå større utfordring.
Alle som har forsøkt å sette spørsmålstegn ved utviklingen i retning av stadig mer makt til kortsiktige kapitalkrefter på bekostning av demokratiske politiske systemer har nærmest fått idiotstempel i panna. På økonomiske institutter verden over læres kommende økonomer opp til å tenke på økonomi som en eksakt vitenskap løsrevet fra politikken. Men når økonomien frikobles fra resten av samfunnet blir de sosiale kostnadene så store at bærekraften forsvinner. Systemet avkles.
Kanskje blir dette inngangen til en forskyvning av maktforholdet mellom demokratiske politiske institusjoner og kapitalkreftene. Kanskje gjenvinner politikken sin relevans.